Folk og ætt på Agder: 9. Fra Vatne i Vegusdal til Birkenes, Finsland, Gyland, Høvåg, Iveland, Oddernes og Vanse.

[Per Reidar Christiansen]

Under en odelstvist i 1623 gis det mange opplysninger om en vidt forgrenet, om ikke nødvendigvis tallrik ætt. Odelstvisten gjaldt løsningsretten til gården store Vatne i Vegusdal, med ødegårdene Kjælevatn og Haukum. Det som overrasket meg da jeg gjennomgikk kildene, er hvor mobile medlemmer av ætten ser ut til å ha vært. De kan spores til både nære og mer fjerntliggende bygder på Agder, så som Birkenes, Finsland, Gyland, Høvåg, Iveland, Oddernes og Vanse. Kildene dokumenterer dermed at egdene kunne reise forholdsvis langt for å finne en gård å drive.

 

Med forbehold om kjønnsdrift og eventyrlystens betydning, så tror jeg ønsket om gårdsdrift var den viktigste drivkraften, det som førte disse folkene langt, for etter hva jeg kan se eide ikke ætten jordegods utover Vatne, Kjælevatn og Haukum. Disse gårdene var dessuten små sammenliknet med de fleste gårdene på Agder (i 1647 angitt å skylde h.h.vis 2, 1 og 1 hud). Var man heldig kunne man få større gårder å drive som leilending. Der kildene gjør oss i stand til å belegge fakta, ser det også ut til at ættemedlemmene stort sett leide bruk der de slo seg ned.

 

Til tross for at 1623-kilden lenge har vært tilgjengelig i Riksarkivet, har ætten gått under radaren til flere bygdebøker. For ordens skyld har man nå en mulighet til å få disse på plass. Det er snakk om brukere av Høyelt i Birkenes, Randvig i Høvåg, Mannflå, Lausland i Finsland og muligens Greppestøl i Oddernes, bare for å nevne noen steder. Her en avskrift av diplomet, utarbeidet i 1922:

https://media.digitalarkivet.no/view/37805/3125

 

Hvor interessant gamle ætter er for slektsforskere avhenger gjerne av hvor mange etterkommere som kan påvises. Foreløpig kjenner jeg ikke til så mange etterkommere av det vi kan kalles gislesønnenes ætt, men med økt fokus blir det kanskje flere. Kjenner ikke fasit eller vet hvor langt tråden fører, så håper på drahjelp om noen tilfeldigvis sitter inne med utfyllende informasjon. Nå eller senere betyr ikke så mye, viktigst er at dokumentasjon blir tilgjengeliggjort gjennom denne tråden, forhåpentligvis for så lang tid det trengs til å finne slektsforbindelser mellom tidlig 1600-tall og nyere tid.

 

Vatne, Kjælevatn og Haukum i Vegusdal må ha blitt pantsatt en eller flere ganger i løpet av 1500-tallet, for både i 1554, 1582 og senere omtales innløsningssaker. Til tross for alle kildene er det kun gitt en svært kortfattet omtale i bygdeboka for Vegusdal, da med fokus på den eldste kilden:

 

https://www.nb.no/items/a595d6296e91fd47ab7a640e2a9e98e3?page=297

 

Vatne-kildene nevnes ikke i bygdeboka for Birkenes, som dermed ikke har fått med den eldste kjente beboer av Høyelt. Heller ikke i mer moderne bygdebøker som Høvåg-serien har man fanget opp kildene, men det til følge at man ikke kjenner farsnavnet til den Svein som 1610-1622 nevnes som bruker på Randvig.

 

Bygdebøkene har altså ikke maktet å fange opp kildene som forteller om gislesønnenes ætt fra Vatne. Ideelt sett burde man derfor også ha finansiert slektsarbeider med prioritet på region, ikke bare etter den tradisjonelle inndelingen av bygder på soknenivå. Enn så lenge har vi en nisje som slektsforskere strever med å fylle. Det er krevende å ha oversikt over større områder.

 

Jeg starter tråden med å presentere de viktigste holdepunktene fra et RA-diplom på papir 17.4 1623:

 

