Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Kari Thingvold

[#20204] Døv og dum

Recommended Posts

Gjest Kari Thingvold

I eldre kilder har jeg flere ganger kommet over utrykket 'døv og dum' f eks sjeleregisteret fra Vang i 1732 og manntallene fra Enebakk 1664 og 1666.På engelsk betyr 'dumb' både stum og dum, og mitt spørsmål er om det i denne sammenheng betyr 'døv og stum', eller om det betyr døv og (derfor ??) mindre intelligent?Kan noen med god kunnskap om eldre norsk språk gi svar?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jan Peter Wiborg

Ved søk på Google får man mange danske treff på uttrykket 'døv og dum', inkl. treff på folketellinger og dåp.Det kan se ut som at det er ett gammelt dansk utrykk for å være døvstum.Jan

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Arne Solås

I denne sammenhengen menes det nok døv og stum. Etymologisk ordbok gir en lang forklaring om ordets opprinnelse og betydning, men jeg gjengir kun det som er relevant her:Dum har endnu i dansk delvis de gamle betydninger 'uklar, mat (om synet) samt dump (om lyden) og stum (i forbindelsen 'døv og dum'), i ældre dansk ogsaa døv, tunghørt.....Mvh. Arne.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Ryen

Den opprinnelig betydning av 'dum' (begrenset til germansk og uten sikker etymologi) var 'stum' som i engelsk dumb, betydningen tåpelig og ubegavet er sekundær.Det er mulig dum etymologisk hører sammen med døv (dauv)med opprinnelig betydning 'som ikke kan høre', men som i enkelte språk antar betydningen 'dum'. Tysk 'doof' (eg. nedertysk) - tåpelig.Til samme rot som døv hører også doven.Kilde: Våre arveord.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kari Thingvold

Takk for interessante svar. Det er ikke alltid at ting er slik det ser ut ved første øyekast.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Skorpen

Og takk til Kari for eit interessant tema! Det minte meg om ei viktig side ved kjeldekritikken. Norsk er eit vanskeleg språk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tom Harald Dahl

Vedr. begrepet 'døv og dum' ønsker jeg å komme med tilleggsopplysninger. I de tider (før 1800 tallet) var det ingen som kunne 'kommunisere' med disse menneskene som ikke hørte. Ofte ble de døve plassert og gjømt unna i gården og var til skam for familien. Uten å kunne forstå hva som ble sagt, ble disse døve ofte betraktet som dumme/stumme.I slutten av 1800 tallet begynte de første opplæringene av døve å starte. De fikk undervisning, gjerne konfirmasjonsundervisning. Det var viktig at de døve måtte forstå Guds ord for å kunne bli 'frelst' og vigslet i kristent jord.I dag er tegnspråket en anerkjent del av dagens samfunn.Man skal heller ikke kalle de døve for 'døvstumme' lenger, da tegnspråket frigjør dem fra begrepet 'stum'.Er forresten selv døv, så jeg vet hva dette dreier seg om. Har tipp tipp oldeforeldre som ble omtalt som 'døvstumme' - en tragisk historie bland mange døve før 1800 tallet..mvh Tom Harald

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kari Thingvold

Døve hadde det sikkert meget vanskelig i tidligere tider. Det kommer også frem av forklaringene til Arne og Astrid at både døv og dum/stum var ord som var negativ ladet.Andre utrykk fra de samme kildene er afsindig og vanvittig for psykiske lidelser, og vanfør eller f eks 'vanferdig på den ene arm'. Legdssystemet bidro til at de fleste ble tatt hånd om, selv om levevilkårene kunne være usle.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Bryn

Kalkars ordbog til det ældre danske sprog bekrefter at 'dum' i gamle dager kunne bety 'stum'. Bl.a. siteres fra Kingo: 'mand lærer mest af de dumme mestere'. Med dette siktes det slett ikke til noen dumme personer, men til 'bøker' som altså er de tause mestere.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

Jeg har en person som i 1703 omtales som 'mangler Forstanden og kan ikke tale', og som senere (av broren i hans testamente) beskrives 'min svage Broder'. Jeg har lurt på om det var mulig ut fra dette å vurdere om han var enten psykisk utviklingshemmet, sinnsyk, eller eventuelt kanskje bare (døv)stum, men det er vel neppe mulig? Den gangen skilte man kanskje ikke mellom sinnsykdom og utviklingshemming?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

Også en av mine aner var døvstum, og hun var født i 1793 i Frostens prestegjeld i Trøndelag. Hun som var yngst av hele søskenflokken fikk gården(Indre Hovdal),enda hun hadde minst en eldre bror. Det står ikke direkte, men jeg har jo en mistanke om at hun fikk gården for at de skulle få henne gift. Det er ved giftermålet i 1820, at det er er oppgitt at hun var døvstum. Hun hadde det sikkert ikke helt enkelt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Neppe, men det veit vi eigentleg ingen ting om. Skal eg vera ærleg, trur eg omsuten for dei med eit lyte før i tida kunne vera vel så stor som i dag. Sjølv om dei språklege omgrepa har endra seg, er det moderne samfunn langt mindre inkluderande enn det gamle var.Elles vart ordet 'døvstum' teken ut or det norske språket i 1920-åra, etter det eg veit. Grunnen var at alle døve kan gje lyd frå seg, sjølv om dei ikkje kan snakke norsk. Difor er dei ikkje stumme, men berre døve. At nokre av mine kolleger i pressa ikkje har fått dette med seg sjølv i dag, seier litt om kor lenge gamle omgrep heng att.Når det gjeld van-før t.d., er det noko anna. Førestavinga 'van' er jo norrønt og tyder at noko manglar; altså vanfør=manglande førleik. Det ordet har vore nytta heilt opp til våre dagar, men er no bytta ut med t.d. ufør, funksjonshemma eller det enno meir 'norske' handikappa! Etter det eg minnest endra Vanførelaget namn til Handikapp-forbundet på 1960-70-talet. Men førestavinga 'van' vart ikkje berre nytta om lyter; det finst jo ei novelle av Jens Tvedt frå Hardanger med namnet 'Vanheppa'=Uheldig eller so.Og på slutten av 1800-talet fekk vi 'Abnormskolelova', altså skulelova for dei som ikkje var etter norma. Den omfatta både blinde, døve og utviklingshemma.Sjølv om vi i dag ser på fortidas omgrep som nedlatande og 'ekle', trur eg dei la noko anna i dei enn det vi gjer i dag. Det er nok heller vårt innhald av desse orda som har endra seg med tida. Men den vanlege haldninga til døve, blinde, døvblinde, vanføre (det er eigentleg eit godt norsk ord) og andre hemma har ikkje endra seg i takt med endringa av omgrepa, diverre. Framleis lyt dei 'stå i striden trugen', som den blinde læraren Erik Harildstad skreiv i kampsongen til blinde alt i mellomkrigstida.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Og til dei som etter dette treng litt 'snørr og tårer' og innsyn i korleis t.d. ei døvblind jente frå Valdres vart teke vare på og lært opp på slutten av 1800-talet, kan eg by på følgjande artikkel: http://home.online.no/~fndbadm/ragnhild.htm

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×