Noen teorier om hvorfor et par ville ha en uekte sønn og deretter vente 11 måneder på å gifte seg? (Bergen 1854)

[Johan Stenslie]

Spørsmålet er sannsynligvis meningsløst, da jeg vet at svarene sannsynligvis er uendelige, og til syvende og sist er det ingen måte å vite svaret på. Men jeg vil spørre fordi jeg har tenkt mye på det. Jeg har skrevet en fortelling for min tipp-tipp-oldefar Carl Johan Einarsen (1854-1919) og jeg er rett og slett nysgjerrig på hvorfor foreldrene hans [Steffen Einarsen Rognved (1827-1905) og Caroline Margrethe Knudsen Sæbøe (1826-1886)] kan ha ventet 11 måneder med å gifte seg etter at han ble født.

 

Jeg vil anta at så snart de fant ut at de skulle få barn, ville to ting ha skjedd. Enten ville de ha hastet inn i et bryllup for å unngå skammen forbundet med å ha en uekte sønn, eller så ville de ikke gifte seg i det hele tatt av en rekke årsaker. Men å vente 11 måneder, det er det som virker rart for meg. En eller begge av dem må ha vært nølende med å gifte seg.

 

Ville det være riktig å si at selv om uekte fødsler ble sterkt fordømt på den tiden, var de ganske vanlige, spesielt blant arbeiderklassen? Jeg antar at det også ville være sant at ettersom Steffen og Caroline var lavere klassearbeidere i en by med fremmede, ble barnets fødsel sannsynligvis ikke ansett som en like alvorlig skandale, som om den hadde skjedd på landsbygda.

Jeg er veldig nysgjerrig på å høre potensielle teorier. En annen kontekst som kan være nyttig er at de slet økonomisk gjennom hele livet (men spesielt i de første årene) og de forble gift med hverandre hele livet. Selv om Steffen visstnok ble alkoholiker etter ekteskapet og ser ikke ut til å ha blitt husket godt av noen av barna hans, basert på to av memoarene deres.

Hvis det er noen tilleggskilder som kan bidra til å gi kontekst for å forstå hvordan uekte fødsler ble forstått på 1850-tallet i byene, ville jeg også satt stor pris på det! Beklager det lange innlegget, men på forhånd takk for eventuelle tanker!

 

(1854 May 29-Jul 9) Carl Birth & Baptism

https://www.digitalarkivet.no/en/view/255/pd00000007381745 

 

(1855 Mar 18) Steffen & Caroline Marriage (Parents)

https://www.digitalarkivet.no/en/view/327/pv00000000194992 

Endret Juni 1, 2022 av Johan Stenslie

[Matthias Kolberg]

Jeg vil tro det økonomiske spilte en rolle her.

 

Slik jeg har forstått det, med forbehold, ville mannen være forpliktet til å forsørge mor og barn dersom de giftet seg, og det var han kanskje ikke i stand til. Før vielsen ville hennes far, eller eventuelt den hun tjente hos, ha forsørgeransvaret.

[Johan Stenslie]

2 hours ago, Matthias Kolberg said:

Jeg vil tro det økonomiske spilte en rolle her.

 

Slik jeg har forstått det, med forbehold, ville mannen være forpliktet til å forsørge mor og barn dersom de giftet seg, og det var han kanskje ikke i stand til. Før vielsen ville hennes far, eller eventuelt den hun tjente hos, ha forsørgeransvaret.

Takk Matthias! Ja, jeg lurte på om det kunne være det. Så var det faktisk lovpålagt at en mann måtte være i stand til å forsørge familien sin, eller var det bare det som var forventet av tidens kultur. Hvis det var en juridisk sak, har du noen anelse om hvordan en mann ville bevise sin økonomiske status? Har du en kilde/bok/artikkel jeg kan sjekke, som refererer til det? Hvis du ikke vet, er det helt forståelig.

[Matthias Kolberg]

Jeg har liten kjennskap til de juridiske forholdene, men finner noe om det blant annet på side 8 her i denne Master-oppgaven fra Universitetet i Oslo.

Det fremstår her som lovpålagt at en kvinne står under sin fars verge inntil faren finner en ny verge eller ektemann.

