Amputasjon

[Erling Jensen]

Hei!

 

Jeg er lokalhistoriker og forfatter og skriver for tiden en historisk roman fra slutten av 1800-tallet.

Hovedpersonen i romanen må amputere foten under kneet, han er da 11 år gammel og året er 1882. 

 

Jeg har flg. spørsmål:

1. Hvor lenge måtte man ligge på sykehus etter en slik operasjon i 1882? 

2. Hvor lang tid etter operasjonen gikk det før man kunne bruke protese?

3. Var protesene den gangen laget av tre?

 

Håper dere kan hjelpe meg med disse spørsmålene.

[Siri Lind Johannessen]

Hei!

 

Jeg er lokalhistoriker og forfatter og skriver for tiden en historisk roman fra slutten av 1800-tallet.

Hovedpersonen i romanen må amputere foten under kneet, han er da 11 år gammel og året er 1882. 

 

Jeg har flg. spørsmål:

1. Hvor lenge måtte man ligge på sykehus etter en slik operasjon i 1882? 

2. Hvor lang tid etter operasjonen gikk det før man kunne bruke protese?

3. Var protesene den gangen laget av tre?

 

Håper dere kan hjelpe meg med disse spørsmålene.

[Siri Lind Johannessen]

For en forfatter er det mye interessant stoff å hente fra legevitenskapens historie. I 1882 var den medisinske verden en annen enn i dag, både fordi antibiotika og vaksiner ikke fantes, og fordi man hadde mindre kunnskaper.

 

En del elementer var nok nesten fraværende eller basert på uriktige eller manglende kunnskaper, som f.eks. sykdommenes årsakssammenheng, relevant forskning, diagnostisering og statistikk. Samtidig var det nok ikke alle som hadde råd til å sende bud på doktoren, dagens offentlige helsevesen er fantastisk i så måte.

 

De som ble pasienter risikerte å bli prøvekaniner for tvilsomme metoder, og overbehandling var et problem allerede den gang. Dine spørsmål ville kanskje blitt best besvart ved at du fikk tilgang til journaler fra den aktuelle tidsperioden. Da ville du nok funnet mye spennende.

 

I en roman er det viktig å ta med seg den store psykiske påkjenningen det var for et barn å ligge på sykehus den gangen. Å få besøk av foreldre var nesten umulig, og barn fikk generelt lite respekt. Dette var en traumatisk opplevelse som må ha preget ham sterkt både psykisk og fysisk resten av livet.

 

Jeg skal forsøke å besvare dine spørsmål ut fra mine kunnskaper:

 

1. I gamle dager ble det ansett som viktig at en pasient skulle holde sengen, og ofte ble de liggende lenge på sykehuset. I våre dager ønsker vi at pasientene skal raskest mulig opp for at kroppen skal komme i normal gjenge. Både ved langvarig sengeleie og kirurgiske inngrep risikerer pasienten blodpropp. Nå brukes blodfortynnende medisiner i tillegg. I dag ønsker vi at pasientene skal raskest mulig hjem etter behandling.

 

Jeg tipper at man ble liggende på sykehuset fra et par måneder til et halvt år etter en amputasjon i 1882. Ofte, kanskje som regel, kunne det oppstå infeksjoner og lange feberperioder (husk - ingen antibiotika tilgjengelig). Pasientene fikk ofte infeksjon i såret, osteomyelitt (infeksjon i bensubstansen) og kanskje koldbrann. Jeg antar at de fleste ikke overlevde en amputasjon - uten at det finnes statistisk bevis. Med "overleve" tenker jeg da et år eller to, men så hadde man kanskje ikke hatt noen annen utvei enn å amputere uansett.

 

2. Ved en amputasjon under kneet på en ellers frisk ungdom idag kommer man alltid på bena igjen, dersom ikke noe uforutsett inntreffer. Så snart huden er hel kan man begynne å tilpasse en protese. Dette er en langvarig prosess for at huden skal bli herdet til å tåle belastningen. Under operasjonen blir ekstra hud bevart og lagt over sårstedet, slik at det skal bli sterkest mulig. Denne enden på benet kalles stumpen, og her er det viktig å forebygge gnagsår. I dag gjøres dette ved å bruke en strømpe og eventuelt andre myke materialer for å avlaste trykket på stumpen. I 1889 gjorde man det sikkert på samme måte, men med enklere materialer.

 

Dersom alt gikk uten komplikasjoner antar jeg at din 11-årige romanperson kunne være på bena igjen i løpet av tre-fire måneder.

 

3. Protesene var såvidt jeg vet laget av tre, men det var ingen selvfølge at man hadde råd til å få laget en tilpasset protese. Kanskje ble det den lokale snekkeren som måtte påta seg oppgaven. Vi kjenner til uttrykket "trebein".

