[#11378] Adopsjon og personvern.

[Gjest Berit Knudsen]

Er det noen der ute som virkelig vet noe om adopsjon og innsynsrett i adopsjonspapirer?1) X var adoptivbarn, X er i dag død. Har barna til X rett til å få se adoptivpapirene?2) Om det er tidsbegrenset. Hvor mange år og når regnes di fra, adopsjon eller fødsel?

[Gjest Mariann Stokken]

Kanskje Statens ungdoms og adopsjonskontor kan svara deg på det, dei held til ein stad i Oslo... Mariann.

[Gjest Truls Songstad]

SUAK heter nå BUFA og du finner noe her: http://bufa.no/index.php?shw=BIOLOFORELDRJeg mener ellers at det må gå 100 år før hvem som helst kan få innsyn i en adopsjon. Det er vel det området som er mest strengt, men jeg greier ikke finne ut hvor disse bestemmelsene ligger.

[Gjest Are S. Gustavsen]

Hei Berit,Jeg tror denne siden kan være nyttig mht adopsjonsspørsmål:http://www.warandchildren.org/Adopsjon_norsk.htm mvh Are

[Gjest Inger Bjørnaas]

Hei Her har jeg 'sakset ut' noe jeg fant på sidene til 'Tore på sporet'. Antar at du kan få svar på ditt spørsmål ved å henvende deg til Fylkesmannen.Iflg Lov om Adopsjon fra 1986 har alle som har fylt 18 år krav på å få vite hvem deres biologiske foreldre er. Adopsjonspapirene ligger hos Fylkesmannen i det fylket barnet ble adoptert til og skal inneholde navn på både biologisk mor og biologisk far, samt personlige data som adresser, etc. fra den gang adopsjonen ble gjennomført. Ved henvendelse til Fylkesmannens kontor vil den adopterte få hjelp til å skaffe disse opplysningene, uansett om de biologiske foreldrene ønsker det eller ikke. Samme lov gjelder også i de tilfeller hvor barnet har vokst opp hos andre enn sine biologiske foreldre, uten å være adoptert . Se også www.lovdata.no

[Gjest Berit Knudsen]

Takk for hjelp så langt, men det besvarer desverre ikke mitt spørsmål. Jeg antar jeg har uttrykt meg uklart.Det gjelder ikke selve adoptivbarnets rett da den personen er død, men det gjelder etterkommerne til adoptivbarnet og deres rett til å få informasjon om hvem deres besteforeldre var.

[Gjest Inger Tysland]

I følge lov om adopsjon er det kun adoptivbarna som har innsyn i papirene så lenge de er i live etter myndighetsdagen. Ved mistanke om f.eks arvelig sykdom kan deres barn skriftelig henvende seg til Fylkesmannen og be om innsyn.

[Gjest Tom Askerøi]

Se debatt 8259 i Arkivforum...

[Gjest Berit Knudsen]

Takk for hjelpen alle sammen. Nå tror jeg jeg lar denne saken hvile.

