Utlodning ved skifte - blei buskap m m fordelt?

[Marit Totland]

Ved skifteforretning finn eg opplista verdiane i buet. Det gir meg ei del info. Men eg blir også spørjande:

1. Når arvingar får kvar sin del av eit hus, gjer dei opp seg i mellom etterpå då? For vanlegvis blir det ståande ein eigar etterpå. (1700-1800-talet)

2. Når utlegg består av bord og stolar, dyner og puter, blei desse verkeleg tatt ut av buet?

3. Eg har funne eit skifte der tenarane på ein prestegard hadde uteståande løn. Dei får utlagd gamle dyner og litt sølv. Var dei då "pent nødt" å ta til takke med det?

[Even Stormoen]

Hei, Marit.

 

Ja, nå spør du mer enn denne ‹vise› kan svare på i alle fall. Vet ikke hvor mange skifter jeg forsøksvis har tydet ‹oppigjennom› – og har alltid i stillhet tenkt på det samme.

Men har aldri våget spørre  . . . Har prøvd å finne ut av det selv. Uten hell. 😞

Så nå venter jeg i spenning på de virkelig kunniges komme her i tråden.

Takk! 🙂

 

Mvh

[Even Stormoen]

Og bare for å komme med et ytterligere (tenkt, men ofte reelt) eksempel: Tre søsken får hver sin del i en ku.  Jaha? . . . Partéres kuen?

 

Lite trolig.

 

Er dette kun for at øvrigheten skal få regnestykket til å gå opp?

 

Sannsynligvis.

 

Men, for å gjenta Marits spørsmål:

Hvordan foregikk dette i praksis?

 

For de som satt igjen med en tredjedels ku? 😉 

 

Beklager en slags ‹kidnapping› av emnet ditt, Marit. Men vi er jo ute etter samme ‹opplysning› . . . ?

 

Mvh

 

[Marit Totland]

Så kjekt at du heiv deg innpå her, Even!

I den grad eg har lukkast med noko i mitt 30 år lange politiske liv, er det fordi eg vågde å stilla spørsmål.

Så no ventar me på svar...

 

[Torbjørn Igelkjøn]

Arvingane arva partar i garden i forhold til det som står i skiftet. Men eigar og brukar (på 1700-talet) er ikkje nødvendigvis den/dei same. Mange var leiglendingar.

 

Ofte blir skiftebrevet etter ei tid nemnt i panteboka i samband med sal av nokre- eller alle partane. Ofte var kjøparen sjølv ein av arvingane.

Endret Februar 7 av Torbjørn Igelkjøn

[Marit Totland]

Ja, det med jordegods, gardpartar er det råd å forstå. Men om fleire arvar part i same hus, må dei då kjøpa kvarandre ut? Og så var dette med innbu og lausøyre. Kunne ein som hadde løn til gode, bli sitjande att med ein haug med gamle dyner?

[Ivar S. Ertesvåg]

Det vart nok ordna på ulikt vis...

1. Om eit hus vart "delt" på tre sysken: Kven budde i huset etter skiftet?  Alle tre?  éin, som betalte leige til dei to andre for 2/3?

Vart huset flytta? Det skjedde.    Hus kunne plukkast ned og stokkane kunne fordelast på fleire.  Eit stort hus kunne verte to eller tre mindre hus.

2. Ja, lausøyret var "laust" og kunne flyttast.  Det kan nok tenkjast at ein av arvingane kjøpte lausøyre av andre arvingar, men det var ein

privat og friviljug avtale.

Det var nok ganske mange odelsgutar som sat att med tom gard og gjeld til syskena, eller med lån frå kreditor for å kjøpe ut syskena

frå jordparten og for å kjøpe reiskap, utstyr og buskap (frå medarvingar eller andre).

(Odelsguten hadde førsterett til å ta over garden, men ikkje rett på meir arv enn andre søner.)

3. ja, det måtte dei nok. Dei kunne selje det, om nokon ville kjøpe.

 

 

 

[Marit Totland]

Takk og takk! Det var dette eg ante - og frykta. Fint å få det stadfesta. Eg "driv med" skifte på prestegardar". Har ikkje vondt av rike  arvingar som sit med dyner og gangklede, men synest det er ille at tenestejenta og drengen får utslitt dyne i staden for løn.

[Inger Hohler]

For at disse oppgjørene skal gi mening er det vel verd å tenke på at ofte  ble arvingene boende i samme  husholdning i flere år før de eventuelt flyttet fra hverandre. Så lenge de bodde på samme sted var det ikke et stort problem at de eide kua i fellesskap. Noen voksne eller halvvoksne barn var kanskje  tjenestefolk hos andre, og hadde lite plass til å oppbevare eiendeler (spesielt noe slikt som møbler og husdyr). Si at tre søstre eide 1/3 ku hver. For å slippe å slakte kua (dårlig økonomi så lenge den fortsatt kunne gi kalver og melk) kommer jeg  på  disse mulighetene:
a. Den/de som var mest ivrig til å beholde kua kjøpte ut den/de som ville ha frie midler, enten i rede penger eller annet fra husholdningen, 
b. Søstrene sørget for at kua fikk formere seg, og brukte kalver til å 'gjøre opp'

c. Kua ble nedbetalt over tid i form av smør og ost

d. Kua ble solgt og pengene fordelt

 

1 hour ago, Marit Totland said:

Kunne ein som hadde løn til gode, bli sitjande att med ein haug med gamle dyner?

