[#2712] Hvor godt gikk det an å gjemme seg?

[Gjest Inger-Lise Haga Aastad]

På bakgrunn av et bokprosjekt er jeg på jakt etter følgende faktaopplsyninger:dersom en person gjør seg skyldig i lovbrudd her i Norge i ca. år 1870, og like etter utvandrer til Amerika. Hvordan vil myndighetene gå frem for å finne ham, gi ham straff etc? Hvordan ville sakgsgangen forløpe seg? Det handler om en privatperson som stevner vedkommende for retten for en grov ugjerning. Hvem går privatpersonen til? Stedet er Hordaland, landsbygda.Takk til den som kan gi meg bistand.

[Gjest Yngve Nedrebø]

Lensmannen sorterte under futen, som i påtalespørsmål fram til 1890 sorterte under stiftamtmannen (deretter under statsadvokaten).Ugjerningen måtte bli meldt til lensmannen, som i alvorlige tilfeller lot saken gå videre til futen, som i spørsmål om påtale ville la saken gå til stiftamtmannen. Saken skulle nedfelle seg i alle disse arkivene.Det finnes egne protokoller i politimesterarkivene over "emigrasjonsforbud" - oversikter over personer som ikke ville få forlate Norge. (Passtvangen var opphevet våren 1860.)Greide en person å forlate Norge tror jeg det i realiteten ville være små muligheter for å finne ham igjen og få ham brakt tilbake til Norge. Man kunne sikkert begjære ham utlevert, men hadde vedkommende spor av sunn fornuft ville han endre identitet - og vi vet om mange som enten "døde" eller bare forsvant, for så å dukke opp igjen andre steder ikledd ny identitet. (Jeg har et eksempel fra Bergen ca. 1920, der en ung mann "druknet", men senere dukket opp igjen i Chicago, og var live til innpå 1970-tallet.)

[Gjest Kjell Hamberg]

Spørsmål til Y.Nedrebø: I tilfelle innkalling til militærtjeneste, sikret myndighetene seg på noen måte på forhånd med et "emigrasjonsforbud"? Utgangspunktet for mitt spørsmål er at jeg i sin tid ble fortalt av slektninger i USA at min oldefars bror "rømte landet" i 1870 for å unngå militærtjeneste. Papirer jeg har funnet senere innholdt faktisk en slik innkalling til tjeneste, så i prinsippet var opplysningene riktige. Han reiste imidlertid under riktig navn.

[Gjest Arnfinn Småli]

Jeg kjenner til eksempel, fra 1800-tallet, på "kjøp" av identiteten til en som allerede hadde avtjent verneplikten. At dette skapte problemer ved et senere arveoppgjør, er en annen sak.

[Gjest Inger-Lise Haga Aastad]

Takk for nyttig informasjon.Et annet spørsmål: dersom man vil ha opplysninger om en Amerikafarer, og ønsker å ta kontakt med Amerika. Hvilken instans forholder man seg til? Fantes det norske instanser der borte? I tilfelle hvilke? Hvordan var postgangen mellom Norge og Amerika? (Det dreier seg fremdeles om ca. 1860 - 1870)Igjen takk!

[Gjest Yngve Nedrebø]

Militære interesser / utvandring:Praksis har nok endret seg gjennom årene. I emigrantprotokollene fra slutten av 1800-tallet og oppover på 1900-tallet finner man jevnlig vist til rodeseddel, utvandringsattest eller fripass - for gutter/menn over 15 års alder og til de var godt over 30. Og da skulle politiet føre kontroll med at den som reiste hadde med seg dokument.Tidligere ser det ut til å ha vært atskillig enklere. Passtvangen var opphevet i 1860 - og inntil utvandringen nådde volumer som virkelig satte spor etter seg i årskullene, så man kanskje ikke at det var så farlig.Sverige/Norge hadde ambassader og konsulater i USA og Canada. Postforbindelsen mellom Amerika og Norge var nok rimelig god også i 1860- og 1870-årene. Amerika på 1860-tallet var nok langt mindre oversiktlig enn Norge, med mange stater, liten grad av sentral styring, og sterke ønsker om å få inn arbeidsføre mennesker, uten intersse for å kontrollere dem for nøye. Senere endret dette seg, og mange kunne nok da føle at de på Ellis Island ble kontrollert og vurdert så det greide seg. Men det var da man nærmet seg 1900.

[Gjest I-Lise]

Takk. Dette var til god hjelp!