• 14.8 1554 dukker Gisle Toresson opp på Bakke lagting i Råbyggelaget, hvor han i lagmann Jon Simonssons nærvær krever å få innløse Vatne med de to ødegårdene fra Reidar Bjørnsson. Mot en løsningssum på 6 mark gull, hver mark verdt 9 lodd sølv, gir sistnevnte frivillig fra seg godset. Det avtales at når Gisle har betalt (og fått kvittering), skal han og hans arvinger igjen kunne bruke deres odelsgårder Vatne, Kjælevatn og Haukum (DN 21, nr 1004, inntatt i NRA-diplom papir 17.4 1623, Store Vatne I).
• Eivind Gislesson på «Gerestøle» [Eundt gÿslessøn paa gerestøffle] pantsetter 4.2 1577 1/2 hud i Vatne i Vegusdal til Jon Bjørnsson på Dolholt (i Landvik) for 6 daler (NRA-diplom papir).
• Pål Foss og Steinar Mollestad [begge i Birkenes] vitner 20.6 (eller 29.6) 1578 om at de var med Gisle Toresson på Bakke lagting i Råbyggelaget da [her siktes det åpenbart til 14.8 1554] han vant Vatne under seg og sine arvinger. Brevet ble i 1623 lagt frem for retten av Gisles sønn, Ola store Vatne.
• Under lagtinget på Oddernes 17.7 1582 forteller tre vitner at Tollev Lausland i Finsland i gamle dager hadde i sitt verge et brev hvor det stod at gisleff høgølltzs far og mor, med alle hans søskens samtykke ga ham førsteretten til å innløse store Vatne i Vegusdal, som da var i uskyld ætt.
• I et brev utstedt 1586 i Åmli, spør Salve Mannflå [i Finsland] om Bjørn smed fortsatt vil bo på Vatne etter at Salves bror Gisle Høyelt er død. Da Bjørn sier at han vil flytte siden Gisle, som han leide Vatne av, er død, erklærer Salve at han vil flytte dit selv og holde Vatne ved like inntil hans brorbarn blir myndige. Da skal brorbarna samtidig gi ham eller hans barn 5 daler, som han lånte til sin bror.
• I avslutningen av rettsaken 17.4 1623 gis det opplysninger om forhold mange tiår tilbake i tid. Det opplyses at Gisle og Gaut Toressønner for 24 daler pantsatte 2 huder i Vatne store med ødegårdene Kjælevatn og Haukum til Dolholt-folket [i Landvik]. Jorda var pantsatt i 41 år, og i disse årene svarte Ola Gislesson landskyld til Dolholt-folket.

Endret Mandag 13:16 av Per Reidar Christiansen
Rette den obligatoriske skrivefeilen

[Per Reidar Christiansen]

 

Hva kan vi så trekke ut av de seks referatene nevnt i forrige innlegg?

 

Slik jeg ser det, er det svært interessant med opplysningen fra 1623, om at 2 huder i Vatne store med ødegårdene Kjælevatn og Haukum i lang tid var pantsatt til Dolholt-folket. Pantsetterne Gisle og Gaut Toressønner må ha vært brødre, og siden Gisle ser ut til å ha vært død allerede før 1578 må jorda ha vært pantsatt før det. Ut fra koplingen til Dolholt kan vi også resonnere oss frem til at den Eivind Gislesson som i 1577 pantsetter 1/2 hud i Vatne til Jon Bjørnsson på Dolholt, har tilhørt samme ætt som pantsetterne nevnt i 1623. Hvorvidt det var en forhøyelse av et tidligere pant eller pantsettelse av hans arvepart sier kilden ikke noe om, men kronologien tyder på at Eivind var sønn til Gisle Toresson.

 

Panthaveren i 1554 heter Reidar Bjørnsson mens dolholtmannen som får en mindre landskyldenhet i pant i 1577 heter Jon Bjørnsson. Siden de to panthavere har samme patronym kan vi ikke utelukke at de var brødre. Reidar døde senest 1582, da hans arvinger nevnes men ikke navngis. En kan gjette på at Jon Bjørnsson, som førte Dolholt-ætten videre, var blant arvingene.

 

I 1610 skatter Jon Bjørnssons sønner Ånon og Torkjell av et større jordegods, uten at Vatne, Kjælevatn og Haukom nevnes. Det betyr etter alt å dømme at dolholtfolkets pant ble innløst før 1610. Ergo må den første – og mest omfattende – pantsettelsen ha funnet sted senest 1569, helst en god stund før.

 

Salve Mannflå nevnes i 1586 som bror til avdøde Gisle Høyelt, som eide Vatne. Han hevder da at han vil flytte til Vatne som verge for brorbarna. Siden det i 1623 sies at Ola på store Vatne var Gisle Toressons sønn så er det rimelig å regne Ola som et av brorbarna. De to påstandene underbygger dermed hverandre.

 

I 1582 bevitnes det at Tollev Lausland i gamle dager hadde i sitt verge et brev som dokumenterte at Gisle Høyelts foreldre med alle hans søskens samtykke ga ham førsteretten til å innløse store Vatne, som da var i uskyld ætt.

