[#42015] Køhler-saken

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Bergens Tidende 6.desember 1945ARVINGEN TIL HABSBURGERNES TRONE LEVET I NORGE ET HALVT HUNDRE ÅR.Den nålevende arving er den 18 årige bergenser Frantz Rolfsvåg. En overlevert spådom om at en gammel mann fra Norden skulle gjenopprette det habsburgske dynasti.”Bergens Tidende” kunne i går oppklare Mayerlingdramaet og fortelle at arvingen til den østerrikske trone har levet i Norge nesten et halvt århundre. Alle ting er ennå ikke helt klarlagt i den oppsiktsvekkende saken, som nå vandrer verdenspressen rundt, men det synes å være helt sikkert at Johann Salvatore von Toscana er identisk med Hugo Koehler som døde i Kristiansand i år. Datteren av Johann som lever i Bergen, er den nest yngste av tre døtre. De to andre lever i Kristiansand. Den herboende etterkommer etter tronarvingen er gift med bergenseren kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg. Hennes navn er Alexandra. Deres sønn Frantz som er 18 år gammel, er altså den nålevende arving til den Habsburgske trone. Han er eneste barn. Hans to tanter i Kristiansand er gift. De har bare døtre.Fra ”Bergens Tidendes” utsendte medarbeider, Henrik Haugstøl. Kristiansand, 5 desember.I to menneskealdre har en hel verden interessert seg for det drama som en januardag i 1889 ble utspillet på det lille jaktslott Mayerling i nærheten av Wien, og dagen etter visste all verden at den østerrikske tronfølger Rudolf var funnet sammen med sin venninne Marie Vetsera. Begge var skutt, het det. Det har aldri lykkes å skaffe full klarhet om denne tragedie, som opptok alle mennesker på den tid. Historikere, romanforfattere, memoarskribenter, filmprodusenter og andre, alle har de søkt å trenge inn til kjernen av dramaet, men uten hell. Den versjonen som har vært den mest alminnelige, er at kronprinsen skjøt sin elskerinne og deretter seg selv.Grevinne Lariszh forteller i sine memoarer at tronfølgeren den 29. januar, dagen før tragedien, var kommet opp til Marie Vetseras tante, Marie Wallesee, med et jernskrin som han hadde bedt henne oppbevare inntil han kom og hentet det igjen. Når han ba om det, var det fordi han ikke torde ha det i sin besittelse, da keiser Frantz Josef, hvis dokumentene i skrinet ble funnet, ville måtte dømme ham til døden. Hvis ikke prinsen selv hentet skrinet, ville en annen gjøre det, men han skulle bare få det ved å nevne et løsen, bokstavene R.I.O.U. 14 dager etter kronprinsens og hans venninnes død kom det en mann til Maria Wallesee og uttalte løsenet og fikk skrinet. Hun hevder at den mann som hentet det var – grev Johann Orth av Toscana.Slekt fulgte slekt og en verdenskrig vendte opp ned på alt og nær sagt alle, også det mektige habsburgske rike. Men enn ikke en verdenskrig kunne utslette minnet om Mayerlingdramaet, selv om det kunne synes ubetydelig i forhold til det gigantiske drama som Europa på det tidspunkt var vitne til Atter og atter dukker det opp. Lærde menn gransket og gransket i støvete folianter og gamle dokumenter. Mayerling-prinsen og hans elskerinne var levende selv om de var døde, og nye teorier og spekulasjoner så dagens lys. Slik har det vært til det siste, men sløret er aldri blitt løftet helt. Nå synes det å være skjedd.Den mann som i omkring 40 år har levet en helt ubemerket tilværelse i Kristiansand, kan være identisk med Johann Orth, mannen som hentet det mystiske skrin, og arving til Habsburgernes trone. Johann Orth forsvant fra Østerrike året etter Mayerlingdramaet. Han dro på en jordomseiling, het det, og senere hørte en intet fra ham. Hans skip var forlist, og han selv druknet utenfor La Plata, visste en å fortelle, og det er hans papirer Bergens byrett nå har sett på.Tronarvingen oppholdt livet som litograf i Norge. ”Bergens Tidendes” medarbeider har i dag foretatt en undersøkelse i Kristiansand og talt bl. a. med Hugo Koehlers enke, Anna Louise Koehler, og den ene av hans døtre, Gudrun Koehler. Det er interessante ting som kom for dagen, så meget kan man vel si. En mann som het Hugo Koehler kom til Bergen fra Danmark i 1896. Han var litograf og hadde stilling i et firma der. Her ble han kjent med den vakre Anna Louise Henriksen, som han året etter giftet seg med. I 1906 flyttet ekteparet med sine tre små døtre til Kristiansand, hvor Koehler åpnet en litografisk anstalt og hvor han levet et lykkelig familieliv. Hans hustru forsto meget snart at hennes mann ikke var en herr hvem som helst – en rekke forhold sa henne det. Og den måte han oppdro sine barn på, pekte også i en bestemt retning og harmonerte for så vidt dårlig med hans økonomiske evne. Ikke så å forstå at han påtok seg ting som han forløftet seg på, men han anstrengte seg til det ytterste for at hans døtre skulle få en utdannelse og en oppdragelse som skulle gjøre dem i stand til å representere. ”Husk på at dere er prinsesser”, sa han ofte.Koehler var i alminnelighet meget taus om alt som angikk hans egen person, men av og til slapp det ut av ham vendinger og uttalelser som ga til kjenne at han var en annen enn Hugo Koehler. Umiddelbart før han døde 6. mai i år, overga han sin datter Gudrun nøklene til et jernskrin som han alltid selv hadde passet på, og som ingen andre fikk adgang til. Skrinet kunne bare åpnes på en bestemt måte, og denne ble datteren innviet i. Etter Koehlers død ble skrinet åpnet i nærvær av hele familien. Det viste seg at det inneholdt foruten en hoffkalender, en lommebok med forskjellige papirer og noen dokumenter som fortalte hvordan Mayerlingdramaet virkelig var foregått:Selvmordshistorien laget for å dekke over skandalen.Den 30.januar 1889 hadde kronprins Rudolf sammen med noen venner dradd ut til jaktslottet Mayerling, og han hadde denne gang vært dristig nok til å ta Marie Vetsera med. Det ble drukket en del, og den temperamentsfulle komtesse Vetsera ble under dette mer løsmunnet enn det sømmet seg en dame av adelig byrd. Hun sa enkelte sannheter om Habsburgerne, sannheter som kronprinsen fant seg beføyet til å irettesette