Gå til innhold
Arkivverket
Gjest M. T. Larsen

[#19985] Hvem hører hjemme på slektslister?

Recommended Posts

Gjest M. T. Larsen

Under arbeid med en slektsbok, har det oppstått diskusjon i familien ang. slektslister. Dette har ingenting med moral eller fordommer å gjøre.Vil gjerne høre andres mening.Man tar f.eks.et oldeforeldrepar, og lager liste over alle etterk., generasjon etter generasjon. Om en person er gift med en i slekta, så hører denne personen til på denne slektslista, selv om de ikke har barn. Om denne personen har barn fra tidligere, så bør de også nevnes som f. eks: NN har to barn fra tidligere: Guro og Lars... Er en person samboer med en i denne slekta og de har barn sammen, så hører vedkommende også til på denne slektslista, og i dette tilfellet bør også tidligere barn nevnes. Men har en av slekta samboer og ingen barn med vedkommende, så synes ikke jeg at samboers barn fra tidligere hører hjemme på denne slektslista. Denne samb. har ingen bånd til denne slekta når vedk. verken er gift inni slekta eller har barn med en i slekta. Spent på svar. M.T.Larsen

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ketil Harbek

Utgangspunktet synes jeg er at biologiske etterkommer hører hjemme i en slektstavle. (Her vil jeg ikke komme inn på beviskravene, som har vært mye diskutert i dette forumet.) Dessuten føres jo tradisjonelt opp ektefelle® også, uansett om det er felles barn eller ikke. Samboer som har felles barn med en etterkommer må jo også tas med, som forelder til den nye etterkommeren. Av samme grunn også ikke-samboer som har felles barn med en etterkommer. Når det gjelder samboer med en etterkommer, men uten felles barn, kan det jo bli en vurdering – f.eks. etter hvor etablert/langvarig samboerskapet ble. Særkullsbarn som ektefelle eller samboer til en etterkommer har, synes jeg ikke hører hjemme i selve slektstavlen, men de bør vel med i en fotnote e.l.Men først og sist: Dette må den enkelte velge selv – kanskje særlig ut fra hva man mener er formålet med den slektstavlen/-listen man lager.Beslektet (hm…) er vel spørsmålet om adopterte. Det har vel vært diskutert her før, uten at jeg finner det aktuelle temaet i farten.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jarl V. Erichsen

Har ikke prinsipielle eller sikre svar. Men jeg har i forbindelse med gransking av folk litt lenger tilbake i tid ønsket å kartlegge mest mulig av deres nettverk. Et samboerforhold der to barnekull uten innbyrdes biologisk relasjon bor sammen i en del av et liv er jo en veldig sterk og nær relasjon, og forteller derfor - kanskje på godt eller vondt? - noe om deres nettverk.En annen ting er at folk har så ymse forhold til hvordan de ønsker å omtale oppløste samboerforhold. Og ditt spørsmål kan kanskje omformuleres til: Skal (må?) vi la de involverte selv bestemme hvordan dette kan omtales? Mvh -Jarl-

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Berit Knudsen

Hva er forskjellen på om en er gift med en som har barn fra før(som da bør skrives på lista) og ikke får felles barn og samboere hvor den ene har barn fra før(som da ikke bør skrives på lista) og ikke får felles barn. Er ikke disse to parene likeverdige? Vet du f.eks. om de har underskrevet en samboerpakt eller hva det nå heter. Eller om den barnløse har adoptert den andres barn.Før var vel diskusjonen uekte barn og hva med dem.Uff, det ene drar det andre med seg og det er ikke enkelt. Kanskje vil dagens måter å skrive slektslister måtte endres på en eller annen måte.Jeg er glad jeg ikke skal skrive slektslister i fremtiden. Hva gjør du f.eks. med adopterte barn. De har jo ikke blodsbånd til familien? Hva med homofile som gifter seg. De bør jo også stå på lista. Og så har du prøverørsbarna og sæddonasjon fra ukjente fedre, surrugatmødre osv. Det er kanskje ikke så mange av dem enda, men noen vil jo nødvendigvis komme borti de spørsmålene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R Sæther

Eg er i ferd med å fullføre mi 13. etterslektsliste, og følgjer same prinsippa som då eg starta:- sambuarar utan felles born er ikkje med, uansett lengde på forholdet.- inngifta ektefelle/sambuarar sine born frå tidlegare forhold er med berre dersom dei vert adopterte.- adopterte born er med, oftast utan at eg skriv at dei er adopterte.- born utanfor ekteskap er med dersom dei involverte, eller evt etterkomarar, aksepterer det.- registrerte partnerar har eg ikkje treft på enno, men kjem dei, vil eg ta dei med. Her kan eg vel kome til å måtte vurdere etter kvart kva som ligg i omgrepet 'felles born'.- eg følgjer (sjølvsagt) 'pater est' sjølv om eg skulle kjenne til at barnet er unnfanga ved hjelp av 'vikar' eller liknande.Andre situasjonar får eg vurdere etter kvart som dei kjem!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kenneth Holter

