[#1266] Hva var en "fortmaker"?

[Gjest Knut Bryn]

I folketellingen for Kongsberg 1801 finnes det en Mons Fortmaker som jeg holder på å studere forfedrene til. I den forbindelsen lurer jeg på om etternavnet han bruker, kan være et spor. Navnet skrives i noen kilder "Pfortmager" og det skulle vel peke i retning av han, - eller en hans hans forfedre, var en slags "portmaker" (ty. pforte = port), men var dette et eget yrke?Det hører med til historien at Mons hadde en bror som også brukte dette etternavnet. Det kunne kanskje peke i retning av de hadde navnet fra faren, men i de to innføringene jeg har funnet i kirkeboka ham, brukes ikke noe slikt navn.

[Gjest Bjørn Davidsen]

Om du ser i 1801-tellinga for Kongsberg, finn du også ei kvinne (arrestant) med det "etternamnet" - pluss to som har det som yrke, ein "Fortmager" og ein "Portmager". Eg vil tru det er yrket "portmakar" som har gjeve tilnamn til ein person - og at borna i sin tur har "arva" tilnamnet utan sjølv å vere i yrket.

[Gjest Knut Bryn]

Takk for det, Bjørn. Jeg tenkte ikke å lete på "Yrke". En av de du nevner, var jo faktisk "Portmager ved sølvværket". Ved bergverkene ble det jo brukt mye tysk, så det kan forklare den tyskklingende yrkesbetegnelsen.Men hva var egentlig jobben, mon tro? Jeg har vanskelig for å tenke meg at han hadde heltidsjobb med å lage porter??

[Gjest Gunleif Seldal]

Si ikke det! Dette er ren spekulasjon, men jeg prøver allikevel: Port betyr også åpning. Grueganger kan også betegnes som åpninger, og disse trenger fra tid til annen understøttelse. Kan betegnelsen "portmaker" være relatert til sådan aktivitet?

[Gjest Ola Teige]

Det skal ikke postmager, altså en som lagde og reparete vannposter? Dette var et vanligf yrke på denne tiden som jeg har sett flere ganger i skattemanntall osv.mvh Ola Teige

[Gjest Knut Bryn]

Nei, det skal det nok ikke. Jeg har sett navnet/yrket skrevet så mange steder nå at jeg kan si det sikkert. Skrivemåten varierer imidlertid mellom "Pfortmager", "Portmager" og "Fortmager". Jeg har vel en mistanke om at dette er en stilling ved Kongsberg Sølvverk.Jeg kan forresten tilføye at jeg nå har funnet dette etternavnet brukt på faren til denne Mons Fortmaker (se første innlegg). Han er ved en anledning (1754) kalt Mons Nielsen Pfortmager. Da den yngste Mons iflg. en mannskapsliste var vanlig hauer, kan dette tyde på at det var faren som egentlig hadde denne stillingen, - eller kanskje han hadde navnet fra sin far :-)