 

[Inger Hohler]

Min mann har også et slikt 'sent' bryllup, fra sent 1700-tall i familietreet. Da gikk det noe mer enn 11 måneder etter første barns fødsel.
Moren var av 'finere' familie enn barnefaren, og foreldrene var ikke begeistret for forbindelsen. Men da datteren deres ble gravid på nytt med samme mann innså de at de hadde tapt... Dessuten hadde de selv fått økonomiske problemer, så det var kanskje lettere å akseptere at hun tok et skritt ned på den sosiale rangstigen.
Ut fra historien din høres det ikke ut som om standsforskjell var problemet.

Et annet eksempler fra slekten hans, nå fra 1800-tallet, for bryllup etter fødsel (noen uker): Barnefaren var på sjøen, og rakk ikke hjem i tide. I forbindelse med lengre sjøreiser er 11 måneder ikke usannsynlig, men det høres ikke ut som om din forfar var sjømann.

Fra litt lenger uti slektsbuskaset, ca. 1870, forsinkelse på litt under 2 måneder: Jeg mistenker at den utpekte barnefaren hadde berettiget tvil om at han var biologisk far, selv om det ikke står noe om protest i kirkeboken. I lyset av dagens kunnskap finnes noen indikasjoner som kan tyde på at han ikke var far til første barnet.



 

[Johan Stenslie]

23 minutes ago, Inger Hohler said:

Min mann har også et slikt 'sent' bryllup, fra sent 1700-tall i familietreet. Da gikk det noe mer enn 11 måneder etter første barns fødsel.
Moren var av 'finere' familie enn barnefaren, og foreldrene var ikke begeistret for forbindelsen. Men da datteren deres ble gravid på nytt med samme mann innså de at de hadde tapt... Dessuten hadde de selv fått økonomiske problemer, så det var kanskje lettere å akseptere at hun tok et skritt ned på den sosiale rangstigen.
Ut fra historien din høres det ikke ut som om standsforskjell var problemet.

Et annet eksempler fra slekten hans, nå fra 1800-tallet, for bryllup etter fødsel (noen uker): Barnefaren var på sjøen, og rakk ikke hjem i tide. I forbindelse med lengre sjøreiser er 11 måneder ikke usannsynlig, men det høres ikke ut som om din forfar var sjømann.

Fra litt lenger uti slektsbuskaset, ca. 1870, forsinkelse på litt under 2 måneder: Jeg mistenker at den utpekte barnefaren hadde berettiget tvil om at han var biologisk far, selv om det ikke står noe om protest i kirkeboken. I lyset av dagens kunnskap finnes noen indikasjoner som kan tyde på at han ikke var far til første barnet.



 

Ja, de er definitivt interessante eksempler, men du har rett, mange av dem er usannsynlige for mine forfedre. Steffen var en snekker som slet, så det virker lite sannsynlig at han skulle seile langt unna. Dessuten, i tilfelle det er aktuelt, var Steffen og Caroline begge ferske nykommere i Bergen da de møttes, og de hadde ingen familie i Bergen, bortsett fra Steffens storebror og Carolines storesøster. Caroline bodde utvilsomt sammen med sin søster og svoger da hun møtte Steffen.

[David Widerberg Howden]

Jeg har selv to eksempler:

 

Min tippoldefar Edvard Emanuel Hansen ble født 1845 på Enerhaugen i Aker (Oslo/Christiania). Hans foreldre var ikke gift og var fattige, de var tomtearbeider og enkemann Hans Hansen (1805-?) og enke Johanne Marie Johannesdatter (1805-1858). Det er usikkert hvor de bodde i mellomtiden og om de var et par, men så sent som i 1848 får de kongelig bevilling om at Johanne Maries forrige mann Ole Andersen døde  i 1841, attest fra skifteretten kom 7 September 1849 og de giftet seg samme dag. 

 

Min oldefar Ole Howden ble født 1889 på et klyngetun under gården Indre Hovde i Ørsta. Hans foreldre var ikke gift, men kjente nok hverandre godt da barnemoren Petrine (1867-1897) hadde tjent som tjenestepike, i nabohuset på tunet siden konfirmasjonsalder og barnefaren Knut Petter (1869-1943) som var et par år yngre vokste opp der. Det var nok liten tvil i hvem barnefaren var, men allikevel drar han til USA samme året. Der går han i barbererlære og da han i 1892 var ferdig utlært og startet sin egen salong, så sørget han for at oldefar med sin mor kom over, der de giftet seg.

