Gå til innhold
Arkivverket
Erling Jensen

Amputasjon

Recommended Posts

Erling Jensen

Hei!

 

Jeg er lokalhistoriker og forfatter og skriver for tiden en historisk roman fra slutten av 1800-tallet.

Hovedpersonen i romanen må amputere foten under kneet, han er da 11 år gammel og året er 1882. 

 

Jeg har flg. spørsmål:

1. Hvor lenge måtte man ligge på sykehus etter en slik operasjon i 1882? 

2. Hvor lang tid etter operasjonen gikk det før man kunne bruke protese?

3. Var protesene den gangen laget av tre?

 

Håper dere kan hjelpe meg med disse spørsmålene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Siri Lind Johannessen

Hei!

 

Jeg er lokalhistoriker og forfatter og skriver for tiden en historisk roman fra slutten av 1800-tallet.

Hovedpersonen i romanen må amputere foten under kneet, han er da 11 år gammel og året er 1882. 

 

Jeg har flg. spørsmål:

1. Hvor lenge måtte man ligge på sykehus etter en slik operasjon i 1882? 

2. Hvor lang tid etter operasjonen gikk det før man kunne bruke protese?

3. Var protesene den gangen laget av tre?

 

Håper dere kan hjelpe meg med disse spørsmålene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Siri Lind Johannessen

For en forfatter er det mye interessant stoff å hente fra legevitenskapens historie. I 1882 var den medisinske verden en annen enn i dag, både fordi antibiotika og vaksiner ikke fantes, og fordi man hadde mindre kunnskaper.

 

En del elementer var nok nesten fraværende eller basert på uriktige eller manglende kunnskaper, som f.eks. sykdommenes årsakssammenheng, relevant forskning, diagnostisering og statistikk. Samtidig var det nok ikke alle som hadde råd til å sende bud på doktoren, dagens offentlige helsevesen er fantastisk i så måte.

 

De som ble pasienter risikerte å bli prøvekaniner for tvilsomme metoder, og overbehandling var et problem allerede den gang. Dine spørsmål ville kanskje blitt best besvart ved at du fikk tilgang til journaler fra den aktuelle tidsperioden. Da ville du nok funnet mye spennende.

 

I en roman er det viktig å ta med seg den store psykiske påkjenningen det var for et barn å ligge på sykehus den gangen. Å få besøk av foreldre var nesten umulig, og barn fikk generelt lite respekt. Dette var en traumatisk opplevelse som må ha preget ham sterkt både psykisk og fysisk resten av livet.

 

Jeg skal forsøke å besvare dine spørsmål ut fra mine kunnskaper:

 

1. I gamle dager ble det ansett som viktig at en pasient skulle holde sengen, og ofte ble de liggende lenge på sykehuset. I våre dager ønsker vi at pasientene skal raskest mulig opp for at kroppen skal komme i normal gjenge. Både ved langvarig sengeleie og kirurgiske inngrep risikerer pasienten blodpropp. Nå brukes blodfortynnende medisiner i tillegg. I dag ønsker vi at pasientene skal raskest mulig hjem etter behandling.

 

Jeg tipper at man ble liggende på sykehuset fra et par måneder til et halvt år etter en amputasjon i 1882. Ofte, kanskje som regel, kunne det oppstå infeksjoner og lange feberperioder (husk - ingen antibiotika tilgjengelig). Pasientene fikk ofte infeksjon i såret, osteomyelitt (infeksjon i bensubstansen) og kanskje koldbrann. Jeg antar at de fleste ikke overlevde en amputasjon - uten at det finnes statistisk bevis. Med "overleve" tenker jeg da et år eller to, men så hadde man kanskje ikke hatt noen annen utvei enn å amputere uansett.

 

2. Ved en amputasjon under kneet på en ellers frisk ungdom idag kommer man alltid på bena igjen, dersom ikke noe uforutsett inntreffer. Så snart huden er hel kan man begynne å tilpasse en protese. Dette er en langvarig prosess for at huden skal bli herdet til å tåle belastningen. Under operasjonen blir ekstra hud bevart og lagt over sårstedet, slik at det skal bli sterkest mulig. Denne enden på benet kalles stumpen, og her er det viktig å forebygge gnagsår. I dag gjøres dette ved å bruke en strømpe og eventuelt andre myke materialer for å avlaste trykket på stumpen. I 1889 gjorde man det sikkert på samme måte, men med enklere materialer.

 

Dersom alt gikk uten komplikasjoner antar jeg at din 11-årige romanperson kunne være på bena igjen i løpet av tre-fire måneder.

 

3. Protesene var såvidt jeg vet laget av tre, men det var ingen selvfølge at man hadde råd til å få laget en tilpasset protese. Kanskje ble det den lokale snekkeren som måtte påta seg oppgaven. Vi kjenner til uttrykket "trebein".

