[#10084] Bruk av -sen eller -son i farsnavn.

[Gjest Arild Kompelien]

Forfalskning er det når man ikke har innsett den realiteten at skriftspråket var dansk. Anbefaler lesing av ei halv side fra hvilken som helst tingbok fra ca. 1750. Er det virkelig noen som tror at man snakket slik i Norge i 1750?En ting er at det kan være vanskelig å trenge inn til hva folk egentlig het, men hvis man tror dåpsinnførslene er en slags fasit vil man møte mange problemer. Anbefaler Hans å lese et skrift som heter Saa Maata - muligens skrevet av ei embetsmannsdatter i 1723. Skriftet dreier seg om skikker i Nordhordaland, men hun har også med et lite kapittel om navn der hun setter opp navnene på dansk, og hva de samme heter på strilsk (dialekt). En vil da se at det er ikke så dumt det mange bygdebokforfattere gjør. Å tro at prestene var opptatt av å ta vare på norske navnetradisjoner er et blindspor.Hvis man mener mange kvinner i Solør rundt 1700 het Olluff, påstår jeg man driver med forfalskning. Og hvordan vil Hans forklare et gjentakende fenomen som at kvinner som i kirkebøkene heter Marte, plutselig går over til å hete Marit når de blir omtalt i tingbøkene. For meg er forklaringa så enkel som at presten var mest opptatt av navnene og personene, mens sorenskriveren var mest opptatt av sakene. Derfor er noen av dem ikke så påpasselige med å fordanske. Ja, det hender også at de siterer utsagn nesten ordrett. Fant blant et utsagn der ei kvinne hadde kalt en mann for Mose-Ola. Tror ikke hun hadde brukt den forma hvis ikke Ola var den norske forma.Noen ganger er de norske formene beholdt i sammensatte stedsnavn. I kirkebøkene finner vi Gunder, men i Våler, Hedmark har vi beholdt stedsnavn som Gunnarsrud og Gunnarmoen. Kan tenke meg slike tilfeller finnes overalt.For å provosere litt vil jeg også si at det kan diskuteres om man skal bruke det folk selv skrev. Min bestefar skrev konsekvent Ole om seg selv, men jeg har aldri hørt ham omtalt som annet enn Ola. I dåpsinnførselen står det også Ole. Men for meg er han ikke annet enn Ola, og derfor synes jeg også han bør bli husket som Ola, ikke Ole.

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Dette blir vel 'spurv i tranedans'-. Det var ikke lite om folk i dag klarte å skrive noenlunde rett etternavn,og der er ikke grunn til å tro det var bedre før. Har postkasse sammen med en Hunsbedt og der er vel kommet post med ca 50 forskjellige stavemåter på det navnet,og vi ser ofte i aviser mange rare stavemåter når en LUDVIG har kjørt fort.Har mange ganger opplevd å få post til Fandsmark Landsmark osv.Merkelig nok så er der ikke noen som skriver Sybjen i stedet for Sigbjørn enda det var i bruk lenge(til min store ergrelse) ;-) At bygdebokforfatterne standariserer litt skjønnsomt er ok.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Du har jammen rett, Sigbjørn. Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men mitt navn ble f.eks. standardisert i et av innleggene. Fort gjort...:-)Selv pleier jeg ikke å reagere så mye, men da sertifikatet mitt ble utstedt til Sissel Brun Jørgensen - altså alle 3 navn feil - synes jeg at jeg var forpliktet til å gjøre oppmerksom på feilen. Da ble det liksom ikke helt meg. Jeg fikk nytt.

[Gjest Aase R Sæther]

Eg tilstår gjerne at eg standardiserer i stor grad, og då helst i retning av lokal uttale. Dermed er det lettare for meg å finne ut om eg har ein bestemt person i basen min frå før, og dei tidlegare skriftlege formene er dessutan berre uttrykk for korleis skrivar eller prest meinte det han høyrde burde skrivast. 'Rett skrivemåte' av eit namn er ei nokså ny oppfinning!

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Er det dette man kaller publice absolution? Vel, jeg standardiserer også - både for å forenkle søk, men også for å finne ut om en person finnes i basen fra før. Men jeg beholder originalen også........