 

Det første eksemplet mitt handler nok mye om økonomi, noe som sikkert er hovedgrunnen i ditt tilfelle. I det andre eksemplet kan godt økonomi sammen med utfartstrang ha vært det viktigste. I andre tilfeller kan det rett og slett være at barnefar nekter for å ta på seg ansvaret og innser først etter en stund/press at han ikke kan løpe fra det. Det er ikke alltid lett å forstå hvorfor noen velger slik de gjorde..

[Johan Stenslie]

7 hours ago, David Widerberg Howden said:

Jeg har selv to eksempler:

 

Min tippoldefar Edvard Emanuel Hansen ble født 1845 på Enerhaugen i Aker (Oslo/Christiania). Hans foreldre var ikke gift og var fattige, de var tomtearbeider og enkemann Hans Hansen (1805-?) og enke Johanne Marie Johannesdatter (1805-1858). Det er usikkert hvor de bodde i mellomtiden og om de var et par, men så sent som i 1848 får de kongelig bevilling om at Johanne Maries forrige mann Ole Andersen døde  i 1841, attest fra skifteretten kom 7 September 1849 og de giftet seg samme dag. 

 

Min oldefar Ole Howden ble født 1889 på et klyngetun under gården Indre Hovde i Ørsta. Hans foreldre var ikke gift, men kjente nok hverandre godt da barnemoren Petrine (1867-1897) hadde tjent som tjenestepike, i nabohuset på tunet siden konfirmasjonsalder og barnefaren Knut Petter (1869-1943) som var et par år yngre vokste opp der. Det var nok liten tvil i hvem barnefaren var, men allikevel drar han til USA samme året. Der går han i barbererlære og da han i 1892 var ferdig utlært og startet sin egen salong, så sørget han for at oldefar med sin mor kom over, der de giftet seg.

 

Det første eksemplet mitt handler nok mye om økonomi, noe som sikkert er hovedgrunnen i ditt tilfelle. I det andre eksemplet kan godt økonomi sammen med utfartstrang ha vært det viktigste. I andre tilfeller kan det rett og slett være at barnefar nekter for å ta på seg ansvaret og innser først etter en stund/press at han ikke kan løpe fra det. Det er ikke alltid lett å forstå hvorfor noen velger slik de gjorde..

Ja, til slut er det ingen måte å vite det. Økonomiske årsaker eller mannens nøling med å gifte seg virker mest sannsynlig for meg, men likevel er det interessant å gruble over alle de forskjellige mulighetene. Takk for dine eksempler!

[Svein O. Tislevoll]

En mulighet er vel også at bruden, eller brudgommen kan ha blitt langvarig syk, og at bryllupet kan ha blitt utsatt, på grunn av det. 

[Svein Arnolf Bjørndal]

Den som hadde erkjent farskapet, eller evt. var utlagt som barnefar, var uansett nødt til å bidra med penger til å fø opp barnet, uansett om han giftet seg med barnets mor eller ei. Det var pålagt fra ganske tidlig på 1800-tallet (1819?)

 

En tippoldefar av meg ble far så tidlig som i 17-årsalderen (barnet født noen måneder før han fylte 17), i 1868. Kort før barnets dåp dro han til sjøs, sikkert nettopp for å kunne være i stand til å betale bidrag. Foreldrene giftet seg aldri, kanskje fordi barnemoren var betydelig eldre enn ham - men betale har han altså gjort.

 

En annen tippoldefar fikk barn med en ung kvinne mens han fremdeles var gift med sin kone (1915). Han var tydeligvis ikke så lysten på å betale, så der ble det foretatt utlegg i boet.

[Johan Stenslie]

1 hour ago, Svein Arnolf Bjørndal said:

Den som hadde erkjent farskapet, eller evt. var utlagt som barnefar, var uansett nødt til å bidra med penger til å fø opp barnet, uansett om han giftet seg med barnets mor eller ei. Det var pålagt fra ganske tidlig på 1800-tallet (1819?)

