Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Nina Møller Nordby

[#24094] Det 3.barnet - hvem er det oppkalt etter?

Recommended Posts

Gjest Nina Møller Nordby

Er det naturlig at barnet er oppkaldt etter mor eller fars foreldre først? Og hva om det har et dobbeltnavn?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Klefsås

Går vi litt tilbake i tida, var det vanlig at foreldrene på garden eller husmannsplassen ble oppkalt først, og så den andre partens foreldre.Mvh Ola

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ivar S. Ertesvåg

Slik vert det sagt og skrive, ja. Men veit du om nokon som har granska kor vanleg det faktisk var? (Eg har stilt spørsmålet før.... og då har det vorte så stille...)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Riktig skepsis, Ivar Ertesvåg, det finnes knapt noen faglitteratur som har dokumentert navneoppkalling. Forestillingen om navneoppkallinger bygger på enkelteksempler og synsing.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Jonson Dale

Det var, sjølvsagt, reglar for oppkalling, men reglane han ha skifta fra tid til tid, fra stad til stad og fra stand til stand. Det er synd at dette ikkje er meir granska.På Sunnmøre, på 1600- og 1700-tallet, i bondestanden, men også langt på veg i borgar- og embetsstanden, er det lett å sjå at hovedregelen for oppkalling var slik: Eldste datter etter mormor, nesteldste etter farmor; eldste son etter farfar, nesteldste etter morfar.Eit par unntak fra denne hovedregelen: 1) Når ei enke gifta seg på ny og første barnet var ein son, fikk han namnet etter førre mannen hennar, og vice versa, når ein enkemann gifta seg og første barnet var ei jente. 2) Når mannen gifta seg over sin stand, kunne rekkefølga i hovedregelen bli omvendt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest tor dale svendsen

Om det for endel tid tilbake var vanlig med tradisjoner for et system i oppkalling av barn. Så er det noen plasser i landet tradisjon, for å oppkalle moren om hun døde i barselseng noe som var ganske vanlig.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Nina Møller Nordby

Her var det snakk om den 3.datteren som hade et spesielt navn, Leonore. Jeg kan ikke knytte navnet til noen i slekta, men hennes farmor og farfar er for meg ukjent. Kan derfor hende at hun som det 3.barnet bærer navnet etter sin bestemor eller-far Møller.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ivar S. Ertesvåg

Til (1 og 7): Det er ikkje noko som er så 'naturleg' at ein kan slutte seg til kva farmor/farfar heitte. 'generell regel' og individuelt tilfelle er to ulike ting.Til (6): Her vert det eingentleg same komentar som i (3).Og til (5): Eg er ikkje heilt ukjend med bondestanden på Sunnmøre (alle mine forfedre i 7 ledd bakover levde der). Eg synest det er altfor lett å finne unnatak frå 'regelen' til at eg utan vidare vil gå med på at det er ein regel. Men eg har - tydelegvis til liks med alle andre - ikkje granska det kvantitativt.For kor stor del familiene må det høve for å vere ein '(hovud)regel', 'vanleg', 'tradisjon', e.likn.?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Jonson Dale

Hei Ivar. På grunnlag av materialet mitt fra Ørsta, som du kjenner godt, vil eg hevde at den hovedregelen eg skildra, var den regelen ein før 1800 skulle følge; det er altså tale om ein normativ regel, ikkje ein numerisk. Som ein framifrå realist vil du, på grunnlag av data i Ørstingar I, kunne teste det faktiske gjennomslaget for denne regelen i ein avgrensa periode, t.d 1750-åra, då vi har rikelig med opplysningar både fra kirke- og skiftebøker og andre kilder.Ein annan hovedregel eg vil sette opp når det gjeld oppkalling på Sunnmøre utanom Borgund, er at folk i svært liten grad nytta fornamn som ikkje hadde vore i bruk i slekta før.Ein tredje, og svært interessant hovedregel fra Sunnmøre, er at kongsnamna Fredrik og Kristian ikkje blei nytta av bøndene før kring 1800, med unntak av ei slekt i Hjørundfjorden. Kongsnamn var derimot mykje nytta av taterane, som også smykka seg med namn som Batuel (kanskje av Bothwell), Alexander og andre storkarsnamn.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tom Askerøi