Om man skriver en efterslektsliste og tar med adopterte barn (noe jeg selv aldri gjør), uten å nevne at de var adopterte, vil jeg kalle det historieforfalskning. Det samme gjelder å oppføre som far en annen enn den biologiske (uten også å nevne denne).For meg, i det minste, handler slektsforskning om å redegjøre for hvis arvemateriale jeg bærer!Når det gjelder samboere uten felles barn, synes jeg de skal nevnes. Et vielsespapir er tross alt bare et formalia; de samboende kan sågar ha vært tettere knyttet til hverandre enn adskillige ektefolk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Renathe-Johanne Wågenes

Jeg fører opp alle som 'bærer' de samme genene som jeg gjør. Og tar da selvsagt med de som har vært med på å hjelpe til at genene har gått videre, om man er gift eller ikke. Barn fra tidligere forhold som ikke har mine gener blir notet som en merknad. Men for å fortelle den hele historien tar jeg med ektefeller som man ikke har fått barn med og som man evt. er skilt i fra nå. (samboere i lignende tilfelle tas ikke med). Adopsjonsbarn bør nevnes. I dagens moderne slektsprogrammer så registrerer man dette på en slik måte at det tydelig kommer fram at det er snakk om adopsjonsbarn. Ville noen her likt at ens egne barn skulle bare gjemmes bort fordi de ikke var biologisk i slekt. Nå har de juridisk de samme rettighetene, så da bør de tas med. Merknadsfelter er greit til så mye. Ellers tar jeg ALLTID med barn født utenfor forhold (uekte) da disse har de samme genene, og er like mye rette etterkommere av mine forfedre som jeg. Slektsforskning er gøyt hva?? og så spennende og lærerikt!!. Keep up looking

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase  R Sæther

Renate - ALLTID ta med uekte barn høyrest litt drastisk ut for meg, i alle fall i stoff som skal offentleggjerast. Eg har fleire gonger utelate born som eg veit eksisterer, enten fordi dei sjølve ber meg gjere det, eller fordi eg ser at det vil skape for store konflikter om eg nemner dei. Litt omsyn til menneskelege kjensler tykkjer eg at eg bør ta.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aslaug Andersen

Et barn født utenfor ekteskap hører da like mye til sin mors og fars slekt som det barn som er født i ekteskap. Ellers ville det for min egen del ha vært slik at min mormors slekt hadde stoppet ved henne, for hun var den eneste av 4 søsken som hadde barn,- nemlig min mor, - som var født utenfor ekteskap! Og da kunne jeg og min bror og våre etterkommere ikke ha hatt andre forfedre enn vår fars aner! Jeg rekner da min morfars slekt som mine forfedre like mye som min mors slekt, - og som min fars slekt.Aslaug

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Skorpen

- og vi som er søskenbarn er søskenbarn sjølv om nokre av oss skulle vere adopterte. Å stryke nokon av oss av slektstreet - aldri. Det er ikkje sikkert eg noterer noko med små skrift heller. Knut

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R Sæther

Misforstå meg ikkje dit at eg aldri tek med 'uekte' born - eg gjer det oftare enn vanleg i 'tradisjonelle' slektsbøker, men eg går med tøfler når eg bestemmer om eg skal gjere det eller ikkje. Eg vil ikkje lage problem for nolevande personar, og ikkje alle har eit like avslappa forhold til det å vere fødd utanfor vanlege normer.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Arild Kompelien

Når Aase snakker om nålevende personer, er det vel akseptert at man skal ta hensyn.Men å skjule forhold på 1700-tallet ser jeg ikke noe poeng i.Man møter jo så forskjellige folk og forskjellige syn. Det siste året har jeg hørt om to med helt forskjellig innstilling. Begge kvinner - den første var fra en større gard, begynte entusiastisk med slektsforskning, men sluttet tvert da hun oppdaget at hun kom ikke langt tilbake før det viste seg at hun kom inn på husmannslekter.Den andre oppdaget at en av formødrene var resultat av et overgrep fra en far mot en av hans døtre. Hennes reaksjon var at hun var den hun var uansett, og det som hadde skjedd kunne hun ikke gjøre noe med.Det er også forskjell på slektsforskning og genetikk. Slektsforskning opplever jeg mest som et forsøk på å speile den virkelighet som har vært, hvem som levde sammen, hvor de bodde, hvilke barn de fikk osv. Om min tipp-tipp-oldefar er min tipp-tipp-oldefar genetisk sett, er vanskelig for meg å avgjøre. Jeg må bare velge å stole på at det er slik.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Marianne Hella