henne for. Men den 16 år gamle, varmblodige komtesse lot seg ikke irettesette, selv ikke av dobbeltmonarkiets tronarving. Hun grep en champagneflaske som hun knuste i hodet på kronprinsen, som sank livløs om. Johann Orth og noen av hans venner sto under dette ute på balkongen, og like etter så de at kronprinsens trofaste kammertjener, Loschek, grep en pistol og avfyrte et skudd mot komtessen som falt død om. Han hadde villet hevne sin herre. Men sannheten, skandalen, måtte ikke komme frem til offentlighetens kunnskap, og så var det selvmordshistorien ble laget.En stormende scene mellom keiseren og Johann Orth.Kronprinsen og Johann Orth var ikke bare slektninger, de var også gode venner. Det rammet derfor erkehertug Johann meget hardt da hans fiender begynte å nevne hans navn i forbindelse med affæren. Ryktene kom også keiser Frantz Josef for øre, og han kalte Johann Orth til seg. Samtalen mellom de to slektninger ble meget dramatisk. Den utartet og Johann Orth ble hissig, trakk sin kårde og brekket den i to over sitt kne, hvoretter han kastet stumpene for keiserens føtter. Deretter rev han distinksjonene og ordnene av sin uniform og ga i hissige ord avkall på sin rett til Østerrikes trone. Keiseren ble rasende og idømte på stedet erkehertugen straffen: Han skulle i 20 år ha forspilt sin tittel og verdighet. Det var etter dette at Johann Orth forlot landet. Han skulle være reist på en verdensomseiling, het det, og det var sikkert også hans mening. Men hva keiseren ikke visste, var at Johann Salvatore av Toscana, som hans tittel også lød, kom til London og gjemte seg i millionbyens vrimmel. Keiser Frantz Josef angret sin harde opptreden overfor sin slektning og sendte ut en ekspedisjon som skulle lete etter erkehertugen, men naturligvis uten resultat.Lommeboken som ble funnet i skrinet, var altså kronprins Rudolfs, hoffkalenderen fastslo at Johann Orth var identisk med Hugo Koehler. Etter oppholdet i London, reiste han til Danmark, hvor han var i et par år. I tiden mellom oppholdet i Danmark og Norges-reisen har han også vært i Tyskland, hvor han antagelig fikk sin utdannelse som litograf. Han var herunder ansatt i generalstabens litografiske anstalt.Koehler bodde i Norge først i Bergen, deretter i Trondheim og fra 1906 altså i Kristiansand. Foruten sin litografiske anstalt drev han også en mindre frukt og sjokoladebutikk i et meget beskjedent hus like ved brua over Otra. Hans datter har nå overtatt forretningen. Koehler var en kjent skikkelse i Kristiansand. Man var tidlig oppmerksom på hans Habsburg-ansikt, (? Veldig utydelig skrift!) og ryktet om at han skulle være av fyrstelig avstamning som fra tid til annen dukket opp. (? Veldig utydelig skrift!) I de siste årene så man ham daglig gå gjennom parken med sin skotske fårehund. Han sviktet ikke en dag. Alltid snakket han med barna som lekte i parken, og de likte den gamle snille mannen med hunden. - Når var det De egentlig begynte å få visshet for at Deres far var identisk med Johann Orth? ”Jeg vil hjem, jeg vil hjem” - Det var vel, sier frk. Gudrun Koehler, da far var blitt syk. Da hendte det nemlig ofte han i villelse kunne rope: ”Ach nein, ach nein, onkel Frantz Josef”, og på dødsleiet lå han stadig og ropte på Frantz Josef. Han ble under sin sykdom ført til Kristiansand sykehus, men når vi kom opp til ham sa han alltid: ”Jeg vil hjem, jeg vil hjem”. Så tok vi ham da hjem, men her fortsatte han med å gjenta de samme ordene: ”Jeg vil hjem, jeg vil hjem”. – ”Nå er du jo hjemme”, sa vi. ”Nei”, sa han. ”Jeg vil hjem, jeg vil hjem. Dere forstår meg ikke”. Da skjønte vi at det var Østerrike han snakket om. - Sa han noe mer på dødsleiet? - Ja, han sa at vi skulle gjøre krav på familieeindommen, slottet Orth i Steiermark. Fars familie stammer opprinnelig fra Tivoli d´este i Toscana. Engang under krigen da det kom melding om at stedet var bombet ble han meget nedtrykt og var det i flere dager etterpå. - Var det ikke så at tyskerne og østerrikerne viste stor interesse for deres far. - Jo, mange av de mer fremtredende sjøoffiserer besøkte ham, men de var nesten uten unntagelse østerrikere. ” De må være klar over”, sa en av dem som måtte være orientert, ”at vi ikke arbeider for Hitler, men for Dem og Deres familie”. Noen av de østerrikske soldater som oppholdt seg i Kristiansand måtte også ha visst hvem han var. Da meldingen om fars død kom ut, gråt mange av dem. Far fortalte ofte, sier frk. Koehler, - at en overlevert spådom gikk ut på at en gammel mann fra Norden skulle gjenopprette det habsburgske dynasti. - Hvordan var slektskapsforholdet mellom deres far og keiser Frantz Josef? Far var sønn av keiserens nevø, storhertug Frantz Ferdinand. Koehler døde nærmest som en fattig mann. - Jeg husker, sier hans hustru, - at han ofte sa: ”Ach wie dumm, wie dumm ich war”. Hermed siktet han til den kjensgjerning at han hadde brukt opp 20,000 gylden i Danmark.Koehler ble begravet på kirkegården i Kristiansand. Familien ønsker imidlertid å få hans lik ført til Østerrike, slik hans ønske tydelig var. Det kommer om ikke lenge en bok bygd på dokumentene i det hemmelighetsfulle jernskrin.¨ Det er Koehlers svigersønn, kjøpmann Rolfsvåg i Bergen, som har tatt initiativet til det, men boken blir skrevet av andre. Det er også Rolfsvåg som på familiens vegne har tatt rettslige skritt for å få bl.a. sin 18 år gamle sønn Frantz´s rettigheter overfor huset Habsburg fastslått. Hvordan et krav i så måte vil bli oppfattet i Østerrike er ikke lett å ha noen mening om. Enkelt vil det sikkert ikke bli, det er jo heller ikke hver dag man setter seg slike mål.Etter det som er opplyst skulle altså Mayerling-dramaet være løst. Nå blir det altså historikernes tur til å gi sitt besyv med i laget. Noen uklare punkter er det ganske visst ennå i dette 60 år gamle drama. Det er nemlig opplyst at kronprins Rudolf og komtesse Vetsera hadde etterlatt seg brev hvori de meddelte at de ville begå selvmord. Brevet kan naturligvis være oppdiktet, men hvem vil bevise det?

