Betraktninger rundt artikkelen "En ukjent Salve med odel i Fjellestad i Øvrebø og hans etterkommere på Agder"

[Per Reidar Christiansen]

I 1991 publiserte jeg artikkelen «En ukjent Salve med odel i Fjellestad i Øvrebø og hans etterkommere på Agder» i Agder Historielags tidsskrift nr 67, s 103-124. Selv om arbeidet langt fra var perfekt - artikkelen ble delvis skrevet for hånd, delvis på en gammel skrivemaskin - er den ofte blitt referert til av andre slektsforskere, ikke minst i innlegg her i dette forumet.

 

En mulig årsak til interessen er at artikkelen summerer opp forskningsstatus for mange slektskretser og slikt sett kan brukes i diskusjoner om jordeiende slekter på Agder før og etter 1600. Innrømmer villig vekk at jeg i tillegg til de bærende primærkildene jeg introduserte i artikkelen også lente meg mot litteratur fra bygdebøker. I tillegg hadde jeg tilgang på notiser fra registreringsarbeid gjort av fordums ildsjeler i Agder Historielag (tilgjengelig på Statsarkivet i Kristiansand). Langt fra alt jeg brakte til torgs var sjekket direkte mot primærkildene.

 

Med så vidt forgrenede slektslinjer skulle et stort persongalleri og en rekke detaljopplysninger håndteres ved siden av studier. Jeg rakk derfor ikke å få tilstrekkelig overblikk over jordegodset til Salves etterkommere.

 

Drøye tre tiår senere er jeg mer erfaren som slektsforsker. En drøss av originalkilder er studert og en rekke artikler produsert (med bedre hjelpemidler for hånden). Det kan derfor kan være fruktbart å ta opp tråden igjen, søke andre vinklinger og rette overblikket ut på bekostning av den store detaljrikdommen slike studier nødvendigvis bringer med seg.

 

Når jeg nå publiserer enkelte av mine betraktninger rundt 1991-artikkelen forutsetter jeg at folk har lest den og/eller er i stand til å søke den opp. Å formidle alt stoffet på nytt passer ikke inn i dette formatet, og det er heller ikke noe jeg har tid til.

 

I dette innlegget skal jeg drøfte noe av det som er skrevet på side 107-112. Utgangspunktet er den jordeiende odelsbonden Ådne, nevnt 1576 til 162(8) på gården Våje i Vågsbygd i Oddernes (nå Kristiansand), på grensen mot Søgne. I prosjektet Folk på Agder (se  /www.genealogi.no/) har jeg og flere andre bidragsytere funnet flere opplysninger om Ådne, men få av dem forteller noe om hans herkomst. Det mest relevante er fra et hyllingsbrev 12.5 1610, hvor han som nr 2 av 24 lagrettemenn sigillerer med et bumerkesegl som viser initialene AS.

 

Patronymet til Ådne Våje begynner altså på bokstaven S. Siden Ådne også har en sønn ved navn Salve, antok slektsforskere tidlig at faren var Salve Bergulvsson på Odde i Oddernes. Er usikker hva som lå til grunn for denne hypotesen, men jeg mener at den støttes av minst tre vektige forhold (1-3):

 

1. Ådnes barn arvet odel i både Våje og ytre Odde: Av det store odelsgodset Torgi på øvre Odde skatter av i 1624 finner vi både 1 1/2 geitskinn i Våje og 1/2 hud odel i ytre Odde. Samtidig skatter Salve Våje av 3 geitskinn i Våje og 1 hud i ytre Odde, også det odel (Odelsmt. 1624, nr 1300 og 1346). Siden 1686-dokumentet gir grunnlag for å slutte at Torgi må ha vært gift med Salves søster, er det igjen rimelig å regne med at Salves dobbelt så store skyldparter i Våje og ytre Odde utgjør en brorlott mens Torgis skyldparter i de samme gårdene er en søsterlott. Med dette som utgangspunkt (og med vissheten om at landskyldregningen i Mandals len var 1 hud = 4 geitskinn = 12 engelsk) er det mulig å summere 1686-kildens to bror- og fem søsterlotter til en samlet landskyld av 31 1/2 geitskinn eller rett i underkant av 8 huder. Det er ikke langt unna de 9 huder 5 engelsk Ådne Våje skatter av i 1610. Landskylden er dessverre ikke spesifisert i 1610, men vi kan langt på vei rekonstruere Ådnes eierparter. I følge skattefutens oppgaver var Ådne Våje fremdeles i live i 1624, da han ble beskattet for 3 geitskinn odel i samme gård og 3 engelsk i Heisel. Dette var trolig eiendom han satt med mot slutten av sitt liv etter å ha fordelt det aller meste ut til sine barn.

