[#42015] Køhler-saken

[Gjest Iver Mosvold]

Jo, dette var litt av en uttalelse fra kirkevergen.Jeg skrev i innlegg 3071 at det juridiske grunnlaget for tillatelse til eventuell gravåpning handler om gravens fredningstid etc…Men at kirkevergen ut fra dette drar den raske konklusjonen at når fredningstiden er over, - så er allting greit, - Det overrasker meg!!Nå har man i kongeriket Norge satt et kirkelig organ til å administrere gravferdsvesenet, da ligger det også en forventning om etisk refleksjon omkring et slike spørsmål som for eksempel gravåpning.Kristiansand Kirkelige Fellesråd blir nødt til å komme på banen i et såpass prinsipielt viktig spørsmål, og ikke la føringen bli en tabloidisert uttalelelse fra organets administrasjon.Skjønner man ikke i Kristiansand følgene av et JA til denne typen gravåpning??Om kirkevergen så har undersøkt og fått det klarlagt at også ankeinstansen ville sagt JA, - så la saken gå som anke likevel! Denne saken trenger langt mer belysning enn at man lener seg på at 20 års fredningstid er utløpt!!IM

[Gjest Per Helge Seglsten]

Det blir jo en diskusjon litt på siden av diskusjonen om hvem Köhler er, men jeg synes ikke det er spesielt ugreit om det blir gitt tillatelse til å åpne graven for DNA-testing, så lenge etterkommerne vil det. Denne saken er altfor spesiell til at den vil kunne skape noen presedens. Det vil ikke bli noe renn av etterkommere med dollartegn i blikket på norske kirkegårder, selv om Köhler-etterkommerne skulle får sjanse til å, ja, gravlegge slektsmyten.

[Gjest Iver Mosvold]

Nei, hobby-genealogene er nok en sær marginalgruppe, som neppe volder det største problemet.Verre blir det når du vil ta konsekvensen av et rykte på byen som har sagt at postmannen i Oppegård som døde for 21 år siden er faren din.IM

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Nå er det vel ikke slik at kirkesjefens uttalelse til avisen må oppfattes dithen at det bare er å ta spaden fatt. Vi vet jo heller ikke om han har uttrykt seg akkurat slik som gjengitt i notisen.Uansett: Selv om kirkesjefen ikke vil motsette seg en gravåpning med henvisning til å fredningstiden er over, vil jeg jo gå ut fra at det må eksistere en formell søknadsprosess - der flere forhold enn fredningstiden blir trukket inn. Jeg vil i hvert fall håpe det!

[Gjest Per Helge Seglsten]

Ja, men det vil jo være en sak som vil bli vurdert på selvstendig grunnlag, uten at kirkelig fellesråd i Oppegård har noen grunn til å skjele til Kristiansand når de vurderer.Hvordan vet du om den virile postmannen i Oppegård, forresten?

[Gjest Iver Mosvold]

Jeg tror det er best at postmannen på Oppgård får hvile i fred. Hadde han vært i live, så ville han sikkert nektet å bli tatt prøve av, og det bør man ha respekt for. (I alle fall i overskuelig fremtid).Poenget mitt er jo at her dreier det seg om langt mer enn fredningstid. Og i den korte notisen i Fevennen kom kun dette ene momentet fram.Ellers har nok Per Helge rett i at en eventuell gravåpning i Kristiansand neppe vil danne presedens for det ganske land. Og heller ikke jeg vil se bort fra at det i hypotetiske tilfeller vil være tjenelig med å gi adgang til å ta DNA-prøver fra graver (men neppe i genealogisk sammenheng).Men da må grunnlaget for en tillatelse være basert på virkelig et behov, som kun en DNA-prøve kan gi svar på. Slike vurderings-prosesser vil neppe være enkle, og ettersom bio-teknologien gjør sine fremskritt, vil stadig nye etiske dilemmaer dukke opp som får følger langt inn i etikken. Det ene (offentlig som privat) etiske råd etter det andre dukker jo opp på alle mulige områder, og nå ser det ut til at også landets gravferdsetater trenger et slikt råd.Gravferdsetaten i Kristiansand har sikkert, som oss på Hamar, et viktig service-mål, og gir derfor kunden i utgangspunktet rett, og det kan godt tenkes at kirkesjefen virkelig tror at en DNA-test i dette tilfellet vil gi et nødvendig svar, ved hjelp av gravåpning. Det er vel meget sannsynlig at han ikke vet at Hugo Køhler opphav er ferdig utredet, med den entydige konklusjon at han IKKE er identisk med Johan Orth.Det er sikkert grunn til å gi kirkesjefen forståelse for sin imøtekommenhet, men uansett er han på ville veier (med alle forbehold om en journalistisk forenkling.) når han ikke tilkjennegir en eneste refleksjon som bør tale imot at fredningstidsbestemmelsen har forkjørsrett i en sak som innebærer gravåpning for å sikre DNA-profil.Så jeg får da del i Oddbjørns forhåpninger (3104).IM

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Så vidt jeg kan se, er Køhler-saken igjen fjernet fra JFJs hjemmeside: http://www.123hjemmeside.no/kriminalsidenDet skyldes kanskje den 'munnkurven' som er omtalt i Fædrelandsvennen?

