Patronymikon

[Trond Geir Strandhaug]

Før navneloven ble innført her i Norge i 1923 hadde ikke vi "vanlige døde" etternavn slik vi har det i dag. Da ble det benyttet patronymikon.   Så er det noe jeg lurer på i den forbindelse. Da det var dobbeltnavn på faren, eksempelvis Hans Amund ble ofte det andre navnet brukt som grunnlag for "etternavnet" patronymikonet,  slik at sønnen Einar ble hetene Einar Amundsen.  Hvorfor og av hvilken grunn ble navn nummer to brukt som fastsettelse av patronymikonet ?  Var det noen lov/regel som bestemte dette ?   Eller var det opp til den lokale presten og bestemme det ?  Ser min egen oldefar het Jens August og ved konfirmasjonen til sønnen Marius, står det Marius Augustsen.   Hvilket navn var da normalt/riktig å bruke som patronymikon på ungene om faren hadde tre fornavn ?

 

MvH

 

Trond.

[Jon Erik Berg-Hansen]

Dette blir ikke et presist svar på ditt spørsmål, men sier noe om sprikende praksis:

 

Min oldefar Olof August Sachariasson fra Svarteborg i Bohuslen bodde på Gåserød i Andebu (Vestfold).

Han ble far til mange barn - som fordelte seg på etternavna Olafsen, Augustsen, Sakariassen og Gåserød.

 

Jon Erik

 

[Grete Jøraas]

Pr i dag så kan vi ha så mange fornavn vi vil; og har vi to eller flere så vil de alle være fornavn. Vi kan også ha så mange "etternavn" vi vil, men det er KUN det siste som er etternavn. Alle andre er mellomnavn.

[Ivar S. Ertesvåg]

3 timer siden, Trond Geir Strandhaug skrev:

Før navneloven ble innført her i Norge i 1923 hadde ikke vi "vanlige døde" etternavn slik vi har det i dag. Da ble det benyttet patronymikon.   Så er det noe jeg lurer på i den forbindelse. Da det var dobbeltnavn på faren, eksempelvis Hans Amund ble ofte det andre navnet brukt som grunnlag for "etternavnet" patronymikonet,  slik at sønnen Einar ble hetene Einar Amundsen.  Hvorfor og av hvilken grunn ble navn nummer to brukt som fastsettelse av patronymikonet ?  Var det noen lov/regel som bestemte dette ?   Eller var det opp til den lokale presten og bestemme det ?  Ser min egen oldefar het Jens August og ved konfirmasjonen til sønnen Marius, står det Marius Augustsen.   Hvilket navn var da normalt/riktig å bruke som patronymikon på ungene om faren hadde tre fornavn ?

 

Det stemmer ikkje heilt at folk ikkje hadde etternamn. På bygdene hadde folk namn etter garden eller plassen - i somme tilfelle arva i mange ættled, og dei skifta ikkje meir enn det folk gjer i dag.  I byane brukte dei anten patronym eller eit gardsnamn.

 

Det var ingen klare og absolutte reglar for bruk av patronym. Dersom oldefar din ikkje ga seg til kjenne på same måten frå gong til gong, kunne det verte første eller andre (eller tredje) førenamn - alt ettersom skrivaren oppfatta det.

Eg har ein t-t-oldefar som vart kalla Peder Andreas i dåpen (1811), men elles berre Andreas i dei fleste innførslene eg har funne. Då er det grunn til å tru at han vart kalla med dette namnet til dagleg. Borna vart for det meste kalla "Andreassen"/"-datter", men med nokre unnatak ("Pedersen"). Eg har også ein oldefar som vart kalla Peter Antoni i dåpen (1866) - men elles for det meste Anton. Her varierer patronymet for borna noko, mellom "Petersen"/"-datter" og "Antonsen"/"-datter"

[Trond Geir Strandhaug]

24 minutter siden, Grete Jøraas skrev:

Pr i dag så kan vi ha så mange fornavn vi vil; og har vi to eller flere så vil de alle være fornavn. Vi kan også ha så mange "etternavn" vi vil, men det er KUN det siste som er etternavn. Alle andre er mellomnavn.

  Det stemmer det du sier, slik er det i dag, men det jeg sikter til er før 1923 da navneloven kom.