 

Avtalen mellom Tollev på den ene siden og Gisles foreldre og søsken må ha vært inngått før 29.6 1564, for Tollev Lausland og [kona] Gudrun Toresdotter denne dagen innløser Osmund Bodvarssons odel i halvparten av Store Vatne i Vegusdal sokn med halvparten av ødegårdene Kjælevatn og Haukum. Om de senere ønsker å selge jorda, skal Osmund og hans arvinger ha forkjøpsrett. Påskrift på baksiden om at brevet er lest av retten på Store Vatne 17.4 1623 (DN 21, 1118, Klungland i Gyland). I gjengivelsen av det samme brevet i 1623-dommen, kalles Tollevs kone for guru thouresdaatters. Vi kan merke oss fornavnet.

 

En av ektefellene nevnt i 1564 må ha hatt odelsrett, ellers kunne de ikke innløse jorda fra en annen odelsinnehaver. Etter farsnavnet å dømme var det Gudrun eller Guro Toresdotter som hadde odel i vegusdalsgodset, ikke Tollev Beinteinsson.

 

I en kildefattig tid er det sjelden vare å kunne identifisere kvinnelige aktører i flere kilder, men jeg utelukker ikke muligheten for at Gudrun Toresdotter kan være identisk med den Guro Mannflå [guru Manflou] som i følge et vitneprov avgitt i 1610 leide ut Skisland i Iveland til sin brorsønn Ola Gautsson.

 

I den samme saken i 1610 omtales et odelsbrev som stammet fra Salve Mannflå, mannen som i 1586 nevnes som bror til Gisle Toresson Høyelt. Ut fra koblingen til Mannflå mener jeg det kan argumenteres for at kvinnen som i 1623 postmortem kalles guru thouresdaatter faktisk var identisk med Guro Mannflå.

 

For ordens skyld vedlegger jeg det FiNML1560-1611 har av informasjon om Guro.

 

Guro; ; Mannflå; Finsland;. I en odelssak på Skisland i Iveland 16.10 1611 dømmer seks lagrettemenn i Mandals len og Råbyggelaget mellom Henrik Aslaksson på sin far Aslak Osestads vegne, Torbjørn Hegbostad og Ola store Vatne på den ene siden og Aslak Skisland på den andre siden. De tre saksøkerne hevder å være nærmere Skisland enn sistnevnte, og stiller med flere navngitte vitner som gjengir forhold flere tiår tilbake i tid. Ett av vitnene forteller om ett odelsbrev som stammet fra Salve Mannflå, mens et annet vitne forteller om den gang han møtte Gunnstein Skisland, Aslaks far, på Frøyså (i Iveland). I et annet vitneprov oppgis det at guru Manflou eide hele Skisland, som hun leide ut til sin brorsønn Ola Gautsson. Nok et vitne, Gunnstein Skåreland, sverger på hva han har hørt fra sin far, Lars Honnemyr. Faren skal i et gjestebud ha hørt Leidulv Frøyså svare ham at Gunnstein står fritt til å beholde Skisland på sitt byttelag, fordi det (gården) ikke var "vårt" gods. Aslak Skisland hevder at han ikke har fått nok tid på seg siden stevningen, og krever saken utsatt for å få tak i vitner og odelsbrev. Med henvisning til odelsbolkens 5. kapittel utsettes saken til tirsdag nest etter påske, mot at partene da sørger for kosthold til seks uvillige menn på hver side, og sorenskriver (papirdiplom i SAK, dep. 101, gårdsarkiv Ve i Tveit). Odelssaken om Skisland gjenopptas 29.6 1613 og det legges da frem flere dokumenter. I ett av disse, som mangler datering, skal Endre Nateland ha provet at Skisland var guru Manndflaas odel. 30 år tidligere var imidlertid Endre blitt dømt for mened, og på bakgrunn av det blir hans vitnemål tilsidesatt i 1613 (papirdiplom i SAK, dep. 101, gårdsarkiv Ve i Tveit).

 

[Per Reidar Christiansen]

Og her følger et mer omfattende referat av de to Skisland-sakene:

 

I en odelssak 16.10 1611 på Skisland i Iveland, dømmer seks lagrettemenn i Mandals len og Råbyggelaget mellom Henrik Aslaksson på sin far Aslak Osestads vegne, Torbjørn Hægebostad og Ola Storvatne [store Vatne] på den ene siden og Aslak Skisland. De tre saksøkerne hevder å være nærmere Skisland enn sistnevnte, og stiller med flere navngitte vitner som gjengir forhold flere tiår tilbake i tid. Ett av vitnene forteller om ett odelsbrev som stammet fra Salve Mannflå, mens et annet vitne forteller om den gang han møtte Gunstein Skisland, Aslaks far, på Frøyså (i Iveland). I et annet vitneprov oppgis det at Guro Mannflå eide hele Skisland, som hun leide ut til sin brorsønn Ola Gautsson. Nok et vitne, Gunnstein Skåreland, sverger på hva han har hørt fra sin far, Lars Honnemyr. Faren skal i et gjestebud ha hørt Leidulv Frøyså svare ham at Gunnstein står fritt til å beholde Skisland på sitt byttelag, fordi det (gården) ikke var "vårt" gods. Aslak Skisland hevder at han ikke har fått nok tid på seg siden stevningen, og krever saken utsatt for å få tak i vitner og odelsbrev. Med henvisning til odelsbolkens 5. kapittel utsettes saken til tirsdag nest etter påske, mot at partene da sørger for kosthold til seks uvillige menn på hver side, og sorenskriver (papirdiplom i SAK, dep. 101, gårdsarkiv Ve i Tveit).

