Bortsetting av barn, hvordan foregikk det?

[Karen-Sofie Mjelva]

Min oldemor, Bolette Jensen, født 1867-03-15, Hole, Ringerike, dro fra hjembyen Drammen til Trondheim i 1893. Her fikk hun i tidsrommet 1893-1901, uten å være gift, 3 

sønner med samme mann. I folketellingen for 1900 for Trondheim, er hun registrert som boende sammen med de to eldste og ble understøttet av barnefaren. I folketellingen for 1910 er alle 3 guttene bortsatt til gårder på Frosta. Olaf Bernhoff Wahl f 1894-03-18, i Trondheim (står i folketellingen 1910 for Frosta som Olof Hval i tjeneste hos Sørn Risan), konfirmert i Frosta krk 27/-08, der står hans biologiske foreldre oppført som foreldre.

Just Oscar Wahl f 1897-11- 13, Trondheim, (står i folketellingen 1910 for Frosta som Just Osker Val, fattiglem i husholdningen til Ole N. Trøan), konfirmert i Frosta krk 29/9-12 også med biologiske foreldre oppgitt som foreldre.

Torleif Johannes Odinsen Wahl f 1901-05-03, Trondheim (står i folketellingen 1910 for Frosta som Torleif O. Smaaland, fostersønn hos Peter Olaus T Smaaland) konfirmert i Frosta krk 8/10-16. Død av tæring på Røros pleiehjem 24/5-18. Bortsatt dit av Trondheim kommune.

De to eldste mister jeg stort sett av syne inntil de dør ugifte i hhv 1959 og 1937.

Ved hjelp av Sindre Aarsbog, Trh byarkiv, vet jeg at mor, Bolette Jensen, blir understøttet av Trondhjems Fattigvesen fra 1901. Guttene står ikke i oversikten over utsatte barn fra Trondheim 1895-1918. Jeg har også spurt IKA om Frosta kommune hadde noen sak på disse barna, men har ikke fått svar ennå.

Spørsmålet mitt er hvordan bortsettinger av barn kom i stand? Kunne man fritt sette bort sine barn til andre? Meg bekjent hadde ikke Bolette noe nettverk på Frosta. Hvordan ville hun ha funnet fram til disse gård- og plassbrukerne som tok imot barna hennes? 

Mor får to barn til - i 1904 og 1906 - med to andre fedre. I både 1904 og 1906 står hun oppført som bryggearbeider i kirkeboken. Det ene barnet dør rett etter fødselen, den andre blir satt bort til et ektepar i Trondheim. Henne gikk det bra med.

Sin eldste overlevende sønn (min farfar) - fra før hun kom til Trondheim - leverte hun over til barnets biologiske far og dennes kone. 

[Anne-Lise Hansen]

 

Utsetting av barn til oppfostring sorterte under Fattigvesenet. Noen kunne plassere barn hos slektninger uten å måtte ty til fattigvesenet, men de fleste som kom i den situasjonen, manglet ofte nettverk å støtte seg til. 

 

Oslo Byarkiv har mange artikler i tidsskriftet TOBIAS som omfatter fattigdom. 

 

Leif Thingsrud:

Fattigvesenets arkiver   

Elendighetens registre:

https://www.oslo.kommune.no/OBA/tobias/tobiasartikler/t4975.htm

 

Oversikt TOBIAS - utgivelser:

https://www.oslo.kommune.no/OBA/tobias.asp

 

Les om ‘Englemakerskene’ av Aina Basso fra Fattigdom og minoriteter i arkivene (2012)

 

Endret Mai 1, 2021 av Anne-Lise Hansen

[Inger Hohler]

Quote

Kunne man fritt sette bort sine barn til andre?

I utgangspunktet skulle fosterbarnsordninger gå via Fattigvesenet og overvåkes - men som du ser hvis du har lest lenkene Anne-Lise la ut, kune det være dårlig med kontroll av fosterhjem rett rundt 1900. Det gjalt også kontrollen på hvem som kom inn i systemene.

Jeg vet ikke hvor vanlig det var å omgå Fattigvesenets omplassering, og i stedet finne privat fosterhjem til barn - men det foregikk absolutt. Nokså åpenlyst via avisene. Min manns morfar, født utenfr ekteskap, ble satt i privat fosterhjem i 1902 eller 1903. Den biologiske moren fortalte senere pr. brev til sønnen at hun prøvde ut flere hjem inntil hun fant et hun var fornøyd med. Disse fosterforeldrene var barnløse, og i alle fall moren ønsket seg nok barn - ikke bare inntekten fra barnepass. (Fosterfaren hadde en voksen sønn fra første ekteskap). Min manns morfar så på fosterforeldrene som de virkelige foreldrene sine, han hadde ingen minner om de biologiske foreldrene.
 

Min farmor (født av gifte foreldre i 1900) ble, så vidt jeg vet, også plassert privat, men da bare for en periode. Foreldrene hadde et noe turbulent ekteskap. De bodde sammen i 1900 og 1910, men ikke i hele farmors barndom. Farmor bodde en studen hos besteforeldrene, men også en stund hos en ubeslektet fostermor. Selv om hun ikke bodde der i hele barndommen hadde hun i likhet med min manns morfar et godt og nært forhold til sin fostermor og beholdt kontakten så lenge fostermoren levde. 

[Karen-Sofie Mjelva]

Hei!

Det er godt å høre at barn også kunne få det godt hos sine pleieforeldre. Takk for det du delte! En god motvekt til «englemakerskene» som jeg nå har lest om.

Tidligere slektsforskere i slekten min fant navnet på farfars mor, men forsket ikke mer i slekten hennes. For meg er det om å gjøre å finne ut så mye om henne og beveggrunnene hennes, som jeg kan. 
Vennlig hilsen

Karen-Sofie

[Hans Martin Fagerli]

Fikk lyst til å fortelle om min "onkel" som ble pleiesønn hos mine besteforeldre ca 1930. Bestefar kjøpte da en gård hvor det var en liten gutt som ikke ville flytte derfra sammen med sin mor og stefar. Han hadde nok sine grunner dessvere. Det endte med at han "ble med på kjøpet". Eller som min bestemor skal ha sagt: "han kan være igjen hos oss, han blir nok lei av det..." Men han ble og var i alle år senere en del av vår familie. Så langt jeg har hørt og vet, var det ikke noen egentlig adopsjon eller tilsvarende. Jeg tror det var en del slike tilfeller i "gamle" dager. 

[Karen-Sofie Mjelva]

Tusen takk! Det var en god historie. Skulle gjerne sett at det endte godt for flere av min oldemors sønner også.

mvh

Karen-Sofie