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Ingen synes å vite hva denne yrkesbetegnelsen innebærer — og jeg vet det like lite selv. Likefullt er det fristende å gi sitt besyv med i laget.Hvis vi forutsetter at en fortmaker (etc.) er en yrkesbetegnelse som er begrenset til Sølvverket på Kongsberg, må vi i utgangspunktet ha for øye at selv tyskere som skriver om bergverksdriften i Norge, undrer seg over de mange merkelige yrkesbetegnelser man finner. Således er f.eks. en Berginquisiteur en person som leter etter malmrike årer. Yrkesbetegnelsen fins ikke i noen ordbok. Det har tidligere i DAs debattfora versert eksempler på yrkesbetegnelser som ikke er belagt i noen ordbok — jfr. f.eks. «Hva er yrkesbetegnelsen borvraker?», debattemanummer 777 i avd. Spørsmål til andre brukere. Fortmaker (etc.) kan høre til et slikt leksikografisk sjikt som aldri er blitt registrert — annet enn i kirkebøkene.Hva gjør så en fortmaker (etc.)?Jeg har lurt på om det kanskje kan dreie seg om en forvanskning og en semantisk forskyvning av Forstmeister. Det er på det rene at man til Kongsberg “importerte” tyskere med spesielle kunnskaper i f.eks. trekullbrenning og skogforvaltning. Så kan man lure på hvorfor denne ekspertisen ikke allerede fantes i et skogrikt land som Norge, men norske bønder framstilte ikke trekull, og de hadde ingen kunnskap om at dette produktet var uunnværlig for sølvproduksjon.Noen systematisk skogforvaltning kan heller ikke ha eksistert fordi tyskere på Kongberg grunnla et “Oberforstamt” hvorfra “forstmestere” plukket ut trevirke for trekullproduksjon — men også for innvendig forsterkning av stollene. Folk flest visste nok ikke den gang at ty. Forst er et romansk lånord og betyr ‘skog’ [jfr. middelalderlatin foresta], nærmere bestemt ‘utnyttbar skog’, men alle vet i dag at en forstmann er en ‘skogforvalter’.På Kongsberg var det nok atskillig flere mennesker som gjorde grovarbeidet med den utnyttbare skogen enn antallet personer som var direkte underlagt “das Oberforstamt”. En Forstmeister kan folkeetymologisk ha blitt til fortmaker, eller — med en liten tysk Schwung på ordet — til Pfortmaker, hvor man altså “usurperer” en semantisk sfære som var noe bedre kjent, nemlig Pforte, jfr. norsk ‘port’ (i siste instans fra latin porta).Som konklusjon kan man muligens si at ordet Forst ble omtolket fra å være ‘utnyttbar skog’ til å bety ‘det man lager av utnyttbar skog’, nemlig trekull og stollebjelker. Dermed blir også -meister til -maker.

[Gjest Knut Bryn]

Takk for bidraget, Egil. Hypotesen om at ordet "Fortmaker" kan være en forvanskning av ett eller annet som begynner med "Forst-", er notert, men jeg tror kanskje mer på andre forklaringer. Det er viktig å merke seg at en Sjur Pedersen i 1801 var "Portmager ved sølvværket" som det heter i folketellingen. Jeg synes det virker rimelig at portmaker, pfortmager og fortmaker er samme ord.Den enkleste forklaringen er trolig at dette yrket besto i å lage/vedlikeholde en slags porter, men at det ikke nødvendigvis er snakk om vanlige dører eller grinder. Ved sølvverket var det så mange slags tekniske innretninger. En hypotese i den retning kan være at ordet "port" (eller ty. "pforte") ble brukt om de lukene som styrte vannstrømmen i det sinnrike vannforsyningssystemet på sølvverket? Det er ikke så vanskelig å tenke seg at dette krevde egne fagfolk. Eller kanskje hadde dette noe med virksomheten i smeltehytten å gjøre?

[Gjest Tor Andersen]

En variant som ikke har vært nevnt er 'fort' slik det i dag brukes i militær sammenheng dvs 'fortifikasjon'. Dette brukes i forbindelse med (underjordiske) bunkersanlegg. Jeg aner ikke noe om opprinnelsen for denne bruken, men oppfatter det i retning av forsterkning??? I så fall kan jo det henspille på de ulike trekonstruksjonene i gruvene.

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Dette ligger an til å bli en “case study” i hva man kan kalle for “impresjonistiske forsøk på etymologisering av et ord”. Det som åpenbart mangler her, er — liksom Knut Bryn for så vidt antyder — en dyperegående forståelse av hvordan Sølvverket på Kongsberg faktisk fungerte. Samtidig kan ingen være både kulturhistoriker, gruveekspert, germanist, navneforsker og leksikograf på en gang.Jeg ser ikke bort fra at Leksikografisk institutt ved UiO (som jeg konsulterte i “bordvraker-saken”), kan løse denne gordiske knuten på et øyeblikk. Denne gangen sender jeg imidlertid hele debatten via e-post til en god og gammel venn i Norsk språkråd — med håp om snarlig tilbakemelding.