 

I de store byene og i utlandet hadde man protesemakere. Du kan sikkert få mer informasjon om utviklingen av dette håndverket hos en protesemaker.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kai Løseth

For en forfatter er det mye interessant stoff å hente fra legevitenskapens historie. I 1882 var den medisinske verden en annen enn i dag, både fordi antibiotika og vaksiner ikke fantes, og fordi man hadde mindre kunnskaper.

 

En del elementer var nok nesten fraværende eller basert på uriktige eller manglende kunnskaper, som f.eks. sykdommenes årsakssammenheng, relevant forskning, diagnostisering og statistikk. Samtidig var det nok ikke alle som hadde råd til å sende bud på doktoren, dagens offentlige helsevesen er fantastisk i så måte.

 

De som ble pasienter risikerte å bli prøvekaniner for tvilsomme metoder, og overbehandling var et problem allerede den gang. Dine spørsmål ville kanskje blitt best besvart ved at du fikk tilgang til journaler fra den aktuelle tidsperioden. Da ville du nok funnet mye spennende.

 

I en roman er det viktig å ta med seg den store psykiske påkjenningen det var for et barn å ligge på sykehus den gangen. Å få besøk av foreldre var nesten umulig, og barn fikk generelt lite respekt. Dette var en traumatisk opplevelse som må ha preget ham sterkt både psykisk og fysisk resten av livet.

 

Jeg skal forsøke å besvare dine spørsmål ut fra mine kunnskaper:

 

1. I gamle dager ble det ansett som viktig at en pasient skulle holde sengen, og ofte ble de liggende lenge på sykehuset. I våre dager ønsker vi at pasientene skal raskest mulig opp for at kroppen skal komme i normal gjenge. Både ved langvarig sengeleie og kirurgiske inngrep risikerer pasienten blodpropp. Nå brukes blodfortynnende medisiner i tillegg. I dag ønsker vi at pasientene skal raskest mulig hjem etter behandling.

 

Jeg tipper at man ble liggende på sykehuset fra et par måneder til et halvt år etter en amputasjon i 1882. Ofte, kanskje som regel, kunne det oppstå infeksjoner og lange feberperioder (husk - ingen antibiotika tilgjengelig). Pasientene fikk ofte infeksjon i såret, osteomyelitt (infeksjon i bensubstansen) og kanskje koldbrann. Jeg antar at de fleste ikke overlevde en amputasjon - uten at det finnes statistisk bevis. Med "overleve" tenker jeg da et år eller to, men så hadde man kanskje ikke hatt noen annen utvei enn å amputere uansett.

 

2. Ved en amputasjon under kneet på en ellers frisk ungdom idag kommer man alltid på bena igjen, dersom ikke noe uforutsett inntreffer. Så snart huden er hel kan man begynne å tilpasse en protese. Dette er en langvarig prosess for at huden skal bli herdet til å tåle belastningen. Under operasjonen blir ekstra hud bevart og lagt over sårstedet, slik at det skal bli sterkest mulig. Denne enden på benet kalles stumpen, og her er det viktig å forebygge gnagsår. I dag gjøres dette ved å bruke en strømpe og eventuelt andre myke materialer for å avlaste trykket på stumpen. I 1889 gjorde man det sikkert på samme måte, men med enklere materialer.

 

Dersom alt gikk uten komplikasjoner antar jeg at din 11-årige romanperson kunne være på bena igjen i løpet av tre-fire måneder.

 

3. Protesene var såvidt jeg vet laget av tre, men det var ingen selvfølge at man hadde råd til å få laget en tilpasset protese. Kanskje ble det den lokale snekkeren som måtte påta seg oppgaven. Vi kjenner til uttrykket "trebein".

 

I de store byene og i utlandet hadde man protesemakere. Du kan sikkert få mer informasjon om utviklingen av dette håndverket hos en protesemaker.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kai Løseth

Berre ein kommentar til at det ikkje fanst vaksine i 1882:

http://no.wikipedia.org/wiki/Kopper_(sykdom)

I Norge kom i 1810 ei forordning om påbod om koppevaksinasjon før konfirmasjon. (Og konfirmasjon var nødvendig for å kunne bli gift, så vidt eg veit).

mvh

Kai Løseth

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Siri Lind Johannessen

Ja, du har rett. For slektsforskere er koppevaksinasjonslistene viktige. Man hadde vaksiner både mot kopper og kolera før 1882, men generelt manglet legevitenskapen medisiner for forebygging og behandling av de komplikasjonene man oftest pådro seg etter en amputasjon.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Erling Jensen

Tusen takk for et godt og utfyllende svar! :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.