[Gjest Arild Kompelien]

Av og til blir jeg misforstått i retning av å se ned på de gamle skriveformene og skriverne. Vil derfor legge til at jeg har stor sympati med disse og de problemene de møtte. Det var ikke lett for en danske som kom til et eller annet distrikt i Norge. Han hørte nå navn og stedsnavn han aldri hadde hørt før, men var nødt til å skrive dem ned og ta et valg på hvordan han skulle gjøre det. Det er ikke vanskelig å forstå at det kom merkelige former (for oss i dag) ut av dette.Jeg kjenner best til Solør. Man kunne tenke seg at en person fra et annet sted i Norge skulle skrive ned stedsnavn i Solør etter dialektal uttale. På navn og stedsnavn han/hun ikke hadde hørt før tror jeg vi kunne fått mange underlige former. Rett og slett fordi det ikke er lett.Heldigvis nærmer mange skriveformer seg en fonetisk gjengivelse, og da er det lett å normalisere. På østlandet kan en f. eks. komme over navnet Bård, skrevet som Baal, som godt viser gammel uttale med tjukk l.

[Gjest David Widerberg Howden]

Men når aldri navnet Ola er blitt brukt om en person noen steder,bør man ikke da bruke det som er blitt brukt?.Hvis det er tilstrekkelig bevisbyrde for å tro at et navn egentlig ble skrevet sånn,som foreksempel et navn som har gått i arv i diverse generasjoner. Foreksempel min morsslekt annenhver NICOLAUS MAGNUS og FRANTZ GUSTAV.Disse er i enkelte kilder blitt nevnt med Nicolaus,Nils,Niklas,Nikolai,Nicolay og Nico. samt Frants og Frantz,Gustav og Gustaf.Men dette var personer som kunne skrive og navnet har gått i arv uendret siden 1700 tallet!. UANSETT KAN MAN IKKE BASERE SLEKTSFORSKNING PÅ BARE NOE MAN TROR KAN VÆRE RIKTIG!.Å forandre navnet er det samme som hypotetiske slektslinjer.

[Gjest Jon Anjer]

Når det gjelder navneformer før 1800, har jeg sjelden støtt på noe som jeg vil oppfatte som 'riktig' stavemåte. Selv for folk der man har deres egen underskrift, kan stavemåten variere fra gang til gang.I kildene (kirkebøker, tingbøker, skifteprotokoller, pantebøker) har jeg sett utallige stavemåter for samme person. Ofte vil personens fornavn være stavet på forskjellige måter, det samme kan patronymikon være, dessuten var gårdsnavnet stavet på forskjellige måter.De fleste bodde på gårder/plasser, og den viktigste delen av navnet var fornavnet. Noen ganger ble fornavnet etterfulgt av patronymikon, noen ganger av gårdsnavn, noen ganger av begge deler. På den måten kan man egentlig ikke bruke 'etternavn', fordi både patronymikon og gårdsnavn kunne fungere som det.I bygdeboka for Askim er det i første bind konsekvent brukt stavemåten som er oppgitt i kildene. I andre og tredje bind er det normalisert. Det er laget et registerbind. Her er det kaotisk med navnene fra første bind (uten normalisering), men atskillig lettere når det gjelder de siste to bindene.Selv bruker jeg en form for normalisering. Når det gjelder patronymikon, tar jeg mye hensyn til bygdebøkene fra distriktet. For eksempel ser jeg at bygdebøkene for Jæren konsekvent bruker -son, mens i Østfold er det like konsekvent -sen.Konklusjon: Det var ingen 'riktig' stavemåte før ca. 1800, og ofte ikke før 1900. Å bruke kildenes stavemåte som innførsel på en person vil by på problemer, siden det da blir vanskelig å samle alt om samme person. En normalisering er nødvendig, og ofte vil bygdebokforfattere som normaliserer ha rimelig godt grunnlag for hva de har gjort, ut fra lokal uttale. Når det gjelder borgerslekter der det er personer som flere ganger konsekvent skriver sitt navn på samme måte, kan det være fornuftig å bruke den måten.Hilsen fra Jon Anjer

[Gjest Tor Rustad]

Det meste er vel sagt; og konklusjonen for meg blir at det ikke VAR noen absolutt sannhet vedr. sen/son eller annen navnebruk - og det ER det heller ikke i nå. Jeg har også erfart at mine forfedre i dokumenter fra 1750-tallet og fremover selv ikke var konsekvente i skriving av sitt navn. En oppfordring: Selv om gardsnavn i eldre tider mest var å regne som en 'adresse'(som kunne skifte) vil jeg oppfordre alle til å bruke et gardsnavn (eller event. flere i parentes)i tillegg til patronymet i sitt arbeide.Patronym alene sier lite - gardsnavn alene sier enda mindre! Jeg ser poenget med en grenseoppgang mellom 'standardisering' og lokal/tidsbestemt navnebruk; men uansett kommer vi ikke utenom å måtte bruke fantasi når det gjelder Ole/Ola o.l.!