 

I de store byene og i utlandet hadde man protesemakere. Du kan sikkert få mer informasjon om utviklingen av dette håndverket hos en protesemaker.

[Kai Løseth]

For en forfatter er det mye interessant stoff å hente fra legevitenskapens historie. I 1882 var den medisinske verden en annen enn i dag, både fordi antibiotika og vaksiner ikke fantes, og fordi man hadde mindre kunnskaper.

 

En del elementer var nok nesten fraværende eller basert på uriktige eller manglende kunnskaper, som f.eks. sykdommenes årsakssammenheng, relevant forskning, diagnostisering og statistikk. Samtidig var det nok ikke alle som hadde råd til å sende bud på doktoren, dagens offentlige helsevesen er fantastisk i så måte.

 

De som ble pasienter risikerte å bli prøvekaniner for tvilsomme metoder, og overbehandling var et problem allerede den gang. Dine spørsmål ville kanskje blitt best besvart ved at du fikk tilgang til journaler fra den aktuelle tidsperioden. Da ville du nok funnet mye spennende.

 

I en roman er det viktig å ta med seg den store psykiske påkjenningen det var for et barn å ligge på sykehus den gangen. Å få besøk av foreldre var nesten umulig, og barn fikk generelt lite respekt. Dette var en traumatisk opplevelse som må ha preget ham sterkt både psykisk og fysisk resten av livet.

 

Jeg skal forsøke å besvare dine spørsmål ut fra mine kunnskaper:

 

1. I gamle dager ble det ansett som viktig at en pasient skulle holde sengen, og ofte ble de liggende lenge på sykehuset. I våre dager ønsker vi at pasientene skal raskest mulig opp for at kroppen skal komme i normal gjenge. Både ved langvarig sengeleie og kirurgiske inngrep risikerer pasienten blodpropp. Nå brukes blodfortynnende medisiner i tillegg. I dag ønsker vi at pasientene skal raskest mulig hjem etter behandling.

 

Jeg tipper at man ble liggende på sykehuset fra et par måneder til et halvt år etter en amputasjon i 1882. Ofte, kanskje som regel, kunne det oppstå infeksjoner og lange feberperioder (husk - ingen antibiotika tilgjengelig). Pasientene fikk ofte infeksjon i såret, osteomyelitt (infeksjon i bensubstansen) og kanskje koldbrann. Jeg antar at de fleste ikke overlevde en amputasjon - uten at det finnes statistisk bevis. Med "overleve" tenker jeg da et år eller to, men så hadde man kanskje ikke hatt noen annen utvei enn å amputere uansett.

 

2. Ved en amputasjon under kneet på en ellers frisk ungdom idag kommer man alltid på bena igjen, dersom ikke noe uforutsett inntreffer. Så snart huden er hel kan man begynne å tilpasse en protese. Dette er en langvarig prosess for at huden skal bli herdet til å tåle belastningen. Under operasjonen blir ekstra hud bevart og lagt over sårstedet, slik at det skal bli sterkest mulig. Denne enden på benet kalles stumpen, og her er det viktig å forebygge gnagsår. I dag gjøres dette ved å bruke en strømpe og eventuelt andre myke materialer for å avlaste trykket på stumpen. I 1889 gjorde man det sikkert på samme måte, men med enklere materialer.

 

Dersom alt gikk uten komplikasjoner antar jeg at din 11-årige romanperson kunne være på bena igjen i løpet av tre-fire måneder.

 

3. Protesene var såvidt jeg vet laget av tre, men det var ingen selvfølge at man hadde råd til å få laget en tilpasset protese. Kanskje ble det den lokale snekkeren som måtte påta seg oppgaven. Vi kjenner til uttrykket "trebein".

 

I de store byene og i utlandet hadde man protesemakere. Du kan sikkert få mer informasjon om utviklingen av dette håndverket hos en protesemaker.

[Kai Løseth]

Berre ein kommentar til at det ikkje fanst vaksine i 1882:

http://no.wikipedia.org/wiki/Kopper_(sykdom)

I Norge kom i 1810 ei forordning om påbod om koppevaksinasjon før konfirmasjon. (Og konfirmasjon var nødvendig for å kunne bli gift, så vidt eg veit).

mvh

Kai Løseth

[Siri Lind Johannessen]

Ja, du har rett. For slektsforskere er koppevaksinasjonslistene viktige. Man hadde vaksiner både mot kopper og kolera før 1882, men generelt manglet legevitenskapen medisiner for forebygging og behandling av de komplikasjonene man oftest pådro seg etter en amputasjon.

[Erling Jensen]

Tusen takk for et godt og utfyllende svar! :)

[Harald Korneliussen]

Min grandonkel Odd Ravn Korneliussen, f. 1899 i Honningsvåg, fikk faktisk amputert foten rundt 1906. Jeg vet ikke stort om legekunsten på den tiden, men min far sier at han nektet å bruke krykker. Han brukte stokk. (På bilder skal det godt gjøres å se at han mangler en fot). Han sto oppført som helt arbeidsufør i folketellingen 1920, men han fikk jobb som forvalter på Vensmoen Sanatorium. I følge min far hadde han og kona ingen egne barn, men tok de av seg av barna til søsteren Helga som døde tidlig.