[Trond Geir Strandhaug]

24 minutter siden, Ivar S. Ertesvåg skrev:

 

Det stemmer ikkje heilt at folk ikkje hadde etternamn. På bygdene hadde folk namn etter garden eller plassen - i somme tilfelle arva i mange ættled, og dei skifta ikkje meir enn det folk gjer i dag.  I byane brukte dei anten patronym eller eit gardsnamn.

 

Det var ingen klare og absolutte reglar for bruk av patronym. Dersom oldefar din ikkje ga seg til kjenne på same måten frå gong til gong, kunne det verte første eller andre (eller tredje) førenamn - alt ettersom skrivaren oppfatta det.

Eg har ein t-t-oldefar som vart kalla Peder Andreas i dåpen (1811), men elles berre Andreas i dei fleste innførslene eg har funne. Då er det grunn til å tru at han vart kalla med dette namnet til dagleg. Borna vart for det meste kalla "Andreassen"/"-datter", men med nokre unnatak ("Pedersen"). Eg har også ein oldefar som vart kalla Peter Antoni i dåpen (1866) - men elles for det meste Anton. Her varierer patronymet for borna noko, mellom "Petersen"/"-datter" og "Antonsen"/"-datter"

 

Om vi leser litt om patronymikonet, at en kar het Peder Andersen Auli, forteller Andersen at han er sønnen til Anders, Auli er i dette tilfelle bare en adresse. Du har jo rett i at på "folkemunne" ble jo Peder sikkert bare kalt Peder Auli, men ved nedskriving i eksempelvis kirkeboken, ved konfirmasjon/bryllup, skrev presten Peder Andersen Auli.  Det jeg egentlig lurte på. er at jeg ofte ser, men ikke "slavisk" blir det, der faren har dobbeltnavn, navn nr, 2 benyttet da skulle skrivers.   I mitt nabolag var det en mann som het Håkon Kristian, de eldste av sønnene hans ble innskrevet i kirkeboken med Kristiansen som "etternavn".  Grunnen til at jeg lurer på dette er da jeg registrere folk født før 1923 i slektstreet mitt, bruker jeg bestandig patronymikonet og jeg er ofte litt usikker på hvilket patronymikon jeg skal benytte da faren har dobbeltnavn.  I de "finere" familier bruker jeg det slektsnavnet de bruker, eksempelvis Grüner som har sin opprinnelse fra Tyskland

 

[Trond Geir Strandhaug]

2 timer siden, Jon Erik Berg-Hansen skrev:

Dette blir ikke et presist svar på ditt spørsmål, men sier noe om sprikende praksis:

 

Min oldefar Olof August Sachariasson fra Svarteborg i Bohuslen bodde på Gåserød i Andebu (Vestfold).

Han ble far til mange barn - som fordelte seg på etternavna Olafsen, Augustsen, Sakariassen og Gåserød.

 

Jon Erik

 

Ja da dukker jo spørsmålet opp hvordan registrere slike personer i et slektstre.   Da navneloven kom og folk fikk beskjed om og ta et etternavn kunne jo slikt skje. Noen tok sitt eget patronymikonet  som etter etternavn, andre tok faren sitt patronymikon som sitt etternavn andre tok navnet på plassen der de bodde.  Hva ble skrevet i kirkeboken her ved konfirmasjonene ?

 

[Dag Thorsdalen]

Jeg er enig i at det ikke er mulig å sette opp noen faste regler her, og navneskikken endret seg med tid og sted. Det er f.eks. stor forskjell mellom de seneste tiårene før 1923 og forholdene et århundre eller mer før.

 

Jeg kan ta min egen slekt som eksempel, der jeg i samme gren har et par Johan Fredrik'er på 1700- og 1800-tallet. Deres barn ble vanligvis nevnt som Johan Fredrikssønner og Johan Fredriksdøtre, men noen ganger ble det "rasjonalisert" slik at kun det ene av de to navnene nevnes i den konkrete kilden. Hvilket kunne variere med skriverens "luner". Selv om det er uhistorisk, har jeg valgt å skrive disse farsnavnene med bindestrek, f.eks. Johan-Fredriksdatter, for at det ikke skal være tvil om hva som er fornavn og hva som er patrynymikon. At det ikke alltid fremstår som like klart for alle, fremgår av eksemplene under:

 

Her er den ferskeste av de to Johan Fredrik'ene nevnt kun som Johan, uten patronymikon, men med etternavn i ft 1801: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058268007560 

En av hans døtre er nevnt som Fredriksdatter i ft 1865: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038100000133 

Mens broren Ole har fått med seg begge farsnavnene i samme ft, men den som har transkribert har mistolket Johan som hans fornavn nr. 2: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038082005931 

 

Når jeg kikker litt i databasen min, ser jeg også at jeg har notert ei som skrev seg Christine "Michel Hans Jørgensdatter" da hun giftet seg i 1751. Her er det riktignok "smurt" litt ekstra på i forhold vanlig bruk av partronymikon da faren hennes het Michel Hans-Jørgensen, men det er er godt eksempel på hva som kunne forekomme.