[Gjest Arild Kompelien]

Det er i bunn og grunn fritt fram til å gjøre som man vil. Men det er litt trist når man ikke vil prøve å forstå historie, men bare kopiere. Og som sagt tidligere - det går over i parodi hvis man tror noen het Marte ved fødsel, Marthe ved konfirmasjon og Marit ved død.Jeg har vist til et skrift som klart dokumenterer at det var forskjell på danske former og det man sa i Norge. Men når argumenter ikke når fram har man ikke stort å stille opp med.Når David W. Howden skriver: UANSETT KAN MAN IKKE BASERE SLEKTSFORSKNING PÅ BARE NOE MAN TROR KAN VÆRE RIKTIG!, er jo dette et utsagn som nettopp slår tilbake på den slaviske oppfattelsen av at det som står skrevet er riktig. Det er det motsatte av tro jeg har prøvd å argumentere for - det at man prøver å sette seg inn i historiske forhold (historie, språk), og så argumentere for det man kommer fram til. At man kan ta feil er alltid et problem, men at man ikke prøver, men går utifra at det man finner er riktig er nærmest blind tro.Innen slektsforskning er kildekritikk viktig, og skriving av navn er ikke unntatt fra det.

[Gjest David Widerberg Howden]

jeg mener fortsatt at man ikke kan basere slektsforsning på hypoteser om navn o.l.Men hvis man skal standardisere et navn bør man i det minste iallefall nevne at det har blitt skrevet annerledes i kildene.Litt standardisering er sikkert bra. Men hvis man standardiserer Oluif til Ola burde man i det minste skrive Oluif i Klammer.Uansett hvis man standadiserer bør man ta mest hensyn til hvordan navnet uttalles i dag,på det stedet personen kommer fra. Ikke hvordan det uttales på hverken bokmål eller nynorsk!.

[Gjest Hans Myhre]

Arild,: Når David W. Howden skriver: UANSETT KAN MAN IKKE BASERE SLEKTSFORSKNING PÅ BARE NOE MAN TROR KAN VÆRE RIKTIG!, er jo dette et utsagn som nettopp slår tilbake på den slaviske oppfattelsen av at det som står skrevet er riktig. Det er det motsatte av tro jeg har prøvd å argumentere for - : Javel, men hvis vi ikke skal holde oss til de skriftlige kildene vi har, da kan vi bare gjette , slik som deg.Det blir hypotetisk det. Du nevnte navnet Marthe kontra Marith og at ifølge en skriftlig rettskilde er Marith den norske formen på Marthe ...fordi du har sett det i en tingbok, eller har jeg totalt misforstått deg? Hadde alle Marthe i det distriktet som var nevnt i tingboka byttet til Marit? Hans

[Gjest David Widerberg Howden]

Takk Hans,det var akkurat det jeg prøvde å si,man behøver ikke å følge skrivemåten slavisk,men det desto viktigere å nevne at det hvordan det har blitt skrevet,det bør man ikke se bort i fra.

[Gjest Arild Kompelien]

Selvfølgelig skal vi holde oss til de historiske kildene. Jeg har ikke sagt annet. Men jeg argumenterer for at vi må prøve å forstå dem, prøve å forstå hvilke omstendigheter de er skapt under og trekke lærdom av det.Marte/Marit I kirkeboka i Hof i Solør finner jeg den ene Marte etter den andre. Når jeg seinere finner disse Martene igjen i tingboka, er det påfallende hvor ofte de skifter navn til Marit. Jeg kan ikke late som at jeg ikke ser dette, og trøste meg med at de er ført som Marte ved dåpen og dermed basta. Selvfølgelig betyr ikke dette nødvendigvis at alle som er ført som Marte egentlig het Marit. Det har nettopp vært et av mine hovedpoeng at det ikke er så enkelt.Derimot synes jeg David og Hans nøyer seg med det enkle når de gjør dåpsinnførselen til en slags fasit. Vi har kanskje lett for å glemme at kirkeboka ikke er den eneste primærkilda vi har. Nevnte tingbok er også ei primærkilde.