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

En blir vel ikke akkurat overrasket over ting i denne saken :o) Gravåpning og DNA på grunnlag av en almanakk og håndskrevne ark med to forskjellige versjoner av Mayerlingdramaet. JFJ skrev på sin hjemmeside for en tid tilbake at han skulle komme tilbake med en grundig analyse av artikkelen som ble publisert i Genealogen. Det kunne forstås dithen at han hadde et nært samarbeid med den som hadde arbeidet lengst med saken (Asbjørn Karlsen?) Nå lovet vel Asbjørn Karlsen også for snart et år siden en analyse av Bjørn Davidsens artikkel i Bergensposten, uten at det har kommet noen motargumenter hittil.Som tidligere nevnt har jeg vært så heldig å få tilsendt kopier av gamle avisutklipp vedrørende Køhler av Arne Mjåland. Desverre mangler noe av teksten/noen sider, men jeg har nå begynt å skrive av det jeg har og deler det første jeg har skrevet ned med dere her.God lesning og *Smil* fra Rigmor Christiansands Tidende (uten dato)LITT OM DEN CLAUSSENSKE GREN AV HABSBURGERDYNASTIET”Krigskommisæren” protesterte under forhørene mot at en habsburger ble behandlet på denne måte. - Fru Claussen dypt nedbrutt på Akershus søker britisk hjelp – forgjeves.Da Claussen ble sin svogers svigersønn.En av de første dagene etter den tyske kapitulasjonen fikk Christiansands Tidende telefonoppringninger fra ”krigskommissær” Joachim Claussen som tilbød seg i fordekte ordelag å avsløre Habsburgernes Mayerlingdrama, som han hevdet å sitte inne med opplysninger om. Det ble nå ikke noe av den gangen. For det første, fordi det ikke var mange som hadde noen tiltro til mannen. Og for det annet, fordi både vi og alle andre hadde andre og viktigere ting å tenke på i disse hektiske maidagene, enn gamle skandaler i en for lengst detronisert og landflyktig forhenværende keiserfamilie, til og med fra et land som sto i rekken av våre fiender.Det fortelles forresten at da samme ”krigskommissær” noen dager etterpå ble arrestert og tatt i forhør, protesterte han indignert mot at et medlem av den habsburgske familie ble behandlet på den måten som han ble da. Det gikk ikke an, sa han, å behandle et medlem av et keiserhus slik!Men, keiserhus eller ikke, så måtte medlemmet pent vandre i kasjotten sammen med sine gelikere, og nå sitter han på Dalane og skal være meget nedbrutt, Fordi han er kommet inn – når Habsburgerhistorien er kommet ut. Og det er også noe til å gremme seg over.Den samme Joachim Claussen ” til Claussenhus” var forresten opprinnelig gift med enkefru Køhlers søster i Amerika. Da den første fru Clausen døde, kom den senere ”krigskommissær” hjem, og da traff han for første gang ” erkehertugens” 20 årige datter – og sin egen niese – som han straks begynte å gjøre kur til.Det antas at også hans første hustru har vært medvitende til historien om Køhlers keiserlige opprinnelse, og at Claussen gjennom henne har fått tak i den. Den gamle ”erkehertug” – om vi må benytte dette uttrykk uten noen nedsettende tanke – så imidlertid ( tekst borte) .... Akershus hvor hun fremdeles sitter. Hun skal være i meget opprevet sinnstilstand og har gjort flere forsøk på å slippe ut, fordi hun, som hun sier, ikke holder det ut lenger.På Akershus skal hun forresten ha avgitt en lengre forklaring om sin herkomst overfor britene, som etter hva enkefru Køhler sier, også skal ha underrettet henne skriftlig og på engelsk om datterens forklaring. Fru køhler sier også at britene et par ganger har satt fru Claussen på frifot, men hver gang har nordmennene puttet henne inn igjen. De yngste skudd på den kristiansandske gren av det habsburgske keiserhus er Claussens to døtre, som for tiden bor alene på Claussenhus. Den ene av dem var iallfall NS, og sies å ha angitt en kvinnelig konduktør på jernbanen, fordi hun vinket til en russisk fange.Konduktrisen slapp imidlertid så billig – bare med et par dagers fengsel ... at saken neppe rangerer svært høyt i anordningene.Det er klart at byens folk med slike arvekrav som disse, vekker voldsom oppsikt, og blir sterkt omtalt. Så også med gamle Køhler, som selv om han nå er død, får sin gjøren og laten i byen snudd og vendt på alle måter.Det skal således være konstantert at han allerede den 10. april 1940 tidlig på morgenen søkte og fikk audiens hos admiral Schenck på Ernst Hotell og senere opptrådte som admiralens meget gode venn.Om denne episoden forteller datteren Gudrun, som har tobakksbutikk på brygga, at sammenhengen er denne: Tidlig om morgenen den 10. april 1940 kom selveste admiral Schenck inn på hennes butikk og sa at han godt visste om at hun og den øvrige familie var tyskere. Nå var det deres plikt å hjelpe tyskerne på alle måter, ved å ta kontorposter og annet.Da Gudrun fortalte dette til sin far gikk han til Schenck og forklarte at familien var opptatt med sine daglige sysler hver på sin kant – og at Gudrun selv (resten av teksten mangler)På samme side i avisen står: Mayerling – dramaet (forts. fra 3 side) [side 3 har jeg ikke] ... der forelå drap er høyst usannsynlig. Særlig ikke av Habsburgerne som stod katolske og pavelige kretser meget nær. – Etter den gjeldende oppfatning er nemlig selvmord en synd som er større enn drap. Så den forklaring Køhlers datter fremlegger kan i all fall ikke aksepteres uten videre. Særlig ikke når man erindrer at den er sammensatt av bruddstykke-vise bemerkninger av en hukommelsessvekket eldre mann og har passert veien gjennom en ung dames suggestible sinn. ---- ----- --- Dette uten å ta standpunkt til de påstander som Hugo Køhlers etterkommere fremsetter og som må bedømmes for et mer kompetent forum enn vi kan prestere. Iallfall er det en uhyre interessant påstand. Er det riktig at Hugo Køhler er identisk med erkehertug Johan av Toscana, er det en verdenshistorisk sensasjon. Er det en køpinickade er det psykologisk sett en like interessant historie om hvordan et fødselsår og en tilfeldig likhet kan suggere en mann til å komme med dunkle hentydninger til sin familie hvis interesse automatisk stimulerer ham til å gå videre i dagdrømmens villsomme land. Til slutt ender det med at grensene mellom det virkelige og uvirkelige slutter å eksisterer. Hugo Køhler blir til erkehertug Johan Salvatore av Toscana. Klab.

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Ja, her var det jo noen interessante perspektiver. Og endelig litt kritisk journalistikk!