[Gjest Gunleif Seldal]

Det er ikke sikkert at ordet trenger noen etymologisering, men i påvente av facitsvar tillater jeg meg nok en spekulasjon basert på et par overfladiske observasjoner:1. Ved å sammenlikne 1801-tellingen for gruvesamfunnene Kongsberg og Røros finner man 2 personer med dette yrket (en "portmaker" og en "fortmaker") på Kongsberg, men ingen på Røros. Det kan bety at porter for å hindre uvedkommendes adgang ble ansett som nødvendig på Kongsberg der sølv ble drevet ut. Sølv var mer verdifullt enn kopper, og forekomstene i gruvene på Kongsberg var veldig rene.2. Fra et besøk på gruvemuseet på Kongsberg har jeg en vag erindring om at enkelte områder i gruvene, eventuellt lagerrom for sølvmalm, var forsynt med gitterporter av jern."Portmaker" kan derfor ha betydd nettop det; en fagmann som lagde porter etter behov og vedlikeholdt de eksisterende.

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Jeg vil bare minne om at ‘etymologi’ iflg. Bokmålsordboka betyr:1) vitenskap om ordenes opphav, utvikling og slektskap, og 2) (forklaring av) et ords grunnbetydning.Er det ikke nettopp en etymologisk forklaring av ordet ‘portmaker’ vi søker?

[Gjest Jo Rune Ugulen]

Det er rett at "fortmaker" (o.l.) ikkje er å finna i noko oppslagsverk, men i Norsk Historisk Leksikon er det eit oppslagsord "forting" som kjem av tysk "Verding." Det har to tydingar:1) Akkordarbeid. Ved bergmånedens begynnelse fikk bor- og fyrhauere anvist arbeidssted der de skulle arbeide måneden igjennom. Ved månedens slutt ble det utførte arbeidet beregnet og lønnen utregnet etter kubikkmål.2) Rett forting eller forsagt, d.e. for en på forhånd fastsatt månedslønn å utføre en bestemt arbeidsmengde i gruva.[Kjelde: NHL, 2. utgåve, s.126] Det er i det minste tydeleg at "forting" er eit uttrykk som har samband med bergverksdrifta.

[Gjest Egil Thee Danielsen]

‘For øvrig lyder Seldals tolkningsforslag besnærende’ — hadde jeg tenkt å legge til ovenfor, men så forsvant det i all hast skrevne plutselig ut av skriveboksen.Til Ugulen: På tysk betyr Verdíng og Verdínger henholdsvis ‘arbeid’ og ‘arbeidsgiver’. Ingen av ordene er i vanlig bruk lenger. Jeg har satt en trykkaksent over i-ene, hvilket også antyder at ordet Verding består av preposisjonen ver + Ding, ‘ting; [men også:] arbeid, plikt’.Begge disse ordene kan meget vel ha vært i bruk på Kongsberg, men hvordan vil du forklare endelsen -maker i vårt ord? —*fort[ings]maker skulle da bety noe sånt som ‘en som legger ut arbeid på akkord’. Men det er vel han som tar akkorden vi snakker om? Noe ord *Arbeitsmacher fins heller ikke på tysk.Din forklaring synes å by på uoverstigelige morfologiske og semantiske problemer.

[Gjest Knut Bryn]

Jeg vil bare nevne at jeg har diskutert dette spørsmålet med noen tyske slektsforskere/historikere. Det er søkt på kryss og tvers i navnedatabaser og lister over gamle yrkesbetegnelser, men uten at "Pfortmacher" eller "Pfortenmacher" er funnet.Jeg heller også til den oppfatning at dette egentlig var en slags portmaker. Skrivemåten "Fortmager", som jeg først støtte på, er trolig blitt til fordi stillingsbetegnelsen av de tyske fagfolkene ved sølvverket ble kalt "pfortmacher". Spørsmålet om hva slags porter disse portmakerne laget, er likevel ubesvart, men innspillet til Seldal er interessant. Jeg har sendt en henvendelse til Bergverksmuseet på Kongsberg, så kanskje kommer det en oppklaring etterhvert.