 

En annen som i 1624 eier 1 1/2 geitskinn odel i Våje er Leiv Sødal i Oddernes (Odelsmt. 1624, nr 1309). Han har også en part på 1/2 hud i Haddelands bratte (den gang i Valle sokn, S-A, nå i Halse) som i skyldstørrelse passer perfekt inn i rammen av det vi nå forventer av en søsterpart. Også her kan vi støtte oss på 1686-dokumentet, i det sønnen Gunnbjørn Leivsson da nevnes som medarving til en søsterpart. Og når det viser seg at Torgi Odde i 1635 makeskifter nettopp 1/2 hud i Haddelands bratte til Kronen (NRR, bd VII, s 447-448), så er det god grunn til å regne med at han da har innløst parten fra svogeren. Materialet tyder altså på at Ådne Våje eide både i Våje, Heisel, ytre Odde og Haddelands bratte. I punkt 3 vil det også bli vist at han eide 1 hud i ytre Skofteland.

 

2.  Christen Hjorts uttalelse i 1609 om at han er i familie med Ådne Våje: Forklaringen på uttalelsen kan søkes i slektsforholdene på Odde, slik de fremgår av flere kilder. Salve Bergulvsson på Odde nevnes kun i 1589, men vi får da vite at hans avdøde mor (i 1561) solgte sin del av ødegården Fjellestad i Øvrebø sokn i Midtsysla. Salves stadfestelse av morens salg gjøres gjeldende for to brorparter, men ikke for hans søster Gudrun Bergulvsdotters del (EE, s 308–311). Sistnevntes navn er muligens feilskrevet i denne kilden, i det hun åpenbart skal identifiseres med prestekona Gunnild Bergulvsdotter (dsk 1613), som var mor til Christens kone Elin Olufsdatter. Opplysningene levner liten tvil om at Christen Hjort snakket sant og at slektskapet var nært, i det Elin må ha vært søskenbarn til Ådne Våje. Deres felles stamfar må ha vært Bergulv på Dolholt i Landvik.

 

3. To slektsgrener med odelsgods i ytre Skofteland i S-A: Elin Olufsdatters bror Bergulv Olsson på Odde (senere på Kleppland i Søgne) skatter i 1624 av bl.a. 3 skinn odel i Skofteland i Valle sokn i S-A. Etter det vi nå vet om slektskapet dem i mellom, bør denne skyldparten settes i forbindelse med Ådne Våjes eierskap av 1 hud i ytre Skofteland i 1617. De andre lottseierne i ytre Skofteland anno 1617 var for øvrig Bjørn Torgeirsson på Birkenes i Mandal (bror til Jens og Bodil, jf dok 1.12 1615) med 1 hud og Hallkjell Skofteland og hans søster 1 1/2 hud i (Odelsmt nr 1305 og 1989).

 

 

Nytt blikk på arv, odel og jordegods

 

Kildematerialet gjør oss på denne måten i stand til å rekonstruere mesteparten av det 9 huder 5 engelsk store jordegodset som Ådne Våje skatter av i 1610. Han har med dette trolig eid minst 5 1/2 hud 1 geitskinn i Våje, 1 1/2 hud i ytre Odde, 1 hud i ytre Skofteland, 1/2 hud i Haddelands bratte og 1 geitskinn i Heisel, et jordegods som i sum skylder 9 huder.

 

Min påstand nå som i 1991 er at nevnte kilder viser at Salve Bergulvsson på Odde og prestekona Gunnild Bergulvsdotter var søsken, videre at Ådne Våje var sønn av Salve Bergulvsson. Gunnild på sin side var mor til Elin Olsdotter, Bergulv Olsson på Kosvig og Targjer Olsdotter, gm Tomas Iversson.

