[#36973] Alexander Hugo Køhler f.22.Januar 1861 i Eilenburg,Preussen i Tyskland

[Gjest Jan Frode Johansen]

Her gjengir jeg Køhlers beretning om Mayerligdramaet slik han selv påstår han gjorde som Johann von Tocana.Jeg tar forbehold om skrivefeil i ordlyden-meningen i dokumentet kommer dog fram. Dette er en svensk avskriving som er gjort av Køhlers testamente-håndskrevne ark: HUGO KØHLERS HÅNDSKREVNE BREV I HANS TESTAMENTE” Når jeg en gang er død er det intet i veien for at nedenstående blir kjent da det kretser alltfor mange feilaktige rykter om den sørgelige tragedien bland menneskene . Rudolf med flere ungarske ( magnater ) hadde blitt innviklet i en lettsindig historie , der Rudolf skulle bli konge av Ungarn mens Onkel Franz Josep ennå levde. Det hadde aldri vært alvorlig ment av Rudolf, men så å si bare en lek , for å tilfredstille bl.a Marie Vetseras ønske om å bli dronning .Det hadde vært tale om skilsmisse mellom Stephanie og Rudolf , men av frykten for Onkel Franz Joseps vrede forhindret det. Den lille Vetsera (Tjalade) stadig på ham men til sist sa Rudolf nei og ville gjøre seg fri fra det omtalte prosjektet om Ungarns kongemyndighet.Maries stadige kjepphest . Rudolf holdt den 30/1 1889 en stor champagnefest og der ble det krangel mellom ham og den lille vetsera ,som var fra sans og samling og beruset . Det er så mye som behøver en nærmere forklaring , om det ikke skal misforstås. Selv hadde jeg flewre ganger frarådet Rudolf mot denne affæren om konge av Ungarn .Rudolf og jeg var gode venner fra barnsben . Vi satt nesten de fleste ved bordet. Vi var temmelig sanseløse av drinkene som ble servert . Den ene snakket i munnen på den andre . Den lille Vetsera var fra sans og samling . Hun var helt utilregnelig . Hun stirret på oss med øyne som glødende kull . Rudolf hadde flere ganger svart henne avvisende og roet henne ned da hun (ideligen) begynte å prate om Ungarn og den til henne tiltenkte opphøyelsen til dronning.Rudolf var lei av den historien da han den siste tiden hadde vendt seg bort fra den tanke og ville gjøre seg fri både fra hennes mas og de ungarske individers innflytelse . Da han p.g.a mine stadige advarsler om at han virkelig kunne innlate seg på et slikt galematias , hadde det ikke vært hans alvorlige meniing fra begynnelsen . Bare et barnslig ubetenksomst innfall for å vinne Marie Vetsera og tilfredstille hennes barnslige eventyrsforestilling . Han elsket henne i begynnelsen, men ikke senere når han var edru . Bare når han var vberuset ble han fengslet av hennes vindunderlige vakre person og ungdom.Da den lille Vetsera visste at Rudolf og jeg var uadskillelige venner fra barneårene av , våget hun ikke å vise sehg uvennlig overfor meg uten å gjøre Rudolf oppbrakt . Hennes stemme overgikk nå til vrede som hun ikke kunne beherske. Vetsera reiste seg opp med et champagneglass i hånden og oppfordret selskapet å utbringe et ”Leve” for den kommende dronningen av Ungarn.Forferdelse grep hele selskapet ,hennes øyne stirret på oss som glødende kull.Jeg reiste meg da og gikk ut på balkongen for å avkjøle meg og for å unngå den ubehagelige opptreden . Når jeg står der hører jeg et skudd og glass som knuses og lyd av bord som veltes og et fryktelig slagsmål . Derfor vendte jeg meg om og ville springe inn igjen for å se til Rudolf . (jeg kunne ikke tenke meg eller tro at det skulle komme til håndgripeligheter.) I døren kommer Livtjeneren Lorschek springende med en rykende revolver i hånden . Blek og skjelvende i hele kroppen . Han ville si meg noe , men fikk ikke fram et ord . Jeg sprang inn og så hva som hadde foregått,uten først å fatte det hele Lorschek var hengitt til Rudolf med hele sin sjel og det var rimelig at han ville hevne sin herre. Marie Vetsera hadde når Rudolf nektet å rope hurra for hennes tiltenkte opphøyelse til Dronning av Ungarn , blitt så vannvittig rasende at hun tok en champagneflaske og slo til Rudolf ,med den sørgelige følge.Sikkert var det ikke hennes mening. Rudolfs hode ble knust og glasskår ble sittende fast i hodet , hvorefter han straks falt ned fra stolen . Han falt med hodet på flaskehalsen på gulved og døde umiddelbart .Lorschek som hadde sittet utenfor døren hadde sprunget inn i rent villråde og skutt Vetsera da han hadde hørt hele krangelen og forstod at hun var morderen.Dette som jeg relaterer til er jeg sikker på.Det var altså intet selvmord , slik det blir fremstillt. Keiseren gav ordre om å dysse ned hele historien.Keiserinnen oppgav også at Rudolf hadde avlidet ved et hjerteattakk til Marie Vetseras mor,Baronesse Vetsera. ” Forstår dere!” mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Andreas Snildal]

Jan Frode: vi vet at Johann Orth ikke var tilstede ved disse hendelsene, jf. Asbjørn Karlsens innlegg 70. Med andre ord kan heller ikke Hugo Køhler ha vært tilstede dersom han var Johann Orth. Ergo kan ikke Hugo Køhler ha vært Johann Orth. Et enkelt resonnement som synes ganske klart for de fleste debattantene i denne tråden. Ved å fortsatte denne 'etterforskningen' med utgangspunkt i at Hugo Køhler skal ha vært Johann Orth, gir du ikke bare oppdragsgiveren din falske forhåpninger og unødvendig utgifter?