[Gjest Jo Rune Ugulen]

Egil Thee Danielsen:Er det forklaringa av "forting" du meiner byr på 'uoverstigelige morfologiske og semantiske problemer'? Det er den einaste forklaringa eg kjem med, og den er attpåtil teke frå ein artikkel av fagmannen (historikaren) Harald Winge i Norsk Historisk Leksikon. Det einaste øvrige eg gjer er å nemna denne nemninga i samband med "fortmaker." Eg har ikkje trekt ein _einaste_ konklusjon forutan den relatert til "forting", så ver venleg å ikkje legg til meg oppfatningar som eg ikkje har.

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Til Ugulen: Altså var ditt innlegg irrelevant for vårt formål. Det er tatt til etterretning.

[Gjest Jo Rune Ugulen]

Det var leit at eg ikkje visste på førehand at du ynskjer å verta skåna for slik informasjon. Eg tek likeeins det til etterretning.

[Gjest Tor Andersen]

Diskusjonene i disse debattforum har vært preget av rimelig stor takhøyde etter samme innfallsvinkel som forfektes av:Egil Thee Danielsen, Brussel, 22.05.00 15:46"Ingen synes å vite hva denne yrkesbetegnelsen innebærer — og jeg vet det like lite selv. Likefullt er det fristende å gi sitt besyv med i laget."Jeg synes de siste innleggene fra samme kilde bryter sterkt med dette!

[Gjest Knut Bryn]

Jeg har nå fått en plausibel forklaring på hva en "pfortmager" var. Jeg sendte spørsmålet ut på nettet gjennom de.sci.geschichte og fikk nylig svar fra en av de ansatte ved den tekniske høyskolen i Mannheim. Han sier i innlegget sitt: Das Wort "Pfort" ist ein saechsicher Ausdruck fuer "Fahrt". Ein Pfortmacher ist ein alter Begriff aus der Bergmannssprache. Der Pfortmacher war ein "Leitermacher".Etter denne forklaringen skal en fortmaker altså ha vært en stigemaker. Det høres rimelig ut. Gruvene var mange hundre meter dype.knut.bryn@himolde.no

[Gjest Jo Rune Ugulen]

Det høyrest ut som ei rimeleg tyding, ja. Og eit godt tips kom ut av det også -- at det kan vera lurt å undersøka dei tyske dialektane i slike samanhengar.Det var kjekt (for meg) å sjå at ikkje gode herr Danielsen hadde rett :-) [