 

Også her er det interessant å studere arvepartenes størrelse, ikke minst fordi det i 1624 oppgis at Tomas Iversson har giftet seg til 2 huder i øvre Odde mens Christen Hjort har giftet seg til 1 1/2 hud i ytre Odde med Lyngøya og 1/2 hud i ytre Strømme. De to søsterpartene utgjorde 4 huder, og det er tett opptil summen av det odelsgodset Bergulv Kosvig sitter med i 1624, i det han da skatter av 1 hud i Kosvig, 1 1/2 hud i øvre Odde, 1 hud i Eftevåg, 1/2 hud i Hegland i Øvrebø og 3 kalvskinn i Skofteland i Valle sokn (Odelsmt. 1624, nr 1272, 1289 og 1305).

 

Siden de tre søskenes far var prest, og siden mesteparten av jordegodset virker å være så godt arrondert, antar jeg at det aller meste, om ikke alt var arv etter moren som var datter av Bergulv på Dolholt og Gunnild(?) Salvesdotter. 1589-dokumentet viser at det da for lengst avdøde ekteparet på dette tidspunktet hadde to gjenlevende sønner og en datter. Og nå kommer et viktig resonnement:

 

Arvet datteren 8 huder må sønnene ha arvet 16 huder hver, med mindre datteren ble gjort brorgild. Det siste er ikke særlig sannsynlig gitt Salve Bergulvssons uttalelse i 1589 om at han opptrer på vegne av to brorparter. Dermed står vi tilbake med et jordegods som kan ha blitt porsjonert ut med 16 huder til Salve, 16 huder til broren Bjørn og 8 huder til datteren Gudrun/Gunnhild.

 

Gitt at forutsetningene ovenfor ikke brister har vi identifisert en av 1500-tallets største jordeiende familier på Agder. Ekteparet på Dolholt kan etter dette ha vært gode for nærmere 40 huder.

 

En nokså kvalifisert gjetning er at jordegodset i og rundt Oddernes stammet fra Bergulv Dolholts svigerfar, den ukjente Salve med odel i blant annet Fjellestad i Øvrebø. En merker seg for øvrig at Salves oldebarn Bergulv Olsson eier en mindre skyldpart i Hegland, også det i Øvrebø. En mindre kvalifisert gjetning er at den mystiske stamfaren Salve hadde åsete på en av Odde-gårdene i det som senere ble kongsgården på Lundsiden av dagens Kristiansand.

Endret Mars 1, 2022 av Per Reidar Christiansen
Språk

[Jarl B Haagensen]

Mange takk til PRC for et som alltid interessant og grundig innlegg.

Ref: "Arvet datteren 8 huder må sønnene ha arvet 16 huder hver, med mindre datteren ble gjort brorgild. Det siste er ikke særlig sannsynlig gitt Salve Bergulvssons uttalelse i 1589 om at han opptrer på vegne av to brorparter. Dermed står vi tilbake med et jordegods som kan ha blitt porsjonert ut med 16 huder til Salve, 16 huder til broren Bjørn og 8 huder til datteren Gudrun/Gunnhild".  

Kan PRC komme med en noenlunde kvalifisert gjetning om hvor broren Bjørn Berulfsen kan ha holdt til eller hva hans eventuelle 16 huder utgjorde?

Dolholt ville være første gjetning, men jeg finner ham ikke nevnt der. Hvis han var uten etterkommere må det ha vært et stort skifte,. 

Jeg har lett etter en passende kandidat og bare funnet en Bjørn Berulfsen/Børusen på Homme i Audnedal (gift Magnhild Siversdatter), men tviler på han er rett mann.

[Per Reidar Christiansen]

Tips: Gå inn på www.genealogi.no og finn frem til Agderkilder under Publikasjoner for alle. Åpne så flipboken Folk i Nedenes, Mandal og Lista len 1560-1611 og søk etter navnet Bjørn; Bergulvsson;

 

Viktig at du bruker semikolon som skilletegn under søket. Håper det gir deg et brukbart svar.