Det er nok kanskje forskjell på HVORFOR man slektsforsker. Jeg er ikke bare interessert i hvem jeg biologisk nedstammer fra (som Arild skriver i siste innlegg er jo også dette en usikker sak!!) - men like mye i historien til mine forfedre. Jeg vil ha litt 'kjøtt på beina'.Når min tipp-tipp-oldemor ble enke og giftet seg igjen, tok hun med de to minste barna sine til det nye hjemmet. Min tippoldemor vokste opp sammen med en helsøster, en halvsøster, en halvbror, og en rekke stesøsken. Hvis jeg skal danne meg et bilde av hennes liv som barn, er jo hele flokken like viktig. Dersom jeg 'stryker' stesøsknene fra historien, fjerner jeg meg jo fra virkeligheten. I et slikt tilfelle er jeg også interessert i å vite hvem stesøsknenes avdøde mor var, men jeg går ikke lenger bakover på hennes slekt eller på stefarens slekt.Ellers er det morsomt å lese om folk som avbryter slektsforskingen når de kommer til husmannsfolk. Jeg er stolt av at hele slekta mi på begge sider var husmannsfolk, trenger hvertfall ikke ha dårlig samvittighet for at de var undertrykkende kapitalister i et overveiende fattig samfunn! :) Og uekte barn synes jeg skaper krydder i livene deres - mange tragiske-romantiske historier, to av mine oldemødre kom i 'uløkka', den ene som syttenåring. Skal dette liksom underslås fra familiehistorien? Nei, her mener jeg at man kun må ta hensyn og utelate dersom det er nålevende personer som kan ta anstøt av det, eller familieforhold som fortsatt 'holdes hemmelig' pga nålevende personer...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Jørgensen

Synes det har kommet fram mye interessant i denne debatten, men hekter meg likevel på et lite 'sidespor' i siste innlegg (13). Marianne skriver at (min uthevning) : '... jeg er stolt av at HELE slekta mi på begge sider var husmannsfolk, trenger hvertfall ikke ha dårlig samvittighet for at de var undertrykkende kapitalister i et overveiende fattig samfunn'.Det får da være måter på 'nedsnobbing'. Jeg er enig i at det er snodig når en kvinne stopper med slektsgranskingen når hun kun støter på husmannsfolk. Jeg er også helt enig i den kritikk som til tider oppstår i debatten mot de som (over)fokuserer på 'adelsgener' etc., men derfra til å skulle gjøre det til noe mer edelt kun å stamme fra husmenn finner jeg meget merkelig.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Birger Forsmo

Hvis det er tillatt for en amatør å blande seg inn i debatten her så har jeg lyst til å fortelle hvilket råd jeg fikk av Albert Joleik. Han traff jeg hjemme hos et av hans barn. Han var en fargerik personlighet. Noe av det første han spurte meg om var om jeg hadde søkt opplysninger om min slekt som kom fra Sogn og Fjordane. På mitt nei oppfordret han meg sterkt til å gjøre det. Men, sa han: 'Start i domsregistrene, lensmannsprotokoller, for før eller siden vil du finne noen av dem der'. Og så føyde han til: 'Adelen i Norge er husmennene, det er de som har bygget opp dette landet.' Jeg har aldri glemt det rådet.Ellers så har jeg hørt om mange som startet med freidig mot, men som sluttet når de oppdaget at der var noen 'brotne skår' i slekten.Jeg er enig med Marianne i 'at historien til mine forfedre' er det mest interessante. Det å finne ut hvordan de levde på den tiden - alt både på godt og vondt. Så er det jo selvfølgelig hyggelig om der skulle dukke opp noen 'brave kvinner og menn' også i min slekt. Men som sagt, jeg er jo bare en amatør....Mvh. Birger

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Fjogstad

Henter frem fra tema nr.: 16783 innlegg nr. 57:'Man finner det man finner - det er det spennende og givende. Det medfører ofte ny lærdom om de forskjellige tidsepoker. Uansett hvem som finnes dokumentert er funnet et fremskritt - så enkelt er det. En god porsjon humoritisk sans er også bra å ha med på veien.'Mvh Knut