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Etter en måned uten Digitalarkivet er det gledelig å konstatere at det er satt sluttstrek for et diskusjonstema som har avfødt mange kommentarer. Siden undertegnede har deltatt, er det fristende å komme med en liten epilog.Poenget med en diskusjon er ikke å vinne eller tape, men å få mer innsikt. Jeg er glad for at Ugulen er av samme mening.Selv har jeg følgende lærdom å trekke av debattema II:560:1) Det tyske verbet fahren går tilbake til en indo-eur. rot *per/por, og2) Fahrt kan bety “unter Tage aufgestellte Leiter zum Klettern in senkrechten oder schrägen Grubenbauen” (Wahrig).Det jeg oppfattet som det største problemet i forbindelse med ordet ‘fortmaker’, var at det også fantes som Pfortmaker (Pfortmager). Dersom dette gjenspeilet en tysk leksikalsk realitet, måtte første delen av ordet bestå av et element som opprinnelig begynte på p-. Det er nemlig bare ord med etymologisk initial p- som i prinsippet kan oppvise pf- på tysk, og det bare a) i skrifttysk, og b) i sørligere dialekter. Nå kunne jeg ikke finne noe slikt ord — bortsett fra porta (som også Gunleif Seldal foreslo, og som jeg i hans versjon fant ‘besnærende’. [OBS til et bidrag datert 25.05.00, 11:54: Dette ordet betyr ‘innbydende, fristende’ — f.eks. ‘et besnærende argument’.]At ‘sächsisch’ har bevart formen Pfort av moderne høytysk Fahrt, finner jeg ikke det minste merkelig; randdialekter har ofte bevart arkaiske trekk. En person med solide kunnskaper i germansk språkvitenskap burde øyeblikkelig ha assosiert Fahrt med ovennevnte indo-europeiske rot. Dermed ville han metodisk ha kommet til korrekt resultat, samtidig som han empirisk kunne verifisere den høyst aparte betydningen av Fahrt ved å slå opp i f.eks. Wahrig. Jeg prøvde å få en person med en slik kompetanse på banen, men dessverre har han ikke vært tilgjengelig i sommer.Det “fasitsvaret” som en ansatt ved den tekniske høyskolen i Mannheim leverer, har endel implikasjoner. I Tyskland fins det i dag en delstat ved navn Niedersachsen. Bøttevis av tyskere i Norge kom fra diverse steder i denne delstaten. Men vår mann på Kongsberg med etternavnet Pfortmager kom nok ikke fra Niedersachsen, men fra Obersachsen som primært er det området hvor man snakker ‘sächsisch’ (som dialektbegrep). Dette dialektområdet ligger i dag i delstatene Thüringen og Sachsen.Det var altså ikke bare Daniel Barth (f. 1607), overbergmester på Kongsberg, som kom fra et område hvor man stadig snakker ‘sächsisch’. Jeg har flere ganger insistert på å innhente nærmere opplysninger om nøyaktig hvor tyske innvandrere til Norge kom fra — uten så langt å ha fått noen særlig respons. Også Tore H. Vigerust har understreket at “norske slektsforskere står overfor mange og store utfordringer mht innvandrernes bakgrunn”.Ugulen har således utvilsomt rett i at “det kan vera lurt å undersøka dei tyske dialektane i slike samanhengar”, men det hjelper lite på måfå å slå opp i dialektordbøker. Man kommer nok lenger med generelle kunnskaper i germansk språkvitenskap — som f.eks. at det fins et fundamentalt nord-sør-skille mellom tyske dialekter, et skille som stort sett går mellom Niedersachsen og Sachsen-Anhalt i nord og Thüringen og Sachsen i sør. Grensen går faktisk rett sør for hovedstaden i Sachsen-Anhalt, Magdeburg, og deler derfor Sachsen-Anhalt i to dialektsoner. Det skal ikke så store tyskkunnskaper til for å høre at dialektene i Magdeburg og Dresden (hovedstaden i Sachsen) er ganske forskjellige.Hva selve debatten i Digitalarkivet angår, har jeg allerede tidligere oppfattet det slik at metodisk kritikk av innlegg tilsynelatende kan gå på personers ære løs. Slik burde det ikke være. Ved visse amerikanske universiteter blir foredragsholdere regelmessig nærmest slaktet, ikke fordi fordraget er dårlig — man slipper ikke til hvem som helst — men “slaktingen” består i motargumenter, ofte bare for å se hvor velfundert foredragsholders argumentasjon er. Et bidrag i ovenstående debatt (datert 23.05.00, 20:04) ble således avvist som metodisk uholdbart, men i stedet for å reise kjerringa, ble “slakteren” angrepet.Nå er nettopp noe av det fascinerende med dette debattforumet at man kan tillate seg en ganske avslappet holdning til akademisk kutyme. Men sak og person bør vel stadig holdes fra hverandre?