[Gjest Jon Harald Haug]

Jeg har alltid trodd at Marte og Marit er helt forskjellige navn (Marte det samme som det bibelske navnet Marta, hun som bodde i Betania; Marit det samme som Margareta). Da virker det rart at disse to navnene kunne brukes om hverandre.

[Gjest David Widerberg Howden]

JEG MENER IKKE AT MAN SKAL FØLGE STAVEMÅTEN I DÅPSBOKA SLAVISK. MEN DET MÅ VÆRE HOVEDKILDEN!. Navnet som står der må være nevnt!.Her referer jeg fra en bygdebok:'Før 1880 blir alle navn standardiserte etter denne modellen':(UTDRAG).Olluff=Ola. Iffhuer=Ivar. Lauritz=Lars. Povell=Pål. Otthe=Ottar. Simon=Sigmunn. Erigg=Eirik. Siguerd=Sivert.Ville det virkelig ikke vært naturlig hvis man standardiserer etter modellen fra Iffuer til Ivar. å skrive det slik Ivar(Iffuer).Og gårdsnavnet Brekke som både har vært nevnt og blir uttalt Brekkjen.er det da riktig å standardisere det til Brekko?.

[Gjest Jon Anjer]

Det er vel to spørsmål:Hvordan skal vi registrere navn, slik at vi lett finner tilbake til personen i en database eller fil. Der vil jeg gå sterkt inn for en normalisering, ut fra lokal uttale. Ofte vil bygdebokforfattere ha kjennskap til uttalen, og bruke den, men slett ikke bestandig.Når det gjelder avskrifter av kilder, bør man holde seg til kildenes stavemåte.Hilsen fra Jon Anjer

[Gjest David Widerberg Howden]

Jo det er sikkert greit det,men navnet du bruker må alltid stå sammen med navnet ved dåp. Hva er problemet med det?.Kildene som du nevner er desto viktigere.Jeg synes at hvis man i det hele tatt skal standardisere et navn så er man nødt til å ha kjennskap til hvordan dette navnet uttales,der personen kommer fra i dag.Når det gjelder slektsnavn for en slekt som har hatt det samme etternavnet generasjon etter generasjon kan jeg nok være litt enig med deg.Når det gjelder SISSIL sine navnerekker så kan det hvis man ser bort ifra de dobbelte konsonanter og bortfall av bokstaver koke de ned til 3-4 hovedtyper:NAVNEREKKA: Olle, Olluff, Oluff, Olev, Oluf og OleOG NAVNEREKKA Siffuord, Siffr, Sifr, Sior, Siguord, Siffuer,Siffuerd og Siffuor.KAN KOKES NED TIL 3 HOVEDTYPER: Ole,Oluf og OlevSivert,Siver og Sigvard.JEG BRUKER SJØLV IKKE DETTE. Men jeg trur det er viktig å vise at det er ikke så umulig å finne på noe bedre enn å si at navnene Siffuord, Siffr, Sifr, Sior, Siguord, Siffuer,Siffuerd og Siffuor. egentlig alltid er det samme som Sivert(Det kan jo godt være at det stemmer i dette tilfelle,men ikke i alle!.)

[Gjest Bjarne Birkrem]