 

En tippoldefar av meg ble far så tidlig som i 17-årsalderen (barnet født noen måneder før han fylte 17), i 1868. Kort før barnets dåp dro han til sjøs, sikkert nettopp for å kunne være i stand til å betale bidrag. Foreldrene giftet seg aldri, kanskje fordi barnemoren var betydelig eldre enn ham - men betale har han altså gjort.

 

En annen tippoldefar fikk barn med en ung kvinne mens han fremdeles var gift med sin kone (1915). Han var tydeligvis ikke så lysten på å betale, så der ble det foretatt utlegg i boet.

Ah, det er veldig nyttig informasjon, så hvis det stemmer, var det muligens ikke så sannsynlig at økonomien var årsaken. Selv om jeg antar at en far muligens kunne slippe unna med å bruke mindre penger hvis han bodde med familien sin.

[Arkivverket - Renathe-Johanne Wågenes]

Jeg har 2 forfedre som får 4 barn før de gifter seg i 1829. En datter i 1818, sønner i 1824, 1825 og 1826 før de altså gifter seg i 1829. Deretter kommer det 5 barn til. Ingen hadde vært gift før og ingenting tyder på at de har forlatt Lærdal i mellomtiden, men altså 4 barn før vielsen fikk de. 

[Svein Arnolf Bjørndal]

1 time siden, Johan Stenslie skrev:

Selv om jeg antar at en far muligens kunne slippe unna med å bruke mindre penger hvis han bodde med familien sin.

 

Tanken har slått meg også. Som gift måtte han jo også forsørge en kone, i tillegg til andre barn de to måtte få i fremtiden.

[Matthias Kolberg]

10 minutes ago, Svein Arnolf Bjørndal said:

 

Tanken har slått meg også. Som gift måtte han jo også forsørge en kone, i tillegg til andre barn de to måtte få i fremtiden.

Ikke minst måtte han jo også sørge for husvære for familien om han var gift. Var han ugift kunne han nærmest søke ly hvor som helst.

[Svein Arnolf Bjørndal]

2 timer siden, Svein Arnolf Bjørndal skrev:

Det var pålagt fra ganske tidlig på 1800-tallet (1819?)

 

Jeg husket ikke helt riktig: I Alf Kiils bok "Arkivkunnskap. Statsarkiva" står det på s. 181 i fotnote 50 bl.a. "Først med forordning 14/10 1763 vart det slått fast at barnefaren skulle vere pliktig å betale opphaldstilskott for barnet til det hadde fylt 10 år. Tilskottet var sett til halvparten av oppfostringskostnaden, etter skjønn av "øvrigheten". Lov av 1/8 1821 om "Underholdningspenge for Børn, som enten ere avlede udenfor Ægteskab, eller hvis Forældre ere separerede" (jfr. tilleggslov 15/9 1851) hadde same reglar for til skottet (bidraget), men no skulle det svaras til barnet var fylt 15 år. Det var "øvrigheten" som fastsatte oppfostringspengane dersom det vart klaga over at barnefaren ikkje betalte det tilskottet han var pliktih til (§ 2)".

 

Og det er altså i amtmannens arkiv man finner disse sakene, i den første tiden bare dersom barnefaren ikke betalte, etter hva jeg har erfart.

[Johan Stenslie]

9 hours ago, Svein Arnolf Bjørndal said:

I Alf Kiils bok "Arkivkunnskap. Statsarkiva" står det på s. 181 i fotnote 50 bl.a. "Først med forordning 14/10 1763 vart det slått fast at barnefaren skulle vere pliktig å betale opphaldstilskott for barnet til det hadde fylt 10 år. Tilskottet var sett til halvparten av oppfostringskostnaden, etter skjønn av "øvrigheten". Lov av 1/8 1821 om "Underholdningspenge for Børn, som enten ere avlede udenfor Ægteskab, eller hvis Forældre ere separerede" (jfr. tilleggslov 15/9 1851) hadde same reglar for til skottet (bidraget), men no skulle det svaras til barnet var fylt 15 år. Det var "øvrigheten" som fastsatte oppfostringspengane dersom det vart klaga over at barnefaren ikkje betalte det tilskottet han var pliktih til (§ 2)".

Dette er til stor hjelp, takk Svein.

Endret Juni 3, 2022 av Johan Stenslie