[#1436] Tanker om fattige enker

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Jeg vet ikke helt om dette innlegget hører hjemme her, men det er lov å prøve seg :-)Ved gjennomgang av kildemateriell fra 1600 og 1700-tallet har jeg ofte lurt på hvorfor det finnes så mange flere fattige enker enn fattige enkemenn. I den forbindelse har jeg gjort meg opp noen tanker som jeg gjerne ønsker korreksjoner og innspill på.Et opplagt moment er vel fødselsoverskudd og høyere levealder for kvinner. Dette forklarer imidlertid ikke hvorfor kvinner med relativt bra utgangspunkt, nemlig presteenker og offiserenker, ofte havner i kategorien "fattige enker", mens det er vanskelig å finne tilsvarende tendenser for enkemenn. Mitt inntrykk er faktisk at de som faller inn under kategorien "fattige enker" er omvendt proporsjonal med økonomisk status før ektemannen falt fra, dvs. at husmannskvinner klarte seg bedre alene enn koner av embetsmenn og bønder. Er det noen som kan bekrefte/avkrefte dette?Kan dette ha genetiske årsaker? I dagens samfunn ser vi at menn er raskere til å finne en ny livsledsager ved et ekteskapsbrudd enn kvinner. Videre at menn ser ut til å foretrekke yngre kvinner, mens kvinner foretrekker modne menn (har hørt rykter om at dette mønsteret er i ferd med å endre seg, og at det ser ut til å være kulturelt snarere enn genetisk betinget). Imidlertid må man vel kunne anta at kvinner som har forsørgelsesbyrde og liten mulighet til å klare seg selv økonomisk, ikke vil se på mannens alder som avgjørende faktor.Har antall ledige gårdsbruk betydning for i hvilken grad enker giftet seg på nytt? Det er vel ikke så ulogisk å anta at ugifte menn foretrakk å starte på bar bakke, uten barn, og med en ung kone dersom det fantes ledige gårdsbruk som kunne bygsles? For ugifte kvinner kunne det vel derimot innebære en større trygghet å gifte seg med en enkemann på et veletablert gårdsbruk?Selv om ovennevnte momenter sannsynligvis hadde en innvirkning på antall fattige enker, er jeg mest tilbøyelig til å tro at hovedårsaken ligger i kjønnsrollemønsteret. Allerede i utgangspunktet stiller enken og enkemannen ulikt - en tjenestedreng koster dobbelt så mye som en tjenestepike. Små barn av enkemenn ble satt bort til familie og venner, og det er vel ikke så unaturlig å anta at de nærmeste i større grad stilte opp med barnepass for en enkemann enn de gjorde for en enke (til og med i dag er det jo mye mer imponerende med en mann som oppdrar barn alene enn en kvinne som gjør det samme).Hovedmomentet tror jeg imidlertid ligger i selve arbeidet som ble utført. Kvinnens arbeid var tradisjonelt rutinearbeid som ble utført daglig. Dette medførte naturlig nok kortere opplæringstid enn mannens arbeid som var mer variert og sesongpreget. Planlegging og fordeling av matforråd gjennom året var vel den av kvinnens oppgaver som var minst rutinemessig og krevde mest erfaring. Imidlertid ville enhver som ble satt til denne oppgaven selv oppleve konsekvensene på kroppen dersom jobben ble gjort utilstrekkelig. En enkemann kunne dermed få en rutiner og motiver tjenestepike i relativt ung alder. Dersom maten ble dårlig tilberedt hadde den fortsatt oppnådd sin hovedfunksjon: man ble mett. For enkens vedkommende var det nok vanskeligere å få fatt i en erstatning for enkemannen. En rutinert tjenestedreng ville sannsynligvis være gammel nok til å stifte egen familie, og prioritere dette framfor å arbeide for andre. Mangelfullt arbeid på bygninger, på åker og eng, og i fiske ville i større grad gi langsiktige konsekvenser, og ikke umiddelbart være selvmotiverende for en ung tjenestedreng.Som tidligere nevnt er min oppfatning at husmannskvinner i større grad ser ut til å klare seg bedre enn andre enslige kvinner. Kan årsaken være at disse er mer allsidig i sin arbeidsutførelse, og at kjønnsrollemønsteret er mindre utbredt hos disse enn hos bedrestilte?Som kvinne kan jeg heller ikke unnlate å trekke paraleller til dagens lønnsforskjeller mellom typiske manns- og kvinneyrker. Utjevning av lønnsforskjeller har vel først og fremst skjedd blant arbeiderklassen, der tariffen regulerer lønn uavhengig av kjønn. Kan dette ha en sammenheng med kjønnsrollemønsteret i de forskjellige "lag" av befolkningen fra tidligere tider?Dette var mange spørsmål, og sikkert langt utenfor det som var ment å være tema for dette forum, men det ville vært interessant å høre andres synspunkter på disse tingene.

