Søk i nettsamfunnet

Geni har opplysninger om at min forfar Søffren Jenssen Jyde i Harstadområdet var bror til Peter Wessel Tordenskjold sin forfar Christen Jensen Jyde. Jeg har egentlig ikke sjekket denne påstanden nærmere, men lurer på om det er noen andre som har? At begge var jyder fører selvfølgelig ikke automatisk til at de var i slekt. Men var det en egen slekt Jyde?

Takket være bl a Ivar Moe og hans svar på mitt innlegg 25. august kunne jeg skrive en av skipper Sven Taraldsen fra Stavangers opplevelser. Kanskje det kan være interessant å lese for andre som er interessert i sjøfartshistorie? Tusen takk til deg, Ivar: "Sven Taraldsen Gramstad fra Stavanger er skipper og har hatt regelmessige turer siden slutten av 1850 og fram til sommeren 1879. Han har tjent bra, men nå blir han gående uten inntekt. I april 1880 må han selge Brønngaten 6. Han klarer ikke forpliktelsene sine uten inntekten som skipper. Det er bøkker Johannes R. Tjensvold som kjøper huset for kr. 3 500 . Sven og familien flytter til Kirkegaten 38 (Skagen 175) der de leier to små rom. Etter å ha vært hjemme i ett helt år, får han endelig hyre igjen. Han skal ut som skipsfører på briggen TORDENSKJOLD. Briggen ble bygget i Tvedestrand i 1842 og kjøpt til Stavanger av reder Johannes Knudsen i Øvre Holmegaten for få år siden. Skipsfører Niels Eilertsen har ført briggen de siste årene, men han er nå blitt gammel og mønstret av før jul i fjor. Som mange av de lokalene skutene, ligger også TORDENSKJOLD til reparasjon over vinteren. Den må ettersees, smøres med tjære og ligger på verftet ved Kjeringholmen. Skroget blir grundig gjennomgått og fikset på. Det samme blir seilene. Det er blitt færre av småverftene i vikene og buktene rundt Stavanger nå. Det dårlige sildefisket samt den økte damptrafikken viser tydelig at nedgangstidene er i gang. Briggen TORDENSKJOLD er en god skute til Østersjø- og Middelhavsfart. Den ligger relativt dypt i sjøen, nesten 12 fot og den tar omtrent 80 kommerselester. Det er hos Johannes Knudsen Sven får hyre som skipper på briggen. Han skal gå med saltet sild i tønner til Piteå og tømmer fra Piteå til Honfleur i Frankrike. Sven rusler stadig ut til Kjerringholmen for å se hvordan briggen blir istandsatt til utfarten i mai. Det er ikke lange spaserturen. Han går bare bortover Øvre Holmegaten så er han framme. I Holmegaten treffer han gjerne briggens eier, reder Knudsen, og de går da sammen ut for å se hvordan arbeidet går. På sine rusleturer tenker han at det er jammen ikke mange årene siden holmen ble bygget inn, sånn at den ble landfast. Han kan ikke huske det, men er blitt fortalt at det egentlig lå et lite skjær her, et skjær som ikke var synlig ved flo sjø. Når det ble landfast fikk det navnet Kjerringholmen. Denne lille landfaste holmen blir et yndet utfartssted for byens befolkning. Her er det flott utsikt over innseiling og havnetrafikk på Byfjorden. Sjøfolk som er på utkikk etter arbeid eller som har robåten med seg og ønsker å transportere varer eller folk over vågen, møtes og slår av en prat her på Kjerringholmen. De prater om de dårlige tidene som råder grunnen i Stavanger nå. Flere handelsfolk har gått konkurs, men ennå ikke noen av de store. De er ikke veldig optimistiske, arbeidsfolkene som samles her. De erindrer med tristhet utropene i sildens storhetstid: «Skudå e’ i fjorden, skudå e`i fjorden!» Her møtes også kvinnene som bruker stedet til å tilby vask og bleking av klær. Barna samles også her. De går på stylter, snurrer knapper, samler på skjell og kaster med baller de har laget av tøy. Et yrende liv er det der nede på Kjerringholmen! Mai måned kommer med sol og varme. Han tenker med sårt vemod på Brønngaten 6 som de måtte selge fordi han ikke har arbeid og kan forsørge familien sin. Den 13 mai står han klar om bord. De er 8 sjøfolk på briggen utenom han selv.. Det er en uskreven regel om at det i alle fall må være en mann pr 10 kommerselester. Tønner