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

Jeg er enig med Marianne, og mener at historien rundt de enkelte blant anene er like viktig som å finne ut hvem som er anene. Må si at jeg ikke greier å mobilisere særlig forståelse for folk som stopper opp med slektsforskningen fordi at de kommer borti aner av husmannslekt. Jeg syns det var svært interessant å sette meg inn i hvordan husmannsfolk hadde det, og fant blant annet mye i historiebøkene fra Stjørdal i Trøndelag. Har også noen husmannsfolk fra Buskerud, som jeg skulle ha satt meg bedre inn i historikken til. Det var forskjell på husmannsfolk, ut fra hvor de bodde i landet. Husmannsfolk på Østlandet hadde det stort sett dårligere enn husmannsfolk i Trøndelag og Nord-Norge.Jeg har absolutt alt i min slekt som er forsket ned til slutten av 1700-tallet på det korteste, og jeg har også aner av 'høyere' rang. Noen er jeg kommet svært mye lengre bakover med da. Det er kongelige, høyadelsslekter, husmannsfolk, noen få 'forbrytere', vanlige gårdmannsfolk som det kanskje er mest av. Før eller senere skal jeg lese mer om en ane som ble avrettet på Seimsberget i Hol i Buskerud for å ha drept sin bror i 1625.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Marianne Hella

'Nedoversnobbing' må jeg vel si meg skyldig i, men det er da også med et glimt i øyet...! Likevel føler jeg at denne historiske tid med klasseskille er veldig nær meg. Både mormoren og morfaren min ble som små (ti og seks år) 'satt bort' for å arbeide for føden, da foreldrene ikke kunne beholde alle barna. Morfars familie opplevde også å bli brått kastet ut av hjemmet sitt midtvinters av en 'allmektig' gårdbruker. Noen av historiene fra den gang gjør vel sitt til at jeg føler at bøndene er 'skurkene'! :-)Men for all del - husmennene var jo også gårdmannsbarn en gang i tiden, så vidt jeg vet oppsto husmannsvesenet av plassmangel, og jeg har også gårdbrukere i familien.Interessant det Anne Lise sier om forskjell på husmannsfolkets kår i ulike landsdeler. Min slekt stammer fra Nord-Trøndelag, sørlige Nordland og Buskerud, og mine besteforeldre ble født inn i husmannsfamilier. Mine foreldre kan faktisk fortelle om forskjellige kår i sin barndom i henholdsvis Nord-Trøndelag og Buskerud(de er født sist i 1920-åra).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

For lesning angående husmannsforholdene i Trøndelag vil jeg anbefale boka 'Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene' bind 1 del 2 av Jon Leirfall. Regner med at forholdene andre steder i Trøndelag kanskje ikke var så mye annerledes enn i Stjørdal. Jeg kjøpte denne boka for en billig penge(125 kr??) for noen år siden.Mener å huske at jeg for mange år siden leste en bok om husmannsfolk på Østlandet av Einar Hovdehaugen, og at jeg lånte den på biblioteket her.Nå det gjelder nålevende personer så har iallefall jeg blitt meget forsiktig med hva jeg gir informasjon om til andre. Nå har jo ikke jeg laget noe slektsbok enda da.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Grete Bratne

Det er jo ikke alle som selv vet om at de er adoptert og en slektsbok eller lignende er ikke stedet for slike avsløringer. Holdt nemlig selv på å gjøre en skikkelig 'brøler' fordi jeg trodde vedkommende visste om det.Men når det er sagt er jeg helt enig(!) i at det er historieforfalskning og så sant vedkommende selv vet om adopsjonen synes jeg alltid at det skal oppgis. Det samme er det når far ikke er den biologiske faren. Vet vedkommende om det skal man bruke det som er biologisk riktig.Hvis det er gått over 120 år siden personen ble født, så synes jeg man skal bruke det biologisk riktig uavhengig av om vedkommende visste det selv eller ikke.Nå har jo samfunnet i de senere år også tatt flere syvmilssteg i åpenheten om slike ting. Det som for relativt få år siden var en stor skandale er nå helt greit. Så da blir det jo mye lettere for oss slektsforskere også!Slektsforskning handler jo om blodsbånd, men jeg kan ikke se at det er noe hinder for å ta med halvsøsken og stesøsken så lenge det kommer frem at det er det de er. Det er jo ofte en viktig del av historien.Jeg kan heller ikke se hvorfor man skal skille mellom samboere og viede eller om det samboende eller viede paret har fått barn sammen eller ikke. Det blir da virkelig alt for gammeldags hvis det samboende paret ikke er verdig en plass i slektshistorien. Og når man så har likestillt disse to samlivsformene, med eller uten kontrakter eller ringer, kan man da ikke ekskludere noen fordi at de ikke har fått barn sammen!Det mener nå i hvert fall jeg. :-).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.