[Gjest Jan Frode Johansen]

Til Snildal : Vi vet IKKE at Hugo Køhler(Johann Salvator)ikke var tilstede på Mayerling slik du referer til. Keiser Franz Josef ville dysse ned hele hendelsen og det er mye hemmeligholdelse rundt dette drama.At det skal ha vært motatt et telegram fra Johann Salvator fra Italia beviser ingenting.Dette kan ha vært 'fiksert'.Det sikreste er nå et DNA resultat samt lete etter spor og kilder.Asbjørn Karlsen skriver kritisk journalistikk og arbeider på en annen måte enn meg.Jeg er prosessfullmektig for eldste gjenlevende barnebarn av Hugo Køhler og når det gjelder forhåpninger så kan jeg si at så lenge det finnes den minste tvil vil jeg arbeide for å få allt fram i lyset. Her følger et utdrag av hva en som heter Bo Lindevall fra Sverige har skrevet slik at bakgrunnstoffet om historien før Mayerling blir belyst: Mayerling-Dramaet Johann Ort ( Hugo Köhler) Av BO Lindevall (Svensk tekst i kolon): I. Min vugge stod i slottet Pitti i Firenze ,Toscana 1852.Vår famile avstammet opprinnelig fra Tivoli d' Este i Toscana.Jeg Johann Salvatore von Toscana vokste opp i et svært konservativt miljø.Vi snakket ofte Fransk hjemme.Vår guvernante passet på at vi barn lærte oss alle riktige fraser og manerer.Naturligvis manglet jeg ingenting.Tjenere var rundt meg og mine brødre.Min første hest husker jeg ennå.Var ikke spesiellt gammel da cher Papa tvang meg opp på den.Rideknekten stod ved siden og forsøkte å roe meg ned.Det var en av min pappa's regler at jeg og mine brødre skulle vende oss til vår kommende stilling og fostres derefter.Ridning fekteleksjoner var viktige inridigenser i denne fostringen.Che're Mama hadde sine synspunkter,men disse ble det ikke tatt hensyn til.Vi var mye på besøk i Dresden hos onkel Johann.Der Carola og Albert var jevnlig.De to var så forelsket i hverandre at vi alltid kunne være sikker på å treffe dem isammen når de var hjemme.Ingen steder var så hyggelig som der og onkel Johann var en rolig og rar mann og inderlig snill mot oss.Av sine slektninger var han dog ikke så avholdt som Carola og Albert.Men Leipzig var oss aller kjærest.Der var vi inkognito hvert øyeblikk.Der kunne vi uppträda i palasset hos gamle Shütse som vi ville,liksom vi ofte hadde besøk av de andre fyrstene fra deres palasser i november,da vi var der i Leipzig.Det var bare noen steg over på den andre siden av Schwanensteich der de lå i rullerske(?) på siden av livet(?).Andre og tjenerene kjente oss allesammen.De stellte til de aller beste saker,som de visste vi satte pris på.Hos gamle Schütse fikk vi etter lang parlamentasjon hver gang vi var der poteter og godt smør.Det var Sachserenes daglige livrett og vi syntes det var vidunderlig.Dette har jeg også som et kjært minne fra mine barndomsdager.I Leipzig lærte vi tilfeldig å kjenne en gutt som het Feodor,sønn til en rik fillemann(?).Han var som oss veldig musikalsk og vi var ofte isammen på det nye teateret for å høre på det 60 manns store orkesteret.Men han var litt feig av seg,slik at vi som var mye djervere ofte ertet ham (?)så han mange ganger sprang i fra oss i forferdelse og forskrekkelse(?).Men når vi neste gang kom til leipzig sendte vi alltid bud etter ham og da kom han gjerne igjen.En gang moret vi oss med en av Meiningens tjenere.Vi hadde sist jordbær og fløte og var nmed ett i et overdådig humør.Så fant Rudolf på å sette fat en lapp på ryggen hans og bad ham om å gå ned til gamle Schutse og hilse ham fra oss og si at vi ville ha middagen servert i hagen kl.9.Men akkurat når han var utenfor på vei ut møtte han heldigvis en politibetjent som gjorde ham oppmerksom på lappen på hans rygg.Han vendte straks tilbake og sa oss sin mening i mindre valgte ord.Dette var forandledningen til at vi snarest mulig holdt oss borte fra Meiningens villa i lang tid.Gamle Schutse hadde fått vite dette og lo seg nesten fordervet.Men vi var glad den gangen da vi var hjemme igjen i Wien uten at onkel Frans Josef fikk vite det. II. Onkel Franz Josef var det snilleste menneske på jorden men forferdelig inngrodd konservativ.Selvom han var overbevist om fyrstehusets Guddommelige kall, var han også i høyeste grad streng når det gjaldt(?) hva etikettvesenet for anledningen angikk(?).Han var i hele sitt vesen patriark også overfor tjenestefolket.Deres vel og ve lå ham sterkt på hjertet og tjenerene så på Hofbürg som sitt hjem.Han var alles far på tross av at han var streng og steil.Alle ville med glede ha ofret sitt liv for ham.Fru Schratt var foreleserinne ,selskapsdame og sykesøster for ham.Hun var en beskjeden og veldig snill person.Holdt seg tilbake og offret seg helt og holdent for dem.Hennes stilling med bistand av keiserinnen som ville at keiseren skulle ha et pålitelig menneske,som tok hånd om ham.Keiserinnen selv var ingen (mønsterperson?)som mange mennesker feilaktig trodde.Men som ung brud ble hun fratatt sine illusjoner og sin integritet.Siden ble hun merkelig og hennes annlegg for melankoli preget hennes liv.Hun hadde dog mange kjærlighetseventyr på sitt slott(spesiellt i Ungarn) og hun var flere ganger temmelig sjalu på Baronesse Marie Larisch-Wallesee når herrene viste henne mer oppmerksomhet enn hva keiserinnen syntest om.Dette førte til at Larisch-Wallesee tilslutt fallt i unåde.(?),Kronprinsens hustru Prinsesse Stefanie ble tidlig skuffet mem gjorde dog hedelige anstrengelser for å få Rudolf til å intressere seg for henne.Med sin ungdom og uerfarenhet misslyktes det dog totalt.Hoflivet i Hofbürg,var for mange,som ennå hadde illusjonen tilbake,en skuffelse for livet.Giftermålet med Rudolf var en politisk sak.Livet derimot var utsvevelsenes tempel.Den som ikke ville være med ble (bortkörd?) og foraktet. IIIEtter mine oppvekstår og skolegang der også kjærlighetshistorier med både kammerjomfruer på slottet og senere även ljuva forelskelser med hofdamer og (dansøser)? ved ulike teatre hørte livet til.Dette hengav både jeg,mine brødre og kusiner seg til.Min militære bane var utstaket.Innehadde offisersfullmakt både i Wuttenberghusene og i Ungarske Infanteriregimentet.I det siste regimentet avanserte jeg ved 36 års alder til general.Da hver mann ville vise seg dyktig (och kunnig) kjente jeg et stort behov for å vise frem framføttene.Ville derfor modernisere krigføringen i hele keiserriket.Syntes den var veldig gammelmodig og stokk konservativ.Sammenfattet mine hensikter i en bok som etterhvert ble gitt ut.Fikk både positive og negative meninger om mitt syn på den nye strategien.Rudolf var dog kun positiv til mine forslag og lovet meg sin fulle støtte.Keiser Franz var dog hverken for eller imot disse nye ideeer.Det var på en(...) manøver i Bosnia Rudolf og jeg for første gang berørde Ungarns politikk ved et kommende demokratisk kongedømme.Han hadde tidligere isammen med ungarske potentater diskutert dette.Selv syntes jeg etter min første kjennskap om disse planer at helle ideen var vanvittig.Keiseren ville aldri gitt sin godkjennelse.Også Rudolf innså innerst inne at det var helt meningsløst å få Keiser Franz under sin levetid avstå fra kongemakten til ham selv.Det innebar jo også at en selvstendig Ungarsk arme' skulle settes opp.Det var slike opprørske planer at de grenset til høyforrederi.Dette innså også Rudolf.Når jeg forsøkte å overtale ham til å avstå ble han veldig bedrøvet.Han ble selv forskrekket over disse nye bevis på sin sårbarhet.Han innså at han måtte få orden på sine innerste følelser for denne plan.Dog var han et menneske som var lettledet og raskt fallt for smiger og frem for allt higet etter mer makt og herlighet.De Ungarske herremenn hadde derfor en ganske takknemlig oppgave i å overbevise Rudolf om at han var deres store fixstjerne og håp for framtiden.Konge av Ungarn.Disse planer skulle etterhvert bringe ham inn i ulykke.Men hans selvsikkerhet hadde allerede fått seg en knekk.Han ble nå usikrere og usikrere.Han kunne dog ikke helt avstå fra denne plan.