Se under 4. februar langt nede i spalten lengst til venstre:

SAKO, Kongsberg kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. I 3, 1744-1755, s. 259

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070316610557 

 

Eller på samme oppslag finner en under 24. april en Anders Hans-Jørgensen og under 7. august en Andreas Hans-Andreassen. Begge står oppført med opprinnelig tyske etternavn, og den skikken jeg har refererer til er da også en tilpasning av tysk navneskikk med flere fornavn til norsk praksis med bruk av partronymikon.

 

[Ivar S. Ertesvåg]

1 time siden, Trond Geir Strandhaug skrev:

 

Om vi leser litt om patronymikonet, at en kar het Peder Andersen Auli, forteller Andersen at han er sønnen til Anders, Auli er i dette tilfelle bare en adresse. Du har jo rett i at på "folkemunne" ble jo Peder sikkert bare kalt Peder Auli, men ved nedskriving i eksempelvis kirkeboken, ved konfirmasjon/bryllup, skrev presten Peder Andersen Auli. 

 

 

Ja, det var det med å lese då. Kanskje eg har lest litt om dette...  I juridiske avhandlingar frå før og etter innføringa av Namnelova vert (i dømet ditt) Peder Auli rekna som namnet på vedkomande, dersom han brukte dette til vanleg. Det var bortimot 100 rettssaker frå 1896 til 1923 om retten til å bruke eit namn som slektsnamn (arveleg etternamn). Fleire gjekk til høgsterett. Frå orskurdane går det fram at retten i byrjinga av 1900-talet rekna gardsnamn som slektsnamn og bruken som verna iallfall tilbake til midt på 1800-talet. (Det galdt vanlegvis gardsnamn, som kunne brukast som slektsnamnom ein sjølv var eigar/brukar, eller om foreldra hadde vore det, eller foreldra/besteforeldre hadde gardsnamnet som slektsnamn.)

 

Det var på eitt vis enklare å skifte namn, ved at ein i prinsippet kunne velje etternamn sjølv (så lenge ein heldt seg unna namn ein ikkje hadde rett til å bruke),

og patronym når ein hadde to/tre å velje mellom (som borna til Jens August).

På den andre sida var det litt vagare enn i dag kva plikt andre hadde til å bruke det namnet ein hadde valt seg.

 

Det er elles ei utbreidd mistyding at alle måtte ha slektsnamn (= arveleg etternamn) frå 1923. Først i 1979 vart lova (§25) endra slik at "dei som ikkje har slektsnamn" i praksis fekk dette.

 

Endret April 2, 2019 av Ivar S. Ertesvåg

[Arild Kompelien]

Du lurer på hvorfor det andre av av to fornavn ofte ble bruk ved dannelsen av patronym. Forklaringa tror jeg er enkel. For skriverne var Einar - Hans Amundsens sønn.

[Trond Geir Strandhaug]

58 minutter siden, Dag Thorsdalen skrev:

Jeg er enig i at det ikke er mulig å sette opp noen faste regler her, og navneskikken endret seg med tid og sted. Det er f.eks. stor forskjell mellom de seneste tiårene før 1923 og forholdene et århundre eller mer før.

 

Jeg kan ta min egen slekt som eksempel, der jeg i samme gren har et par Johan Fredrik'er på 1700- og 1800-tallet. Deres barn ble vanligvis nevnt som Johan Fredrikssønner og Johan Fredriksdøtre, men noen ganger ble det "rasjonalisert" slik at kun det ene av de to navnene nevnes i den konkrete kilden. Hvilket kunne variere med skriverens "luner". Selv om det er uhistorisk, har jeg valgt å skrive disse farsnavnene med bindestrek, f.eks. Johan-Fredriksdatter, for at det ikke skal være tvil om hva som er fornavn og hva som er patrynymikon. At det ikke alltid fremstår som like klart for alle, fremgår av eksemplene under:

 

Her er den ferskeste av de to Johan Fredrik'ene nevnt kun som Johan, uten patronymikon, men med etternavn i ft 1801: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058268007560 