Det er noen måneder siden forrige innlegg i denne debatten, men noen følger kanskje fortsatt med. Jeg er enig med Arild i at vi ikke alltid kan bruke skrivemåten ved dåpen som en mal eller fasit. Hvis navnet ved dåpen er skrevet på en annen måte enn det som forekommer overalt ellers, og annerledes enn den personen det gjelder sjøl brukte, hvorfor skal vi da tillegge den skrivemåten så mye mer autoritet enn skrivemåten f.eks. ved konfirmasjon eller giftemål - for ikke å snakke om personens egen foretrukne stavemåte, der denne er kjent? Det var presten som førte inn navnet i kirkeboka, og stavemåten vil derfor være farget av hans oppfatning av hvordan navnet 'burde' skrives.Min erfaring er at prestene 'standardiserte' (noe som nok i mange tilfeller vil si fordansket) mange fornavn, mens enkelte andre ble skrevet på en måte som til og med ligger nærmere den lokale uttalen enn den skrivemåten som er vanlig i dag. Fra kirkebøkene for Elverum finner vi f.eks. stort sett Ole, Peder, Gunder osv., mens derimot det navnet som de fleste i dag ville skrive 'Engebret' så å si konsekvent er stavet som 'Embret' - som er i tråd med den lokale uttalen. Tilsvarende er enkelte jentenavn skrevet på en måte som ligger nær opp til uttalen, istedenfor å ta hensyn til navnets opprinnelse (f.eks. 'Ragnil' eller til og med 'Rangnil' for det vi i dag ville skrive som 'Ragnhild').Jeg må også ta opp en annen tråd som har vært oppe tidligere: Sissil og flere andre ser ut til å gå ut fra uten videre at de som i kirkebøkene er ført inn som Peder, for det meste kalte seg Per muntlig. Jeg er enig i at de færreste nok brukte den danske formen Peder i talespråket, men er det av den grunn riktig å generalisere og kalle alle disse for Per? Det finnes jo tross alt en annen norsk form av dette navnet, nemlig Petter. I min mormors familie er dette et navn som går igjen i flere generasjoner. Min oldefar het Petter, og er som oftest registrert med den skrivemåten (også ved dåpen i 1867). Derimot er han ved to-tre anledninger, i forbindelse med dåpen til noen av hans egne barn på starten av 1900-tallet, ført opp som Peder. Å generalisere og si at Peder her 'betyr' Per, vil jo bli temmelig absurd. Hans farfar, som var født i 1788, er alltid skrevet som Peder i alle de kildene jeg har hatt tilgang til, og ut fra den tankegangen som har vært nevnt her tidligere, skulle dette bety at han muntlig ble kalt Per. Men hvorfor det? Er det ikke rimelig å anta at sønnesønnen Petter var oppkalt etter ham? Og i så fall skulle navnet til min tipp-tipp, dersom vi i det hele tatt skal fornorske navnet, bli Petter, og ikke Per!Tilsvarende blir det med generasjonen mellom, altså sønnen til Peder/Petter d.e. og far til Petter d.y., som i alle kilder er skrevet som Ole. Også sønnesønnen, Petters eldste sønn, het Ole. Siden dette er formen som ble brukt i familien, også muntlig, virker det direkte misvisende på meg hvis min tippoldefar skulle få navnet sitt 'standardisert' til Ola.Heller ikke på 1900-tallet var prestenes stavemåte i kirkebøkene alltid helt til å stole på, selv om folk flest da var blitt rimelig lese- og skriveføre. Min mormor og hennes søster er ved dåpen oppført som hhv. 'Olia' og 'Oliane' - som forøvrig er helt i tråd med måten navnene ble uttalt på. Men de to damene skrev alltid selv navnene sine som Olea og Oleanne. Skal vi så overprøve deres eget valg av skrivemåte og trumfe gjennom prestens stavemåte? Jeg mener det ville bli helt feil! Forøvrig var det selv på 30-tallet, da min egen mor ble døpt, prester som tydeligvis hadde sine egne oppfatninger om hvordan navn skulle skrives. Min mor heter Reidun, men i kirkeboka da hun ble døpt, ble hun ført inn som 'Reidunn' med to n'er, en form som verken hun eller foreldrene hennes noen gang har brukt. Det var bare presten som fikk det for seg at navnet skulle skrives slik.For å oppsummere: jeg ser ingen gode argumenter for at skrivemåten ved dåpen skal veie så mye tyngre enn senere skrivemåter av den samme personens navn, og jeg synes det er flere gode grunner til at den IKKE skal opphøyes til en slags 'fasit'.

[Gjest Birger Forsmo]

Et spørsmål: Er ikke det viktigste å være kildetro?Birger

[Gjest Kenneth Holter]

Også i dag uttales navn annerledes enn de skrives. På samme måte som noen kan finne på å kalle meg for Ken, eller en Caroline for Caro, eller en Emilie for Milla og lignende, mener jeg at våre forfedre kunne finne på å kalle en Oluf for Ole (eller Ola), en Peder for Per, en Margrethe for Marthe, o.l.Og selv om jeg kan kalles Ken, ville vel ingen betvile at mitt egentlig navn er Kenneth. Ken er bare et kallenavn, eller en måte å uttale navnet på, og det er jo først i de senere år at folk har begynt å døpe barna sine Ken.Slik var det også i gamle dager. Kallenavn ble efter hvert selvstendige navn. Derfor mener jeg at hvis en person er nevnt som Oluf tidlig i livet, men senere alltid kalt Ole, vil det være naturlig å anta at mannen er døpt Oluf, og at han har fått kallenavnet Ole. I et slikt tilfelle vil det være like galt å 'standardisere' navnet til Ole, som det ville være for mine efterkommere å skrive meg som Ken Holter.