(Utmärkandet)? for Rudolf var at han fant det spennende å leve livets glade dager.Allerede i nunge år betraktet han teateret unge aktriser som triveligere og mer villig enn hoffets unge grevinner.Tross att sjebnen siden lot en slik ung baronesse bli hans fall.Hans livsstil(föranledde) att Rudolf allerede ble betraktet som en vellystig og enfoldig (vivör).Dette var vår livsstil.Vi så våre liv og vårt menneskeverd,muligheter til självförverkligande verden,som vi måtte beskytte mot ethvert angrep og trussel.Både eldre og senere toids historieskrivere har understreket (von Eller-hausen,Bart) sitt syn på Rudolf's utsvevende liv,og fremholder sin store skepsis til hadde gått om Rudolf fikk forsette å leve og etterhvert inntrede etter Keiser Franz. IV. Da jeg på grunn av min militære bane visiterte i Wien,bodde jeg ofte på offiserklubben,som var både bekvemmelig og naturlig (visitas?) for en ungkar.Været var friskt og klart.Nå i begynnelsen på sommeren i solens varme ståler.Dette førte til en veldig aktivitet av spaserende unge par i parkene.En dag møtte jeg plutseluig hoffstallmesterens Greve Hoyos unge søte Steffani.Tross sine bare 18 år var hun både velvokst og kunne føre seg som en dame.Da vi tidligere var blitt presentert for hverandre ved en mottagelse på det kongelige slottet Hofbürg,kunne jeg med høyreist hode byde på noe godt på restaurant.Dette var vårt første virkelige treff.Det utviklet seg til en stormende kjærlighetsaga.Da man på det keiserlige hoffet hadde for vane å overse både løse forbindelser og,hor og andre utsvevelser så var denne kjærlighetshistorien min intet som sjenerte mine (anförvantar) eller noen personer på hoffet utenom Steffanis foreldre.Ufravikelig kom denne historien vår til å resultere i at jeg ble tvunget til å avgi en forklaring på mine hensikter med deres datter.Da vi stod innfor en av disse (manøvrar)som årlig på sensommeren gjennomførtes kom jeg lykkelig ifra dette amorøse eventyr.Men som et eventyr betraktet vi ved hoffet slike historier og festet oss ikke mye ved dem.Ja , t.o.m strevde vi etter å bli innviklet i slike eventyr i dette utsvevende liv som førtes spesiellt ved hoffet i Wien.Livet var bare glade fester.Det var vakre danserinner ved teateret og villige (tjenesteandar).Festene var adskillige.Vinen fløt.Når jeg etterpå betraktet mitt liv,som jeg fram til min ufrivillige flukt fra Wien 1890,ved 38 års alder hadde bedrevet,var det som et eneste stort skuespill.I etterkant kan man reflektere av all den sadistiske latter man gav seg hen til.Man gledet seg av det usle,hvordan man for fram og tok null hensyn til andres følelser.Dette var likegyldighetens føleslser i dens(prydno).Ved min 26 års dag 1878 da Rudolf som var seks år yngre fyllte 20 år, fikk han for seg at vi skulle finne på noe alldeles spesiellt.Med ungdommens iver hadde han sendt bud til meg om dette.Jeg innfant meg i Rudolfs bolig på Hofbürg.Adjungtantens tjenesterom lå utenfor og han viste meg inn til kronprinsen.Rudolf,elegant i sin hvite uniform tok forventningsfullt imot meg.Nå må vi feire deg,kjære fetter,ytret Rudolf.Jeg har ordnet med først et besøk på teateret,hvorefter vi skal ha champagnefest på et av jaktslottene.Også i Rudolfs verden var livet en serie glade eventyr.En hel del nydelige unge damer har jeg innbudt.Denne kvell og natt forløp i stil med mange andre,med drinker,som gjorde oss svært beruset,som regel med amorøs avslutning.I etterpå kan man sammenfatte hvor kyniske og naive vi var.Rudolf langt foran sitt eventyr med den lille Marie Vetsera.Han var allerede kjent for at han fant det spennende å leve livets glade dager. V (Genom hoffskvaldret och även gemene man i Wien 1889) var det kjent at Erkehertug Rudolf,Keiser Franz Joseph og Keiserinne Elisabeth's eneste sønn,hadde adskillige 'affærer' ved siden av sitt ekteskap med prinsesse Stefanie av Belgia.Nå senest var det den vakre ,unge baronessen Marie Vetsera.(Hun kallte seg selv for Mary).Innenfor hoffet var man derfor meget nysjerrig på (hur kontrahenterna) skulle opptre søndag 27.januar da Hertug Reuss,det Tyske rikets ambassadør i Wien,som gav en (soare) i ambassadens palass for å hedre Wilhelm av Tyskland på dennes fødselsdag.Dette var tre dager før den forferdelige hendelsen,som siden er nevnt som Mayerlingdramaet.Det florerte mye (smussel),baktalelse og anklager blandt disse mennesker.(Deras nyfikenhet och noterande av minsta tecken och svar på dereas funderingar var allment omtalat)Man kan i historiebeskivelsene lese at soaren deltok bl.a foruten keiserparet Fanz Joseph og sin vakre dronning Elisabeth,kronprinsen med sin mindre vakre hustru Stefanie,belgisk prinsesse,greve Hoyos ,Greve Taafe,den Østeriske statsministeren.Baronessen Vetsera med sine to vakre døtrer Hanna og Marie.En som savnedes var Grevinne Marie Larisch-Wallesee.Dronning Elisabets kusine og meget god venn ifølge historieberetningen.Hun var (morganistisk) datter til Hertug Ludvig av Bayern.Man nevner også at det var meget underlig at ikke hun var innbudt til den Tyske ambassaden.Det er enda hennes memorarer 24 år senere ,som beskriver både (soaren) og andre mystiske hendelser.Grevinne Larish-Wallesee tok alltid inn på Hotel Imperial i Wien da hun besøkte byen.Hun bodde ellers på sitt gods Pardubiz i Tjekkiske Böhmen.Man kan lese at (soaren) begynte halv ti på kvelden.Baronessen Vetsera og hennes døtre vakte oppmerksomhet.Dels for at de bar så mye juveler-dels datteren Marie for hennes kjærlighetshistorie med Rudolf.På denne tid ansås det upassende å overglinse de Keiserlige damene med juvelMan syntes også å se at Maries øyne hele tiden var festet på Kronprinsen.Da Marie også beskrives som utrolig skjønn så fanget hun naturligvis blikkene på grunn av dette.(Den smärta figuren) og den fyldige barmen gjorde at hun så eldre ut enn 17 år.Grevinne Larisch-Wallesee beskriver henne videre i sine memorarer:Hennes hud var underbar glatt og fin.Den lille vellytstige munnen skjulte små hvite tenner som jeg vil kjalle villdyrstenner.Aldri har jeg sett maken til sjelfulle øyne,med de lange øyenvippene og de fint tegnede øyenbryn.Det mørkebrune håret var vewldig langt,armer og ben smale og fine og gangen ubeskrivelig grasiøs. 'Ja, på oss etterkommende lesere virket hun mer som et vesen-enn en kvinne ifølge denne beskrivelsen.Man noterte videre at når Rudolf sa noen ord til Marie så lo hun,men når kronprinsens hustru nærnet seg kikket Marie frekt på henne,uten å bukke eller hilse.Man beskriver veldig fiendtlige blikk bhvorefter Marie stamper sint med foten og vender bort hodet.Baronesse Vetsera tok sin datter i i armen ,rød av både sinne og skam.Hun ledet henne raskt ut av salen.