En av hans døtre er nevnt som Fredriksdatter i ft 1865: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038100000133 

Mens broren Ole har fått med seg begge farsnavnene i samme ft, men den som har transkribert har mistolket Johan som hans fornavn nr. 2: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038082005931 

 

Når jeg kikker litt i databasen min, ser jeg også at jeg har notert ei som skrev seg Christine "Michel Hans Jørgensdatter" da hun giftet seg i 1751. Her er det riktignok "smurt" litt ekstra på i forhold vanlig bruk av partronymikon da faren hennes het Michel Hans-Jørgensen, men det er er godt eksempel på hva som kunne forekomme.

Se under 4. februar langt nede i spalten lengst til venstre:

SAKO, Kongsberg kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. I 3, 1744-1755, s. 259

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070316610557 

 

Eller på samme oppslag finner en under 24. april en Anders Hans-Jørgensen og under 7. august en Andreas Hans-Andreassen. Begge står oppført med opprinnelig tyske etternavn, og den skikken jeg har refererer til er da også en tilpasning av tysk navneskikk med flere fornavn til norsk praksis med bruk av partronymikon.

 

 

Jeg har også sett i folketellingene at "jentene" omtales som eksempel,  Pettersdatter, mens ikke "guttene" .

[Trond Geir Strandhaug]

52 minutter siden, Ivar S. Ertesvåg skrev:

 

Ja, det var det med å lese då. Kanskje eg har lest litt om dette...  I juridiske avhandlingar frå før og etter innføringa av Namnelova vert (i dømet ditt) Peder Auli rekna som namnet på vedkomande, dersom han brukte dette til vanleg. Det var bortimot 100 rettssaker frå 1896 til 1923 om retten til å bruke eit namn som slektsnamn (arveleg etternamn). Fleire gjekk til høgsterett. Frå orskurdane går det fram at retten i byrjinga av 1900-talet rekna gardsnamn som slektsnamn og bruken som verna iallfall tilbake til midt på 1800-talet. (Det galdt vanlegvis gardsnamn, som kunne brukast som slektsnamnom ein sjølv var eigar/brukar, eller om foreldra hadde vore det, eller foreldra/besteforeldre hadde gardsnamnet som slektsnamn.)

 

Det var på eitt vis enklare å skifte namn, ved at ein i prinsippet kunne velje etternamn sjølv (så lenge ein heldt seg unna namn ein ikkje hadde rett til å bruke),

og patronym når ein hadde to/tre å velje mellom (som borna til Jens August).

På den andre sida var det litt vagare enn i dag kva plikt andre hadde til å bruke det namnet ein hadde valt seg.

 

Det er elles ei utbreidd mistyding at alle måtte ha slektsnamn (= arveleg etternamn) frå 1923. Først i 1979 vart lova (§25) endra slik at "dei som ikkje har slektsnamn" i praksis fekk dette.

 

Du har sikkert rett, men hvordan løste de det når folk flyttet på seg, om vi fortsetter med vårt eksempel Peder Auli, at Auli var etternavnet hans og det var bare Auli som ble benyttet, uten patronymikonet.  Skifter han da etternavn da han flytter til plassen Kjølstad ? Eller ble han Peder Auli på Kjølstad ?   Dette er teksten jeg finner på "nettet" vedrørende patronymikon.  

Et patronym eller patronymikon er et avstamningsnavn avledet av farens fornavn. Det finnes sjeldne tilfeller hvor mors navn er brukt for å danne et slikt navn; dette kalles egentlig matronym, mens fellesbetegnelse er parentonym. I praksis omtales gjerne begge typer som patronymer, fordi det er langt den vanligste typen.

I Norge hadde de fleste ikke noe slektsnavn før navneloven av 1923 påbød dette, men brukte i stedet patronym og eventuelt et gårdsnavn, som i praksis var å regne som en adresse og derfor som regel ble byttet ved flytting. Patronymene har normalt formen farsnavn med tillegg av -sen / -son / -søn(n) eller -datter / -dotter. Da det ble påbudt med slektsnavn tok mange patronymet som slektsnavn, hvilket er årsaken til at en stor del av befolkningen av navn av type Johansen, Hansen, Olsen osv.

Det er etter navneloven av 2003 tillatt å ta et parentonym. Fortsatt et patronymer den vanligste formen, men noen velger også matronymer.                