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Jeg får ta det litt etter hvert, med disse utklippene. Her kommer det fra Bergens Tidende:Bergens Tidende 7.desember 1945.FERDINAND ROLFSVÅG KREVER 100,000 FOR LØFTEBRUDD Pressebyråets journalist har gjort seg skyldig i løftebrudd, hevder han.Stavanger, 6.: NTB. Dagbladet Rogaland hevder i dag at hvis det var erkehertug Johan Salvatore av Toscana som var identisk med Hugo Køhler, da er hans eldste mannlige barnebarn å finne her i byen. Det er i tilfelle befrakter Ragnvald Jørgensen som er arving til Habsburgdynastiet.Bladet har i formiddag talt med hr. Jørgensen, som bare smiler av det hele og sier at han ønsker så liten publisitet om dette som mulig. Han har ikke tatt noen skritt til å få saken undersøkt. Han forteller videre at hans bestefar, Hugo Køhler, var gift to ganger. Jørgensens mor, Flora Alexandra, er født i Danmark, og hans mormor døde i ung alder. Senere flyttet Hugo Køhler til Norge og arbeidet i Trondheim og i Bergen, før han kom til Kristiansand. Der traff Flora Alexandra Køhler Harald Jørgensen, som hun giftet seg med og deres eneste barn er Ragnvald Jørgensen. Fru Jørgensen døde før siste verdenskrig. Hennes mann er nå bosatt i Moss. Han arbeidet her i byen i mange år.Hugo Køhler ble gift annen gang og har fire barn i dette ekteskapet. En ugift datter er død, en annen ugift lever sammen med Køhlers enke, en tredje er en fru Clausen, bosatt i Kristiansand, og den fjerde er fru kjøpmann Rolfsvåg i Bergen. Det er hennes sønn som er oppgitt som arving til dynastiets krone, men det tør altså hende at det er herr Ragnvald Jørgensen som kan gjøre krav på arveretten.Ragnvald Jørgensen er 37 år gammel, er gift og bosatt her i byen. Han er en beskjeden mann som meget mot sin vilje er trukket inn i denne sensasjonelle historien. Han vil imidlertid nå ta skritt til å få saken undersøkt nøye. Likesom sine slektninger i Kristiansand har han saktens hørt ymt om dette med det fyrstelige blod, men han har aldri lagt noe brett på det. Når saken nå imidlertid er kommet frem finner han det som sin plikt å få undersøkt de dokumenter som vedrører den.Rolfsvåg truer med å skrinlegge saken. Oslo, 7.desember.Ferdinand Rolfsvåg, far til den nyoppdagede Habsburger i Bergen, oppholder seg i Oslo i disse dager. Han er kommet til Oslo for å ordne detaljer i denne oppsiktsvekkende affære. Han er imidlertid ikke bare henrykt over situasjonen, men går så langt som til å true med atter å skrinlegge hele historien. ”Jeg har av visse grunner” sier han, ” under overveielse å ta mine papirer og dokumenter med meg, og reise tilbake til Bergen igjen med en gang. Her vil jeg låse alt sammen inn i safen, trekke meg tilbake og la verden fortsatt forbli i uvitenhet”.De ”visse grunner” er ifølge hr. Rolfsvågs egne uttalelser til ” Aftenposten”, at han er blitt så skuffet over menneskene. Allerede for lenge siden besluttet han seg til å selge hele historien til et nyhetsbyrå. Overfor dette ville han så legge alt på bordet samlet, og dermed gjøre allmenheten medvitende i alle sine hemmeligheter, og en gang for alle slå fast den eneste riktige løsning på Mayerlinggåten. I den seneste tid har hr. Rolfsvåg satt seg i forbindelse med flere telegrambyråer for å innhente de forskjellige tilbud. Han forteller videre at han kom i forbindelse med en representant for et av de større og velkjente byråer, og satte dette inn i hele historien. Forutsetningen var imidlertid at intet skulle offentliggjøres før kontrakten eventuelt var sluttet, hvilket representanten innvilget i. Nå mener hr. Rolfsvåg at journalisten har brutt avtalen og spredt enkelte detaljer allikevel, og vil på ingen måte la dette løftebrudd gå upåtalt hen. Han vil reise erstatningssak, og mener 100,000 kroner ville være et rimelig forlangende. Så vidt hr. Rolfsvåg. Fra annet hold erfarer bladet, at denne journalist nok ikke er den eneste som bergenskjøpmannen har innviet i historien, og Rolfsvåg har som sagt også tenkt seg at han nå vil søke å kaste et glemselens slør over hele historien, - iallfall til han blir gammel og grå. Da vil han atter ta under overveielse å røpe den hele og rette sammenheng. ”En ting er jeg glad for” sier Rolfsvåg til slutt, ” og det er at jeg langt fra har fortalt alt. Det er meget som denne journalisten slett ikke fikk vite, og som dermed verden også vil forbli uvitende om”.Boken som kommer vil forklare alt. Kristiansand 6.desember.Naturligvis er intet lettere enn å være grenseløst morsom over det faktum at en høyst borgerlig litograf og innehaver av en kombinert kortevare- og sjokoladebutikk i Kristiansand plutselig avsløres som erkehertug. Mindre kunne greie seg i så måte. Hva er det som er kjensgjerninger i denne sak? Jo, at Bergen byrett har gått god for at den avdøde litograf og småkjøpmann i Kristiansand, Hugo Køhler, var identisk med Johan Orth; den østerrikske kronprins Rudolfs halvfetter, en mann hvis navn og skjebne gjennom et par menneskealdre har opptatt en hel verden, kan man si. (Bergen byrett har bare gått god for at papirene er ekte) To verdenskriger med alle de høydramatiske begivenheter de førte med seg, har etterlatt den samme verden temmelig blasert med hensyn til sensasjoner, men det er vel ikke utelukket at den allikevel innregistrerer tilfellet Hugo Køhler blant de mer usedvanlige begivenheter. Sensasjonen ligger i det faktum – det er retten som anser den for det – at erkehertugen har levd helt til i år, at han har greid å bevare sin ano- (Resten mangler her, men historien fortsetter øverst på siden) - Det sies i kristiansand at Deres far var gift to ganger? - Det er ikke riktig, men da han kom til Norge, hadde han med seg Køhlers to småpiker, som begge senere er døde. Folk har vel trodd at det var hans egne. I det hele tatt gir papirene fra fars jernskrin forklaring på alt som kan synes uklart. Jeg har bare ikke anledning til å si mer nå.Ja, enkelte ting trenger ytterligere forklaring. Etter samtalen med frk. Gudrun Køhler i middags, gikk jeg opp på kirkegården, og fant en grav hvor det på en værslitt marmorplate sto at Solveig Køhler var født i 1903. Solveig var et navn som sikkert sjeldent ble brukt i Tyskland, og dessuten: 1903? Det var jo 7 år etter at Hugo Køhler, alias Johan Orth var blitt gift i Norge.Dommerfullmektig Th. Kjær, som har foretatt bevisopptagelsen i Kristiansand for Bergen byrett, forteller at blant de avhørte i Mandal var en østerriksk korvettkaptein Böttcher, som hadde erklært at Køhler utvilsomt ” var en habsburger” . En av Køhlers døtre hadde en gang under et opphold i Tyskland truffet en meget gammel østerriksk skogforvalter, og han hadde, da han så det bilde av hennes far som hun bar i en medaljong, utbrutt: ”Men det er jo Johan Orth!” Dommerfullmektigen erklærer at alle vitneutsagnene gikk i den retning at Køhler og Orth var en og samme person. Alle de papirer som ble funnet i Køhlers skrin er fremlagt for Bergens byrett. På et av dem sto bokstavene R.I.O.U., de samme bokstaver som var nøkelordet da grevinne Larych utleverte kronprins Rudolfs jernskrin til Johan Orth. ”Ei døde hefter på livets reise”. Det spiller i og for seg ingen rolle hva enten erkehertug Johan Orth, Salvatore av Toscana, for å bruke hans pompøse navn helt ut, ligger i en marmorsarkofag i Wien eller i en enkel grav under norsk torv på Kristiansands kirkegård. Det skal i all fall langt andre ting til for å bringe kloden ut av fatning. Men det taler til fantasien og er en ny bekreftelse på den gamle sats om at romaner i effektfullhet og farger langt overgåes av virkeligheten. Diktningen har til tross for alt sine rammer, som nornene ikke kjenner. Derfor kan det også tenkes at en østerriksk erkehertug dumper ned i f. eks. Kristiansand for å selge ”Lohengrin”, ”Engleben”, marsipanbrød og epler over disken i en liten butikk ved elva, mens han drømmer seg tilbake til keisertidens glade Wien, og champagnefestene på Mayerling.Henrik Haugstøl

[Gjest Aase R Sæther]

Fullstendig på sida, - men: Kva er 'Engleben'?

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei Aase :o)Jeg aner ikke hva 'Engleben' er for noe, men det står så i artikkelen. Lohengrin sjokolade er jo kjempegod :-))Noen andre som vet hva 'Engleben' var?*Smil* fra Rigmor

[Gjest Ketil Harbek]

I Riksmålsordboken 1937 er 'engleben' forklart som 'håndarbeid, en slags lange heklemasker'. - En ganske assortert butikk, i så fall.

[Gjest Tore Hermundsson Vigerust]

Takk, Rigmor, disse avisartiklene var faktisk ganske morsom lesning.Setegården 'til Claussenhus' - er det ment butikken ved elva?

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Ja, så fikk vi vite hva ' Engleben' var for noe også :-))Jeg tror Clausenhus lå på Oddernes (Kristiansand) om jeg ikke husker helt feil i farta her. Jeg skal skrive ned det resterende av det jeg har etter hvert. Jeg har humret mye når jeg har lest har. Bare så synd at noe mangler.*Smil* igjen fra Rigmor

[Gjest Siw Sværholdt]

Ifølge google så kan engleben også være et slags strømpebukse-merke.Lenke engleben&hl=no&ct=clnk&cd=14&gl=noDet er kanskje mer sannsynlig enn at han skulle selge hekle-masker :P

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

'Claussenhus' var navnet på den privatboligen Joachim Claussen bygde på Strai nord for Kristiansand rundt 1930. Navnet hadde han antakelig funnet på selv.