(Så fort de hadde gått brøt indigationen loss) VI Rudolf vise en inderlig avsky for alle tyskere og særlig Wilhelm og hele hans familie. Rudolf pleide også høyt og tydelig for alle å snakke om dette. Hoenzollen trengte ut Habsburgerne av deres rettmessige land. Rudolf så den jevnårige Wilhelms makt øke og minske. Han kjente , som det i litteraturen beskrives , en stor frustrasjon over å måtte hedre det der menneske på hans fødselsdag. Dette skyldte han på sin far Franz Joseph ,at han ikke ville gi ham mer makt. Dette hadde ifølge historieberetningen ikke heller Franz Joseph en tanke på å gjøre.Rudolf betraktedes av mange som en enfoldig (sprätt so skulla axla keiserikets øda ). ( I denna denegrerade tid förlmäler malisen att även Vilhelm) besøkte sin såkalte ”lette” kvinner. Han hadde en elskerinne ,Ella Somics ,en Østerriks jente. Han hadde for henne , bl.a ved et besøk i Berlin , i som det heter en unykter tilstand (yppat) sine innerste tanker om Rudolf. Han betraktet Rudolf som en jødevennlig ,innbilsk ,svak ,karakterløs , ubegavet skribent .Rudolf var bare ute etter folkets gunst. Bare Preussen var sunt . Keiserriket Østerriket- Ungarn var (degnererat) og stod på oppløsningens rand . Habsburgerene var sløve , feminine mykryggede (odågor) .Dette var den blivende Keiser Wilhelm og hans oppfattning om Rudolf . Som tidligere nevnt så hatet Rudolf Wilhelm like høyt og rent . Rudolf smidde egne planer på det utenrikske plan . Det var innviklede og farlige progressive hensikter .Samtlige historikere nevner også i denne sammenheng Moritz Szeps , Sjefsredaktør for Neues Wiener Tagblatt ,Rudolf brukte denne avisen som sitt språkrør og det snakkedes også om at Moritz Szeps tilhørte Rudolfs nærmeste krets. Szeps hjalp Rudolf med anonyme artikler . Iblant under falsk navn – iblant under Szeps eget navn . Rudolf forsøkte å hemmeligholde denne forbindelse . For å vende tilbake til Rudolf og Vetsera , så spør man seg hvordan dette forhold kunne begynne .Iflg Grevinne Larisch-Wallesee så var det Marie Vetsera som selv tok den første kontakt. Hun skrev et brev til Rudolf og fortalte om sin kjærlighet . Rudolf fikk mange slike brev og tilbud. ( Några tog han sig også an på ett och annat sätt .) Marie sendte sitt første brev til Rudolf etter at han hadde feiret sin trettiårsdag , den 21.august 1888 .Svar til poste restante .Kronprinsen var en magisk person , en stjerne , en utvalgt , (en trånadens gud ).Marie Vetseras søster Hanna , hadde ofte formanet sin lillesøster for hennes ( vurm) for Rudolf. Og hvem angår det? Svarte Marie utfordrene . Iflg. Grevinne Larisch-Wallesee ( så kokett , omoralisk, vällustig men samtidig så rar att alla tycker om henne .) Videre fortelles det at Marie Vetsera gjennom sin førtitoårige mor ,( Baronesse Vetsera enke knappt to år tidligere) ble Marie raskt introdusert i den indre kretsen som levde et lettsindig livc i Wien .( Rudolf hade tråkigt ). Det påstås at han ytret seg: ” Jeg gir fan i å regjere” . Men en vakker forelsket kvinne var spennende . Han hørte altså av seg til Marie . ” Hver natt mellom tolv og ett venter en vogn på deg ved hjørnet av Marokkanergasse og Saleisiangasse . Og Marie begynte å stikke hjemmefra og kjærlighetshistorien var i gang . Rudolf livkusk Josef Bratfish har ved forhør etter dramaet oppgitt at han husker at han skysset Marie Vetsera minst 20 ganger ved disse nattlige tilfeller til Hofsbürg . Man nevner også Maries brev til en venninne i Berlin ( Hermina ) og til sin gamle guvernante . Disse brev figurerte i pressen etter dramaet . I et av brevene forteller Marie at hun har fått en forlovelsesring av Rudolf , av jern .(Trohetens symbol) .I ringen stodbokstavene I.L.V.B.I.D.T . Utlagt: ” In liebe vereint bis in den tod ”.I kjærlighet forenet inn i døden . VII.Den offisielle kjennskapen til hendelsen i Mayerling er beskrevet i ulike bøker.Stort sett har disse forfattere omtrent samme oppfatning om hvordan det hele startet . Slik nevner Istvan Bart i sin bok at Rudolf i dagene før Mayerlingdramaet inviterte til jakt og deretter champagnefest iflg. Johann von Toscana som dog ikke nevnes i Bart’s bok , lørdagen den 26.Januar . Greve Hoyos en uke tidligere . ( Det lä¨r finnas dokumenterad biljett med texten.)- ”Kjære Hoyos , kom ut til meg på Mayerling ,om de har lysst , så vi kan skyte noen rådyr i Wienerwald”. Videre skrev han til sin (Hofleibjäger)- ” Kom tirsdag den 29.Januar isammen med Hertug Philip von Coburg , som også er innbudt ”.Hans gode venn og fetter Johann von Toscana var også invitert til denne jakten sammen med Greve Ka’rolyi .(Man trumpetade inte ut alla innbjudna).Ved syvtiden på Mayerling . Det snødde ute . Greve Hoyos var allerede kledd til middagen . Ikke et eneste villt hadde blitt skutt på formiddagen . Rudolf og han i biljardrommet. Man diskuterte den (infekterade) situasjon med Greve Karolyi . Også Hertug Johann von Toscana var tilstede ifølge ham selv i etterlatte brev (Hugo Køhler ) .Ville Rudolf virkelig krones til konge av ungarn under sin fars livstid? En selvstendig Ungarsk Arme.De drakk vin . Alle rykter som var i omløp . Fortsatt som man beskriver detVed ni tiden reiste kronprinsen seg fra bordet . Han skulle pleie sin forkjølelse og trekke seg tilbake .Han ville ikke bli forstyrret før i morgen av noen ikke engang keiseren sa han til betjenten Losche . Hvorefter han gikk inn i soverommet der Marie ventet på ham . Hun hadde allerede tilbragt 2 døgn på slottet uten at noen kjente til det.Alt dette iflg.tidligere publiserte beskrivelser .Senere til Hugo Köhlers (Johann von Toscana) sine håndskrevne brev. Der får man en annen oppfattning av dramaet. VIII.Grevinne Larisch-Wallesee har i sine memorarer oppgitt at Erkehertug Rudolf besøkte henne noen dager før Mayerlingdramaet på hennes hotell . (Grand Hotel Imperial i Wien ).Dette bekreftes også av politiet , detektivinspektør Jurka , som overvåket Kronprinsen . Rudolf ankom kl. 10:00 på formiddagen.Grevinnen Larisch-Wallesee som i parantes var Marie Vetseras tante , har oppgitt i sine memorarer at ved dette tilfellet drog Rudolf fram en liten pakke ( Et litet svart föremål) av sin militærkappe . Det var et lite skrin , innsvøpt i et tøystykke . Ta det her skrinet og gjem det på et sikkert sted . Det må ikke under noen omstendigheter bli funnet hos meg . Keiseren kan hvilket som helst øyeblikk beordre en ransakelse av min private bolig .Skrinet var tungt som bly . Hvor lenge må jeg oppbevare dette sa grevinnen Larisch-Wallesee . Til jeg spør etter det svarte kronprinsen . Det finnes bare en person til som kjenner til innholdet i skrinet , og bare det menneske har rett , foruten meg selv å hente det . Hvem er det ? Navnet er uinteressant.Kodeordet har 4 bokstaver . R.I.O.U. ( Senere uttydet: Rudolf Imperator Osterreich Ungarn .) (Forfatterens forklsaring)Legg det på minnet og sverg på å bevare denne hemmelighet.Du får bare gi skrinet til den som kan de 4 bokstavene.Rudolf kunne ikke utelukke at han kom til å bli stillt innfor en militærdomstol . Ikke engang hans far ville tvilt på å skyte ham . Grevinnen Larisch-Wallesee bekrefter senere at Erkehertug Johann von Toscana straks etter Rudolfs død en natt kom for å hente skrinet . Han oppgav det rette kodeordet og fikk skrinet .Når Johann kommer ut ifra Grevinne Larisch –Wallesee sin suite , står det 2 politibetjenter fra det hemmelige politiet utenfor .Den ene sier til hertug Johann at han ifølge ordre må arrestere ham . Johann hadde forutsett dette og hans personlige betjent , som hele tiden stod utenfor , kom til hans hjelp og lykkes med å slå ned en av politibetjentene. Johann komm unna med skrinet hardt trykket intil sin kropp. Johann von Toscana ( Hugo Køhler ) født 1852. Sønnesønn av Storhertug Ferdinand III reiser isammen med flere av sine tjeneresamt en elskerinne ( en berømt sbvensk dansøs) til London .Der anskaffer han en skonnert for offisiellt å foreta verdensomseiling . Dette dog på grunn av forvisning fra keiseren . Denne forvisningen står det mer om lengre frem . Den nevnte skonnerten forliser i en storm utenfor Cap Verdeøyene , 1891 . VIIII HUGO KØHLERS HÅNDSKREVNE BREV I HANS TESTAMENTE” Når jeg en gang er død er det intet i veien for at nedenstående blir kjent da det kretser alltfor mange feilaktige rykter om den sørgelige tragedien bland menneskene . Rudolf med flere ungarske ( magnater ) hadde blitt innviklet i en lettsindig historie , der Rudolf skulle bli konge av Ungarn mens Onkel Franz Josep ennå levde. Det hadde aldri vært alvorlig ment av Rudolf, men så å si bare en lek , for å tilfredstille bl.a Marie Vetseras ønske om å bli dronning .Det hadde vært tale om skilsmisse mellom Stephanie og Rudolf , men av frykten for Onkel Franz Joseps vrede forhindret det. Den lille Vetsera (Tjalade) stadig på ham men til sist sa Rudolf nei og ville gjøre seg fri fra det omtalte