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Retten til å få kunnskap om ens biologiske foreldre har nok sine begrensninger utover det som her er nevnt. Følgende historie kan tjene til å belyse i hvilken grad internett hever seg over ethvert lands lovgivning, samtidig som man vel kan tillate seg å sette et alvorlig spørsmålstegn ved anonyme sæddonasjoner.Faren til en 15 år gammel gutt var for all tid ment å forbli anonym. Gutten betalte imidlertid $289 for en DNA-test av seg selv og la ut resultatet på FamilyTreeDNA.com. Dermed ble hans genetiske kode tilgjengelig for andre med tilgang til nevnte internettadresse, og han ble etter et knapt år kontaktet av to menn hvis Y-kromosom matchet hans egen. Her var det en 50% mulighet for at de to mennene (som ikke kjente hverandre) hadde samme faderlige opphav som 15-åringen.Moren til den unge detektiven hadde fortalt ham når hans biologiske far var født og hvor. Han henvendte seg derfor til en annen internettadresse, Omnitrace.com, betalte på nytt noen daler, og fikk informasjon om alle menn som var født på samme sted som hans far og på samme dato. Resultatet var at en av mennene ble eliminert, mens den andre viste seg å være den biologiske faren.Mange er av den mening at absolutt anonyme sæddonasjoner er en uting. Man burde heller få innført en lov som f.eks. har en rommelig tidsklausul for innsyn – jfr. folketellinger – og latt en slik betingelse inngå i premissene for sæddonasjoner. På bakgrunn av den eksplosjonsartede interessen for slektsgransking de siste par tiårene, kan det virke påfallende at anonyme sæddonasjoner er blitt gjenstand for en rettslig beskyttelse som på sett og vis underminerer folks rettsoppfattelse – hvis man nå kan tillate seg å anføre genealogisk interesse som barometer for rettsoppfattelsen på dette området.Den aktuelle 15-åringen var nysgjerrig, han hadde forskertalent og han brukte de midler som sto ham til rådighet. Resultatet (som skal ha overrasket genetikeren Bryan Sykes ved Oxford University, han som skrev bestselgeren ”The Seven Daughters of Eve”), beviste at jus til enhver tid må revideres for å gjenspeile både tid og sted. Banalt, men litt av et dilemma tatt i betrakning at jus strengt tatt ikke er noe annet enn et samfunns sekulære versjon av religion. Slike ”ting” endres ikke over natten – heldigvis. Teknologien skaper stadig nye muligheter, men folks mentalitet er en ”treg” materie (i fysisk forstand).Det er interessant å se hvor grensene går for hva som kan kalles adopsjon. En kvinne som føder et barn med sæd fra en annen mann enn hennes ektemann/samboer, har i praksis ”valgt” (jfr. lat. optare) å oppdra et barn som ”kommer utenfra”, dvs som ikke er et genetisk produkt av ekte-/samboerskapet. Det er vel litt ironisk at et barn som er adoptert (i ordets mest vanlige betydning), etter et visst antall år har ”rett til innsyn” (hvis mulig) – innsyn i hvem som er barnets mor OG far, mens et barn født som resultat av en sæddonasjon vil måtte bringe den manglende kunnskap om farens identitet videre til de neste generasjoner. Loven sier faktisk at denne kunnskapen aldri vil kunne innhentes. Kan egentlig kvinnen foreta et slikt valg for sitt barn? Etter står vi overfor en samfunnsmessig tabuinnstilling?Adopsjon er et mangetydig begrep. Det kan innebære at et barn adopteres av morens foreldre som følge av at en enslig mor dør, og at faren ikke er interessert i barnet. Flere muligheter kan anføres, og historiske perspektiver på adopsjon er ikke mindre interessante. Barn født som følge av en sæddonasjon synes å innebære det mest drakoniske valget. Her brytes alle broer til faren som likefullt er bevisst valgt – etter en rekke kriterier. Bare ikke hans identitet. Dersom sæddonasjon kan defineres som en type adopsjon, burde kanskje loven endres. I motsatt fall er det fritt fram for en sosial-antropologisk tolkning av tabubegrepet applisert på denne biten av vår sosiale virkelighet.Det burde vel sies at 15-åringen i vår historie ble vel mottatt av sin biologiske far. Han var heldig. Min erfaring med slektsgransking er at både en nyoppdaget kusine og en firmenning kan sette seg på bakbeina når det gjelder etablering av kontakt. Men her står vi vel overfor to litt forskjellige typer av kontakt. Opplysninger om ens biologiske far står kanskje i et litt annet dimensjonsforhold enn en personlig etablering av et Benedict Anderson’sk ”Forestilt fellesskap”. Hvor går imidlertid grensene? Og hvem skal bestemme hvor grensene skal gå?PS: Min kilde til ovenstående er ”China Daily” (04.11.2005), en avis som har sakset historien fra ”The Guardian” som igjen skal basere seg på opplysninger fra ”The New Scientist”. Kanskje det hele bare er en avisand...

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

All ære til 15-åringen for at han klarte å trenge igjennom muren av villet hemmelighold - dersom historien er sann. Men beklageligvis er det bare gutter/menn som har mulighet til å gjøre bruk av denne DNA-undersøkelsen hos FamilyTree DNA, ettersom det bare er Y-kromosomet som er 'interessant' i slektssammenheng. mtDNA muterer for langsomt til å kunne gi noen fornuftig informasjon for annet enn de svært lange linjer bakover i historien.Det er lite som opprører meg mer enn anonym sæddonasjon, det måtte i så fall være tilsvarende eggdonasjon, en annen 'nyhet' som jeg liker like dårlig.

[Gjest Ellen Tangen]

Min far var adoptert og jeg har ikke fått vite hans biologiske foreldre.Jeg har også hørt at det må gå 100 år, men jeg fann hans biologiske foreldre i skanna kirkebok. Hans adoptivforeldre stod også oppførtsom jeg har kjent som mine besteforeldre. Min far hadde vært 86 år hvis han hadde levd i dag.Ellen Tangen