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Ref. Norges bebyggelse (red. H. M. Fiskaa og H. Falck Myckland). Herredsbindet for Vest-Agder, østre del, s. 1032:CLAUSENHUS, gnr. 19, bnr. 27, ligger ca. 100 m fra Setesdalsveien. Postadr.: Øvre Strai pr. Kristiansand. Areal ca. 20 da. Hovedbygn. oppf. 1928-29 av reisv. i 1 1/2 etsj., 160 m2, 10 rom, kjøk., ver., jeller. --- Eier grosserer Joachim Clausen, f. 13/4-83 i Bergen, foreldre Karen og Christian C., 1920 g.m. Elisabeth Helga Køhler, f. 17/1-01 i Trondheim, foreldre Anna og Hugo K. Barn Elisabeth Mildred, f. 9/6-21, Helga Alexandra, f. 17/10-22.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Jeg korrigerer med dette innlegg 3110. Jeg sitter med mange små A4 ark, og det er ikke så helt enkelt å få med seg alt tydeligvis. Skriften er liten og mange steder veldig utydelig. Nå tror jeg ihvertfall at det skal være helt korrekt:Bergens Tidende 7.desember 1945.Hugo Køhler var gift to ganger – og en ny arving melder seg.FERDINAND ROLFSVÅG KREVER 100,000 FOR LØFTEBRUDD Pressebyråets journalist har gjort seg skyldig i løftebrudd, hevder han.Stavanger, 6.: NTB. Dagbladet Rogaland hevder i dag at hvis det var erkehertug Johan Salvatore av Toscana som var identisk med Hugo Køhler, da er hans eldste mannlige barnebarn å finne her i byen. Det er i tilfelle befrakter Ragnvald Jørgensen som er arving til Habsburgdynastiet.Bladet har i formiddag talt med hr. Jørgensen, som bare smiler av det hele og sier at han ønsker så liten publisitet om dette som mulig. Han har ikke tatt noen skritt til å få saken undersøkt. Han forteller videre at hans bestefar, Hugo Køhler, var gift to ganger. Jørgensens mor, Flora Alexandra, er født i Danmark, og hans mormor døde i ung alder. Senere flyttet Hugo Køhler til Norge og arbeidet i Trondheim og i Bergen, før han kom til Kristiansand. Der traff Flora Alexandra Køhler Harald Jørgensen, som hun giftet seg med og deres eneste barn er Ragnvald Jørgensen. Fru Jørgensen døde før siste verdenskrig. Hennes mann er nå bosatt i Moss. Han arbeidet her i byen i mange år.Hugo Køhler ble gift annen gang og har fire barn i dette ekteskapet. En ugift datter er død, en annen ugift lever sammen med Køhlers enke, en tredje er en fru Clausen, bosatt i Kristiansand, og den fjerde er fru kjøpmann Rolfsvåg i Bergen. Det er hennes sønn som er oppgitt som arving til dynastiets krone, men det tør altså hende at det er herr Ragnvald Jørgensen som kan gjøre krav på arveretten.Ragnvald Jørgensen er 37 år gammel, er gift og bosatt her i byen. Han er en beskjeden mann som meget mot sin vilje er trukket inn i denne sensasjonelle historien. Han vil imidlertid nå ta skritt til å få saken undersøkt nøye. Likesom sine slektninger i Kristiansand har han saktens hørt ymt om dette med det fyrstelige blod, men han har aldri lagt noe brett på det. Når saken nå imidlertid er kommet frem finner han det som sin plikt å få undersøkt de dokumenter som vedrører den.Rolfsvåg truer med å skrinlegge saken. Oslo, 7.desember.Ferdinand Rolfsvåg, far til den nyoppdagede Habsburger i Bergen, oppholder seg i Oslo i disse dager. Han er kommet til Oslo for å ordne detaljer i denne oppsiktsvekkende affære. Han er imidlertid ikke bare henrykt over situasjonen, men går så langt som til å true med atter å skrinlegge hele historien. ”Jeg har av visse grunner” sier han, ” under overveielse å ta mine papirer og dokumenter med meg, og reise tilbake til Bergen igjen med en gang. Her vil jeg låse alt sammen inn i safen, trekke meg tilbake og la verden fortsatt forbli i uvitenhet”.De ”visse grunner” er ifølge hr. Rolfsvågs egne uttalelser til ” Aftenposten”, at han er blitt så skuffet over menneskene. Allerede for lenge siden besluttet han seg til å selge hele historien til et nyhetsbyrå. Overfor dette ville han så legge alt på bordet samlet, og dermed gjøre allmenheten medvitende i alle sine hemmeligheter, og en gang for alle slå fast den eneste riktige løsning på Mayerlinggåten. I den seneste tid har hr. Rolfsvåg satt seg i forbindelse med flere telegrambyråer for å innhente de forskjellige tilbud. Han forteller videre at han kom i forbindelse med en representant for et av de større og velkjente byråer, og satte dette inn i hele historien. Forutsetningen var imidlertid at intet skulle offentliggjøres før kontrakten eventuelt var sluttet, hvilket representanten innvilget i. Nå mener hr. Rolfsvåg at journalisten har brutt avtalen og spredt enkelte detaljer allikevel, og vil på ingen måte la dette løftebrudd gå upåtalt hen. Han vil reise erstatningssak, og mener 100,000 kroner ville være et rimelig forlangende. Så vidt hr. Rolfsvåg. Fra annet hold erfarer bladet, at denne journalist nok ikke er den eneste som bergenskjøpmannen har innviet i historien, og Rolfsvåg har som sagt også tenkt seg at han nå vil søke å kaste et glemselens slør over hele historien, - iallfall til han blir gammel og grå. Da vil han atter ta under overveielse å røpe den hele og rette sammenheng. ”En ting er jeg glad for” sier Rolfsvåg til slutt, ” og det er at jeg langt fra har fortalt alt. Det er meget som denne journalisten slett ikke fikk vite, og som dermed verden også vil forbli uvitende om”.Boken som kommer vil forklare alt. Kristiansand 6.desember.Naturligvis er intet lettere enn å være grenseløst morsom over det faktum at en høyst borgerlig litograf og innehaver av en kombinert kortevare- og sjokoladebutikk i Kristiansand plutselig avsløres som erkehertug. Mindre kunne greie seg i så måte. Hva er det som er kjensgjerninger i denne sak? Jo, at Bergen byrett har gått god for at den avdøde litograf og småkjøpmann i Kristiansand, Hugo Køhler, var identisk med Johan Orth; den østerrikske kronprins Rudolfs halvfetter, en mann hvis navn og skjebne gjennom et par menneskealdre har opptatt en hel verden, kan man si. (Bergen byrett har bare gått god for at papirene er ekte) To verdenskriger med alle de høydramatiske begivenheter de førte med seg, har etterlatt den samme verden temmelig blasert med hensyn til sensasjoner, men det er vel ikke utelukket at den allikevel innregistrerer tilfellet Hugo Køhler blant de mer usedvanlige begivenheter. Sensasjonen ligger i det faktum – det er retten som anser den for det – at erkehertugen har levd helt til i år, at han har greid å bevare sin anonymitet gjennom alle disse år, og endelig hans befatning med Mayerlingdramaet. Det interesserer mindre hvorledes Køhler-familien akter å prosedere på retten til den habsburgske trone- en slik tanke kan unektelig synes absurd- eller hvordan de østerrikske myndigheter vil stille seg til et slikt spørsmål.Hvis det skulle foreligge et stort anlagt falskneri, som var så godt satt i scene at selv retten tok det for sannhet, vil man måtte spørre: Hva i himmelens navn har den gamle mann trodd å kunne oppnå ved det for seg og sine? Slik resonnerer man i Kristiansand, hvor alle mennesker snakker om Køhlersaken. Det viser seg at folk her i byen gjennom alle år har vært klar over at det knyttet seg et eller annet mystisk til personen Køhler – ikke i odiøs betydning – men Køhler sa aldri noe til fremmede, som kunne danne grunnlaget for hypoteser.Da døtrene var små, kom de blant skolevenninner med ytringer som måtte forståes slik at de anså seg for noe i retning av prinsesser, Men det ble prompte registrert som utslag av stormannsgalskap. Den mann som var Køhlers lege gjennom mange år, var allerede lenge før denne historie kom opp, sikker på at Køhler tilhørte det østerrikske keiserhus. Om likheten mellom Køhler og medlemmer av huset, kan publikum selv dømme.Køhler syslet med amatørmaling, men det kan jo bare være en tilfeldighet at han med forkjærlighet valgte motiver fra det østerrikske hoff.- Hvis dere far var den samme som erkehertug Johan, skulle han ha vært 93 år da han døde. Men kirketjeneren i Kristiansand har fortalt meg at Køhler var 84, sa jeg i dag til hans datter.- Hugo Køhler var en virkelig person, det er intet oppdiktet navn. Men han er død for mangfoldige år siden. Far antok hans navn og overtok alle papirer. Hvorfor, vil den bok som kommer, gi forklaring på. Den virkelige Køhler ville ha vært 84 år.- Det sies i Kristiansand at Deres far var gift to ganger? - Det er ikke riktig, men da han kom til Norge, hadde han med seg Køhlers to småpiker, som begge senere er døde. Folk har vel trodd at det var hans egne. I det hele tatt gir papirene fra fars jernskrin forklaring på alt som kan synes uklart. Jeg har bare ikke anledning til å si mer nå.Ja, enkelte ting trenger ytterligere forklaring. Etter samtalen med frk. Gudrun Køhler i middags, gikk jeg opp på kirkegården, og fant en grav hvor det på en værslitt marmorplate sto at Solveig Køhler var født i 1903. Solveig var et navn som sikkert sjeldent ble brukt i Tyskland, og dessuten: 1903? Det var jo 7 år etter at Hugo Køhler, alias Johan Orth var blitt gift i Norge.Dommerfullmektig Th. Kjær, som har foretatt bevisopptagelsen i Kristiansand for Bergen byrett, forteller at blant de avhørte i Mandal var en østerriksk korvettkaptein Böttcher, som hadde erklært at Køhler utvilsomt ” var en habsburger” . En av Køhlers døtre hadde en gang under et opphold i Tyskland truffet en meget gammel østerriksk skogforvalter, og han hadde, da han så det bilde av hennes far som hun bar i en medaljong, utbrutt: ”Men det er jo Johan Orth!” Dommerfullmektigen erklærer at alle vitneutsagnene gikk i den retning at Køhler og Orth var en og samme person. Alle de papirer som ble funnet i Køhlers skrin er fremlagt for Bergens byrett. På et av dem sto bokstavene R.I.O.U., de samme bokstaver som var nøkelordet da grevinne Larych utleverte kronprins Rudolfs jernskrin til Johan Orth. ”Ei døde hefter på livets reise”. Det spiller i og for seg ingen rolle hva enten erkehertug Johan Orth, Salvatore av Toscana, for å bruke hans pompøse navn helt ut, ligger i en marmorsarkofag i Wien eller i en enkel grav under norsk torv på Kristiansands kirkegård. Det skal i all fall langt andre ting til for å bringe kloden ut av fatning. Men det taler til fantasien og er en ny bekreftelse på den gamle sats om at romaner i effektfullhet og farger langt overgåes av virkeligheten. Diktningen har til tross for alt sine rammer, som nornene ikke kjenner. Derfor kan det også tenkes at en østerriksk erkehertug dumper ned i f. eks. Kristiansand for å selge ”Lohengrin”, ”Engleben”, marsipanbrød og epler over disken i en liten butikk ved elva, mens han drømmer seg tilbake til keisertidens glade Wien, og champagnefestene på Mayerling.Henrik Haugstøl

