[#1209] Hvem var faddere

[Gjest Eva Lillian Vedahl]

Pleide faddere å være i slekt med dåpsbarnet på 16, 17 og 1800 tallet? Og hvilke slektninger pleide da å være faddere.Var det også andre som kunne være faddere for barnet? Jeg har faddere på en del av mine aner og lurer på om dette er slektninger.

[Gjest Knut Bryn]

Jeg har samlet opplysninger om faddere fra kirkebøkene for Årdal i Sogn og Kongsberg, mest fra 1700-tallet. Min erfaring er at det nesten alltid var noen fra familien til moren eller faren blant fadderne. Hvis besteforeldrene var i live, var de ofte faddere, men søsken og deres ektefeller var også populære faddere.Når så mye er sagt, må jeg legge til at det også var vanlig å bruke venner, naboer og andre personer i nærmiljøet. Jeg har mange eksempler på at øvrighetspersoner som presten og prestefrua var faddere, og i de bergverkssamfunnene jeg har studert, var de høyere funksjonærene ved bergverket ofte faddere for sine ansatte.Når man holder på med studier av slektsgrener der det er mange løse tråder, kan systematisk registrering av faddere være svært nyttig. Selv om ikke alle faddere er slektninger av foreldrene, kan man gjennom fadderne oppdage slektskapsforbindelser som man ellers går glipp av. Jeg har bl.a. funnet flere ugifte søsken av mine aner på denne måten. De kan ellers være vanskelig å finne ut noe særlig om :-}

[Gjest Eva Lillian Vedahl]

Tusen takk for hjelpen Knut.

[Gjest Solfrid Vestaberg Ormøy]

Jeg hiver meg inn i spørsmålsrunden om faddere og lurer på om noen vet om det er en lov som sier at det skal være faddere til barn som blir døpt i kirken, eventuelt hvor mange og når ble dåp innført?

[Gjest Jan Oldervoll]

Eg er ikkje stødig i lova, men kan prøva meg med eit svar.Dåp er gamal, og stammar frå førkristen tid, jfr. Johannes døparen. Kyrkja har alltid døypt folk. Å gifta folk børja dei først med i mellomalderen.Fadrar er også gamalt. I den tidlege kyrkja, då det først og fremst var vaksne som vart døypt, var det krav om at ein kristen, som presten eller bispen kjende, var til stades under dåpen og kunne fortelja presten at den som skulle døypast verkeleg var ein kristen. Etter som barnedåp vart det vanlege, var det ikkje lenger eit spørsmål om å vitna at den døypte var kristen, men ha ansvar for at barnet fekk ei kristen oppseding. Tradisjonelt har det vel vore slik at ansvaret først vart gjort gjeldane om og når foreldra ikkje kunne oppfylla kravet, t.d. ved død.

[Gjest Knut Bryn]

I Christian Vs lov fra 1687 står det flg. om dette:De skal være Vidnisbyrd og Faddere til Daaben, som ere ærlige og uberygtede Folk; Dog maa dertil ej fleere bedis, end fem af Mands og Qvindis Personer tilsammen.(Cap. 5, § 5)

[Gjest Kristian Fjeldsgård]

Unyttige opplysninger finnes vel aldri - man vet jo ikke når man får bruk for et eller annet. Faddere kan brukes til så mang bl. a. verifisering av et slektsforhold sammen med andre opplysninger. Hvilket forhold fadderne sto i til barnet og dets foreldre var vel helst avhengig av den type samfunn foreldrene levde i. Forøvrig er det ikke alltid like lett å tyde navnene i kirkebøkene, spesielt ikke på fadderne