 

* * * * *

 

Odelssaken om Skisland i Iveland gjenopptas 29.6 1613, på Bakke lagting i Råbyggelaget. Etter en gjennomgang dagen i forveien, konkluderer fogden og seks lagrettemenn med at vitneprovene til Henrik Aslaksson og hans medarvinger er ugyldige som bevismateriale. Blant flere formelle feil pekes det i særlig grad på manglende innstevning av vitner, og at ingen av vitnene eksplisitt har uttalt seg om odelsretten til gården. Det vises til vitneprovene fra 16.10 1611, og vitneprov og dokumenter vist i retten for lagmann og tolv lagrettemenn 17.9 1612. Fra den siste saken (som for øvrig ikke kjennes i original) nevnes følgende dokumenter og vitneprov (A–E)

 

A. Et brev utstedt fra Finsland 1550 (uten dato), hvor to menn kunngjør at Steinar Ljodulvsson lyste for dem at verken han eller hans far visste annet enn at Skisland var Tore Gunnarssons rette odel.

 

B. Et brev utstedt fra Ivelands kirkegård 8.4 1582, hvor tre menn kunngjør at Torjus Ivarsson spurte Gunnar Møkjåland og Ljodulv Eieland om de var villige til å gi fra seg Skisland fremfor å møte Torbjørn Sjurdsson i retten. Gunnar og Ljodulv svarte da at selv om Skisland (var eller) hadde vært i deres eie, var de villige til å avstå gården.

 

C. Et brev fra (15)96, hvor to menn kunngjør at Thorbiørnn Siffordzenn, paa hegbostad spurte Endre og Gunnar Nateland om de ville stå ved deres fars ord.

 

D. En (lagmann) Peder Christenssøns dom avsagt på Bakke lagting 1583, hvor Endre Nateland ble dømt for mened.

 

E. Også en annen gang skal Endre Nateland ha provet at Skisland var Guro Mannflås odel, et prov som på bakgrunn av 1583-dommen ikke kan regnes.

 

Tilbake i 1613 sverger Henrik Aslakssons nye vitne, Kristen Tveit, på at han og mange andre menn for 40 år siden var på Skisland for å hogge tylvter til det første huset Aslaks far Gunnstein lot bygge. Gården lå da øde, og Kristen visste ikke hvem som hadde odelen. Henrik Aslaksson påberoper seg videre å ha stevnet flere vitner, men oppgir at de ikke har rukket frem i tide. Mot dette fremlegger Aslak Gunnsteinsson to dommer utstedt av den avdøde lagmann Peder Christenssøn.

 

I den ene dommen, avsagt på Bakke lagting 31.7 1583, fremgår det at Nils på Birkeland i ombud Aslak Gunnsteinsson spurte etter Søren Olsson på Skisland, som hadde stevnet Aslak. Søren møtte ikke, men ble idømt bøter for ulovlig bruk av Skisland. All avl tilfalt landdrotten (dvs Aslak).

 

I den andre dommen, avsagt på Nedenes lagting i 1583, hadde Anne Kristensdotter stevnet Søren Skisland for å ha tatt over Skisland slik at hun måtte rømme gården. Søren hadde da tilstått å ha flyttet dit uten å ha sikret seg bøkslen. Lagmannen dømmer at Anne skal ha Skisland inntil Torbjørn Sjurdsson kan tilbrigde seg gården som han hevder er sin odel.

 

Aslak Gunnsteinsson hevder i 1613 at Skisland også har vært eid av hans far Gunnstein og hans «godfar» Aslak Ljodulvsson. Sistnevnes sønnesønn Aslak Gunnsteinsson er nå tredje mann (eller «langfedre») som sitter med gården. Dommen som avsies i 1613 er at Aslak skal beholde gården inntil Henrik Aslaksson og/eller hans medarvinger klarer å føre lovlige odelsvitner som beviser deres påståtte hevd (papirdiplom i SAK, dep. 101, gårdsarkiv Ve i Tveit).

Endret 4 timer siden av Per Reidar Christiansen