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Da kommer en annen artikkel fra 1945.Avisen Sørlandet 7.des. 1945VAR HUGO KÖHLER HELLER IKKE DEN VIRKELIGE KÖHLER Nye sensasjonelle momenter i arvesaken om Habsburgerkronen.Tronpretendent nr.2 på arenaen i Stavanger.Historien om erkehertug Johan Salvatore v. Toscana synes nå å utarte mer og mer, og stadig nye rykter settes i omløp. Det blir snart vanskelig å holde de forskjellige tråder i saken klart ut fra hverandre. Det siste ledd i historien er et nytt barnebarn som opptrer på arenaen, og som nå skal være den rette arving til habsburgdynastiet. – I et telegram fra Stavanger heter det nemlig:Dagbladet ”Rogaland” hevder at hvis det var erkehertug Johan Salvatore av Toscana som var identisk med Hugo Køhler da er hans eldste mannlige barnebarn å finne i Stavanger. Det er i tilfelle befrakter Ragnvald Jørgensen som er arving til Habsburgdynastiet.Bladet har talt med herr Jørgensen som bare smiler av det hele og sier at han ønsker så lite publisitet om dette som mulig. Han har ikke tatt noe skritt til å få saken undersøkt. Han forteller videre at hans bestefar, Hugo Køhler, var gift to ganger. Jørgensens mor Flora Alexander, er født i Danmark, og hans mormor døde i ung alder. Senere flyttet Hugo Køhler til Norge og arbeidet i Trondheim og Bergen før han kom til Kristiansand. Der traff Flora Alexandra Køhler Jørgensen, som hun giftet seg med og deres eneste barn er Ragnvald Jørgensen. Fru Jørgensen døde før siste verdenskrig. Hennes mann er nå bosatt i Moss. Han arbeidet i Stavanger i mange år. Hugo Køhler ble gift annen gang og har fire barn i dette ekteskapet. En ugift datter er død, en annen ugift datter lever sammen med Køhlers enke, en tredje er en fru Clausen, bosatt i Kristiansand og den fjerde er fru Kjøpmann Rolfsvåg i Bergen.Det er hennes sønn som er gitt opp som arving til dynastiets krone, men det tør altså hende at det er herr Ragnvald Jørgensen som kan gjøre krav på arveretten. Ragnvald Jørgensen er 37 år gammel, er gift og bosatt i Stavanger. Han er en beskjeden mann som meget mot sin vilje er trukket inn i denne sensasjonelle historien. Han vil imidlertid nå ta skritt til å få saken undersøkt nøye.Likesom sine slektninger i Kristiansand har han saktens hørt ymt om dette med det fyrstelige blod, men han har aldri lagt noe brett på det. Når saken nå imidlertid er kommet fram finner han det som sin plikt å få undersøkt de dokumenter som vedrører saken.KØHLER IKKE DEN VIRKELIGE HUGO KØHLER. ”Sørlandet” hadde i formiddag besøk av fru Køhler, som imidlertid mener å kunne dementere ovenstående. Hun vet å fortelle at hennes mann en tid før han kom til Norge, også oppholdt seg i Danmark, hvor han hadde omgang med en tysker som skulle være den virkelige Hugo Køhler. Disse to, altså erkehertug Johan Salvatore, som da gikk under navnet Johan Orth, og den virkelige tysk-danske Hugo Køhler, drev begge som litografer. Men så er det sannsynligvis inntruffet forskjellige ting, og av et kopi vi fikk overlatt av fru Køhler fra dokumentene som nå er til gransking i Bergen, ble den neste utvikling av historien følgende:Her i Danmark kjøpte han (Johan Orth) papirene til Hugo Køhler mot at Johan Orth tok seg av Køhlers hustru og barn. Grunnen til denne transaksjon, var at Hugo Køhler led av lungetæring og måtte ha luftforandring. Johan Orth sendte ham da for sine penger til Egypten. Fra nå av opptrer Johan Orth som Hugo Køhler. Han reiste til Sverige og arbeidet som tegner og litograf. Folk trodde at Johan Orth var gift med fru Køhler, men som han selv skriver i sine erindringer, var hun bare hans husholderske og knapt nok venner. Da hun fikk høre at hennes mann var død, på grunn av sin sykdom i Egypten, tok hun seg så nær av dette at hun selv døde derav. Dette var i Odense, hvor hun også ble begravet. Hun hadde hemmeligholdt Johan Salvatore v. Toscana`s identitet, inntil hun døde, men hadde på dødsleiet fortalt om dette til presten, men han tidde. Johan Salvatore v. Toscana som nå satt igjen med to barn etter Køhler .. (Her finner jeg ikke fortsettelsen....)Det fortsetter oppe på siden: En liten grav uten navn, bare med påskriften: Hugo Køhlers datter. Begravet 3. des. 1908, 6 år gammel. Hva denne datteren het, har vi ikke kunnet bringe på det rene, da verken domkirkens eller den katolske menighets kirkebøker inneholder opplysninger om dødsfallet. Noen av de danske barna kan imidlertid neppe dette ha vært. Fru Køhler ønsker foreløpig ingen ytterligere opplysninger å gi, så historien blir som sagt mer og mer broket, etter som den glir ut på viddene.BERGENSFOLK SJOKKERT.Bergens Arbeiderblad melder at det var mange mennesker i Bergen som ble mildest talt sjokkert da de så kjempeportretter av den siste Habsburgeren i Morgenavisen. Bladet mener at det er helt andre grunner til å lage oppstuss om fru Haldis Rolvsvåg enn den tingen at hun skal være av Habsburger-ett, og skriver:Vi skal innskrenke oss til å fortelle at fruen har hatt atskillig selskapelig omgang med tyskere under krigen. Offisielt heter det at tyskerne som kom til henne, var ”fetter” fra Østerrike. Denne påstanden hennes vil vi ikke argumentere mot, men bare si at det var ”uhorvelig mange ”fettere”. Hun har også vært arrestert et døgn, men berettigelsen av arrestasjonen skal vi ikke uttale oss om. Arrestasjonens årsak skal være at fruen i september ble sett gå inn på Ole Bull kino sammen med noen englendere. Folk reagerte kraftig ved fyrop og hun måtte retirere til Dokken der hun bor. Utenfor ”residensen” samlet det seg snart en velvoksen kø. Stemningen steg ytterligere og politiet måtte rykke ut. Senere på kvelden kom arrestordre mot fruen. Folk var tilfreds. Det er nok en alminnelig oppfatning at fruens omgang med tyskere har vært litt for intim. Det er et spørsmål som vi skal avholde oss fra å ta standpunkt til. Men at tyskerne har vanket i hjemmet hennes, er under alle omstendigheter uomtvistelig. Det er ikke i overensstemmelse med det vi kaller nasjonal holdning.Sønnen Frantz – tronpretendenten xxxxxx Dette som følger her tror jeg at jeg velger å ikke skrive. Må bare ta med dette som står nedenfor artikkelen, og som overhodet ikke har noe med saken å gjøre:Ny rasjon av spisesjokolade. Det blir en ekstra rasjon av sjokolade til jul. Det blir som før bare for kr. 1.10 pr. person. Utdelingen tar til 12-15.desember.