Nina (7): Oftest er nok selv et slikt navn en oppkalling. Det kan f. eks. være 'Gudmoren' som er oppkalt, særlig hvis denne var kona til presten, lensmannen eller annet 'fintfolk'. Eller kona til 'Gudfaren' av samme grunn. Har du oversikt over fadderne?Et annet alternativ er, som tidligere nevnt, at paret fikk tak i en gård fra noen utenfor familien som er oppkalt.Andre muligheter er en forvanskning av navnet til en nylig avdød mannlig slektning, Leonard, f. eks.Enda en mulighet en kan tenke seg er at en person med navnet har hjulpet paret i en vanskelig situasjon og derved 'gjordt seg fortjent' til en oppkalling.Men du sier ikke noe om NÅR frøknen er døpt. Jo nærmere opp mot vår tid du kommer, jo større er sjansen for at det ikke er noen oppkalling i vanlig forstand. Det kan f. eks. være kona til en lekmannspredikant hvis foreldrene var aktive i et dissentermiljø.Så, muligheten er mange, når du finner et 'unntak' - jeg har sikkert ikke kommet på alle særtilefellene jeg har vært borti. Men hvis ingen av disse er aktuelle, skal jeg grave enda dypere i hjernekisten...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jan Erik Aas

Innlegg 5: Du skriver at hovedregelen, på Sunnmøre, ved oppkalling var at eldste datter ble oppkalt etter mormor, nesteldste etter farmor. Er det riktig ?, eller gjalt dette spesielt på Sunnmøre ?Det er ellers en tvilsom måte å bruke annet enn kirkebøker til å finne ut systematikken ved oppkallingsrekkefølgen, ettersom barnedødligheten var stor, slik at flere av barna ikke ble nevnt i f.eks. skifteprotokollene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Ryen

Jan Erik Aas har så absolutt rett. Man må få med seg hele rekken av barn i noen generasjoner for å få den fulle oversikt over dette med oppkalling. Jeg har gjort det for min farsslekt i Støren og Røros presetegjeld, dels tilbake til noe før 1700, og her ble folk (stort sett bønder og gruvearbeidere) oppkalt først og fremst etter besteforeldre, deretter oldeforeldre etc. Avdød ektefelle ble også oppkalt som nevnt ovenfor.I min mors slekt var det større geografisk spredning, folk flyttet vekk fra familie, og jeg kan se at oppkallingstradisjonen ikke er så utpreget som i min farsslekt.Jeg vet lite om hvordan tradisjonen var i byene, eller hvor langt tilbake oppkallingstradisjonen egentlig går. Det kunne være interessant om noen kunne belyse dette nærmere.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Klefsås

Slik det ofte skjer, har det båret litt ut på viddene også i denne diskusjonen. Og til herrene Ertesvåg og Vigerust: Om man leser Nina Møllers spørsmål og mitt svar til henne, finner en ikke noe om forskning og dokumentasjon. Og jeg fasholder at over en periode på et par hundre år var det VANLIG - ikke regulert - at foreldrene på garden eller husmannsplassen, sogar de som bodde i bygda hvis den ene av foreldrene var inflyttet, ble oppkalt først. Så kan jo noen forske på unntakene. Det vil i 'mine' områder (Østerdalen og Orkladalføret) gi et håndterlig materiale.Mvh Ola

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Ola, hvis du leser Ninas spørsmål en gang til, ser du at hun 1) ikke knytter spørsmålet til gårdsbruk eller plasser, 2) ikke knytter spørsmålet til noen spesifikk region, 3) ikke engang knytter spørsmålet til Norge (men det tas som en selvfølge av meg), og 4) ikke legger føringer på tidskronologien, dvs at hennes spørsmål like gjerne kan dekke 1600-tallet som 1900-tallet.Det Nina derimot forutsetter, et at navneoppkalling av forfedre faktisk fant sted. Uten en slik forutsetning kunne ikke spørsmålet være formulert på denne måten.Jeg mener at hennes forutsetning er gal. Og for at forutsetningen skal være riktig, må den argumenteres for. Og for at argumentasjonen skal ha gjennomslagskraft og være holdbar, må den støtte seg for forskning. Som mangler.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

En liten tilleggsmerknad: Det *finnes* noe forskning på området, men jeg mener at det ikke er min oppgave, som kritiker, å finne frem og presentere denne forskningen. Det er en oppgave for dem som vil støtte seg på den.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest John O. Svenning