prosjektet om Ungarns kongemyndighet.Maries stadige kjepphest . Rudolf holdt den 30/1 1889 en stor champagnefest og der ble det krangel mellom ham og den lille vetsera ,som var fra sans og samling og beruset . Det er så mye som behøver en nærmere forklaring , om det ikke skal misforstås. Selv hadde jeg flewre ganger frarådet Rudolf mot denne affæren om konge av Ungarn .Rudolf og jeg var gode venner fra barnsben . Vi satt nesten de fleste ved bordet. Vi var temmelig sanseløse av drinkene som ble servert . Den ene snakket i munnen på den andre . Den lille Vetsera var fra sans og samling . Hun var helt utilregnelig . Hun stirret på oss med øyne som glødende kull . Rudolf hadde flere ganger svart henne avvisende og roet henne ned da hun (ideligen) begynte å prate om Ungarn og den til henne tiltenkte opphøyelsen til dronning. Rudolf var lei av den historien da han den siste tiden hadde vendt seg bort fra den tanke og ville gjøre seg fri både fra hennes mas og de ungarske individers innflytelse . Da han p.g.a mine stadige advarsler om at han virkelig kunne innlate seg på et slikt galematias , hadde det ikke vært hans alvorlige meniing fra begynnelsen . Bare et barnslig ubetenksomst innfall for å vinne Marie Vetsera og tilfredstille hennes barnslige eventyrsforestilling . Han elsket henne i begynnelsen, men ikke senere når han var edru . Bare når han var vberuset ble han fengslet av hennes vindunderlige vakre person og ungdom.Da den lille Vetsera visste at Rudolf og jeg var uadskillelige venner fra barneårene av , våget hun ikke å vise sehg uvennlig overfor meg uten å gjøre Rudolf oppbrakt . Hennes stemme overgikk nå til vrede som hun ikke kunne beherske. Vetsera reiste seg opp med et champagneglass i hånden og oppfordret selskapet å utbringe et ”Leve” for den kommende dronningen av Ungarn.Forferdelse grep hele selskapet ,hennes øyne stirret på oss som glødende kull.Jeg reiste meg da og gikk ut på balkongen for å avkjøle meg og for å unngå den ubehagelige opptreden . Når jeg står der hører jeg et skudd og glass som knuses og lyd av bord som veltes og et fryktelig slagsmål . Derfor vendte jeg meg om og ville springe inn igjen for å se til Rudolf . (jeg kunne ikke tenke meg eller tro at det skulle komme til håndgripeligheter.) I døren kommer Livtjeneren Lorschek springende med en rykende revolver i hånden . Blek og skjelvende i hele kroppen . Han ville si meg noe , men fikk ikke fram et ord . Jeg sprang inn og så hva som hadde foregått,uten først å fatte det hele Lorschek var hengitt til Rudolf med hele sin sjel og det var rimelig at han ville hevne sin herre. Marie Vetsera hadde når Rudolf nektet å rope hurra for hennes tiltenkte opphøyelse til Dronning av Ungarn , blitt så vannvittig rasende at hun tok en champagneflaske og slo til Rudolf ,med den sørgelige følge.Sikkert var det ikke hennes mening. Rudolfs hode ble knust og glasskår ble sittende fast i hodet , hvorefter han straks falt ned fra stolen . Han falt med hodet på flaskehalsen på gulved og døde umiddelbart .Lorschek som hadde sittet utenfor døren hadde sprunget inn i rent villråde og skutt Vetsera da han hadde hørt hele krangelen og forstod at hun var morderen.Dette som jeg relaterer til er jeg sikker på.Det var altså intet selvmord , slik det blir fremstillt. Keiseren gav ordre om å dysse ned hele historien.Keiserinnen oppgav også at Rudolf hadde avlidet ved et hjerteattakk til Marie Vetseras mor,Baronesse Vetsera. ” Forstår dere!” (Så kommer utdraget med Køhlers versjon, Jan F Johansen) HUGO KØHLERS HÅNDSKREVNE BREV I HANS TESTAMENTE ” Når jeg en gang er død er det intet i veien for at nedenstående blir kjent da det kretser alltfor mange feilaktige rykter om den sørgelige tragedien bland menneskene . Rudolf med flere ungarske ( magnater ) hadde blitt innviklet i en lettsindig historie , der Rudolf skulle bli konge av Ungarn mens Onkel Franz Josep ennå levde. Det hadde aldri vært alvorlig ment av Rudolf, men så å si bare en lek , for å tilfredstille bl.a Marie Vetseras ønske om å bli dronning .Det hadde vært tale om skilsmisse mellom Stephanie og Rudolf , men av frykten for Onkel Franz Joseps vrede forhindret det. Den lille Vetsera (Tjalade) stadig på ham men til sist sa Rudolf nei og ville gjøre seg fri fra det omtalte prosjektet om Ungarns kongemyndighet.Maries stadige kjepphest . Rudolf holdt den 30/1 1889 en stor champagnefest og der ble det krangel mellom ham og den lille vetsera ,som var fra sans og samling og beruset . Det er så mye som behøver en nærmere forklaring , om det ikke skal misforstås. Selv hadde jeg flewre ganger frarådet Rudolf mot denne affæren om konge av Ungarn .Rudolf og jeg var gode venner fra barnsben . Vi satt nesten de fleste ved bordet. Vi var temmelig sanseløse av drinkene som ble servert . Den ene snakket i munnen på den andre . Den lille Vetsera var fra sans og samling . Hun var helt utilregnelig . Hun stirret på oss med øyne som glødende kull . Rudolf hadde flere ganger svart henne avvisende og roet henne ned da hun (ideligen) begynte å prate om Ungarn og den til henne tiltenkte opphøyelsen til dronning.Rudolf var lei av den historien da han den siste tiden hadde vendt seg bort fra den tanke og ville gjøre seg fri både fra hennes mas og de ungarske individers innflytelse . Da han p.g.a mine stadige advarsler om at han virkelig kunne innlate seg på et slikt galematias , hadde det ikke vært hans alvorlige meniing fra begynnelsen . Bare et barnslig ubetenksomst innfall for å vinne Marie Vetsera og tilfredstille hennes barnslige eventyrsforestilling . Han elsket henne i begynnelsen, men ikke senere når han var edru . Bare når han var vberuset ble han fengslet av hennes vindunderlige vakre person og ungdom.Da den lille Vetsera visste at Rudolf og jeg var uadskillelige venner fra barneårene av , våget hun ikke å vise sehg uvennlig overfor meg uten å gjøre Rudolf oppbrakt . Hennes stemme overgikk nå til vrede som hun ikke kunne beherske. Vetsera reiste seg opp med et champagneglass i hånden og oppfordret selskapet å utbringe et ”Leve” for den kommende dronningen av Ungarn.Forferdelse grep hele selskapet ,hennes øyne stirret på oss som glødende kull.Jeg reiste meg da og gikk ut på balkongen for å avkjøle meg og for å unngå den ubehagelige opptreden . Når jeg står der hører jeg et skudd og glass som knuses og lyd av bord som veltes og et fryktelig slagsmål . Derfor vendte jeg meg om og ville springe inn igjen for å se til Rudolf . (jeg kunne ikke tenke meg eller tro at det skulle komme til håndgripeligheter.) I døren kommer Livtjeneren Lorschek springende med en rykende revolver i hånden . Blek og skjelvende i hele kroppen . Han ville si meg noe , men fikk ikke fram et ord . Jeg sprang inn og så hva som hadde foregått,uten først å fatte det hele Lorschek var hengitt til Rudolf med hele sin sjel og det var rimelig at han ville hevne sin herre. Marie Vetsera hadde når Rudolf nektet å rope hurra for hennes tiltenkte opphøyelse til Dronning av Ungarn , blitt så vannvittig rasende at hun tok en champagneflaske og slo til Rudolf ,med den sørgelige følge.Sikkert var det ikke hennes mening. Rudolfs hode ble knust og glasskår ble sittende fast i hodet , hvorefter han straks falt ned fra stolen . Han falt med hodet på flaskehalsen på gulved og døde umiddelbart .Lorschek som hadde sittet utenfor døren hadde sprunget inn i rent villråde og skutt Vetsera da han hadde hørt hele krangelen og forstod at hun var morderen.Dette som jeg relaterer til er jeg sikker på.Det var altså intet selvmord , slik det blir fremstillt. Keiseren gav ordre om å dysse ned hele historien.Keiserinnen oppgav også at Rudolf hadde avlidet ved et hjerteattakk til Marie Vetseras mor,Baronesse Vetsera. ” Forstår dere!” mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Jan Frode Johansen]