*Smil* fra Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Christiansands Tidende 10.januar 1946SKIFTERETTSMØTE I HUGO KØHLERS BO.Kristiansand skifterett må avgjøre det Habsburgske familiespørsmål.De sensasjonelle dokumenter forlangt utlevert til Kristiansand.Tiltross for at bomassen etter avdøde litograf Hugo Køhler ikke er større enn ca. 5000 kroner påkaller skiftesamlingen adskillig større interesse enn den minimale formue skulle tilsi. Skiftesamlingen fant sted i går på Kristiansands Byfogdkontor og administrertes av hjelpedommer Øslebø. Fra Kristiansandsgrenen av familien møtte enkefru Køhler samt Anders Robstad som verge for datteren, fru Claussen. Som juridisk fullmektig var engasjert sakfører Hegg. Den annen part var hr. Ragnvald Jørgensen fra Stavanger, hvis juridiske befullmektigede var overrettssakfører Spieler.Ragnvald Jørgensen er sønn av Hugo Køhlers datter av første ekteskap Flora Køhler. Under alminnelige omstendigheter hadde arvedelingen vært enkel og grei og sannsynligvis ikke foranlediget noen reise fra Stavanger for Ragnvald Jørgensen i betraktning av at hans arvepart er så minimal. Men sensasjonen ligger i de berømmelige påstander som etterkommerne av annet ekteskap har fremsatt, at den Hugo Køhler som Ragnvald Jørgensen stammer fra ikke er identisk med den nylig avdøde. I 1896 byttet Hugo Køhler identitet med Hertugen av Toscana, alias Johan Orth, var det nå som døde og etterlot seg den beskjedne formue som nå skal deles.Forhandlingene forløp for så vidt svært usensasjonelt. Gjennom sin juridiske fullmektig framla Jørgensen papirer, utskrift av kirkebok etc. som beviste at han var sønn av litograf Hugo Køhler og begjærte arvesaken opptatt til offentlig skifte. (Her har journalisten bommet litt! Min anm.) Denne påstand ble tatt til følge. Den offentlige skiftesamling er enda ikke berammet, men når den finner sted må etterkommerne av annet ekteskap, hvis de fremdeles fastholder sine erkehertuglige påstander, reise arvetvist ad rettslig vei. De får da bevisbyrden, og så kommer Kristiansands skifterett til å treffe avgjørelsen i det Habsburgske familiespørsmål.Det oppgis at bomassen etter avdøde Hugo Køhler bare beløper seg til ca 5000 kroner vel og merke eksklusive de berømte dokumenter hvorpå arvingene av annet ekteskap grunner sine sensasjonelle påstander. Disse dokumenter beror som kjent hos svigersønnen kjøpmann Rolfsvåg i Bergen. Disse må nå også registreres og tas fortegnelse over, og det vil bli interessant å se hvilke dokumenter dette er og ennå mer interessant å få høre verdiansettelsen av dem. Men da de samme dokumenter også utgjør bevislighetene for påstanden om at Hugo Køhler var identisk med Johan Orth har kristiansandsfamilien forlangt dem utlevert til framlegging i skifteretten i Kristiansand, og man har tilskrevet kjøpmann Rolfsvåg med krav herom.Om ikke så lenge skulle vi altså ha de berømte dokumenter her i byen og arvingene vil atter bli sammenkalt til et offentlig skifte som nok vil sette spor i pressen ut over byens grenser.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Dagen Bergen 6.des. 1945MAYERLING-DRAMAETS GÅTE LØST?Var Hugo Koehler i Kristiansand identisk med erkehertug Johan!Merkelig arvesak for retten i Bergen.De rette arvingene til erkehertug Johan Salvatore von Toscana, den østerrikske keiser Franz Josefs nevø, er etterkommere til Hugo Koehler, som døde i Kristiansand i år. Det er blitt lagt fram dokumenter som av retten i Bergen er blitt erklært som gyldige bevis for at Hugo Koehler var identisk med erkehertug Johan Salvatore som man trodde var druknet i Nordsjøen i 1891. Arvingenes advokat hevder at Johan Salvatore var sønn av storhertug Ferdinand som var den rette arvingen til det gamle Habsburgerdynastiet og er nå i ferd med å ta skritt for å få kravene anerkjent.Anna Koehler i Kristiansand bekrefter i en samtale med Aftenposten at saken har vært for retten i Bergen og hun hevder at hennes mann var identisk med erkehertug Johan. Fru Koehler er født Henriksen og er fra Kristiansand.Aftenposten har også talt med dommerfullmektig Kjær i Kristiansand som på anmodning fra Koehlers etterlatte foretok en bevisopptagelse. Han mener at det er meget som tyder på at Koehler var identisk med erkehertug Johan. Han drev en litografisk anstalt og hadde vært i byen i omkring 40 år. Koehler har 4 døtre, hvorav to er gifte.Kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg i Bergen, som er gift med den ene av døtrene, har arbeidet med å få saken for retten. Hva det til slutt kommer ut av affæren er naturligvis ikke lett å spå om, men det er ikke utenkelig at den berømte Mayerlinggåten her igjennom kan bli endelig løst, skriver Aftenposten.JOHAN AV TOSCANA (i søvne) ”ACH NEIN ONKEL KAISER FRANZ JOSEF”!Habsburgsaken er dagens sensasjon i Kristiansand. Kristiansands Tidendes medarbeider treffer enkefru Køhler i et småborgerlig hjem i Skippergaten i Kristiansand.- Jeg har ikke visst sikkert at min mann var Johan av Toscana sier hun, men jeg har ant det, og forskjellige uttalelser han kom med tydet på at han hadde forbindelse med det østerrikske keiserhus. Hva Køhlers utseende angår er den umiskjennelige likhet med keiser Franz Josef og Køhler selv på hans gamle dager mest bemerkelsesverdig.Gudrun Køhler, den hjemmeværende datter, forteller at sammenhengen langsomt gikk opp for familien. Særlig i krigens tider måtte en være forsiktig med den slags. Hitlerregimet hadde ikke noe til overs for Habsburgerne. Men som sagt, jeg har lenge visst det, og det hendte at far kom med noen ord i søvne som f. eks: ”Ach, nein, ach, nein, Onkel Kaiser Franz Josef.Om Mayerlingdramaet sier datteren: ” Min far var ikke direkte innblandet i det, men på grunn av den saken kom far i unåde hos keiseren og resultatet ble at far, som var nærmeste tronfølger, ble forvist i 20 år. Så har han altså valgt å forsvinne. Papirene som omhandler Mayerling-dramaet, har ligget i dette stålskrinet her, sier hun, og viser fram et skrin. Det var også her papirene som beviste hans identitet lå. Papirene er nå sendt til Bergen. Det er mulig at far har brent de papirene som vedrører erkehertug Rudolf.Det er nesten fantastisk, skriver avisen. Her i Kristiansand befinner det skrinet seg som i mer enn femti år har mystifisert verden. Ingen har ant at det i byens gater har gått en mann som er identisk med den sagnomsuste Johan Salvatore av Toscana.