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Christiansands Tidende 6. desember 1945. Sørlandets MorgenavisHUGO KØHLER TOK MAYERLING-DRAMAETS HEMMELIGHET MED SEG I GRAVEN.Var den aldrende Kristiansander identisk med Erkehertugen av Toscana, arving til Østerrikes Keiserkrone?Et eventyrlig livsløp avsluttet, og Kristiansand blir midtpunktet for en verdenssensasjon.Den 30. januar 1889 smalt det et par skudd i et lite jaktslott i Østerrike. Det var den østerrikske tronfølger Rudolf av Habsburg og hans elskerinne Maria Vetsera som skjøt seg. Grunnen til dette er aldri blitt fullstendig klarlagt, og nettopp som følge av den mystikk som hele historien er omgitt av er MAYERLINGDRAMAET den dag i dag gjenstand for fruktesløse spekulasjoner i tale, film og skrift, og de to revolverskudd har gitt gjenlyd gjennom alle de blod- og sensasjonsmettede år som er fulgt etter.Nøkkelen til hemmeligheten inneholdes kanskje i et stålskrin som Marie Larisch omtaler i sine memoarer. Hun forteller at dagen før tragedien kom tronfølgeren opp til Marie Larisch, Vetseras tante, og bad henne oppbevare et stålskrin med dokumenter. Han kunne når som helst vente undersøkelser og hvis innholdet ble kjent ville hans far være nødsaget til å underskrive hans dødsdom. Hvis han ikke selv kom og hentet det, skulle det bare leveres til en som nevnte bokstavene R.I.O.U. for henne.Dagen etter fant tragedien sted og 14 dager etter kommer en fremmed opp til henne, nevner de mystiske bokstaver og får skrinet utlevert. Hun gjenkjente denne mann som Rudolfs beste venn erkehertug Johann av Toscana. Men, slutter forfatteren, den fulle sannhet om dette vil aldri bli kjent, for i 1890 forliste Johann av Toscana en stormfull natt utenfor La Plata og skrinet hviler nå på Atlanterhavets bunn.Det er hva man har trodd inntil sensasjonen dukker opp. Erkehertug Johann av Toscana har levd i mange år her i Kristiansand under navnet Hugo Køhler, og mange kristiansandere vil kjenne den staselige eldre herren som døde den 6. mai i år. Han døde bare et par dager før Tysklands kapitulasjon offisielt forelå, også et av de mange trekk som gjør hans liv så dramatisk, for det er ting som tyder på at Køhler omgikkes med planer om å gjøre sin identitet kjent og sine krav gjeldende så snart forholdene i Europa tillot andre interesser enn krigen å oppta sinnene. Som sagt har man hittil trodd at hertug Johann av Toscana omkom ved forliset i Syd-Atlanteren, men det er ikke tilfelle.I 1896 dukker en Hugo Køhler opp i Bergen hvor han ernærte seg som litograf. Han giftet seg med en frøken Anna Louise Henriksen. Noe senere flytter ekteparet til Kristiansand hvor de drev en liten kortevareforretning, mange vil huske det skakke grønne lille huset på hjørnet av Elvegaten og Dronningensgate, som en barmhjertig regulering nå har fjernet for lenge siden.I ekteskapet hadde de tre døtre, hvorav to er gift. En med kjøpmann Rolfsvåg i Bergen, og en med Joachim Claussen, Oddernes. De levet et stillferdig, noe tilbaketrukket liv, og ingen har festet seg særlig ved dem. I de senere år har Køhler selv trukket seg mer tilbake fra forretningen. Hans helse sviktet for en del, men han såes ofte på benkene i parken, gjerne i følge med sin trofaste venn, en stor hund som støtt fulgte i hans fotefar. Han døde på sykehuset den 6. mai i år, 93 år gammel. Etter hans død fremlegger hans svigersønn, kjøpmann Rolfsvåg, papirer som beviser at Køhler er identisk med hertugen av Toscana som all verden trodde var omkommet ved forliset i Sydatlanteren. Bevisene er rettslig prøvet ved Bergen byrett og nå er det bare for familien å gjøre kravene gjeldende.Kravene på adelskapet og stillingen som østerriksk tronfølger har kjøpmann Rolfsvågs 18 årige sønn kanskje mindre interesse av. Eiendomsretten til slottet Orth og mange andre herligheter i Østerrike kan kanskje også fortone seg litt problematisk etter alle omkalfatringer. Men sikkert er det at den boken som de nå holder på å utgi med historikeres hjelp omkring Køhlers dramatiske liv vil bli EN VERDENSSENSAJON Og bringe dem opp i et ganske annet økonomisk plan enn familien hittil er vant til.Vi treffer enkefru Køhler i et småborgerlig hjem oppe i Skippergaten. Det er intet ved de fordringsløse værelser som fører tanken hen på Schønbrunn og keiserpalasset i Wien. Men fru Køhler selv har en stillferdig og verdig holdning som slett ikke ville stikke av i slike omgivelser.