Etter all sannsynlighet har jeg nå navnet på begge foreldrene til Køhler fra Eilenburg i provinsen Sachsen. Hans far Het August Køhler og moren Friedericha. Dette vil lette arbeidet med å spore ham opp. Det burde ikke være vanskelig å finne ham i kirkebøkene,han er nok døpt i Eilenburg (1861) og konfirmert i Schønfeldt i Leipzig (1875). Skal prøve Tyskland igjen om noen dager. mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Jan Frode Johansen]

Jeg arbeider for fullt med Køhler saken.Jeg vil benytte anledningen til å takke Asbjørn Karlsen for det store arbeidet han har nedlagt i denne saken, selv om vi ikke er helt enige :=). Jeg har forøvrig eget studio hjemme siden jeg er leder for en nærradio og forbereder nå et program.Det passer godt for radioen vår kan tas inn i Kristiansand!Ellers er ønsket om å skrive en bok blitt sterkere og tittelen kunne kaqnskje bli'Sannheten om Johann Ort og Mayerling Dramaet'. Men før det må vi finne sannheten bevist! Følg med i pressen forøvrig.Det kan være det kommer noe om Køhler i nærmeste framtid. Ellers er jeg intressert i kontakt med folk som er endel i Tyskland o kanskje også Østerike. Jeg tenker da på å få litt drahjelp. mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Inger Eide]

