Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Rita Hole

[#25887] SLEKTSFORSKERSYKEN

Recommended Posts

Gjest Rita Hole

-SLEKTFORSKERSYKEN-Symptomer:Pasienten er alltid på jakt etter opplysninger om navn, årstall,datoer,stedsnavn og slektsforhold.Pasienten har et innbitt og bestemt ansiktsutrykk og er ofte som døv ved tiltale fra familien.Han/hun har ikke lyst til noe annet slags arbeide bortsett fra en ivrig leting i bøker,registre, og all slags skriv fra eldre tid på bibliotek og andre arkiv.Han/hun besøker ofte eiendommelige steder som kirkegårder,nedlagte husmannsplasser,ruiner og andre fjerntliggende plasser.Behandling: Medisiner har ingen vikning.Sykdommen er ikke livstruende,men blir gradvis verre.Pasienten bør kontakte en genologisk forening og bli medlem der.Sykdommens eiendommelige karakter er at jo verre sykdommen blir, jo desto mer glede får pasienten.Avarsel:Sykdommen er svært smittsom !

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest arnvid lillehammer

Ein er biten av den basillen som tidlegare stadsfysikus i Stavanger Eyvind Dahl kalla 'basillicus genealogicus'.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Ryen

Eller som til stadighet 'plager' andre med sin interesse for slekt. Jeg er blitt advart av min min datter, og har tatt meg det ad notam. Av og til sender jeg noe over e-post til famlie, noe som blir positivt mottatt!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Magne Johansen

Jeg vil ikke kalle det en sykdom, men heller et narkotikum. Jeg har selv gått på dette stoffet i over 25 år. I begynnelsen var det ikke store dosen jeg trengte for å føle meg oppspilt og glad. Etter hvert trengte jeg mer og mer av dette rusmidlet før å føle den samme tilfredstillelsen. Nå, etter over 25 år, føler jeg meg nærmest som et vrak. Mang en gang har jeg følt meg alene i min avhengighet. Så nå forsøker jeg for det meste å gi andre tilgang til stoffet som jeg gjorde meg avhengig av. Slik at jeg ikke alene går inn i døden av rusmidlet Slektsgransking.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Fjogstad

Vel finnes jo middelveien her også. Selv har jeg nå utviklingen i 2.gir, mens man over lengre tid hadde noe 3. og 4 (5).girs nivå inklusive revers (1.girs utveksling). Synes å anta 1.girs nivået like rundt hjørnet.Mvh Knut

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Are S. Gustavsen

Diagnostisering:Ved en fremtidig utredning knyttet til alle som har disse tydelige og markante symptomer, vil det kasnkje danne seg en formening om at det hele er arvelig betinget. :)mvhAre

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Definitivt ikke snakk om arv i mitt tilfelle. Nærmeste slekt er tilnærmet totalt uinteressert.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Hans Myhre

Archeologists and Genealogists have something in common.Archeologists are are always digging in dirt and sometimes they uncover facts. Genealogists are always digging in facts and sometimes they uncover dirt. And: I am up to my knees in paper and books and up to my ears in people who aren't related to me. Hilsen en med abstinens.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars E. Øyane

Ættegransking er ikkje nokon sjukdom, men tvert imot ein medisin. Eg har i fleire år hatt ei sviktande helse, men tross smerter og andre plagar er det alltid trøyst, glede og ikkje minst utfordringar å finna i ættegranskingi! Ein gløymer rett og slett helseproblemi! Den beste terapi som finst! Difor er alltid humøret på topp!Med venleg helsing,Lars E. Øyane

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Magne Johansen

Jeg er helt enig med deg, Lars, at ættegranskningsSTOFFET er som medisin, men de fleste medisiner har også en bivirkning. Når daue og begravede mennesker tar overhånd og du føler at du kjenner disse mere enn de levende du omgåes med, da har de medisinske bivirkningene tatt over og medisinens kurerende virkning er med ett borte.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Berit Knudsen

Gjelder ikke dette alle hobbier, innendørs eller utendørs. For noen tar det overhånd og hos andre ikke.Til syvende og sist så er det, tross alt, en selv som tar avgjørelsen om hvor mye tid man kan bruke på hobbien.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Nina Møller Nordby

Moren min skjønner ingenting og kommer stadig med frasen...'kan du ikke finne noe levende slekt'.....