- Nei, sier hun på vår forespørsel. Jeg har ikke visst bestemt at han var Johann av Toscana. Men jeg har nok ant det, og forskjellige uttalelser han er kommet med tydet på at han hadde forbindelse med det østerrikske keiserhus. Men han ville ikke gjerne inn på det. Derimot ble våre barn oppdratt med det for øye å representere i større kretser enn våre vanlige. Meg interesserer ikke alt dette så meget, jeg er bare glad at vi har levd godt sammen i 46 år og at han gikk stillferdig her hjemme og var aktet og respektert av alle. Han var interessert i musikk, og han malte en del. Her skal de forresten se, sier fruen og viser fram et stort maleri av den østerrikske keiserfamilie som Køhler har malt.Det mest bemerkelsesverdige er den umiskjennelige likhet mellom keiser Frantz Joseph og Køhler selv på hans gamle dager, en likhet som enhver kan overbevise seg om ved å se iet historisk illustrert verk.Gudrun Køhler, den hjemmeværende datter, har mer å fortelle. - Egentlig når vi fikk vite det er ikke godt å si. Jeg tror saksammenhengen langsomt gikk opp for oss etter hvert, iallfall har jeg lenge vært klar over familieforholdet. Men særlig i krigens tider måtte en være forsiktig med den slags. Hitlerregimet hadde ikke noe til overs for Habsburgerne. Men jeg har lenge visst det, og det hendte at far kom med ord i søvne som f. eks. ” Ach nein, ach nein onkel Kaiser Frantz Joseph”. Derfor har jeg også kommet til å interessere meg for de historiske begivenheter omkring den tiden. - Ja kanskje De kan fortelle litt om Mayerling-mysteriet? - Det var min far ikke direkte innblandet i. Men på grunn av saken KOM FAR I UNÅDE Hos keiser Frantz Joseph. Rudolf var jo hans beste venn og det var visst et dramatisk oppgjør med keiseren. Resultatet ble at far som i grunnen var nærmeste tronfølger, nå ble forvist for 20 år. Så han har altså valgt å forsvinne fra arenaen og har levd sitt stille liv her. Han har sikkert vært i Sverige og Danmark, og enkelte ting tyder på at han hadde vært i London før han kom hit. - Hvor var han blitt litograf? - Han var kartograf i den østerrikske generalstab. På den måten kom han inn i faget. - Papirene som omhandler Mayerling-dramaet? - Har ligget i dette stålskrinet her. Det var også her de lå de familiepapirer som beviste hans identitet. Frøken Køhler tar fram et aldrende stålskrin. - Jeg kan ikke fortelle mer om det, og papirene er nå sendt til Bergen. Det er også en mulighet for at far har brent de papirer som vedrører erkehertug Rudolf, kanskje han ikke ville at hemmeligheten skulle komme opp. Men i dette skrin har en funnet saker som er merket med de mystiske initialer R.I.O.U. De husker det som var kjennetegnet som erkehertug Rudolf oppga for å utlevere det.Det er nesten for fantastisk. Her i et fredelig hus i Skippergata i Kristiansand befinner det skrinet seg som i mer enn femti år HAR MYSTIFISERT VERDEN Og som man trodde lå på bunnen av Sydatlanteren. Og i byens gater har det i en menneskealder gått en fredelig gammel herre som har levd et anonymt og stillferdig liv. Ingen har ant at han var identisk med den sagnomsuste Johann av Toscana og at han bar på den hemmelighet som hele verden har beskjeftiget seg med. Kanskje han tok den med i graven også. (Forts. 6. side.)JEG ER HELT SIKKER I MIN SAK sier Rolfsvågs advokat.KØHLER HADDE MED SEG TING FRA ØSTERRIKE SOM FJERNER ALL TVIL. Erkehertugens nærvær på Mayerling kan være årsaken til hans flukt fra fedrelandet. Forts. fra 1. sideFra Bergen meldes til Tidende at en av Morgenavisens medarbeidere i går hadde en samtale med fru Halldis Alexandria Anna Rolfsvåg, datter av Hugo Køhler, i hennes hjem. Hennes sønn, den 18 årige Frantz var også tilsted. Fruen ønsket imidlertid ikke å uttale seg før hennes mann kom tilbake fra Oslo, hvor han for tiden oppholder seg. - Vi har jo lenge kjent til dette, sier fruen, men det var en overraskelse for meg at det allerede er kommet opplysninger til pressen. Det er min mann alene som har med denne sak å gjøre og jeg er derfor helt avskåret fra å gi opplysninger av noen art. Frantz ønsket heller ikke å uttale seg.Overrettsakfører Odd Friis-Petersen, kjøpmann Rolfsvågs advokat, erklærer kategorisk - Jeg er helt sikker i min sak. Det finnes ingen tvil. Og om en eventuelt nærer en mistanke om at det her skulle dreie seg om et enestående falskneri fra Køhlers side, fortsetter advokaten, da kan en møte dette argument med spørsmålet: Hvorfor