Alt i boet skulle  takseres av noen som ikke var arvinger.

Det var likevel ikke uvanlig at folk ble sittende med ting de ikke hadde bruk for. For noen år tilbake var det oppe en historie på forumet her, om en tjenestekar som fikk utbetalt lønnen i brennevin. Et nokså stort kvantum. Brennevin var en luksusvare, så man skulle tro at det var verdifullt nok,  men her var problemet at karen ikke hadde lov til å videreselge det. At han skulle bli avspist med noe han ikke trengte, som ikke kunne videreselges, og som kunne være direkte helsefarlig for ham, hvis han skulle bruke det opp selv, høres ikke bra ut.  Jeg håper jo at han kom til en diskret ordning med en av de  lokale stormennene om å selge brennevinet.

Fra  min manns slekt vet jeg at en tjenestekvinne arvet et luksusplagg hun ikke hadde rett til å bære. Siden det dreiet seg om et fløyelspannebånd som var gått av  moten for flere ti-år siden i byene, kan man lure på om hun noen gang hadde glede av det. På den annen side kan det hende folket i sognenet syntes hun kunne bære det til kirke med stolthet. Jeg vet at det var diskusjoner på høyeste hold når det gjaldt lovverket om hvem som kunne bære luksusklær - det var stor motstand mot det, fordi det forringet verdien av arv hvis gjenstander ikke kunne selges fritt. Derfor ble det gitt noen innrømmelser på landsbygda, hvor det var færre som hadde rett til å bære luksustekstiler. Så vidt jeg husker gjaldt disse innrømmelsene bare jordeiende bønder, ikke tjenestefolk og husmenn.

Når det gjelder fast eiendom  hendte det vel at arvinger som ville flytte  ut etter noen år, og så at gården ikke tålte å bli mer belånt, frafalt arv. Da min fars siste faster døde i siste halvdel av 1970-tallet, oppdaget arvingene at det aldri var blitt foretatt noe skifte etter hennes mor, som hadde sittet i uskiftet bo. 

Men det er mye i skifter det  er vanskelig å forstå  hvordan fungerte. At barn arver sølvskjeer er forståelig, det går ikke så lett i stykker over tid, og er lett å oppbevare og frakte. Men det er mange eksempler på at barn arver gjenstander som ville gå i stykker lenge før de kunne bruke dem selv. Når en 3-åring arver et fiskegarn er det stor sjanse for at den eneste nytten barnet hadde av det, var større sjanse for at far/stefar kunne sette mat på bordet. Hvilket jo ikke var uvesentlig.

[Marit Totland]

Takk for fyldig svar og mykje info. Her er det mykej eg tar med meg.

[Torbjørn Igelkjøn]

54 minutter siden, Inger Hohler skrev:

For at disse oppgjørene skal gi mening er det vel verd å tenke på at ofte  ble arvingene boende i samme  husholdning i flere år før de eventuelt flyttet fra hverandre. Så lenge de bodde på samme sted var det ikke et stort problem at de eide kua i fellesskap. Noen voksne eller halvvoksne barn var kanskje  tjenestefolk hos andre, og hadde lite plass til å oppbevare eiendeler (spesielt noe slikt som møbler og husdyr). Si at tre søstre eide 1/3 ku hver. For å slippe å slakte kua (dårlig økonomi så lenge den fortsatt kunne gi kalver og melk) kommer jeg  på  disse mulighetene:
a. Den/de som var mest ivrig til å beholde kua kjøpte ut den/de som ville ha frie midler, enten i rede penger eller annet fra husholdningen, 
b. Søstrene sørget for at kua fikk formere seg, og brukte kalver til å 'gjøre opp'

c. Kua ble nedbetalt over tid i form av smør og ost

d. Kua ble solgt og pengene fordelt

 

Alt i boet skulle  takseres av noen som ikke var arvinger.

Det var likevel ikke uvanlig at folk ble sittende med ting de ikke hadde bruk for. For noen år tilbake var det oppe en historie på forumet her, om en tjenestekar som fikk utbetalt lønnen i brennevin. Et nokså stort kvantum. Brennevin var en luksusvare, så man skulle tro at det var verdifullt nok,  men her var problemet at karen ikke hadde lov til å videreselge det. At han skulle bli avspist med noe han ikke trengte, som ikke kunne videreselges, og som kunne være direkte helsefarlig for ham, hvis han skulle bruke det opp selv, høres ikke bra ut.  Jeg håper jo at han kom til en diskret ordning med en av de  lokale stormennene om å selge brennevinet.