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Christiansand Tidende 8.desember 1945DE HISTORISKE KJENNSGJERNINGER OM MAYERLINGDRAMAET – OG GUDRUN KÖHLERS VERSJON.Enten det er riktig eller et falsum er tilfellet Hugo Köhler like interessant.(Artikkelen har et bilde av Køhler med sin hund og datteren Gudrun i parken i Kristiansand.)Det en gang så berømte Mayerling-drama har plutselig fått en fornyet lokal aktualitet på grunn av de sensasjonelle påstander som Hugo Køhlers arvinger er kommet med, tilsynelatende på pålitelig grunnlag. Det turde derfor være hensiktsmessig å memorere de historiske kjensgjerninger så vidt det med de her i byen tilgjengelige midler lar seg gjøre.Dramaet fant sted i 1889, den 30. januar. Tronfølgeren i det daværende Østerrike-Ungarn, erkehertug Rudolf levde på mindre god fot med sin far, den steile og pedantiske keiser Franz Joseph. Grunnene til uoverensstemmelsen var mange. Rudolf selv var en ubalansert og voldsom natur og hans forskjellige eskapader hadde ofte vakt mishag også utenfor keiserhusets egne kretser. Hans ekteskap med den belgiske prinsesse var barnløst og avgjort ulykkelig.- Keiserens omgivelser hadde gjort mange anstrengelser for å få bedret dette forhold. Ikke minst av hensyn til tronfølgerspørsmålet, men uten hell.Det er også godtgjort at Rudolf hadde forbindelser innen radikale, nærmest anarkistiske kretser hvilket avgjort vakte keiserens mishag. Det ble også hvisket om at han hadde politiske planer om å foranstalte en revolt. Hans mål har antagelig vært enten å ta makten som konge av Ungarn, eller å innføre militærdiktatur i Østerrike-Ungarn og selv bestige dobbeltmonarkiets trone.Den ulmende misnøye med Frantz Joseph ga god grobunn for slike planer, der selvfølgelig i keiserens øyne var høyforrederi. Så kom historien med Maria Vetsera. Den 16 årige adelsdame ble Rudolf kjent med gjennom hennes tante Marie Wallersee – senere Radisch. Hun var av rang som ga henne adgang til de keiserlige kretser, men forholdet mellom Vetsera og Rudolf har kun spilt en rolle som nærmest må karakteriseres som en koblerskes.Det utviklet seg snart et forhold mellom kronprinsen og Vetsera. Hvordan det kom til det dramatiske klimaks vet man ikke. Romantiske forfattere vil ha det til at keiseren hadde nedlagt bestemt veto mot at forholdet fortsatte og det var en siste avskjedsfest de to ville feire hin skjebnesvangre natt på prinsens jaktslott Mayerling. Sikkert er det at de to dro dit ut ledsaget bare av et lite selskap venner. – Blant de tilstedeværende var prinsens tjener Loscheck, men ikke i noen av de tilgjengelige kilder er prinsens nærmeste venn, hans slektning Johan Salvatore av Toscana nevnt blant de tilstedeværende.Hvordan dramaet foregikk vet man ikke. Bare at om morgenen fant Loscheck de to døde i sengen. Begge med skuddsår. Det viste seg også at de begge hadde skrevet avskjedsbrev til sine pårørende så alt tydet på at her forelå et overlagt selvmord.En slik tragedie ble selvfølgelig midtpunktet for en sensasjonspreget interesse, innen i slike fremstående kretser var det enda mektigere interesser som forsøkte å dekke over skandalen. Dynastiske og politiske hensyn krevde det. Det er en av grunnene til at detaljene ved historien er blitt holdt så hemmelige at det hele er vevd inn i et nett av uklarhet og romantisk diktning.Historien om skrinet som Rudolf leverte til Marie Wallersee og som senere ble hentet av Johan Salvatore av Toscana stammer fra erindringer som Marie Wallersee under navnet Radisch utga i 1913 – delvis for å bortforklare sin andel i den pinlige historie. Da tendensen i hennes memoarer er så åpenbar synes det ikke som noe pålitelig kildeskrift. Men på den annen side er det ingen grunn til at nettopp dette moment skulle være oppdiktet, det tjente ikke hennes interesser. Historisk korrekt er det a all fall at Johan av Toscana ble betraktet som forlist med sin yacht i 1890 utenfor Sydamerika.Men legenden har også spunnet om hans person – mange mener han dro til en sydhavsøy og slo seg ned der – andre påstår han er sett som alminnelig arbeider i Sydamerika. Og nå legger altså Hugo Køhlers familie fram tilsynelatende pålitelige indisier på at den stillferdige kristiansandsborger var identisk med erkehertug Johan.Uten å ta hensyn til (uleselig) Uten å ta standpunkt til identitetsspørsmålet må man dog sette et spørsmålstegn ved den versjon av Mayerlingdramaet som Køhlers datter gir uttrykk for. Etter hennes versjon skulle Marie Vetsera ha drept sin elsker med en champagneflaske. Det er i seg selv nokså vanskelig for en 16 årig dame om hun er aldri så temperamentsfull. Dessuten gir det ingen forklaring på det skuddsår som kronprins Rudolf hadde. Frem for alt gir det ingen forklaring på de avskjedsbrev Maria skrev til sine pårørende.Detaljene i dette drama er som sagt tåkelagt av det Habsburgske keiserhus. Det kan hende at mangt er oppdiktet for å passe inn i den offisielle forklaring de ønsket å gi. Men at man diktet opp en forklaring om selvmord hvis (Fortsettes siste side). Denne fortsettelsen finner jeg ikke! Det er også et bilde av Køhlers hus i Kristiansand.NB! Det er mulig dette skal være en fortsettelse. Det er skrevet CT 8/12 -45 i margen. Det første som står her er absolutt uleselig for meg. Det handler tydeligvis om Clausen ... uvilje på sin svogers ... på å skaffe seg ny status som svigersønn(?) .. og Køhler gjorde inn ... ... med at forbindelsen .... .... ... i den slags kretser. ... .... .... ja han søkte til og med juridisk bistand og fikk av en sakfører her i byen en uttalelse om at det ikke var pent av svoger Claussen å ville bli svigersønn Claussen. Men på tross av Køhlers motstand fikk Claussen sin vilje igjennom – og ble gift. Det sies at gamle Køhler satt i haven på bryllupskvelden og gråt sine modige tårer i anger og ruelse over utviklingen. Han hadde tidligere irettesatt sin datter, advart henne mot giftermålet og sagt at hun ikke måtte innlate seg på dette, fordi hun skulle rettelig være prinsesse av høy rang og sitte på et slott.Fru Clausen - alias prinsessen med den høye rang som skulle sittet på et slott – havnet imidlertid med årene på Akershus, som jo også er et slags slott. Så for den