I Norge brukte man tradisjonelt fornavn og patronym. Først i høymiddelalderen begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn, som likevel normalt ikke ble brukt til daglig. Fra 16- og 1700-tallet ble dette stadig vanlig i borgerlige bymiljøer, inspirert av utviklingen i Danmark. I Norge hadde folk på landet vanligvis patronymnavn til rundt 1900, da disse patronymnavnene «stivnet». Mange tok i tillegg navn etter gården eller plassen de bodde på, men dette fungerte tidligere mer som en adresse enn et slektsnavn, og hvis man flyttet til en ny gård eller plass, tok man navn etter den nye gården eller plassen. Rundt 1900 stivnet også denne typen navn, slik at man beholdt navnet selv om man ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng. Den var gjennomførbar i Norge fordi det var mange små enkeltgårder som lå spredt. I andre land i Europa er det mer vanlig med yrkesnavn.^[1] I Norge har rundt 70 prosent av befolkningen et gårdsnavn til etternavn. 24 prosent har et -sen-navn, mens de øvrige har ulike typer utenlandske navn.^[2] Andelen -sen-navn er synkende. Mange kvinner velger bort slike navn når de gifter seg, og foreldrene velger det bort for barna. Først med navneloven i 1923 ble det påbudt å ha fast slektsnavn i Norge.^[3][4]

I dag er det navneloven av 2002 som regulerer bruk av etternavn.^[5]

Innledningsvis var det jo ikke dette jeg ønsket svar på.  Jeg lurte på patronymikon som var normalt å bruke der faren hadde dobbeltnavn.

Endret April 2, 2019 av Trond Geir Strandhaug

[Inger Hohler]

Jeg sitter akkurat og ser på folk som forflytter seg mellom forskjellige gårder i løpet av livet, siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet i Østfold. Stort sett tar folk navn etter gården de bor på der og da - det gjelder både menn og kvinner. Men det finnes noen eksempler på at folk har beholdt fardsgårdens navn. I et av tilfellene hvor jeg ser farens gårdsnavnbevart er saken opplagt komplisert av at mannen var underoffiser. Jeg vet at noen underoffiserer aspirerte til arvelige navn på den tiden. I tillegg er saken komplisert at at mannen beholdt en del av farsgården etter at han flyttet fra den.

Når det gjalt folk som var gårdsarbeidere (dagarbeidere, gårdsgutter,  gårdsjenter) ser det ofte ut til at de mistet gårdsnavnet uten å få noe nytt fra gården de arbeidet på. Jeg tipper at skikken har variert både fra sted til sted, men også med hvem man var i samfunnet. 

[Ivar S. Ertesvåg]

2 timer siden, Trond Geir Strandhaug skrev:

Du har sikkert rett, men hvordan løste de det når folk flyttet på seg, om vi fortsetter med vårt eksempel Peder Auli, at Auli var etternavnet hans og det var bare Auli som ble benyttet, uten patronymikonet.  Skifter han da etternavn da han flytter til plassen Kjølstad ? Eller ble han Peder Auli på Kjølstad ?   Dette er teksten jeg finner på "nettet" vedrørende patronymikon. 

[...]

Innledningsvis var det jo ikke dette jeg ønsket svar på.  Jeg lurte på patronymikon som var normalt å bruke der faren hadde dobbeltnavn.

 

Eg svara på dette i stad:

2 timer siden, Ivar S. Ertesvåg skrev:

Det var på eitt vis enklare å skifte namn, ved at ein i prinsippet kunne velje etternamn sjølv (så lenge ein heldt seg unna namn ein ikkje hadde rett til å bruke),

og patronym når ein hadde to/tre å velje mellom (som borna til Jens August).

På den andre sida var det litt vagare enn i dag kva plikt andre hadde til å bruke det namnet ein hadde valt seg.

 

[Ivar S. Ertesvåg]

55 minutter siden, Inger Hohler skrev:

Når det gjalt folk som var gårdsarbeidere (dagarbeidere, gårdsgutter,  gårdsjenter) ser det ofte ut til at de mistet gårdsnavnet uten å få noe nytt fra gården de arbeidet på. Jeg tipper at skikken har variert både fra sted til sted, men også med hvem man var i samfunnet. 

 

Eit par observasjonar her:
I  FT1801 for Volda (med Ørsta) er ungdom i teneste konsekvent namngjevne med namnet på garden foreldra bur eller har budd på.