[Gjest Knut Bryn]

Takk til Egil for utfyllende opplysninger og refleksjoner. Jeg vil bare legge til at jeg har mistanke om at det aktuelle (gammel-)sachsiske ordet Pfort ikke kommer fra fahren, men at det er beslektet med verbet vorderen. Vi har også ordet i gammelnorsk: forða = føre fram. I eldre litteratur om bergverksdrift har jeg også støtt på ordet fordring om gruveheis for transport av malm etc. Nå kunne man selvsagt tenke seg at fahren og vorderen hadde samme rot, men iflg. Torp er det ikke tilfelle. Den indogermanske roten til sistnevnte verb skal være prtero-.Hvis du har tilgang til Wahrig, kunne du kanskje se om det er noe i denne mistanken?Jeg vil legge til at det innen (eldre) bergmannsspråk er en rekke andre ord som kan være i slekt med verbet fahren. Vi har f.eks. uttrykket å anfahre som betyr å arbeide i en gruve. Mer relevant er den type heis som brakte folk opp og ned i større gruver utover på 1800-tallet. De kaltes fahrkunst og var en salgs mellomting mellom stiger og heis. Gad vite om ikke denne betegnelsen er avledet av Fahrt (=stige) og Kunst i betydningen maskin/innretning.

[Gjest Tore Næss]

Etter å ha fulgt med i debatten en stund sjekket jeg på det lokale biblioteket i går. Heftet om Gruveteknikk av Bjørn Ivar Berg, Norsk Bergverksmuseum, angir ganske riktig "Fort" og "Fahrt" som to varianter av ordet for stige. "Anfahren" betyr ikke å arbeide i gruva, men å "gå til arbeidet" dvs ned igjennom en lang rekke stiger. Dette var før de fikk "Fahrkunsten" som ganske riktig er en mellomting mellom stige og heis, mekanisk-hydraulisk drevet, (kan forresten sees demonstrert i Kongens Gruve under omvisningen der). Det er ingen tvil om at en "Pfortmager" var en stigemaker.

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Takk til Knut Bryn for at du satte i gang en inspirerende debatt!‘Het werk vordert’, “arbeidet går framover”, som det heter på nederlandsk — men kanskje vi allikevel burde få en ekspert i germansk språkvitenskap på banen?Jeg sitter med Falk og Torp [«Norwegisch-Dänisches etymologisches Wörterbuch»] foran meg. Såvidt jeg skjønner, går både ‘fordre’ (med nederlandsk vorderen) og ‘fare’ (med tysk fahren) tilbake til samme rot *per/por; *pr (med en ring under r-en) i Falk/Torp er bare såkalt nulltrinn av roten, mens -tero- er et komparativsuffiks.At det tyske verbet ‘fahren’ i siste instans går tilbake på denne indo-europeiske roten, hadde jeg aldri tenkt på. Etter å ha fått bekreftet dette i Wahrig, slo jeg opp i min utgave av Kluge [fra 1905], «Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache», som hevder det samme. Ifølge Kluge er videre holl. vorderen en spesiell middelnedertysk dannelse (ordet eksisterer ikke i moderne standardtysk), nemlig med utgangspunkt i ‘vorder’ hvor ‘vor’ (i siste instans) tilhører ovennevte rot, mens ‘-der’ går tilbake på komparativsuffikset. Dermed virker det tvilsomt om dette verbet kan ha noe å gjøre med Pfort — selv om ordene altså “er i slekt” på et tidligere trinn. Og det er jo slektsgransking vi bedriver her…Selv assosierte jeg umiddelbart — da jeg leste innlegget ditt datert 26.06. — en slags reguladetri av typen:På gresk: kjent verb —— kjent substantiv (eventuelt lånord i vesteur. språk)På tysk: kjent verb —— [substantiv til utfylling]Altså:gresk kata-stréf- o, “ødelegge’ [eg. “vende ned”] —— norsk kata-strof-e, “ødeleggelse”tysk fahren [rot *per/por] —— tysk subst. (med applisert germansk lydforskyvning) PfortMen om dette holder overfor de lærde innen germansk språkvitenskap, er jo en annen sak.Tore Næss har nå i hvert fall levert det endelige bevis på hva ‘fort’ fra tysk Pfort betyr på norsk.