[Per Reidar Christiansen]

I registeret Folk i Nedenes, Mandals og Lista len 1560–1611 nevnes det to kilder som omhandler Bjørn Bergulvsson. Den ene viser at Biørn Berulffsøn 25.5 1561 er til stede på Nersten, hvor han som nr 3 av 4 menn bevitner (søstrene) Torborg, Ingegerd og Gunnhild Salvesdotters salg av todelen (to tredjedeler) i ødegården Fjellestad i Oddernes prestegjeld (Øvrebø sokn) til deres frenke Gunnvor Ulvsdotter (EE, s 308–311).

 

Året etter opptrer Biørn dalholtt som nr. 2 av 4 menn på Espenes i Fjære 29.9. De er da vitner til at Simen Tøgersson skjøter til seg Retterholt med ødegårdene Håstøl og Vestøl i ”Lande bygd” i Vegusdal i Råbyggelaget (NRA-diplom perg. Fra DRA 1937 VII, 3). Seglet hans har omskriften BI(RN) BIRVFSO(N), som kan oversettes til Bjørn Børufsson i det navn med endelsen -ulv utover 1500-tallet oftere ble forkortet. Bergulv/Børgulv ble altså til Børu eller Børuf. slik f.eks Åsulv ofte ble skrevet Osu, Osuf eller Osul.

 

Søker en videre på ; Dolholt; vil en også finne Jon Bjørnsson på Dolholt. Om ham har kildene følgende å melde:

 

Joen Biørnszøn paa dolholt pantsetter 4.2 1577 til seg 1/2 hud i Vatne i Vegusdal av Eivind Gislesson på (Greppestøl?) for 6 daler (NRA-diplom papir). I et jordskiftebrev utstedt fra Aurebekk 10.1 1583, mellom Erik Munk  og Torgeir Flakk og hans sønner, avtales det at Munk innløser Flakk for 25 daler, som gården var pantsatt Jon Dalholtfor (Jenssen 1956, 4. gen. avskr. av EM I, eske 111, nr 32). I en tolvmannsdom avsagt på Nedenes stevnestue 13.1 (evt. 7.1) 1583 fremgår det at Erik Munk tiltaler Jon Dalholt for gården Håbbesland, som han har tilpantet seg av Torgeir Flakk, samt 1 hud i Østerhus, som begge har tilpantet seg av Jon Gudbrandsson. I dommen bestemmes det at Munk skal beholde Håbbesland mot å gjengi Jon Dolholt 50 daler som denne hadde gitt for gården. Munk beholder også hudskylden i Østerhus, slik at Jon Dolholt må søke sine pantepenger hos Jon Gudbrandssons arvinger (Jenssen 1956, 4. gen. avskr. av EM I, eske 111, nr 33).

 

***

 

Et nytt søk på ; Dolholt, denne gangen i registeret kalt Skattytere og hyllingsmenn på Agder 1591-1611 avdekker tre aktører som kan tenkes å være sønner av Jon Bjørnsson Dolholt. Mulig det egentlig dreier seg om kun to personer, i det "Amond" Dolholt anno 1610 trolig er skrivefeil for "Anon":

 

Ommund; J(I); Dolholt; Landvik (gnr. 20);. Amond Dallholt er 24.4 1610 nr 1 av 12 lagrettemenn som sigillerer hyllingsbrevet for allmuen i Landvik. Hans bumerkesegl viser initialene A+I (1610-hyll.).

 

Torkjell; Jonsson; Dolholt; Landvik (gnr. 20);. Anond Dalholtt och hans Broder Thorckill Dalholtt skatter i 1610 som odelsbønder og jordeiere av 6 huder i samme gård, 4 huder i Jåvold (i Landvik), 1 hud i Tangerholt (i Landvik), 3 huder i Uldal (i Vegusdal nå Mykland/Froland), 1 hud i Kiland (i Landvik), 1 hud i Risdal (i Landvik), 1 1/2 hud i Metveid (i Landvik), 1 hud i Klepp (Øyestad) og 2 huder i Lunden (i Landvik) (Pengesk.). Merknader (GP/PRC):I utgangspunktet skal det tas forbehold om Torkjells farsnavn fordi kilden ikke forteller hvorvidt Ånon (i 1591 kalt Jonsson) og Torkjell var samfedre brødre. Torkjell må imidlertid være identisk med den Torckell Joennsenn Dalholttsom i 1624 skatter av 8½ hud av jordegodset som brødrene i fellesskap skattet av i 1610 (Odelsmt. 1624, nr 144).