I manntalet 1701 for Sunnmøre er det likeins. https://www.digitalarkivet.no/source/38457

Av 1215 tenarar er 1096 oppførte med eit anna gardsnamn enn der dei er tenar. Av desse 1096 er 77 førte opp med eit gardsnamn

utanfor Sunnmøre, og 374 er også oppført som son (men fråverande) heime hjå foreldra.

Så godt som alle unge tenarar er førte med gardsnamnet til foreldra. Dei 119 utan gardsnamn er stort sett eldre tenarar, som ikkje kan ha

budd saman med foreldra på fleire tiår.

 

Verbror (f. 1815) til t-t-oldefaren eg nemnde ovanfor (altså bror til t-t-oldemor) miste far sin som spebarn. Mora måtte gje opp garden ektemannen

hadde teke over etter foreldra sine - og flytta med borna til eit anna prestegjeld. Guten er ført med dette gardsnamnet som etternamn til

han gifta seg.

[Arkivverket - Renathe-Johanne Wågenes]

13 timer siden, Ivar S. Ertesvåg skrev:

 

Det stemmer ikkje heilt at folk ikkje hadde etternamn. På bygdene hadde folk namn etter garden eller plassen - i somme tilfelle arva i mange ættled, og dei skifta ikkje meir enn det folk gjer i dag.  I byane brukte dei anten patronym eller eit gardsnamn.

 

Det var ingen klare og absolutte reglar for bruk av patronym. Dersom oldefar din ikkje ga seg til kjenne på same måten frå gong til gong, kunne det verte første eller andre (eller tredje) førenamn - alt ettersom skrivaren oppfatta det.

Eg har ein t-t-oldefar som vart kalla Peder Andreas i dåpen (1811), men elles berre Andreas i dei fleste innførslene eg har funne. Då er det grunn til å tru at han vart kalla med dette namnet til dagleg. Borna vart for det meste kalla "Andreassen"/"-datter", men med nokre unnatak ("Pedersen"). Eg har også ein oldefar som vart kalla Peter Antoni i dåpen (1866) - men elles for det meste Anton. Her varierer patronymet for borna noko, mellom "Petersen"/"-datter" og "Antonsen"/"-datter"

Gårdsnavn var ikke etternavn, dette var mer som et bosted. Derfor ser du at fornavn og patronym ikke endrer seg, men at gårdsnavn endrer seg etter hvor man bodde for tiden.

Dette ser du i kirkebøkene hvor man f.eks kan være omtalt som Per i Lien, Per Lien. Og flyttet Per til Haugen så ble han Per i Haugen. Eller omtalt som Per Olsen på Haugen, Per Olsen Haugen. Det betyr ikke at han het Haugen til etternavn, men at han bodde på/i Haugen eller Lien. 

Dette med å droppe å føre patronym på folk i kirkeboken i eldre kan gi store utfordringer. Ole paa Haugen kan fort bli forvekslet med Ole paa Haugen. Det kan vise seg å bo 2 Ole der og ingen omtales med patronym. Jeg har selv et slikt problem på en gård på vestlandet. Her må jeg bruke skifter osv. for å prøve å skille barneflokken. 

 

Det begynner derimot å skje mye endringer på dette på begynnelsen av 1900-tallet. Spesielt ser man dette hvis du sammenligner folketellingen 1900 og 1910. 

Min oldefar er født Ole Andreas Andreasen etter sin far Andreas Davidsen i 1901. Han har søsken som dør som barn og disse heter Andreasen/Andreasdatter. 

Men de barna som vokser opp tar ibruk Davidsen som etternavn. Altså de bruker nå samme patronym som faren. Jentene heter også nå Davidsen. 

Man se også endring i gifte kvinners navn. I 1900-tellingen kan de stå oppført som Olsdatter. Men i 1910-tellingen står de oppført med samme etternavn som mannen (altså mannens patronym).

I 1923 kom Navneloven og alle måtte ta et etternavn og holde på dette. Etter dette måtte man søke om å få endret navnet. 

[Niels Hegge]

13 timer siden, Trond Geir Strandhaug skrev:

Ja da dukker jo spørsmålet opp hvordan registrere slike personer i et slektstre.   Da navneloven kom og folk fikk beskjed om og ta et etternavn kunne jo slikt skje. Noen tok sitt eget patronymikonet  som etter etternavn, andre tok faren sitt patronymikon som sitt etternavn andre tok navnet på plassen der de bodde.  Hva ble skrevet i kirkeboken her ved konfirmasjonene ?