Fra hovedoppgave: Modernisering og mentalitetsendring. Ei Undersøking frå Førde 1800-1900 av Ane Landøy: Utdrag fra kapittel 5: Oppkalling: Korkje namnegranskarar eller historikarar har vore særleg oppteken av endringar i bruken av faste oppkallingsreglar. Det vert nemnt av einskilde bygdebokforfattarar, og mønsteret dei beskriv er heilt klart og eintydig og stort sett det same for alle delar av Sør-Noreg. - Eldste son vart oppkalla etter farfar, og nesteldste etter morfar. Unnatak her som er nemnde er dersom garden kom frå kona si ætt, eller kona si ætt vart rekna for gjevare. - Eldste dotter etter farmor og nesteldste etter mormor. Unnatak her: dei døde vart oppattkalla etter dei levande, og enkemenn kalla fyrste dottera opp etter den avlidne kona. - Oppgifta enker kalla ein av sønene opp etter den avlidne mannen. - Avlidne søsken til foreldra skulle kallast opp att, og andre slektningar som døydde på same tid som bornet vart fødd. - Farfar kunne kallast oppatt fleire gonger.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Det kan se ut til at sitatet fra Ane Landøy gjelder *oppfatningen* til *einskildebygdebokforfattarar*. Men forfatteres entydige oppfatninger er ikke det samme som at oppfatningen er utprøvd ved forskning og funnet korrekt.Fordi: bygdebokforfattere anvender oppfatningen om navneoppkalling *som en forutsetning* ved deres rekontruksjon av slektene. Jeg har sett mange slikt tilfeller.Slektshistorier som er satt sammen med oppfatningen av navneoppkallinger av forfedre som en *forutsetning*, kan ikke legges til grunn for en konklusjon om at det har eksistert regler for navneoppkalling av forfedre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Hva er forøvrig Ane Landøys konklusjoner av *egen* forskning på området navneoppkalling ?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Klefsås

Hei Tore! Når det gjelder dine tilsvar til mitt innlegg: Jeg gir meg ende over. Bokstavelig talt. ;) Jeg skjønner ikke hva jeg skrev som er feil, selv om det selvsagt ikke er akademisk utdypende. Det var da heller ikke meningen. Forøvrig tror jeg en skal være forsiktig med å heve nivået i DENNE konferansen til det høyakademiske. Det finnes så mange andre fora for slikt.Med hilsen Ola

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest John O. Svenning

Ane Landøy's konklusjon er såvidt ordrik at jeg tror den krever for mye plass her, hovedoppgaven ligger på internet. Vil forøvrig også henvise til Stoa/Sandberg 'Våre røtter' side 32. Mvh John

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Takk begge to. Navneoppkalling ligger såvel innenfor språkforskningen (personnavnstudier) som slektsforskningen, og slik sett passer debatten inn flere steder. Men jeg tror ikke (vet ikke) at/om temaet har vært diskutert seriøst og utdypende tidligere.En slik debatt vil selvsagt være avhengig av hvilken tidsperiode en skal ta utgangpunkt i. Det er vanskelig å diskutere navneoppkalling på 1500-tallet i samme slengen som navneoppkalling på 1900-tallet.Jeg har i en liten artikkel (uten noteapparat, dvs ikke vitenskapelig) fra 1984 om navnemoter i senmiddelalderen. Knut, som ikke forekom i Gudbrandsdalen før år 1500, ble ett av de vanligste navnene 100 år senere. Anne, som heller ikke forekom før reformasjonen, fantes praktisk talt på hver gård omkring 1800. Utbredelsen av disse navnene kan ikke forklares med oppkalling av forfedre, men som motenavn. Slike eksempler, og flere, kan trekkes frem som argumenter mot at det eksisterte *faste* oppkallingsregler i dette landet i eldre tid.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Jeg kan ta et nyere eksempel, som bygger på mine ferske biografiske arbeider med folk i Skien bys distrikt 1675-1730:Omkring 1680-1720 er fornavn som Abraham og Isak uvanlig *vanlige* i Skien, et forhold jeg ikke hat sett andre steder. Navnene anvendes i alle sosiale lag i befolkningen, også blant arbeidere (men minst hos embedsstanden).Dette ville ikke ha vært tilfelle, hvis det eksisterte faste oppkallingsregler av forfedre. Derfor er de sedvanlige *oppfatningene* om oppkallingeregler misvisende.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest John O. Svenning

Jeg har røtter spredt i nesten alle fylker, mangler Aust-Agder og Finnmark sålangt. Har pløy mange bygdebøker, og sett mange bygdelag som brukte oppkallingsregler. Unntakene bekrefter vel regelen, da som nå var det vel noen som brøt ut og derfor tok inn navn som fenget. Mvh John

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Ja, nemlig. Noen brøt ut. Hvor mange?Jeg har en alternativ teori som her fremsettes for første gang:I Norge i tiden 1500-1800 var hovedregelen at første og andre barnet ble oppkalt etter forfedre, mens tredje og fjerde barnet kunne få andre navn, gjerne (helst) et motenavn.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Nina Møller Nordby

Ja ja ...... kanskje jeg bare skal innfinne meg med at hennes mellomnavn var Leonore. Forøvrig glemte jeg å si at damen var født i Kristiania på midten av 1890-tallet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.