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kjell-Erik Andal

JEg får huden full hvis jeg nevner det til visse personer i slekta. Men jeg holder på, samme hva. mange er redde for at jeg skal oppdage ting, jeg vet ikke hva, MEN JEG STÅR PÅ

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Arve Arntzen

Skriver man slike innlegg fordi man står fast og har sluppet opp for kilder?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Ryen

Å bruke sykdom som metafor for å beskrive noe du har virkelig glede av, er ikke særlig heldig. Men MEDISIN ja - som Lars Øyane sier. Selv vil jeg også si terapi og helsebot.Berit Knudsen synes jeg er fornuftig som sier at alt som overdrives, er uheldig, også slektgransking. Slik er det bare. Enhver hobby som bedrives slik at man glemmer de nære ting, er ingen hobby, men en besettelse eller kanskje en flukt??Hva menes egentlig med eiendommelige steder (første innlegg)? Er vi blitt så livsfjerne at vi synes et gravsted eller en nedlagt husmannsplass / seter er et eiendommelig sted?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Har det ikke slått noen at dette temaet er humoristisk ment? Jeg tviler egentlig på at Rita Hole eller vi andre egentlig føler oss så 'syke'. Hva andre evt. måtte mene om oss, får være deres problem.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Ryen

Det skjønte jeg - det var bare det at jeg ikke syntes det ble så morsomt! Men nå skal jeg holde min munn om dette - tror jeg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

Jeg er enig med Lars om at slektsforskning er terapi, og hva skulle jeg gjort uten slektsforskningen for meg selv og andre som enslig, uten barn og uføretrygdet? Nå holder jeg jo på med en del annet også, og blant annet spiller jeg trekkspill, og har vært på Titanofestival noen ganger. Det er det heller ikke alle som har interesse av å høre om. En del andre ting holder jeg også på med. Likevel er det vel slektsforskningen som er det viktigste for meg i lange perioder. Nå har ikke jeg råd til å oppsøke så mange av stedene hvor forfedrene bodde, men har da vært på noen av stedene.Nå hadde jo jeg lest mange svar før jeg svarer her, men jeg visste vel egentlig ikke hva jeg skulle oppfatte det som. Jeg tror vel helst det var ment humoristisk, eller at det er skrevet av noen som har slektsgransker til samboer, ektemann eller kjæreste.Jeg prøver å legge merke til hvordan folk reagerer når jeg snakker om slektsforskning, og man merker raskt hvis det ikke er noen interesse for det. Da er det jo bare å prøve å finne på noe annet å snakke om. Resten av min familie har heller ikke den store interessen for slektsforskning, men foreldrene mine er iallefall ikke uinteressert.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Magne Johansen

Mine to tidligere innlegg var forsøkt å sette ting litt på spissen, men 'spissen' har en 'brodd' av virkelighet. Det Rita Hole tok opp i sitt innspill til denne debatten får bli hennes hemmelighet (om hennes mann, samboer etc. driver henne til vanvidd). Det å si at slektsgransking er en sykdom er kanskje litt på kanten, men at den i perioder kan ta overhånd det kan jeg bekrefte, både fra meg selv og mine 40-50 slektsgranskingsvenner som jeg kjenner og har tatt opp dette med (for å finne ut at det var bare jeg som var sånn). Jeg kan forstå pensjonister som har begynt med slektsforsking, på sine eldre dager, som hobby. Ingenting er bedre for hodet som en slik hobby. Her gjelder det å være presis, sjekke og sjekke opplysninger om og om igjen, for ikke å gå i feller når det gjelder sine aner m.m. Til slutt vil jeg si at slektsgransking er en livslang hobby, til glede for så mange. Men husk; gleden for di mange i din slekt som ønker (men ikke gidder selv)å vite hem de er og hvor di kommer fra, kan ende med 'katastrofe' for deg selv.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Signe Marie Solheim

Jeg lurer på om de skjønner hva jeg driver med, de som fremkaller bildene jeg tar. Der er en del gravsteiner... Jeg syns gravplasser er flotte steder å være. Jeg har også vært så heldig å møte ukjente (levende!) slektninger der :)Men ellers måtte jeg ta det litt mer piano da det gikk opp for meg at hele ferieruten vår i sommer var lagt opp etter dette...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Rita Hole

Jeg ser at det ble en del respons på mitt innlegg.Det har også fått et latinsk navn,(2) 'basillicus genealogicus'.Det var fra min side en humoristisk framstilling av hva slektsforskning går ut på.Jeg for min del kan svare ja på alle punkter i mitt innlegg.Jeg har holdt på med slektforskning i ca. 15 år,overtok etter min mor.Det har blitt en del av meg,har ikke planer om og slutte!Rita

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sigbjørn Sandsmark

'Sykdommen' synest å være uhelbredelig. Jeg ble smittet for 50 år siden i Bjergstedparken i Stavanger under Bondelagets årsmøte hvor jeg fikk min første slektstavle,det var forøvrig Alfred Maurstad som overakte den. Jeg gjenkjenner alle symptomer som er nevnt + noen fler. Noen helbredelse eller kur ønsker jeg ikke da jeg i min enfoldighet tror at det kun er skadelig for min kontantbeholdning. Ellers så er det jo kjekt å vite at det er slekta når jeg ser Inga Berit på TV når hun skal skaffe seg mann.Det hadde vel vært umulig å vite om jeg ikke hadde blitt smittet i ung alder av Slektforskersyken ;-) Sig---