 

Ånon; Jonsson; Dolholt; Landvik (gnr. 20);. Anon Jonsøn paa Dalholt er i 1591 lensmann blant allmuen i Hommedal (1591-hyll.). Anond Dalholtt och hans Broder Thorckill Dalholtt skatter i 1610 som odelsbønder og jordeiere av 6 huder i samme gård, 4 huder i Jåvold (i Landvik), 1 hud i Tangerholt (i Landvik), 3 huder i Uldal (i Vegusdal nå Mykland/Froland), 1 hud i Kiland (i Landvik), 1 hud i Risdal (i Landvik), 1 1/2 hud i Metveid (i Landvik), 1 hud i Klepp (Øyestad) og 2 huder i Lunden (i Landvik) (Pengesk.). Merknad (GP):I 1624 er Ånon død og hans parter i godset (11½ hud) er fordelt på enken(Todnne Torckelsdaatter) og deres tre sønner (Biørnn, Torckell og Joenn Aannonnssønner) (Odelsmt. 1624, nr 149–152).

 

Eiendomsoppgavene til brødrene Torkjell og Ånon bekrefter hva jeg kalkulerte i første innlegg, nemlig at Dolholt-ætten eide usedvanlig mye jordegods til å være bønder. Torkjell og Ånon skatter i 1610 av til sammen 20 1/2 hud. Nå kan selvsagt deler av godset være arv etter ektefeller, mor og farmor, men samtidig var kanskje hverken Jon eller sønnene hans alene om å arve sine foreldre. Jeg drøftet i 1991 (s 108-109) muligheten for at Jon kunne ha to søsken som bosatte seg i Sør-Audnedal. I så fall arvet Jon bare deler av sine foreldres eiendommer. Inntrykket er uansett at ætten hadde betydelig eiendomsbesittelser.

 

 

 

Endret Mars 1, 2022 av Per Reidar Christiansen

[Per Reidar Christiansen]

På 1.3.2022 den 1.23, Per Reidar Christiansen skrev:

Arvet datteren 8 huder må sønnene ha arvet 16 huder hver, med mindre datteren ble gjort brorgild. Det siste er ikke særlig sannsynlig gitt Salve Bergulvssons uttalelse i 1589 om at han opptrer på vegne av to brorparter. Dermed står vi tilbake med et jordegods som kan ha blitt porsjonert ut med 16 huder til Salve, 16 huder til broren Bjørn og 8 huder til datteren Gudrun/Gunnhild.

 

Mens godskalkylene ovenfor kan vise seg å stemme for Bjørn Bergulvssons etterkommere slår det meg at Salve Bergulvssons kjente etterkommere skiller seg ut ved å eie under halvparten så mye jordegods. Det kan selvsagt ha vært tilfelle, for arvede eiendomskomponenter forble som regel ikke statiske størrelser etter at arveoppgjør hadde funnet sted, slik det kan se ut for Gudrun/Gunnhilds etterkommere. Noen arvinger kunne ha økonomisk fremgang og over tid innløse eiendom på bekostning av medarvinger som ikke nødvendigvis satte tæring etter næring. En slik dynamikk kan ligge bak det faktum at Salves sønn Ådne Våje skatter av "bare" 9 huder 5 engelsk i 1610. På den andre siden åpner Ådnes eiendomskomponenter opp muligheter. Kan Salve ha hatt flere barn enn ham?

 

Jeg har dessverre ikke noe svar på dette spørsmålet.

[Per Reidar Christiansen]

Artikkelen fra 1991 tok utgangspunkt i en sak fra 1644 som bare er delvis bevart gjennom en avskrift fra 1754 i Thomas Ellefsens Excerpta (AAA, manuskript AA 911, fol. 98–99). Det vises til fem atkomstbrev/dommer, men innholdet gjengis bare fra tre av dem. Av disse igjen tilhørte de to første brevene saksøkerne, angitt som "Hestad och Scalandsmend" (Hæstad i Høvåg og Svalland i Birkenes).