Til innlegg 128 og HUGO KØHLERS HÅNDSKREVNE BREV I HANS TESTAMENTE. Jeg lurer på om dette er Hugo Køhlers egne ord eller gjengivelse av innholdet i det han har skrevet - eller om det eventuelt er oversatt fra et annet språk, og i tilfelle av hvem? Her er det noe som skurrer i selve språkdrakten og ordvalget for slik har vel ikke H. K. skrevet.Vennlig hilsen IE

[Gjest Tore H Vigerust]

mye svesisme, og merkelig mye glødende kull . .

[Gjest Inger Eide]

ja, det var vel nettopp det glødende kull som etter hvert skapte fortærende flammer og til sist forvandlet alt til aske - om enn i overført betydning. IE

[Gjest Tore H Vigerust]

alle svenske ordene viser jo den svenske bakgrunnen hans

[Gjest Terje Hatvik]

... ein annan ting (altså bortsett frå at den påståtte Habsburgaren uttrykte seg på svensk), - Köhler vart etterkvart kartograf/Litograf :Dersom han verkeleg er identisk med erkehertug Johann Salvatore Nepomuk så burde dette handlaget for presis teikning og liknande ha vist seg _langt_ tidlegare. Eg meiner, hos talentfulle musikarar, teiknaraar, målarar osv., så viser talentet seg tidleg; ofte alt i barneåra.Difor, finst det prov for at den unge Johann Salvatore etc. kunne teikna noko meir enn berre rette streker på eit ark? Slike ting burde lett kunne dokumenterast når det gjeld borna i ei fyrsteleg sidegrein av eit keisarleg dobbeltmonarki.Dersom _ikkje_, så vil i alle høve eg konkludera med Køhler var Køhler, og at Johann Salvatore Nepomuk/Johann Orth forsvann ut av soga lenge _før_ 1945; kan hende allereie i 1891 -.

[Gjest Bjørn Davidsen]

Men der er ein annan ting, Terje - og alle andre som les denne debatten: Ein litograf eller kartograf måtte ikkje berre kunna teikne; han måtte både på den tida og no, ha ei utdanning i faget. Og det tok tid. For det er jo ei kjennsgjerning at denne Hugo Köhler dreiv i faget heilt frå han fyrste gongen dukka opp - anten det no var i 1881 eller 1891. Og ei slik utdanning fekk ein ikkje over natta. Dersom denne Johan Salvatore / Johan Orth ikkje var utdanna i dette faget (og det må jo kunne dokumenterast om han var), finn eg ein parallell i det den bergenske lækjaren D.C. Danielssen som sa om sjukdomen kolera:'Der er således liten eller ingen grunn til å anta at en sykdom som fra uminnelige tider har tilhørt Indias sumper, omkring hvilke den fødes og trives, med ett kunne fremavles i nevnte familie, her under 60. breddegrad. Og for meg, i det minste, er dette likeså usannsynlig som at te-planter noensinne plutselig vil spire på våre marker.'På same vis er det for meg like usannsynleg at ein Johan Salvatore utan utadnning i litograf- eller kartograf-faget meir eller mindre 'over natta' kunne praktisere dette yrket - 'som at te-planter noensinne plutselig vil spire på våre marker.'