[Gjest Arild Kompelien]

Til BirgerKildetro er et begrep som helst blir brukt ved avskrift av kilder med tanke på at det ikke skal være tvil om hva originalkilda sier.Men det betyr ikke at man blindt skal tro og mene at det originalkilda sier er rett. Kilda må vurderes i den sammenhengen den opptrer i. Dette kalles kildekritikk. Når det gjelder emnet her, må f. eks. ei gammel kilde leses ut fra det faktum at språket var norsk i form av mange dialekter, men språket og skriftsparåket blant mange embetsmenn var dansk.

[Gjest Birger Forsmo]

Arild. Ja jeg vet hva kildetro og kildekritikk betyr. En nær slektning til min far ble døpt for Peter etter apostelen Peter og det var det navnet han selv ønsket å ha når han ble voksen. Men da oppdaget han at noen hadde forandret det til Peder. Slik ble han hetende Peter og Peder alt etter hvem som skrev. Dette ble han selv så lei av at han til slutt betemte at han skulle hete Per for ettertiden. Da gikk det greit. Poenget mitt er at der var noen som ikke var kildetro. Noen kildekritikk har ikke heller kunnet endre på det:Birger

[Gjest David Widerberg Howden]

Ett spørsmål har noen hørt om den 'Bløde kyststribe'. Området fra Aust Agder til Rogaland.Navn blir jo skrevet annerledes etter hvor man ble født.Hvis man ble født i enten Agder eller Rogaland så ville jo den danske skrivemåten på enkelte navn være ganske nærme.til forskjell fra personer født i Møre eller Oppland.Et annet perspektiv var jo at personer født FX:Bergen Opprinnelig ble kalt PETTER og GURI og som flyttet til ble Rogaland ble standardisert til PEDER og GJØA.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Har lest meg igjennom en gammel debatt her. Ja navn ble skrevet ut fra hvor man ble født. Jeg syns man må skrive navn slik det var praktisert på det stedet det gjelder så langt det er mulig, og jeg ser veldig forskjellige tradisjoner når det gjelder tradisjoner blant noen av mine aner(noen fra Hallingdal, noen fra Helgeland i Nordland og noen fra Nord-Trøndelag). I Hallingdalen er det mye brukt endelsen son og dotter, mens det i Trøndelag går mer i sønn og datter. På Helgeland går det også mye i sønn eller kanskje aller hest søn, og noen med -son.Jeg prøver også i likhet med mange andre å følge det som står ved dåpen, og hvis andre navn brukes på samme person skriver jeg en anmerking om dette eller navnet som senere er mye brukt i parentes. Jeg har f.eks en ane i Rana på Helgeland som ble døpt Johan i 1708, men senere i kirkebøker heter han Johannes. I dette tilefellet har jeg valgt å registere han som Johan(Johannes)Andersen Almli, og jeg har da valgt den gården hvor han ble født. Han flyttet jo senere til Alterskjær og ble bruker der.Noen skriver at kirkeboka ikke er eneste primærkilde og der er jeg jo enig, men kirkeboka er kanskje den mest brukte primærkilden som er mest tilgjengelig for alle. Kirkebøkene blir jo etterhvert lagt ut på Digitalarkivet, men de som ikke er det kan en jo lett bestille på mikrofilm. Det samme gjelder ikke pantebøker, tingbøker osv. Så da blir det enklest å holde seg til det som står i kirkeboka for oss som ikke har lett tilgant til arkiv. En del skifter er jo mikrofilmet da, men ikke i like stor grad som kirkebøkene har jeg inntrykk av. Det er enklest å holde seg til de kildene man har tilgjengelig.Jeg registerer også gårdsnavnet hvor personen er født som etternavn, men i enkelte tilfeller hvor familien har flyttet mye har jeg valgt å la det være. En av mine aner i Rana som ble døpt Petronelle kalles jo i enkelte kilder Pernille, og jeg har skrevet om det under 'meldingslinjer' i slektsprogrammet. Vet det skal være mulig å registrere alternavive navn, men det har jeg ikke satt meg inn i.