 

I saksøkernes første atkomstbrev, utstedt fra Nersten (i Øyestad) 25.5 1561, kunngjør Arne Eilivsson, Anders Herlogsson, Bjørn Bergulvsson og Ommund Persson at søstrene Torborg, Ingegerd og Gunnild Salvesdøtre solgte to deler i ødegården Fjellestad i Oddernes prestegjeld for 18 lodd sølv til Svein Vrålsson og Gunnvor Ulvsdotter, deres frenke (= kvinnelig slektning).

 

Det neste atkomstbrevet er utstedt 20.1 1589 fra Odde (i Oddernes). Salve berruldsøn paa Ode kunngjør da at han overfor Ulv Sveinsson og hans «medbrødre» står ved sin salige mors salg av hennes part i ødegården Fjellestad i Øvrebø sokn i Midtsysla, solgt til Svein Vrålsson. Som påskjønnelse for å stadfeste salget får han 3 daler. Salve presiserer imidlertid at det han gir sitt samtykke til, gjelder to brorparter og ikke parten som søsteren Gudrun Bergulvsdotter har rett til.

 

Det er liten tvil om at det i 1589 refereres til salget i 1561. Like interessant er det at brevet fra 1589 kalles et atkomst- og odelsløsningsbrev. Ødegården var odel og siden innløseren Gunnvor Ulvsdotter i 1561 kalles frenke til de tre søstrene som selger, kan vi være temmelig sikre på at de alle tilhørte samme odelsætt.

 

Saksøkerne fremla også et atkomstbrev fra Øyslebø leidangstue 7.12 1590 og en lagmannsdom datert Holum 5.12 1595, men innholdet i disse kildene er altså ikke bevart. Saksøkernes bevismateriale kan ha vært mer omfattende enn de fragmentene vi her får rede på.

 

Inntrykket av en fragmentarisk bevart kilde forsterkes når det gjelder de innstevnede i 1644 og deres rolle. De kan ha vært flere, men det er dessverre bare Gunnstein Strømme som navngis. Av bevismaterialet Gunnstein fremla er det bare bevart avskriften av en domslutning fra Mølls lagting (i Holum) 28.9 1598. Lagmannen melder da at Gunnar Strømme og dennes bror og deres arvinger skal vike til odel og eie i en brorlott i ødegården Fjellestad i Øvrebø, som hans far burde ha arvet etter sin mor. Avgjørende for lagmannens avgjørelse var det faktum at motparten Tollev Kjos ikke hadde noe kjøpebrev som kunne bevise at Svein Vrålsson kjøpte den omtvistede gårdparten av Gunnars far.

 

***

 

En av de vanskeligste oppgavene under artikkelskrivingen i 1991 var å drøfte hvilken relasjon Gunnar Strømme og broren hadde til slektskretsen. De kunne ikke være barn av Svein Vrålsson og Gunnvor Ulvsdotter, for det var deres kjøp som motparten Tollev Kjos baserte sin rett på. Jeg argumenterer i 1991 for at bondelensmannen Tollev Anteinsson på Kjøs, far til Svein Tollevsson Kjos, var svigersønn av ekteparet.

 

En første innskytelse er at Gunnar Strømmes far var sønn av den Gudrun Bergulvsdotter som i 1589 var i live, men som da ikke samtykket til salget. Det er likevel et par ting som taler i mot en slik slutning. Var Gunnar Strømme barnebarn av Gudrun ville saksøkerne i 1644 trolig ha hatt liten interesse av å fremlegge 1589-brevet, i det opplysningen ville svekke deres muligheter til å vinne saken. Vi kan dessuten legge merke til lagmannens uttalelse om at Gunnars far burde ha arvet (sin del av ødegården) etter sin mor. Strømme-folkets tildømte rett til Fjellestad kan altså bero på at deres far i første omgang ble snytt for morsarv og at de på annen måte, ved hjelp av vitner og/eller skriftlig materiale klarte å dokumentere deres rett.

 

Synd at jeg må tidlig på jobb i morgen, nå som jeg er så godt i gang. Vel, dette er i korte trekk bakgrunnen for saken.