[Gjest Bjørn Davidsen]

Og eg kan gjerne leggja til: Det var/er ikkje like lett i litograf- eller kartograf-faget å berre finna seg ein prente-stein eller eit papir og setja i gang, som det no er i mitt yrke som journalist; at det berre er å få seg ein mikrofon/nærradio eller ei internettside og spreide alt ein vil - utan omsyn til yrkesetikk og kjeldekritikk.

[Gjest Jan Frode Johansen]

Hvis dere leser innlegg 128 vil dere se klart at jeg skriver at jeg bruker heftet til Bo Lindevall som er skrevet på svensk-'Sannheten om mayerlingdramaet'-ergo derforalle de svenske utrykkene.Disse svenske utrykkene er i klammer fordi jeg har oversatt heftet fra Svensk til Norsk og er usikker på noen av ordenes betydning på Norsk.Bo Lindevall har skrevet direkte av Køhlers egne brevark som ligger i privatarkiv 1140 ved Statsarkivet i Kristiansand.Ja det er Køhler som har skrevet orginalen.Det er fastslått av Bergen byrett i 1945 at det er Køhler som har skrevet papirene som lå i det beømmelige stålskinet.Alle disse dokumenter ble gjennomgått av byretten i Bergen med oppnevnte sakkyndige. Så mine damer og herrer: Dette med svenske ord har ingenting med Køhler å gjøre! Til Bjørn Davidsen: Litografen i Sverige kan ha vært den 'virkelige Hugo Køhler' som Johan Ort kjøpte identiten av i Hamburg.Det kan faktisk være at han kjøpte identiteten allerede i 1881 men det kan være en mulighet for at dette årstallet egentlig skulle være 1891, skrivefeil av Køhler?(Ort)? En annen ting som bør nevnes er at det har blitt foretatt endel overstrykninger og forandringer i orginaldokumentene-hvem det nå kan være som har gjort dette.Jeg vil gå frem med full styrke i å finne ut om Køhler virkelig var Johann Orth inntil det motsatte er BEVIST.Tvilen skal komme tiltalte tilgode....Vel, nå får vi se hva som kan skaffes tilveie av dokumentasjon.Det finnes en hel del steiner som ennå ikke er snudd på. Ha en fin dag! Jan Frode Johansen

[Gjest Jan Frode Johansen]

Beklager mine skrivefeil pga av hastverk Det skal stå: Det berømmelige Stålskrinet! Ikke stålskinet. Jan Frode Johansen

[Gjest Kristian Hunskaar]

Du har feil metodisk vinkling, Jan Frode: Du må anta at Köhler IKKE var Johann Orth inntil det motsatt er bevist.

[Gjest Kristian Hunskaar]

Du har feil metodisk vinkling, Jan Frode: Du må anta at Köhler IKKE var Johann Orth inntil det motsatte er bevist.

[Gjest Jan Frode Johansen]

Jeg har ingen grunn til å tvile på at en dødssyk mann skulle fortelle familien sin at han egentlig ikke var Køhler - men Ort.Dette skjedde ved noen anledninger.Han hadde også fortalt det til sin hustru tidligere.Vinklingen er for meg underordnet.Sannheten er av betydning for meg. Vi får se når vi når mer dokumentasjon. mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Jan Frode Johansen]

Jeg har ingen grunn til å tvile på at en dødssyk mann skulle fortelle familien sin at han egentlig ikke var Køhler - men Ort.Dette skjedde ved noen anledninger.Han hadde også fortalt det til sin hustru tidligere.Vinklingen er for meg underordnet.Sannheten er av betydning for meg. Vi får se når vi når mer dokumentasjon. mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Tore H Vigerust]

Teksten ovenfor som gjengir Køhlers egen håndskrift, inneholder f eks følgende 'Rudolf med flere ungarske ( magnater )' -- hvorfor denne parentesen ? Her må det jo ha stått en ungarsk ord som ikek er blitt oversatt men i steden erstattet av 'magnater'.Nedenfor står ordet 'tjalade' i parentes - men parentesen står inne i teksten som gir seg ut for å være Køhlers egen håndskrift.Derfor er jeg veldig usikker på hva som er Køhlers virkelige egne håndskrifter. De kan ikke være gjengitt korrekt ovenfor.

[Gjest Tore H Vigerust]

Kanskje Jan Frode kan informere om i hvilket av innleggene hans ovenfor jeg *best* finner Køhlers egen tekst, og i hvilke linjer i innlegget det dreier seg om. [fra linje . . . til linje . . .]

[Gjest Jan Frode Johansen]

Det blir for tidkrevende å gå igjennom dette nå.Vent heller til Asbjørn Karlsen legger dette ut på sin hjemmeside eller send meg en mail å be om å få tilsendt kopi av orginalmanuskriftet. jafjohan@start.no Ha en fin dag Tore! Jan Frode Johansen

[Gjest Bjørn Davidsen]

Samd med Hunskaar. Dessutan får eg ikkje svar på om Johann Orth hadde ei utdanning som gjorde det mogeleg for han 'over natta' å praktisere yrket som litograf. For det må han jo ha hatt, dersom han gjekk inn i rolla som Hugo Köhler. Elles bør du slutte med å referere til kva Hugo Köhler sa på dødslegeret. Eg sit nemleg med alle vitneopptaka frå 1945 - og dei samstavar ikkje med det du skriv i lause ordelag. Og du treng i alle høve ikkje trekkja dei sakkunninge frå 1945 inn som sanningsvitne, for dei meinte ikkje noko om saka i det heile. Dei uttala seg berre om det tekniske og det dei hadde sett.

[Gjest Kristian Hunskaar]

Påstander skal bevises, ikke motbevises. Dette gjelder i all forskning og juridisk, og det er irrelevant om påstandene kommer fra en dødssyk mann eller noen annen.Jan Frode Johansen mener dette er underordnet. Han om det.

[Gjest Inger Eide]

Hvis Køhlers håndskrevne brev i hans testamente finnes, er det vel ingen sak å scanne det og legge det ut her. Med dagens tekniske hjelpemidler er det gjort på et øyeblikk. Det kunne være interessant å se hvordan Køhler selv ordlegger seg - et referat gir ikke noe særlig inntrykk. Vennlig hilsen IE

[Gjest Jan Frode Johansen]

Inger: Jeg vil ikke legge orginalene ut her men send meg en e-post og jeg sender deg materialet pr. e-post i gif-format (bilder).jafjohan@start.noVidere:Jeg skal nå prøve å spore opp etterslekt etter denne 'køhler' f.22.januar 1861 Eilienburg samt Josefine Levin's familie(Den ekte Hugo Køhlers hustru) sin etterslekt i Sverige.Her kan interessane fakta komme frem.mvh Jan Frode Johansen