[#38923] Bruk av DNA i slektsgransking

[Gjest Anne L. Myhre]

Hei, jeg deltok i The Genograpic Project og fikk oppgitt en migrasjonsrute for mitt mitokondrie DNA, fra Etiopia/Kenya området i Øst-Afrika for 150.000 år siden, via Midtøsten, så via Kaukasus og i områdene rundt Svartehavet før det migrerte nordover og muterte i de nordvestlige Skandinaviske områdene for 15.000 og 10.000 år siden. Heldig for meg at jeg har gener som er mulig å spore til et geografisk område (forklares som tusenvis av år i isolasjon i Skandinavia, Finland og deler av dagens Russland for tusenvis av år siden).Dette DNA testresultatet er forklaringen til at jeg begynte med slektsgransking og nå har jeg allerede kommet tilbake til 1500-1600 tallet for enkelte grener av min slekt, mest takket være svenskenes nitide registreringer. Senest i dag fant jeg en som var født ca. 1558. Svært spennende dette her med slektsgranskning. DNA tester kan altså være nyttige på flere måter. Det kan spore opp slektninger biologisk, det kan spore vår evolusjonshistorie for titusner av år og kan som i mitt tilfelle inspirere til å forske på slekten.Her er en lenke med atlas over migrasjonsruter med tidslinje og forklaring av genetiske haplogrupper. https://www3.nationalgeographic.com/genographic/atlas.htmlOg en om prosjektet: https://www3.nationalgeographic.com/genographic/sample_results.htmlhilsen ALM

[Gjest Anne L. Myhre]

Her er migrasjonskartet

[Gjest Anne L. Myhre]

Beklager at disse lenkene ikke ble aktivert, jeg gjør et nytt forsøk:Først et Atlas hvor man kan se hvordan mennesker har migrert, ut fra sporing av gener:https://www3.nationalgeographic.com/genographic/atlas.html En beskrivelse av de DNA resultatene prosjektet formidler:https://www3.nationalgeographic.com/genographic/sample_results.html

[Gjest Andreas Snildal]

Jeg tror grunnen til at du ikke faar aktivert disse lenkene er at de starter paa https:// og ikke http://

[Gjest Ann-Kathrin Turn]

Jeg føler nok at slektsforskere har et alt for negativt syn på DNA-testing. Denne type testing er utviklet som hjelpemiddel for å bygge opp slektstrær, ikke for å bryte dem ned! Det at etablerte slektsforhold blir avkreftet forekommer mye sjeldnere enn de fleste frykter, selv om det selvfølgelig forekommer. I mesteparten av tilfellene hjelper derimot testen å finne hittil ukjente forfedre, og det er derfor DNA-testing har blitt såpass popular i engelsktalende land.Det finns naturligvis forskere som har vært så heldige at de kunne spore slekta si tilbake til middelalderen, sånn at de sitter med få ubesvarte spørsmål, og for dem kan DNA-testing sannsynligvis bare ødelegge. Men de fleste av oss sitter nok med en god del flere spørsmål enn svar, og er nødt til å være ydmyke overfor oppgaven å finne ut om vårt opphav. Noen navn dukker opp i en eller annen kirkebok, flyttet inn fra en annen sogn eller til og med et annet land, og plutselig står vi på bar bakke. Også kirkebøker og manntall kommer før eller siden til et dødt punkt, vanligvis på 1600-tallet, ofte før, og man vet ikke hvilken retning etterforskningen skal ta. Det er der DNA-tester virkelig hjelper, ved å peke i en bestemt geografisk retning, eller til og med peke ut en hittil ukjent, men nå navngitt agnatisk stamfar. DNA-tester er i bruk hos mange seriøse slektsforskere i England og Amerika, i rammen av etternavnsprosjekter og geografiske prosjekter. Dette Genographic Project er kanskje et litt uheldig eksempel, siden testene er for grove til bruk i slektsforskning. De vanlige testene derimot tillater å datere en felles agnatisk stamfar ganske nøye, noe som dekker all historisk tid fra Kristi fødsel, gjennom folkevandringstiden, middelalderen, til i dag. Man kan f.eks. få et resultat som sier at den stamfaren man deler med en annen navngitt person levde for maks 10 generasjoner siden. Og da kan det bli moro igjen å lete.Jeg har veldig god personlig erfaring med DNA tester, og har testet flere ledd i slekten min. Så langt har resultatene bare vært informative, men aldri ødeleggende for min forskning.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Enig med Ann-Kathrin Turn. Grunnen til at DNA-testing har blitt så populært, spesielt i USA, er to forhold: Det ene er at mange amerikanere stammer fra europeiske land med mange faste slektsnavn langt tilbake i tid, og dels fordi mange som stammer fra slekter som innvandret tidlig på 1600-tallet, ofte opplever en 'murvegg' - de finner ikke tilbake til sitt europeiske opphav ved hjelp av tradisjonelle metoder. Denne kombinasjonen, faste etternavn og murvegg på papirfronten, gjør etternavnsprosjektene populære, i det de bokstavlig talt kan bygge bro over to kontinenter ved hjelp av DNA.I Norge (og enkelte andre europeiske land) har vi som kjent en helt annen navnetradisjon, som i de fleste tilfeller gjør leting etter fjernere slektninger vanskelig. Jeg har funnet to amerikanere som må være nært beslektet med meg selv, men hvordan dette er, og hvor langt tilbake, er det vanskelig å si. I det ene tilfellet er det trolig at forbindelsen må ligge et sted mellom 1600 og 1750, siden vedkommendes eldste kjente ane befinner seg i Buskerud, hvor jeg selv kan føre min farslinje tilbake. I det andre tilfellet må nok forbindelsen ligge et godt stykke lenger tilbake i tid, siden vedkommendes stamfar kom fra Skottland og også har et skotskklingende etternavn, men da av -sen-typen, som vel uansett antyder et nordisk opphav.Uansett er det bare Y-DNA som er egnet som hjelp til slektsforskning innen historisk tid, siden mutasjonsraten er såpass rask. MtDNA, som vi arver gjennom morslinjen, muterer mye langsommere, og er derfor mest interessant for å se på forhistorisk felles opphav. Likevel brukes mtDNA ofte for å bekrefte eller avkrefte konkret slektskap mellom to personer. Man brukte det f.eks. til endelig å avlive myten om at Anastasia skulle ha overlevd massakren på tsarfamilien i 1917: Den påståtte Anastasias mtDNA matchet ikke det mtDNA som ble trukket ut fra restene til barna i tsarfamilien.