Endret Mars 4, 2022 av Per Reidar Christiansen
Tilføyelse av ett ord; motparten

[Per Reidar Christiansen]

Det er ikke bevart flust av kilder fra det gamle Oddernes prestegjeld, som omfattet flere sokn. Jeg har derfor ikke hatt noen kandidater å oppvise tidligere, i alle fall ikke før bind 23 av Diplomatarium Norvegicum ble publisert. I ett og samme dokument fra Eske Billes privatarkiv finner vi faktisk to menn som muligens har tilhørt ætten som hadde odel til Fjellestad i Øvrebø (DN 23, nr 152).

 

Ta en kikk på dette diplomet:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18711&s=n&str=

 

Blant de tolv mennene som i 1524 stilte en garanti for at Finn Rempe ville møte Henrik Krummedikes fogd Jørgen Olavsson, opptrer Ulv på Strømme som nr. 2. Rett etter ham følger Salve Torsteinsson.

 

Plausible kandidater? Ja, utvilsomt.

 

Ulv E., nevnt på ytre Strømme 1602-1628, var etter alt å dømme bror til Gunnar Strømme. Han kan være oppkalt etter en stamfar på ytre Strømme. Samtidig passer Ulv Strømme rent kronologisk inn som far til den Gunnvor Ulvsdotter som i 1561 innløste odel i Fjellestad.

 

Og Salve Torsteinsson? Kilden opplyser ikke hvor han bodde, men det kan ha vært på Odde eller Våje. Var han far til Torborg, Ingegerd og Gunnhild Salvesdøtre? Akkurat det får vi nok aldri vite.

[Per Reidar Christiansen]

Som følge av at kongen i 1630-årene eksproprierte de mest sentrale gårdene i Oddernes, er det bevart få middelalderkilder fra området. De gamle atkomstdokumentene som kunne fortalt oss mye om folk og ætt ble etter alt å dømme kassert. De få kildene som er igjen omhandler derfor hendelser av større offentlig interesse, slik som det brutale sjørøverangrepet i 1492 og konfliktene rundt Finn Rempe ved maktskiftet i de turbulente 1520-årene.

 

Mange av disse kildene er publisert i bind 22 og 23 av diplomatariet. For de som har interesse av å studere materialet mer inngående vil jeg her peke på enkelte kilder som setter borgensmennene Ulv på Strømme og Salve Torsteinsson inn i en samtidig kontekst.

 

Av forrige innlegg fremgår det at Ulv, Salve og ti andre menn 25. mai 1524 gikk i borgen for Finn Rempe. De lovet å gi Henrik Krummedikes fogd Jørgen Olavsson 1000 mark dersom Finn mot formodning skulle rømme. Finn stakk ikke av, men det han gjorde skulle vise seg å bli skjebnesvangert for fogden, i det sistnevnte innen 20. august samme år ble drept av Finn, trolig i selvforsvar:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18127&s=n&str=

 

Ved dom 22. august 1524 stadfestet Riksrådet Finn Rempes rett til Kronens laksefiske under Boen gård i Topdal (Tveit sokn), som Jørgen Olavsson med vold hadde fordrevet ham fra:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=15651&s=n&str=

 

Kong Frederiks kansler ga Finn Rempe grid inntil 11. november 1525, men saken var ikke over med det:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18130&s=n&str=

 

Finn Rempe var opprinnelig den avsatte kongens mann, og sommeren 1526 var han på plass i Amsterdam for å utruste noen skip til støtte for kong Christian II. De ville reise allmuen i Norge. Selv må Finn ha tenkt å få med sin støttespillere i Oddernes og Tveit:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=9489&s=n&str=

 

***

 

Det fulle omfanget av fogdedrapets etterspill kjenner vi ikke, utover at det ble ført en langvarig rettsprosess på riksplan. Ulike oppfatninger og interesser stod mot hverandre, og borgensmennene ble involvert i større grad enn de sikkert hadde ønsket, ikke bare økonomisk men også rikspolitisk.