har Køhler hele tiden – i alle disse årene – tiet med dette? En svindler ville selvsagt ha utbasunert saken etter beste evne og skaffet seg fordeler av det. Men det er verken på dette eller noe annet argument rettens og min overbevisning bygger. - Hva bygger De så Deres overbevisning på? - Dels Hugo Køhlers opptegnelser, dels ting han har tatt med seg hjemmefra. Det er spesielt en ting han hadde med seg fra Østerrike som han ikke kunne fått tak i hvis han ikke var den rette mann. Jeg vil ikke uttale meg ytterligere på dette tidspunkt, slutter advokaten, og etter disse uttalelser er hans munn lukket med syv segl.Det kan for øvrig opplyses at Køhler før han kom til Bergen oppholdt seg i Trondheim. Da han bodde i Østerrike utga han to bøker. I den ene boken la han fram en plan om ny hærordning for Østerrike. Der er dem som mener at hvis disse retningslinjer var blitt fulgt ville verdenskrigen fått et annet forløp! Køhler viste i det hele tatt alltid en sterk interesse for militære spørsmål.En av Bergens Tidendes medarbeidere har hatt en samtale med kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg. Han er gift med en av erkehertug Johanns døtre. Hr. Rolfsvåg har alle erkehertugens papirer i sin besittelse og er den som har arbeidet med saken her i Norge. Saken har vært for retten i Bergen til fastslåing av papirenes identitet. Kjøpmann Rolfsvåg har på grunnlag av papirenes innhold og det som erkehertugen har fortalt sine pårørende gitt oss en framstilling av saken der det bl.a. heter:Hugo Køhler snakket ikke om sin opprinnelse. Flere ganger var han alvorlig syk, og da lot han det skinne igjennom at han ikke var den han ga seg ut for, slik at hans familie var på det rene med hans identitet, da papirene etter hans død ga full beskjed om ham og hans liv. Ved erkehertug Rudolfs død var Johan arving til tronen, men like etter var det at han dro ut på den reisen som verden hittil har trodd ble hans siste. Hva årsaken kan være til at han forlot sitt fedreland kan neppe sies med sikkerhet, men det er sannsynlig at hans nærvær ved dramaet på Mayerling-slottet har gitt anledning til skumlerier fra hans motstanderes side, og at han som en ærekjær mann heller rystet landets støv av sine føtter.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Christiansand Tidende 7. desember 1945.DET ER FLERE HABSBURGERE I NORGEBefrakter i Stavanger rettsmessig arving til dynastiet?Hugo Køhler var gift to ganger.Dagbladet Rogaland hevder at hvis det var erkehertug Johan Salvatore av Toscana som var identisk med Hugo Køhler da er hans eldste mannlige barnebarn å finne i Stavanger. Det er i tilfellebefrakter Ragnvald Jørgensen som er arving til Habsburgdynastiet. Bladet har i formiddag talt med hr. Jørgensen, som bare smiler av det hele og sier at han ønsker så liten publisitet om dette som mulig. Han har ikke tatt noen skritt til å få saken undersøkt. Han forteller videre at hans bestefar, Hugo Køhler, var gift to ganger. Jørgensens mor, Flora Alexandra, er født i Danmark, og hans mormor døde i ung alder. Senere flyttet Hugo Køhler til Norge og arbeidet i Trondheim og i Bergen, før han kom til Kristiansand. Der traff Flora Alexandra Køhler Harald Jørgensen, som hun giftet seg med og deres eneste barn er Ragnvald Jørgensen. Fru Jørgensen døde før siste verdenskrig. Hennes mann er nå bosatt i Moss. Han arbeidet her i byen i mange år.Hugo Køhler ble gift annen gang og har fire barn i dette ekteskapet. En ugift datter er død, en annen ugift lever sammen med Køhlers enke, en tredje er en fru Clausen, bosatt i Kristiansand, og den fjerde er fru kjøpmann Rolfsvåg i Bergen. Det er hennes sønn som er oppgitt som arving til dynastiets krone, men det tør altså hende at det er herr Ragnvald Jørgensen som kan gjøre krav på arveretten.Ragnvald Jørgensen er 37 år gammel, er gift og bosatt her i byen. Han er en beskjeden mann som meget mot sin vilje er trukket inn i denne sensasjonelle historien. Han vil imidlertid nå ta skritt til å få saken undersøkt nøye. Likesom sine slektninger i Kristiansand har han saktens hørt ymt om dette med det fyrstelige blod, men han har aldri lagt noe brett på det. Når saken nå imidlertid er kommet frem finner han det som sin plikt å få undersøkt de dokumenter som vedrører saken.Bergen 7. des.