[Berit Knudsen]

Jeg har aldri hørt at man kan amputer en FOT under KNEET.

Enten amputerer man foten eller leggen (legg m/fot) under kneet.

 

Det finnes mange artikler om legevitenskapen på nettet.

[Ivar S. Ertesvåg]

11 timer siden, Berit Knudsen skrev:

Jeg har aldri hørt at man kan amputer en FOT under KNEET.

Enten amputerer man foten eller leggen (legg m/fot) under kneet.

Då er det vel på tide ...

 

Frå gammalt av var "fot(r)" alt opp til hofta.  Du kan lese i sogene om folk som

"hogg av foten midt på låret".

På Vestlandet høyrer framleis låret og leggen til foten.

[Inger Hohler]

Her er et bilde av noe som påstås å være en viktoriansk benprotese https://no.pinterest.com/pin/544935623637732241/
for amputasjon over ankelen. Den er laget i en kombinasjon av tre, lær og metall. Mange benproteser var såkalte kosmetiske proteser. De var ikke laget for å gå med. 

Her er en pike med benproteser til å gå med, ca. 1900 https://tywkiwdbi.blogspot.com/2012/05/young-girl-with-two-prosthetic-legs.html
En gutt i 11-årsalderen må forventes å starte vekstspurten svært raskt, og jeg tviler på at han ville få en fin og dyr protese.. Det er mye enklere og billigere med krykker før han er ferdig med vekstspurten.
Lenken under viser blant annet tre forskjellige typer benproteser for amputasjoner under kneet fra 1895, men obs! Sarte sjeler vil muligens finne akvarellen av en fot med gangren på samme side støtende:
https://museumofhealthcare.blog/getting-a-leg-up-a-brief-history-of-prosthetics-through-the-lens-of-our-collection/
Her står det helt klart at 'peg leg' varianten er den billigste.

Litt om amputasjoner på 1800-tallet:

Dødsraten ved amputasjon i  Listers avdeling på 1860-tallet, før og etter innføring av hans antiseptiske system,  sank fra ca. 45% til ca. 15%. Det skjedde flere ting som kan ha redusert dødeligheten etter operasjoner på slutten av 1800-tallet. https://www.jameslindlibrary.org/articles/statistics-and-the-british-controversy-about-the-effects-of-joseph-listers-system-of-antisepsis-for-surgery-1867-1890/ Blant annet nedla Florence Nightingale et stort arbeid for å øke forståelsen av hvor viktig god hygiene var. https://snl.no/Florence_Nightingale

Det ser ut som om Listers erfaringer stort sett var med armamputasjoner, som har lavere dødelighet enn benamputasjoner.

Så lenge vi snakker om før antibiotikaens tid var amputasjoner fortsatt farlige operasjoner, og Listers tall etter innføring av hans antiseptiske system er kanskje ikke så galt for forholdene på f.eks. Rikshospitalet i 'din' periode. Sjansen for å overleve var selvfølgelig også avhengig av årsaken til amputasjonen. Jo større skade på forhånd, og jo mer bakterier pasienten allerede hadde vært utsatt for, desto dårligere prognose. 

 

Eternarkose var tilgjengelig i Norge på slutten av 1800-tallet. Det medførte sterk slimproduksjon, og ofte kvalme og oppkast. https://sml.snl.no/eternarkose
Kloroformnarkose var også tilgjengelig. Det ble først tatt i bruk på Rikshospitalet i 1848 http://runeberg.org/norgeslof/3-2/0337.html

og jeg tror det var mer vanlig enn eternarkose på den aktuelle tiden.
https://www.history.com/topics/inventions/ether-and-chloroform
Kloroformnarkose resulterer også ofte i kvalme og oppkast, men kloroform er ikke like irriterende på slimhinner som eter. Til gjengjeld øker kloroform sannsynligheten for plutselige dødsfall mer enn eter https://www.epa.gov/sites/default/files/2016-09/documents/chloroform.pdf https://science.jrank.org/pages/358/Anesthesia-Chloroform.html 

I et gruveområde fra Sør-Afrika (Kimberly) på slutten av 1800-tallet virket det som de første 14 dagene etter amputasjon eller en bruddskade var kritiske, hvilket gir mening når infeksjon var hyppig dødsårsak.  https://www.researchgate.net/publication/281617127_Survival_time_after_fracture_or_amputation_in_a_19th_century_mining_population_at_Kimberly_South_Africa
 

[Berit Knudsen]

Ivar.

Ok. Da tok jeg feil om gamle dager.