 

Enkelte kan nok i etterkant ha angret på støtten til Finn Rempe, for av et brev datert 22.3 1530 fremgår det at kausjonistene var blitt truet av Stig Bagge, lensherren Eske Billes fogd, til tross for at en riksrådsdom hadde gått i deres favør. Jørgen Olavsson hadde selv brutt borgen ved å føre Rempe til Mandal og satt ham i Gasses varetekt (= Stigs far, Gasse Torkjellsson), uten at kausjonistene hadde fått sine garantibrev tilbake. Kausjonsvilkårene var derfor brutt, hevdet de. Også denne gangen konkluderte Riksrådet med at kausjonistene hadde holdt seg til loven:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18233&s=n&str=

 

Så sent som 24. januar 1533 ble Olav Ormsson, "Wulff a Strøme", "Salue Tostenssen", Pål Persson, Bjørn Toresson og flere av deres "anhenggere" innstevnet for rådet i Bergen, med trussel om konsekvenser dersom de ikke møter i byen 21. april:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18884&s=n&str=

 

Som ventet unnlot borgensmennene å møte, og 5. mai 1533 ble de dømt til å betale kosthold til Eske Bille, høvedsmann på Bergenshus, også fordi de tre ganger hadde ignorert kongens brev og lovlige stevninger. Også i denne kilden navngis de fem førstnevnte borgensmennene fra 1524:

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18237&s=n&str=

 

Saken var ennå ikke avsluttet 18. januar 1534. Stig Bagge hadde da vært på Oddernes fem dager tidligere for å få borgensmennene til å betale, noe de nektet. Å stå opp mot en brutal lensherre på den måten hadde de neppe gjort om de ikke hadde lokalsamfunnets støtte. Stig kan muligens ha opptrådt noe mer forsiktig i denne konflikten, i det saken var i Riksrådets søkelys. Og for egen del bodde hans egen søster, Åse Gassesdotter, på Augland i Torridalen i Oddernes, så han kan selv ha vært under et visst familiært press om å holde litt tilbake.

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=18254&s=n&str=

 

***

 

Kan så størrelsen på kausjonsbeløpet fortelle oss litt om kausjonistenes sosioøkonomiske posisjon i lokalsamfunnet?

 

I 1514 ble det regnet 1 1/2 mark per daler, mens det fra 1537 ble det regnet 3 mark per riksdaler. 1000 mark kan i 1524 ha hatt en verdi på mellom 333 og 500 daler. For denne summen kunne man kjøpe flere fullgårder, så det var ingen liten risiko som ble tatt. Folk ville neppe risikert å gå fra gård og grunn for en uskyld mann som Finn Rempe, så derfor må vi tro at kausjonistene hadde løsøre og annen jord i bakhånd om Rempe mot formodning ikke viste seg tilliten verdt.

 

Kausjonistene må derfor ha vært bønder som eide til dels mye jord, med andre ord den lokale eliten. Den demografiske utviklingen etter pesttiden 1349-1450 innebar trolig at den privateide jorda var fordelt på færre hender ved utgangen av middelalderen enn i 1624 da vi har odelsmanntallet som kilde. Det betyr igjen at storbøndene generelt eide mer jordegods i 1524.

 

I foregående innlegg er det vist at ætten som hadde odel til Fjellestad, ytre Strømme og Odde-gårdene, også eide annet jordegods i 1624. Mye av det var odel, noe som igjen tyder på at deres forfedre ett århundre tidligere var velstående. Min hypotese er at Ulv på Strømme og Salve Torsteinsson trolig var blant disse forfedrene.

 

Ulv Strømme kan også ha vært identisk med den Ulv Olavsson som i 1531 var på Ellesi i Oddernes og der bevitnet overfor lagmannen og to lagrettemenn at fogden i Midtsysla ikke hadde forfulgt ham siden Mikkel jyde gikk i forløfte for ham. Ulv kan ha vært en av bøndene som i sin tid hadde støttet Finn Rempe. De to lagrettemennene, Olav Gunnarsson og Torstein Taraldsson, var for øvrig blant borgensmennene i 1524. At de to sistnevnte seks år senere opptrer sammen med lagmannen, bidrar til å støtte min konklusjon om at Finn Rempes kausjoniser tilhørte storbondesjiktet.

https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=4567&s=n&str=