Slektsforsker/Slektsgransker og datatilsynet.

[Jan Eikeland2]

Slektsforsker/Slektsgransker.

Er det noe felles tolkning av disse to begrepene?

Lenke til datatilsynet

Kikker på lenken over.

 

Dette er sannelig litt å fundere på.
Hvilke ansvar/rolle har eksempelvis MyHeritage, Ancestry og andre online slektsted tilbydere?

Blir tjenester fra tilbydere nå gradert etter slektstedets formål?

Spiller det noen rolle om slektstedtibyder befinner seg i utlandet og datatilsynets handhevelse av regelverket?

 

Kirkebøker, bygdebøker, fengsels oversikter, landssviker oversikter, seksualitet, adopsjon.

 

Ligger alt ansvar på den enkelte bruker for hvilke informasjoner som velges lagt inn i slekt-stedet og publisert?

 

Jeg tolker datatilsynet i 2 scenarioer:

1 Publisering av informasjoner for alle
2 Publisering av informasjoner for nær familie (hvordan i all verden skal dette følges opp og hva er "nær familie"?).

 

Klippet fra Datatilsynet:
"....det er gjort unntak fra personvernregelverket for behandling av personopplysninger som utføres av en fysisk person som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter (art. 2 nr. 2 bokstav c)."
Hva menes med familiemessige aktiviteter?

 

Klipp fra datatilsynet:
"Personvernregelverket i Norge gjelder ikke for døde personer. Det betyr at du kan behandle og publisere personopplysninger om døde personer, dersom disse opplysningene ikke sier noe om personer som lever i dag"

 

Tenkt scenario med adopsjon, oppdagelse av ny nær slekt. Blir mulighetene for å finne/oppdage ny nær slekt begrenset
av ovennevnte innhold fra datatilsynet?

 

Klippet fra datatilsynet:
"...Dersom boken gis ut under et forlag, vil utgivelsen imidlertid som hovedregel være unntatt fra personvernregelverket."
Betyr dette at informasjoner hentet fra bok er unntatt fra personregelverket?

 

Ja,ja. Da skal myheritage siden min være stengt, da formålet med den var å finne ukjent nær familie og ikke lengre aktuell. Nå tilpasses en ny versjon med formålet å kun dele info med nær familie.
Jeg er mer enn nok fornøyd med å rydde opp i 1021 slektninger.

 

Til slutt lurer jeg på forholdene rundt publisering/deling av DNA, noe jeg vil anta er en av flere metoder i å finne slekt.
Hvordan virker bestemmelser fra datatilsynet inn på denne delen innen slektsgransking?

 

[Tarald Stein]

Interessante spørsmål.

Det er hovedsakelig sammenstillingen av opplysninger som allerede finnes på i f.eks. kirkebøker som rammes her. Og kirkebøkene o.l. er jo også sperra for innsyn til de blir gamle nok. Når det gjelder nettstedstilbyder, er det helt klart den bruker som står ansvarlig for brudd på personvernet (som i alle uredigerte medier). Jeg mener dette står i kontrakten man signerer når man oppretter slektstreet (har ikke sjekka dette). Derfor spiller det ingen rolle hvor nettstedet har base.

 

Jeg er ikke selv på jakt etter levende slektninger, og har heller ingen erfaring med adopsjon i slektsforskning. Min bruk og offentlig tilgjengelige slektstre er derfor innenfor datatilsynets regler. 

Såvidt jeg forstår kan du be om skriftlig samtykke fra de som registreres der det er nødvendig ut fra formålet. Eksempler: Samtykke fra mor som adopterte bort barnet hvis det er barnet du leter etter. Barnet har da gjerne en oppgitt fødselsdato, men ikke navn. Selv om du skulle ha funnet navnet, går det an å anonymisere registreringa offentlig og la det framgå at du oppfordrer vedkommende(s slektninger) til å ta kontakt. Hvis du leter etter mora og har et navn men ikke har funnet henne, er navnet åpenbart ikke nok til å identifisere henne og bør være ok å publisere. Jeg kan tenke meg mer kompliserte tilfeller der det blir et problem, men jeg tror man kan holde seg innenfor reglene i de fleste tilfeller.

Jeg i en kategori som gir meg "særskilt behov for vern", med fare for alvorlige konsekvenser av offentliggjøring. Personlig har jeg offentliggjort det meste, men synes det er best å holde mest mulig kontroll selv, slik at opplysninger raskt kan avpubliseres hvis det dukker opp direkte trusler. Som forelder er det også betryggende at barn har vern. De delene av retningslinjene får derfor min fulle støtte. Man kan fint anonymisere registrering ved å fjerne navn eller sensitive opplysninger. For mange kan det være mer inngripende å dukke opp i google-søk med visse opplysninger, enn om samme står på trykk i ei obskur bygdebok. 

 

Når det er sagt tror jeg både slektsforskere og datatilsynet overdriver slektsforskeres betydning. Våre slektstrær har i liten grad allmenn nytte, og dermed tilsvarende skadepotensial. Heldigvis.

 

DNA mener jeg blir en helt annen "can of worms". Der har jeg ingen erfaring og synes det blir bakvendt å betale noen for å gi dem tilgang til mine sensitive data, men så er jeg altså lite interessert i levende slekt.

Endret Januar 28, 2024 av Tarald Stein
presisering

[Olaf Larsen]

De siste års innskjerpelser av personvern er jo noen ganger helt hinsides. Som eksempel fra covid-epidemien, kunne de på nyhetene opplyse om at det var 15 dødfall ved en eller annen helseregion, men at man av personvernhensyn ikke kunne opplyse om aldersgruppen de avdøde hørte til. Hva hadde det med personvern å gjøre? Vi som holder på med slektsgransking, behandler neppe opplysninger som vil kunne skade en person, og skulle det komme til en rettsak om overtredelse av bestemmelsene, skal det nok være en ganske sær rett som dømmer noen for dette.

 

Forøvrig, som eksempel er fødsels- og personnummer ikke hemmelig, og reglene rundt det er jo bare bla-bla, det ene avsnittet i Datatilsynets redegjøring slår det andre ihjel. Så det er ikke alltid så nøye med å ha et regelverk...

Sitat

Et fødselsnummer er et identifikasjonsnummer med elleve siffer. Alle som er folkeregistrert i Norge har et fødselsnummer. Nummeret regnes ikke som en særlig kategori av personopplysninger og er ikke taushetsbelagt, men kan kun brukes ved behov for sikker identifisering.

Sitat

Fødselsnummeret er ikke legitimasjon
For virksomheter er det viktig å vite at et fødselsnummer ikke er legitimasjon. At en person oppgir korrekt fødselsnummer, er ingen garanti for at vedkommende faktisk er den man påstår å være. Når en virksomhet skal verifisere identiteten, må den derfor bruke andre virkemidler enn fødselsnummer. Eksempler på dette er elektronisk ID eller sjekk av gyldige ID-dokumenter opp mot personen.