Fra  min manns slekt vet jeg at en tjenestekvinne arvet et luksusplagg hun ikke hadde rett til å bære. Siden det dreiet seg om et fløyelspannebånd som var gått av  moten for flere ti-år siden i byene, kan man lure på om hun noen gang hadde glede av det. På den annen side kan det hende folket i sognenet syntes hun kunne bære det til kirke med stolthet. Jeg vet at det var diskusjoner på høyeste hold når det gjaldt lovverket om hvem som kunne bære luksusklær - det var stor motstand mot det, fordi det forringet verdien av arv hvis gjenstander ikke kunne selges fritt. Derfor ble det gitt noen innrømmelser på landsbygda, hvor det var færre som hadde rett til å bære luksustekstiler. Så vidt jeg husker gjaldt disse innrømmelsene bare jordeiende bønder, ikke tjenestefolk og husmenn.

Når det gjelder fast eiendom  hendte det vel at arvinger som ville flytte  ut etter noen år, og så at gården ikke tålte å bli mer belånt, frafalt arv. Da min fars siste faster døde i siste halvdel av 1970-tallet, oppdaget arvingene at det aldri var blitt foretatt noe skifte etter hennes mor, som hadde sittet i uskiftet bo. 

Men det er mye i skifter det  er vanskelig å forstå  hvordan fungerte. At barn arver sølvskjeer er forståelig, det går ikke så lett i stykker over tid, og er lett å oppbevare og frakte. Men det er mange eksempler på at barn arver gjenstander som ville gå i stykker lenge før de kunne bruke dem selv. Når en 3-åring arver et fiskegarn er det stor sjanse for at den eneste nytten barnet hadde av det, var større sjanse for at far/stefar kunne sette mat på bordet. Hvilket jo ikke var uvesentlig.

 

Men då var det vel også ein formyndar (f.eks. faren) som bestemte om barnet skulle få utlevert ting det trengde, eller om barnet måtte vente til det var myndig.

 

Det var nok heller ikkje så mange år før barnet fekk bruk for fiskegarnet. Born måtte hjelpe familien frå tidleg alder, og var mykje meir sjølvstendige enn born som veks opp i dag.

Endret Februar 7 av Torbjørn Igelkjøn

[Inger Hohler]

8 hours ago, Torbjørn Igelkjøn said:

Men då var det vel også ein formyndar (f.eks. faren) som bestemte om barnet skulle få utlevert ting det trengde, eller om barnet måtte vente til det var myndig.

 

Det var nok heller ikkje så mange år før barnet fekk bruk for fiskegarnet. Born måtte hjelpe familien frå tidleg alder, og var mykje meir sjølvstendige enn born som veks opp i dag.

I det tilfellet jeg viste til var det absolutt en formynder. 
Jeg er klar over at man ikke trenger å være så gammel for å bli halt ut til garnfiske av en ivrig far 🙂 (sommerstid i Oslofjorden, hobbyfiske). Hadde vi hatt båt da jeg var 6 ville han ganske sikkert ha startet da . Det er praktisk med littegrann tolmodighet, fysisk styrke og koordinasjon først.
Men spørsmålet mitt går kanskje mer på hvor lenge et fiskegarn i lin eller bomull kunne oppbevares før det var ubrukelig (veldig avhengig av oppbevaringsforholdene) og hvordan man håndterte lotten i slike tilfeller. 

Quote

Lottfiske er en type fiske hvor samlet fangstutbytte blir fordelt på båt, redskap og mannskap etter bestemte regler. Lott har vært den vanligste formen for lønn i de norske fiskeriene.

(SNL)
Som eier av garnet hadde barnet antagelig rett til forhøyet lott, men jeg har aldri hørt om tingsaker hvor en sønn krevde familien for x år med fiskelott.

Men det er heller ikke så mange tingbøker jeg har lest meg igjennom.
Jeg har i det minste fått noe ideer til hvor jeg kan lete etter informasjon om lottfiske.

[Marit Totland]

Ser også at kreditorane av og til krev auksjon. Kva skulle til for at dei hadde rett til det?

Var håpet at ein fekk inn større  verdiar enn det vurderingsmennene hadde sett buet til?

Eller var der for å få kontantar?

Det gjeld framleis slutten av 1700-talet.

[Kristian Hunskaar (privat)]

1 time siden, Marit Totland skrev:

Ser også at kreditorane av og til krev auksjon. Kva skulle til for at dei hadde rett til det?

Var håpet at ein fekk inn større  verdiar enn det vurderingsmennene hadde sett buet til?

Eller var der for å få kontantar?

Det gjeld framleis slutten av 1700-talet.

 

Dersom kreditorene mente at løsøret var verdt mer enn vurderingsmennene hadde taksert det til, ville det være en ulempe for dem med auksjon. Da ville det være en fordel å overta løsøret til lav takst, for deretter å selge det med fortjeneste. Kreditorene kunne kanskje snarere være engstelige for å måtte overta løsøret til for høy takst, eller de ønsket kontanter. Jeg kjenner ikke til hvordan en auksjon eventuelt kunne tvinges fram.

[Marit Totland]

Du har eit poeng.ja.