(NTB): Etter de opplysninger ”Dagen” har innhentet om arvingene til Habsburgdynastiet har det ikke vært noen rettssak i egentlig forstand som anført i telegrammene. Rolfsvåg og hans prosessfullmektig, o.r.sakfører Pettersen, har i løpet av de siste måneder utvirket en del bevisopptagelser ved dommer Freuchen i Bergens byrett. Dette har vært gjort for å få dokumentert visse papirer og annet materiale som rolfsvåg mener har betydning. Bl.a. har rettskjemiker Johannessen undersøkt de framlagte ting som Køhler hadde i sin besittelse og avgitt sin betenkning. Bevisopptagelsen var ferdig her i byen for vel en måned siden. Det er så vidt vi skjønner ikke riktig å si at retten har slått fast at identiteten er i orden.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Christiansands Tidende 6. februar 1929MAYERLING - DRAMAET. Et 40 aars minde.Hen paa eftermiddagen, onsdag den 30. januar 1869, meddelte en ekstrautgave av ”Wiener Zeitung” at kronprins Rudolf av Østerrike var avgaat ved døden efter et hjerteslag, ” i sin manddoms bedste aar”. Meddelelsen vakte uhyre opsigt, og dens enkeltheter blev ikke trodd. Kronprinsen var rask og livlig som nogensinde, og ryktet bredte sig, at han var dræpt under en jagtutflugt. I to dage holdtes hele Europa i spænding, indtil hoffet i Wien den 1. februar om formiddagen lot meddele, at kronprinsen hadde søkt døden for egen haand. Men meddelelsen kunde ikke slaa ryktene ned, snart viste det sig, at man ved siden av kronprinsens lik hadde fundet liket av hans veninde, den skønne baronesse Vetsera, skudt i tindingen.HVAD DER FOREGIK PAA SLOTTET I MAYERLING.Intet andet fyrstelig drama har sat sindene i bevægelse som dette. ”Kronprinselitteraturen” er enorm, til gjengjæld næsten overensstemmende. Men den virkelige sammenhæng faar verden aldrig at vite. Kronikørene fra datiden fortæller følgende: Om formiddagen den 29. ankom kronprins Rudolf til det ensomt beliggende slot ved den lille landsby Heiligenkreutz – Mayerling. Han var sammen med nogen venner, men trak sig tidlig tilbake. Alle vidste at den livlige kronprins var sterkt kvindekjær, og at han ofte hadde eventyr. Man vidste ogsaa om hans forbindelse med baronesse Vetsera. Om morgenen fantes kronprinsen og baronessen døde.Videre fortelles det nu, at kronprinsens ven, grev Josef Hoyos, straks tok til Wien og fik foretræde for keiserinde Elisabeth, som atter overbragte meddelelsen, uten vidner, til Franz Joseph. Om aftenen hadde greven foretræde for kronprinsesse Stephanie. Om aftenen den 31. januar meddelte en kgl. Bekjendtgjørelse, at kronprinsen hadde fundet døden for egen haand i et tilfælde av vanvid, - et haardt slag for det iforveien haardt rammede (?) keiserhus. Men rykterne vilde ikke tie.DEN HEMMELIGE BEGRAVELSE. Og de fik livlig næring, bl.a. i følgende:Tidlig om morgenen, i storm og regn, kjørte en likvogn op paa kirkegaarden i Heiligenkreutz – Mayerling. Den bar en hastig sammentømret kiste, og i den laa den skønne baronesse Vetsera, som kronprinsen aar i forveien hadde lært at kjende ved en soiré paa slottet. Et taust følge samlet sig om kisten: den dødes slægtning, grev Stockau, Aleksander Baltazzi, en ven av kronprinsen, og nogen faa repræsentanter for Wiens politi. Saa stor hast hadde man med at utslette sporene, at de alle maatte delta i gravens kastning.Kisten sænkedes – og baronesse Vetsera tok hemmeligheten med sig i garven. Aar efter aar har rykterne holdt sig om mysteriet. Det er aldrig blit opklaret. Med sikkerhet vet man kun, at kronprinsen ikke er blit skudt, eller har skudt sig selv.Liket har merker av et slag. Og legenden vet at fortælle, at baronesse Vetseras mand myrdet kronprinsen. Han trængte ind i slottet, og da han fandt kronprinsen og baronessen, grep han rasende en champagneflaske og knuste med et eneste slag kronprinsens hjerneskal. Fortvilet over kronprinsens død grep da baronesse Vetsera en revolver og skjøt sig gjennem tindingen.Dette er legenden om dramaet for 40 aar siden, men om det er sandheten faar man neppe nogensinde at vite. Paa den lille kirkegaard i Heiligenkreutz – Mayerling findes en grav. Den er omgit av et faldefærdig jernrekverk, og over en hvit sten reiser sig et sort kors. Paa stenen staar: Her hviler Mary, friherrinde v. Vetsera, født den 19. mars 1871, død den 30. januar 1889. Nedenunder staar: Som en blomst folder mennesket sig ut og blir brudt.Graven besøkes sjelden. Kun faa besøkende vet, at den simple inskription paa den hvite sten er, slutningen paa en tragedie, som vel neppe nogensinde vil ophøre at beskjæftige verden.

