[#25887] SLEKTSFORSKERSYKEN

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg holder jo også på med slektsforskning for andre, og har funnet ut at det er lurt å ta utskrift og sette det jeg har gjort i permer.Det gjør jeg forresten også med egen slekt, fordi jeg ikke er så flink med data at det gjør noe. Tar jo backup av slektsprogrammet, men syns det er tryggest å ha utskrift i perm i tillegg.Når jeg tenker meg om så hadde jeg nok grunnlaget for å få denne 'Slektsforskersyken' allerede i barndommen, og slet nok ganske mye på studier av enkelte sider i 'Norges bebyggelse for Frosta,Åsen,Skogn osv.

[Gjest Johan erland]

Jeg har lest gjennom innleggene og finner at det er godt at en har mange 'lidelsesfeller', dette er den eneste sykdommen som jeg har hatt mye glede av.Jeg vet ikke helt om jeg blir frisk noen gang heller. 'Sykdommen' har gitt meg mye glede, men også endel nedturer, noe som skal følge med 'Sykdommen'.jeg har alltid blitt fortalt at 'familien' har vært en fåtallig familie, noe som jeg alltid har trodd for inntil noen år tilbake. Det var feil, mange er borte, men jeg har funnet mye om mine forfedre på godt og ondt,samtidig som som jeg er blitt kjent med mange nye personer. For meg er dette en 'sykdom' med mange gleder.

[Gjest Osvald Rydjord]

At pensjonisthobby nr en skulle bli slektsgransking trodde jeg ikke for 10 år siden, men slik er det blitt. Nå går vel mesteparten av tiden å forsøke å hjelpe andre som er på leit etter de umulige, og samtidig som hyllemengden for bygdebøkene stadig blir større er det stadig like moro å finne både egne slektninger og personer andre er på jakt etter. Så får heller frimerkene, dreiebenken og alle de andre planene hvile så lenge. Har også vært med å dra i gang en DISgruppe i Sandefjord hvor ca 60 stykker har vært innom i løpet av det året vi har holdt på. Så slik sett har jeg vel vært med på å smitte andre - hvis dette betraktes som sykdom - jeg har mer tro på Lars - dette er terapi!

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Et artig og morsomt innlegg om hvordan 'slektsforskersykdommen' kan arte seg synes jeg Rita hadde her.Jeg gir min fulle støtte til Lars og hans synspunkter. Kunne gjerne ha skrevet det selv.Det mest positive med 'sykdommen' er at VI DØR IKKE AV DEN, MEN MED DEN.*Smil* fra Rigmor

[Gjest ellen lund]

Basillussen gjør at jeg ser dobbelt, for ikke å si tredobbelt. Her sitter jeg med tre Else Olsdøtre, født omkring 1820-30 på Hortensia. HVEM er MIN tipp? Og verden går sin gang. Vennlig hilsen Ellen Lund

[Gjest Magne Pettersen]

Begynte å intresere meg for slekta mi da jeg var 17 år, og har nå holdt på i 8 år. Har hatt mye glede av det og det har min nærmeste familie oxo. Og jeg er enig med de som mener at dette er ren medisin, deilig å komme litt vekk fra dagens til tider stressende miljø, og dukke ned i kirkebøker og havne inn i en 'annen' tid. Er selv så heldig å ha en gammel grandtante på 90 år, og hun syns det er kjempeålreit å få kunne fortelle om gamle dager, om sine foreldre og besteforeldre. Tror hun har like stor glede av å få besøk å få prate litt familie historie :DHusker hun fortalte en historie fra krigen, da hun og noen venninner hadde vært ute i Lier å stjålet flere kilo poteter. Hvor stålte de hadde vært over å kunne skaffe mat til familiene sine. hihi

[Gjest Aase R Sæther]

Sjølv har eg ei nesten 40 år lang 'sjukehistorie' - starta vel i 11-12 års alder, vil eg tru. Mange lurer på kva som er drivkrafta bak alle dei timane eg legg ned i dette her, men eg har stort sett gitt opp å prøve å forklare. Men til dokke som er meir eller mindre i same bås som meg har eg lyst å fortelje ei historie:For omlag 100 år sidan reiste ei ung vestlandsjente til Amerika for å slå seg ned der saman med kjærasten sin som var reist i førevegen, og som skildra livet der borte i høge tonar i breva sine. Dei slo seg ned i Midtvesten ein stad, og fekk fleire born, men livet vart ikkje som ho hadde håpa. Det var einsamt der ute, og berre flate prærien, ikkje eit fjell å kvile augo på eller ei bølgje å lytte til, så jenta fekk etter kort tid eit einaste stort ønskje i livet, nemleg å reise heim att. Men mannen ville ikkje.For å gjere ein lang historie litt kortare, så enda livet hennar på sinnsjukehus. Ho var der i mange år, faktisk utan at alle etterkomarane visste om det. Bestemor var 'død' i mange år før ho faktisk døydde, og alle papir, bilete og alt som minte om Noreg var kasta og brent for lenge sidan.Eit av barneborna vart svært opprørt over historien då han fekk vite at han hadde hatt ei bestemor i mange år utan å få møte henne, og bestemte seg for å finne ut kven denne ukjende kvinna eigentleg var, og kvar ho kom frå, men det var ikkje lett. Alle papir var som sagt borte, og han tråla mange arkiv i fleire år i leitinga, men kom ingen veg. 'Norway' er forholdsvis stort, og Olsen heitte nesten annankvar familie her.Men ein dag las ein nabo av han ei etterlysning i lokalavisa der borte i Midtvesten, forfatta av underteikna som var blitt nysgjerrig på kvar det vart av den fjerne slektningen som emigrerte. 'Eg trur det må vere bestemora di dei skriv om her', sa ho til han, og han tok øyeblikkeleg kontakt.Eit par månader etter sto han på norsk jord, og hadde fått ein heimstad, ei hustomt, ein kyrkjegard og ei stor slekt å forholde seg til.Klemmen han ga meg då vi møttest på flyplassen var verd kvar time eg til no har lagt ned i dette, så langt og endå lenger. Så bry dokke ikkje om dei som meiner slektsgransking er meiningslaust - vi 'innsidarar' veit betre!