saks skyls lå der litt av en skjebne i farens uttalelse. Hun havnet sammen med resten av den Claussenske familie i NS, hvor hun, etter folks utsagn, viste seg meget aggressiv og ikke var så nøye på det om hun truet andre nordmenn i forsøket på å få det som hun ville. Hun pleiet flittig omgang med tyskere og endte tilslutt i Tyskland som sykepleierske. Her fikk hun forbindelse med folk som øyensynlig trodde hennes historie om Habsburgerne. Hun sies å ha hatt med seg billeder av Franz Josef og av sin far, og disse folkene hun traff der nede skal ha advart henne mot nazistene som var alle Habsburgeres svorne fiender, altså også hennes og Køhler & Co. Hun kom visst senere til fronten og derfra sendte hun sin søster et brev, hvori hun, litt hysterisk forresten, skriver at dersom hun nå skulle falle, så måtte søsteren endelig fortelle mora at hun var av Habsburgsk opprinnelse.Hun falt imidlertid ikke, men havnet derimot etter nederlaget på .. (her tror jeg også det mangler noe... på sin kant – og at Gudrun selv hadde dagen mer enn opptatt med å passe butikken sin, så de kunne nok ikke hjelpe noe. Og dette forsto Schenck straks! Fru Køhler selv må ned gjennom årene ha hatt mer enn nok å stå i. Selv har hun 6 barn, dertil har hun måttet ta seg av de danske pikene etter den riktige Køhler, som hun sier, og også av barna deres, bl.a. den Ragnvald Jørgensen som bor i Stavanger. Og da dette ikke syntes å være nok, har hun også måttet ta seg av barna fra Claussens første ekteskap med hennes søster. Hun forteller selv at den avdøde fru Claussen kom til henne i drømme en natt og sa: Anna, du må ta deg av mine barn. Og det gjorde hun.Så har hun vært ”som en mor” for en lang rekke barn i IOGT, hvor både hun selv og gamle Køhler var ivrige og høye medlemmer, så det kan være meget i, at hun er trett av hele greia nå, som hun selv sa da vi snakket med henne. Men det var ikke annerledes enn at hun rett ofte ble grepet av sin egen fortelling, og da var det et tydelig oppbluss i talentet.Enten hun nå er enke etter en erkehertug eller ikke, så må en vel kunne si at hun er et hardt prøvet menneske, som har hatt mer enn sitt å stri med i de årene hun har levet, og som ikke ser ut til å ha høstet for meget av jordisk lykke.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Bergens Arbeiderblad 6. desember 1945: DEN FORTYNNEDE HABSBURGBLODÅRE I BERGEN. -Dynastiet som hverken champagneflasker eller forlis kunne knekke.- De norske etlinger virkeliggjorde på sin måte slektens ordtak: LA ANDRE FØRE KRIG, DU LYKKELIGE ØSTERRIKE, GIFT DEG. Meldingen om at en åre av Habsburgerblod er sprunget ut her i vårt kjære Bergen, er blitt litt av en verdens-senasjon. Det er Walter Clark Ferdinand Rolfsvåg som har giftet seg med en av erkehertug Johans Salvatore Toscanas døtre. Denne hertugen har under dekknavnet Hugo Køhler oppholdt seg i Kristiansand S. Her avlet ahn barn og drevb litografisk anstalt og et av disse barnene har så Rolfsvåg giftet seg med. Sønnen Frantz som nå blir «arving til Habsburgerdybastiet», har forøvrig navnet i orden og også kvalifikasjoner som peker i retning av tysk-østerikske aner. - Det skal vi imidlertid komme tilbake til et annet sted. Før vi kommer så langt skal vi gjenfriske i erindringen det såkalte Mayerlingdramaet. Rudolph av Habsburg var kronprins av Østerrike og keiser Frantz Josephs eneste sønn. Han var en usedvanlig intelligent og dyktig ung mann. I mai 1881 ble han gift med Stephanie, prinsesse av Belgia. Ekteskapet så først av ut til å bli meget lykkelig, men på et slottsball ble Rudolph dypt forelsket i en ung vakker baronesse, Marie Vetsera. Den 30. januar 1889 ble det medlt at Rudolph og Marias legemer var funnet på kronprinsens jaktstue Mayerling, et stykke utenfor Wien. Man gikk ut fra at keiser Frantz Joseph var så lite fornøyet med sin eneste sønns nye forelskelse «utenom ekteskap» at han nektet forbindelsen. I fortvilelsen over dette valgte han så den edelmodige utvei å skyte sin elskede og seg selv. DET NYE MAYERLINGDRAMA er ikke fullt så keiserlig. Tronearvingen har fest på Mayerling og hans elskede er også tilstede. Det har vært drukket og stemningen har vært upåklagelig. Elskerinnen begynte å uttale seg frimodig om hoffintriger og måtte tåle en irettesettelse av sin elskede. Da var det hun misbrukte champagnen for annen gang. Hun tok en flaske og knuste den i det keiserlige hode og dette var mer enn selv en habsburger kunne tåle. For ikke å snakke om hans tjener. Han fant at den ulykkelige forening mellom habsburgerhodet og champagne gikk på den keiserlige ære løs og skjøt den hissige Maria. For å gjøre det enklere innfører litograf Køhler i denne del av dramaet som under dekknavnet Johan Salvator osv. befinner seg ute på balkongen. Han blir tilkalt til bråket og blie således vitne til siste akt der elskerinnen dør. Frantz Joseph blir hellig vred over at sønnen ble drept på en slik forsmedelig måte. Saken dysses ned og en edel og vakker versjon av dramaet blir sendt ut samtidig med at litografen som eneste vitne får beskjed om å ryke og reise. Et år senere reiser den utstøtte fra Wien. Året etter går han ombord i en båt som av en eller annen grunn synker i Nordsjøen. Han kommer seg i land i Norge og starter forretning i Kristiansand. Bergens Arbeiderblad har vendt seg til ymse instanser i Bergen for å få greie på hvilke dokumenter Water Clark Rolfsvåg har bragt i marken for å bevise sin sønns rettigheter. Det hviler et mayerlinsk mørke over sakens dokumenter – foreløpig. Dommer Freuchen har ledet bevisopptakelsen. Hans munn er lukket med syv segl. Prosessfullmektig Friis Petersen kan ikke opplyse noe før hans klient kommer tilbake fra Oslo. Rettskjemikeren overlærer Johannesen og en bokbinder hvis navn vi ikke har fått, har sett på dokumentene og undersøkt om de er ekte. Byretten har etter oppfordring av hr. Rolfsvåg ledet bevisopptakelsen og dokumentene er nå sendt til prosessfullmektigen. Hr. Rolfsvåg befinner seg i Oslo i øyeblikket.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Det var fint Arnfrid :o)Denne artikkelen hadde jeg ikke, og jeg er ganske sikker på at det er mye mer skrevet om Køhler rundt omkring. Jeg har noen artikler igjen, men det får bli en fortsettelse imorgen. Nå skal jeg kose meg med Genealogen som er kommet i posten.*Smil* fra Rigmor