med saltet sild blir lesset og surret fast. Han står i baugen når briggen blir rodd utover vågen av to slepebåter. Det er vindstille , men når han runder Tungeneset merkes det at vinden får tak i seilene. Turen over Skagerak går raskt og greit. De setter kursen sørover Kattegat og mot Øresund. De har god bør og Sven skuer mot Hittarp Rev der han gikk på grunn med barken ODIN for to år siden. Heldigvis passerer han greit gjennom, runder Sverige og går nordover Østersjøen. Snart er han framme i Piteå. Den lille byen med de kjente brygger og bygninger ligger like fredelig foran ham nå som på tidligere turer. Noen revner i seilene blir reparert og tømmer losses om bord. Ferskt vann og proviant bæres i tønner og plasseres ved byssen. De blir liggende i Piteå i et par uker, men så bærer det ut på sjøen igjen – Honfleur neste! De har fin fart sørover. Sven gleder seg til han kan runde Sverige, seile nordover Øresund igjen til han atter kan vende roret sørover mot Frankrike. 2. juli er TORDENSKJOLD kommet omtrent 8 sjømil sør for Utklippan, den lille øygruppen sørøst for Karlskrona. Det er lite vind og mannskapet gjør sitt arbeid som vanlig. Plutselig roper dekksgutten fra baugen: «Det komme` et stort dampskib mod oss, på styrbord side! Dè har ein voldige fart! De’ komme te å seila rett på oss!» «På styrbord si’e? Kordan ska di klara å venda skudå nå når dè ikke har vind? Ka e’ d’ de tenke på om bord i dampskibet! Di komme’ jammen te å seila rett på!» Svens hode er fullt av tanker. Dampskipet, som de ser heter SOWERBY og er fra Hartlepool i England, ser ut til å komme mot dem for full maskin. Like før dampskipet treffer TORDENSKJOLD, ser Sven at det forsøker å styre unna…..men det er for sent. Sven skriker ut til mannskapet sitt: «Finn någe å holda i, nå smelle’ de’!» Han hadde ikke før sagt det før de hører et stort smell og treverk som knaker. Hullet er så stort at briggen tar inn godt med vann. Sven er sint! Hva i all verden er det kapteinen tenker på. Han konfronterer ham med dette spørsmålet, men den engelske kapteinen på SOWERBY nekter å oppgi både navnet sitt og skipets destinasjon. Kapteinen tar briggen på slep og Sven forlanger at de blir tauet inn til Karlshamn. Kapteinen bryr seg ikke om det, men seiler forbi og kapper trossen ved Hanø som ligger langt sør for Karlshamn. Her forlater SOWERBY både briggen og besetningen som blir liggende å drive med et stort hull i skroget. Noe seinere ble TORDENSKJOLD ført inn til Karlshamn av byens loser. Stockholms Dagblad skriver 13. juli at lasten er losset og reapasjonene er påbegynt. De ble liggende i Karlshamn i flere uker. Det tar lang til å få reparert skadene, og Sven må også avgi sjøforklaring. I den forteller han at det engelske dampskipet styrte rett på briggen som dermed ikke kunne unngå «skam og skade». Han kunne ikke si om dampskipet gjorde dette kun av lyst til å ødelegge, eller om de ville vise sin overlegenhet.» Etter omsider å ha utført seilfarten til Honfleur kommer TORDENSKJOLD tilbake til Stavanger i desember 1880."

Hei! Jeg undersøker min grandonkel Oscar Lund som reiste ut med skoleskipet Tordenskjold i 1910. Han fikk hyre på skipet Marita som reiste fra fra Le Havre til Canada samme år. Fra "Journal for Afgaaende elever" leser jeg det følgende, men trenger hjelp med å tyde det resterende og det som gjelder de tre andre elevene: "Ifl Brev fra Kapt Kolderup skib Marita fra Buru Bay-Ny Caledonien 30/7-11 [?] har rømt fra skibet straks [?] De ankom til Canada - blev fakket igjen men rømte fra arresten og har saa-ledes kostet skibet ikke saa lidet." Kunne jeg fått litt hjelp med dette og det som gjelder de tre andre elevene? Såvidt jeg forstår gjelder mye av det samme innholdet, men disse tre rømte fra skipet i Buenos Aires. Setter pris på om noen her dessuten kjenner til skjebnene til de tre andre elevene, og muligens hvorfor de rømte fra skipet. På forhånd takk for hjelpen. Se vedlagt bilde.