 

Det er vel vanlig praksis att man i slektprogram registrerer det som står i kilden. De fleste program har jo mulighet til å registrere flere varianter på navnet om det behøves.

 

Alle navnforandringer etter 1923 ble publisert i Norsk Kundgjørelsestidende. Jeg fant selv min far og hans søsters bevilling fra 1925.

[Arkivverket - Renathe-Johanne Wågenes]

1 minutt siden, Niels Hegge skrev:

 

Det er vel vanlig praksis att man i slektprogram registrerer det som står i kilden. De fleste program har jo mulighet til å registrere flere varianter på navnet om det behøves.

 

Alle navnforandringer etter 1923 ble publisert i Norsk Kundgjørelsestidende. Jeg fant selv min far og hans søsters bevilling fra 1925.

Jeg registrere kun fornavn og patronym. Dersom jeg har dåpen, så skriver jeg fornavnet slik det står der. Fornavn kan variere i enda større grad på skrivermåter gjennom flere kilder. Gårdsnavn setter jeg inn som bosted på den hendelsen som den gjelder. f.eks fødsels. Da setter jeg inn fødested der de bodde ved fødsel. 

Det ser jo litt merkelig ut å sette inn Bergen som en del av navnet fordi de bodde i Bergen eller Kristiania. Og dersom man flyttet en del rundt, så skal man altså ha flere gårder/steder som etternavn. Ole Andersen Stavanger Bergen Tromsø. Vil unektelig se litt rart ut

Men det finer er, vi kan alle gjøre som vi vil i vårt eget slektstre 🙂

 

[Niels Hegge]

Jeg var kanskje utydelig, det viktige for meg er att jeg selv eller noen annen kan gå fra mitt slektstre tilbake til kilden for å se hva som står skrevet der. Og da blir det naturlig en del ganger att gårdsnavnet kommer med.

[Ivar S. Ertesvåg]

9 timer siden, Renathe-Johanne Wågenes - DA skrev:

Gårdsnavn var ikke etternavn, dette var mer som et bosted.

 

Svar på vegne av Digitalarkivet - då er det vel ekstra godt fundert då? ... eller burde vere?

 

Gardsnamn var utan tvil "etternamn" (eller "tilnamn", som det ofte vart kalla på 1800-talet og tidleg på 1900-t.)

Spørsmålet er vel om det var slektsnamn - og når du meiner det ikkje var etternamn,  så følgjer det at kan det ikkje ha vore slektsnamn (arveleg etternamn) heller.

 

I tida frå 1891 til 1923 var det 65 rettssaker om rett til å bruke slektsnamn. Fleire av desse gjekk til Høgsterett, den første i 1896 (Aars-saka)

Høgsterett var usamd med deg: Når ein gardbrukar og familien hans brukte gardsnamnet som etternamn, hadde dei dette som slektsnamn.

Dei var rettsleg verna mot at andre brukte dette som etternamn.

Der det var aktuelt, trekte domstolane denne retten bakover i tid. Det tidlegast nemnde tilhøvet er frå midt på 1800-talet; altså 60-70 år tilbake i tid.

Det var aktuelt når ein namneberar arva retten til eller vernet av namnet frå foreldre og besteforeldre som hadde brukt det.

Dvs. at domstolen la til grunn at gardsnamn var verna som slektsnamn seinast på 1850-talet.

 

9 timer siden, Renathe-Johanne Wågenes - DA skrev:

I 1923 kom Navneloven og alle måtte ta et etternavn og holde på dette. Etter dette måtte man søke om å få endret navnet. 

 

Som sagt ovanfor.... krav om at alle måtte ha slektsnamn kom i praksis først i 1979. Men i teorien var det framleis mogeleg til 2002.

Prinsippet om at ein måtte ha løyve for å endre slektsnamn vart hevda gjennom heile 1800-talet.

Men ... det var stort sett små eller ingen konsekvensar om ein ikkje brydde seg  (så lenge ein ikkje trakka nokon på tærne).

 

[Hans Martin Fagerli]

Litt artig tema, som man ikke kan unngå å komme borti, spesielt i de siste årene før 1923. Jeg har kommet til noen uvitenskapelige observasjoner:

 

Jeg har sett eksempler på at man allerede rundt 1880 har beholdt det gamle gårdsnavnet når man flyttet til/giftet seg inn på en annen gård. Andre har byttet til nytt. Jeg har også en teori om at flere som flyttet fra "bondelandet" til byen, tok i bruk patronymet som etternavn selv om familien for øvrig hadde blitt fast ved det "gamle" gårdsnavnet. Var sen-navnet å betrakte som finere?