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Else Thorsen

Hei! Jeg er relativt ny og uerfaren på slektsforskning, men må si at jeg lo da jeg leste innlegget ditt, Rita. Kjente meg veldig godt igjen. Jeg har andre interesser (ja, faktisk!), som f.eks. hage og litteratur, og er innom diverse fora som omhandler dette. Også der blir sykdomsmetaforen brukt (hvem har vel ikke hørt om havesyke?).Innenfor disse miljøene har jeg ennå ikke til dags dato hørt noen som har tatt sammenligningen ille opp, og det er jo tydelig at de aller fleste her også skjønte spøken, selv om det virker som om man må ta litt mere forbehold her enn andre steder.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

Selv var jeg vel 37 1/2 år når jeg startet for alvor i Januar 1996. Det hadde nok ligget i bakholdet tidligere også, og da spesielt etter at en tremenning hadde lagt igjen noe informasjon hos mormor om bl.a. Mikkelborgslekta(mormors farside).Så en januardag i 1996 var jeg lærer for noen elever som skulle på biblioteket, og mens elevene satt rolig i en lesekrok gikk jeg bort til hylla med lokalhistorie. Dermed var det gjort, for der fant jeg en artikkel om Mikkelborgslekta og opplysninger om hvem som var opphavet til disse på Helgeland. Jeg visste jo en del bakover på grunnlag av dem min tremenning hadde skrevet, men forsto at jeg kanskje manglet en generasjon eller to. Så etter å ha funnet noen flere artikler sendte jeg kopi av det jeg hadde funnet til min tremenning i Oslo. Han gikk videre på kirkebøkene der på et arkiv, og fant forbindelsen til dem i Mikkelborgslekta som jeg hadde funnet tidligere. Ble jo fyr og flamme.Min tremenning hadde jo sett litt i kirkebøkene, og nå fikk jeg lyst til å gå igang med folketellingene 1865 og 1875. Biblioteket hadde noen folketellinger i bokform, men ikke dem for Rødøy som jeg trengte. Jeg hadde ikke pc den gangen, og måtte prøve meg på mikrofilm. De som arbeidet på biblioteket viste meg hvordan apparatet skulle brukes, men jeg må innrømme at jeg ikke forsto særlig mye ved første lesning. Jeg hadde imidlertid bestemt meg, og BARE SKULLE finne mine tippoldeforeldre. Fant dem etter å ha gått igjennom mikrofilmene 3 ganger. Etter det var jeg jo fullstendig bitt av basillen, og kirkebøker på mikrofilm har blitt lest flittig. Har også begynt med skiftene.Jeg har mange av trekkene som dere andre nevner her, men har ikke tatt bilder av gravsteiner enda. I perioder har jeg heller ikke lyst til å holde på med andre ting, mens jeg i andre perioder holder på mer med andre ting.Begynner vel å bli det man kan kalle dreven slektsforsker på alt som ikke har med data og internett å gjøre, men når det gjelder slektsforskning og bruk av internett og pc i det heletatt har jeg mye å lære.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ellef Ellefsen

Vart smitta på begynnelsen av 1980-tallet. Fikk besøk av et par tremenninger fra Amerika, som gjerne ville se, og vite mer om stedet deres besteforeldre kom fra. Besteforeldrene deres var søstre av min farfar som ble boende på småbruket jeg nå har.Vi samlet i hvert fall en del av slekta, men det var heller skral oversikt over forfedrene hos oss nordmenn. Amerikanerne visste derimot mye mer, hadde til og med rede på våre tippoldefedre. Nok om akkurat det, men jeg syntes det var mildt sagt pinlig at ingen av familiene her til lands hadde brydd seg om dette.Begynte så å undersøke, og siden har det bare ballet på seg. Ikke nok med at jeg graver i egen slekt, men har nesten like stor intr. av slekta til kjærringa. Ja-, det heter fortsatt kjærring her i Ringerikes dalstrøk.Angrer bare på at jeg kun har sortert egen slekt. Alle andre slekter jeg har undersøkt ligger hulter til bulter i papiresker og mapper. Kan nærmest sammenliknes med et kommunalt arkiv i miniatyr.Det første året slukte jeg rått, storparten jeg kom over. Fikk en vekker da en bekjent fortalte om et slektsforedrag han hadde vært på. Der hadde de kommet til møtet, og trodd de slektet fra både adelige og konger. Men-, etter møtet hadde de tuslet ut som husmenn alle i hop.Sjøl om vel 100 000 nordmenn er smittet i større eller mindre grad, blir det jo bare rundt 1 av 40. Sjukdommen er nok langt hyppigere blandt norskættede i Amerika. Og det er vel ikke bare meg som har fått overført smitten derfra?mvh Ellef Elefsen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.