[Gjest Siw Sværholdt]

Må bare flire litt.'Men sikkert er det at den boken som de nå holder på å utgi med historikeres hjelp omkring Køhlers dramatiske liv vil bli EN VERDENSSENSAJON 'Det hørtes umiskjennelig kjent ut:-)Det var i 1945

[Gjest Per Helge Seglsten]

Den siste avis-avskriften, den skal kanskje være fra 1909, og ikke 1929?

[Gjest Arnfrid Mæland]

Ja, her ble det jo mye interessant, må jeg si.Men jeg lurer på en ting: Er JFJ tatt av saken? Køhler er fjernet fra hans nettside, og ved søk får jeg nesten bare treff på politikeren JFJ. Eller kanskje han sitter og skriver på boken...

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei igjen :o)Per Helge: Datoen 6.februar 1929 er skrevet på begge kopiene jeg har fått.Her kommer resten av det jeg har:Dansk avis 20.januar 1891. Johann Orths Skjæbne.Hamborg den 19de Januar. Fra Iqnique meldes, At et Sejlskib er ankommet dertil efter 190 Dages Rejse. Dette Skib har overstaaet de samme Storme som man troer have ramt Johann Orths Skib. Man har af denne Omstændighed fattet haab om, at Johann Orths Skib maaske er frelst. Jeg tar med brevet som Arne Mjåland mottok fra Hamburg, Sannsynligvis i forbindelse med at Køhler i almanakken skrev at han hadde kjøpt Køhlers papirer på et herberge i Hamburg.Betriebsgesellschaft Ballinstadt mbH, Büschstr. 7, D 20354 HamburgHamburg, den 5.3.2007Sehr geehrter Herr/Mjaland,Ihren Brief haben wir erhalten und die Suche nach Johann Orth/Hugo Köhler Durchgeführt. Leider haben wir zu beiden Personen keinerlei Hinweise Gefunden. Folgende Quellen wurden durchsucht:• Kirchenbücher• Fremdenmeldeprotokolle• Passprotokolle• PassagierlistenIn keine Quelle hat sich ein Hinweis auf eine der beiden Personen gefunden, deshalb ist davon auszugehen, dass, sofern die Personen sich im Hamburg befanden, beide nur für einen sehr kurzen Zeitraum in der Stadt blieben und sich polizeilich nicht anmeldeten.Mit freundlichen Grüssen Andrea Brinckmann.Da har jeg delt med dere det jeg har fått tilsendt av Arne Mjåland av avisartikler som omhandler Køhler og Mayerlingsaken.Mvh og *Smil* fra Rigmor

[Gjest Tore H Vigerust]

til 3131: det er vel årstallet 1869 som er feil for 1889

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Tore har selvfølgelig rett :o)Jeg har skrevet 1869 istedet for 1889. Det ble kanskje litt mye på en gang.Det korrekte årstallet for artikkelen i Christiansands Tidende, som jeg har gjengitt i 3129 er 6.februar 1929. Dette er `Et 40 aars minde`, vedrørende Mayerling. Beklager det.*Smil* igjen fra Rigmor

[Gjest Per Helge Seglsten]

I så fall er det sannsynlig Köhler har lest denne artikkelen, særlig siden han solgte avisen i kiosken sin. Det er vel denne historien og andre, sikkert likelydende artikler i andre aviser, som har gitt næring til historien hans.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

To sjeler - en tanke der Per Helge :o)Likevel tror jeg at han begynte å leke med denne ideen lenge før 1929. Han har kanskje plukket opp litt her og litt der i sin avislesing, noe som igjen medførte to forskjellige versjoner av Mayerlingdramaet fra hans hånd.Det skulle vært riktig moro å sett samtlige artikler som ble skrevet om Mayerling og om Køhler.En stor takk til deg Arne Mjåland, som sendte meg det jeg har fått :-))Mvh og *Smil* fra Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Asbjørn Karlsen har jo også gjengitt noen avisartikler som omhandler Køhler og Mayerling på sin side om Kristiansand; Biografi - Køhler: LenkeUnder hans link der til slekten i Sverige Danmark,Hugo Køhler i Danmark (som omhandler Køhlers første kone Clara Josefine Levin og funderinger rundt det at hun skulle ha jødisk opprinnelse) fant jeg noe interessant han har skrevet:`Det at vi nå er inne på jødiske slekter bringer forøvrig inn noen nye dimensjoner i Køhlers fantastiske liv. Køhler hadde mye kontakt med den tyske okkupasjonsmakten under krigen i Kristiansand. Hvordan stilte de seg forhold til de to jødiske barna. Visste de noe i det hele tatt. Var dette en medvirkende årsak til at Køhler holdt sin identitet hemmelig og først etter krigens slutt, la fakta på bordet. Dette virker jo faktisk sannsynlig og må taes med i videre betraktninger rundt Køhlers liv´.Asbjørn Karlsen nevner ikke noe om hvor han har det fra at Køhler hadde mye kontakt med den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Med tanke på noe av det jeg har gjengitt i avisartiklene overfor, må en vel da kunne undre seg over om ikke dette var gjengs hos hele familien å ha nær kontakt med tyskerne. Mvh og *Smil* fra Rigmor

[Gjest Berit Frank Pagh]

Hej Rigmor,Jeg tror, at den tekst du citerer, stammer fra en meget tidlig 'Brainstorm'.Idag ved vi jo, at Clara Josephine Levin ikke var af jødisk herkomst. Og at Køhler heller ikke 'la fakta på bordet'.Mon ikke vi kan gå ud fra, at der heller ikke er belæg for udtalelsen om den megen kontakt med okkupationsmagten.Så kan man undre sig over, at teksten stadig er at finde på hjemmesiden, men .... det er jo blot én af de mange ting som kan undre. : )Hilsen, Berit.