 

Så en personlig historie: Min farsfamilie kommer fra grenda Fagerlia ved Løkken gruver i Meldal ST. Der var det 11 bruk. De het: Nedi Fagerlia, Uti Bakkom, Oppi Fagerlia, Fagerlimoen, Grana, Dalen og Granaskogen. De fleste tok etter hvert Fagerli som slektsnavn (men de færreste var i slekt). Fram mot 1920 varierer hva de brukte rimelig mye. De fleste i min oldemors slektsledd kalte seg Fagerli, men tippoldemor kalte seg både Fagerli, Fagerlimoen, og døde som Moen i 1918! (eller var det presten som skrev ned det han hørte ved dåp, giftemål, død etc?)

 

Ikke rart at noen fikk for seg at man måtte ha en navnelov! For ved navneloven av 1923 ble det vel heller ikke mulig å endre etternavn etter eget forgodtbefinnende?

[Iver Mosvold]

Interessant debatt!

 

Verdt å merke seg er at det allerede 200 år før 1923-loven, kunne man finne  eksempler på at patronymikon ble "frosset", - for fremtidige generasjoner, - og dermed fikk samme funksjon som slektsnavn,  slik vi ser det i våre dager. Selv har jeg en ane, født tidlig på 1700-tallet fra Agder med døpenavnet BENT. Denne BENT fikk sønnen PEDER (selvsagt Bentsen), men Peders egne barn, - av begge kjønn, ble hetende BENTSEN, og slik kan man faktisk snakke om en BENTSEN-slekt.

 

I Sverige kunne genitivsformer av farsnavn på sammen måte gi grunnlag for å "lage" slektsnavn. (Dette kunne vel forekomme også i Norge?)

 

 

IM

[Olaf Larsen]

Jeg har i et annet forum stilt samme spørsmål som Trond, men i en annen sammenheng. Der fikk jeg et svar som fortalte at i miltære ruller var det fødestedet som ble brukt som identifikasjon, i tillegg til patronym.

[Tor Kvien]

Hvis man blar i disse sidene på døde og begravede, vil en se at gårdsnavn står oppført som angivelse av avdødes fulle navn. Til tillegg er tatt med gårdsnavn hvor vedkommende opholdt seg.  I samme område, Sogn og Fjordane, vil vi også se at borgere med opphav på f.eks. gården Tonning, Nor eller andre, brukte gårdsnavnet som slektsnavn allerede på 1700-tallet også når de flyttet til andre steder i landet. Andre eksempler er utflyttere til Bergen som forkortet gårdsnavn til f.eks. Steen eller Dahl, forkortet fra eksempelvis Dommesteen eller Nøstdahl.  I tingbøkene, pantebøkene mm. finner vi tilsvarende mange eksempler på gårdsnavn som etternavn.

 

SAB, Davik Sokneprestembete, Ministerialbok nr. A 4, 1830-1849, s. 235
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070613620049

 

[Hans Martin Fagerli]

Etter å ha sett nærmere på min morsslekt, har jeg nok en gang tenkt en del rundt dette med navneformer før Navneloven kom i 1923. Min morfars familie tok slektsnavnet Lund i bruk fra ca 1850. Bakgrunnen var gården Lunden som enda eldre forfedre hadde drevet. Den første som bar det "forkortede" gårdsnavnet som etternavn var min tippoldefar. Bestefar Hans Lund, som var født og oppvokst på gården Smågård, giftet seg i 1907 med Johanna Johnsdatter Hjelpdal (Hofset etter hennes avdøde far er også brukt). Alle 7 barna er døpt med Hans Lund  som far og med Johanna Johnsdatter som mor, den seneste dåpen var i juli 1923, dvs etter navnelovens ikrafttreden. Men i folketellingen 1910 er hele familien inkludert min bestemor fått slektsnavnet Lund (av registrator?). Ved de 5 dåpene etter 1910 (i perioden 1911-1923) er bestemor atter "kun" Johnsdatter.

 

Var folketellingsmannen (for det var vel en mann?) radikal og forut for sin tid, eller var prestene konservative og lite begeistret for de framvoksende navneformene????

 

Er det skrevet bøker/artikler om hvilke kamper som ble utkjempet før en navnelov ble vedtatt?