[Gjest Yngve Nedrebø]

Bare et lite innspill. Man skal slett ikke alltid ta helt bokstavlig dette med "fattig". I sjangeren "supplikk" må nesten den søkende være "fattig", selv om vi finner en rekke eksempler på at vedkommende egentlig kunne leve økonomisk sorgfritt. Men effekten ville bli langt mindre om man ikke la inn en del termer for å vekke de rette assosiasjonene.Jeg vil tro at kårenker jevnt over hadde det bra, embetsmannsenker hadde det nok jevnt over langt bedre, selv om de nok sikkert i høyere grad ville føle at de hadde sett bedre dager. I store deler av landet var gardmannsenker rimelig attraktive på ekteskapsmarkedet, uavhengig av alder, i hvert fall så lenge gardsbruket ikke var underlagt odel.Husmannsenker fikk nok mindre endring i sosiale og øknomiske forhold etter at mannen døde. Men sammen med ugifte tjenestepiker, personer med sykdom eller alvorlige skader og foreldreløse barn, er det nok disse vi oftest finner i listene over mottakere av fattigpenger.Selv har jeg arbeidet med en oversikt over mottakere av fattigpenger i Bergen 1800, og der får vi bekreftet at kvinnene totalt dominerte. Mange av dem hadde inntekter, av å selge epler eller andre varer på torget, av å strikke eller sy eller vaske. Men inntektene fra disse aktivitetene ble for små til at de kunne forsørge seg selv. De som hadde barn kunne vente å få hjelp fra disse. De barnløse var oftere henvist til det offentlige.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Takk for innspillet. Jeg har også registrert at det finnes utrolig mange "fattige", kanskje spesielt når det gjelder innbetaling av skatt.De tilfellene av enker jeg har reagert over, er imidlertid de som opparbeider seg gjeld i form av ubetalt landskyld, og som etterhvert må forlate gården. Det kan se ut som om de fleste flytter inn hos familie og venner, og egentlig ikke lider noen materiell nød - ihvertfall ikke forhold til de egentlige fattige.Det som jeg synes er mest interessant i denne sammenheng, er definisjonen av begrepet fattighjelp. Er en enke som forsørges av familie/venner mindre fattig enn en enke som stort sett forsørger sin familie gjennom eget arbeid, men i tillegg mottar offentlig fattighjelp? Og hvilke signaler/holdninger gir de respektive enker videre til sine barn?

[Gjest Per Helge Seglsten]

Men er det ikke også slik at uttrykk vi idag ser på som negative betegnelser, eller endog skjellsord, hadde en mer dagligdags betydning før. Jeg har for eksempel lest en "landskapsbeskrivelse" der det het noe sånt som at størsteparten av befolkningen var gemen pøbel, uten at forfatteren ser ut til å mene annet enn "vanlige folk". Jeg vet ikke om fattig også kan ha hatt en videre betydning tidligere, men det vet kanskje andre.Per Helge

[Gjest Kristian Fjeldsgård]

Fra Vest-Agder ser jeg av de registreringer jeg har, og fra lesning av en god del bygdebøker at enker som sitter på jord, fortrinnsvis ikke odelsgods (som Nedrebø nevner), er populære på ekteskaps/eiendomsmarkedet. Fra en del skiftesaker ser man at eldste odelsberettigede velger seg det gods som er bygslet/pantet og ikke odelsgodset, fordi man der slipper å løse ut medarvingene. Videre ser man at giftemålene skjer på nogenlunde samme sosiale nivå - odelsbønder/storbønder/lensmenn/geistlige/embedsmenn etc.. Dette tyder på at "strategiske giftemål" var meget utbredt. Av "oppgivelsesskiftene" virker det som om både ektepar enker og enkemenn hadde bra vilkår så lenge godset i utgangspunktet var bra. Hva man kan finne ut av en videre analyse - ja se det?