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei igjen Berit :o)Jeg er enig med deg i hva du sier, men det er uttalelsen: `Køhler hadde mye kontakt med den tyske okkupasjonsmakten under krigen´, som jeg reagerte på. Det virker som at dette er fakta som slås fast - noe som var kjent.Hadde jeg vært usikker ville jeg nok skrevet: Det kan synes som om Køhler hadde mye kontakt etc..Men - det er måske bare `hjernemyldring´, som du antyder.*Smil* og hilsen fra Rigmor

[Gjest Arnfrid Mæland]

Jeg kan sende AK en mail å spørre om det finnes sikker dokumentasjon for dette, og i tilfelle hva og hvor.Hilsen Arnfrid

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Det høres bra ut Arnfrid :o)*Smil* fra Rigmor

[Gjest Arnfrid Mæland]

Har sendt han mail.A

[Gjest Iver Mosvold]

Det ville vært interessant å vite når i H. Køhler valgte å gå inn i sitt en-manns-rollespill som Johan Orth, alias H.Køhler.H. Køhler må ha hatt et formidabelt problem fra dette øyeblikk, da han ikke kunne tillate seg en ekte vedkjennesle for den tiden fra sitt liv som lå forut for dette ”identitets-skiftet”.Han måtte ballansere mellom det å være seg selv, og samtidig holde varme i troen på at han egentlig var Johan Orth. I hvilken grad han eventuelt også dro med andre med i dette rollespillet, er jo et interessant spørsmål, som vi bare stykkevis kan se, og ane følgene av.Men mye kan vel tyde på at Køhler, uavhengig av denne Habsburger-fantasien, var på flukt fra sin egen fortid. Kanskje det var en komfortabel løsning å gå inn i dette rollespillet, som oppveide de store problemene som hans fortid avstedkom.Men denne flukten får også et tragisk skjær, som han nærmeste har måttet tåle, - særlig når flukten kunne (og burde) få sin ende i 1945.Men der tok man grundig feil, da spillet fra nå av virkelig tok av, men med andre aktører enn H. Køhler selv.Når man leser Christiansands Tidende og Bergen Arbeiderblad 1945-utgaver, og tenker oss konteksten med landssvik-oppgjør etc..- så er det tydelig at man gjør grundig narr av hele Habsburger-prosjektet med Mayerling-drama og det hele, og setter store deler av H.Køhlers familie, i en slags gapestokk. (Man hadde mange andre, og mer raffinerte ydmykelsesmetoder i 1945.)En ting har vært hva H. Køhlers samtidige har måttet tåle. En annen ting er hva senere etterkommerne er blir gitt av ydmykelser, som følge av dette sirkuset.Rett nok kan H.Køhlers liv og hans Habsburger-fantasi være interessant for både genealoger og psykiatere, og jeg full av beundring for Rigmor Waler Iversens genealogiske arbeid om Hugo Køhler, og formen arbeidet er blitt presentert på (særlig artikkelen i Genealogen).At det stadig drypper inn nye ting, kaster spennende lys over Køhler-fenomenet, kan vi, med god personlig avstand til de involverte, humre og le over. (Jo, det er mye som er rasende komisk også!)Men vi bør vel ta med i beregningen at Køhler-saken også handler om vår egen samtid, og at vi fortsetter å vise forsiktighet med tanke på de som eventuelt føler seg rammet i denne saken. – Særlig de ikke har bedt om noe fokus.IM

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei Iver :o)Jeg synes du hadde et godt og tankevekkende innlegg her. Jeg syns det var riktig av meg å skrive ned og dele med dere alle disse avisutklippene Arne Mjåland har tatt var på i forbindelse med saken.Vi har jo fått beskjed fra JFJ at saken ikke på noen måte er avsluttet fra hans eller oppgivernes side. Tvert imot: 'Det er nå det begynner' - Gravåpninger og DNA.Køhlers etterkommere har vært aktivt medvirkende med fullt navn i pressen både i Norge og Østerrike, og at noen nå plutselig velger å 'lukke sin munn med syv segl', ser jeg bare på som en repetisjon fra 1945.Du ønsker som de fleste av oss å finne ut mer om Alexander Hugo Køhler, og hvem han var når du skriver: ' Det ville vært interessant å vite når H. Køhler valgte å gå inn i sitt en-manns-rollespill som Johan Orth, alias H.Køhler'.Da ønsker jeg å gå 110 år tilbake. Da finner den 18 årige Anna Lousie Hansine Henriksen ut at hun har blitt gravid med den 37 år gamle A.H.K. Hun vil nok se det som den naturligste løsning at han skal fri til henne.Hvordan kan dette løses? Giftermål? - Nei. A.H.K. er fortsatt gift med Anna Camilla Albine i Danmark, og har ikke fått noen skilsmisse fra henne. For å si det rett ut; han sitter i det til langt oppover halsen.Han ønsker ikke å miste denne vakre unge frøkenen han har klart å få tak i, så da må han vel prøve å finne en eller annen forklaring på sin livssituasjon, (sine 2 døtre fra 1. ekteskap) og hvorfor han ikke kan inngå ekteskap, fordi han fortsatt er gift.Så her kan man jo la tankene flyve og spørre seg selv hvordan han forklarte (bortforklarte) den unge gravide Anna Louise Hansine dette?Anna Louise Hansine reiste til Stavanger(!) ogfødte datteren Anna Alexandra, og Køhler skriver seg som enkemann. Permanent sidelenke: [url="http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=3666&idx_id=3666&uid=ny&idx_side=-163>LenkeDenne datteren ble bare 14 dager gammel: Permanent sidelenke:

[Gjest Iver Mosvold]

Hjertelig takk for responsen Rigmor.Nå var ikke adressen for formaningen min rettet mot deg. Avisutklippene til Arvid Mjålands er jo også høyst relevante for en konstruktiv Køhler-debatt. Derfor er det flott at denne typen informasjon også når fram til alle oss andre som følger denne debatten.Men nå dreier ikke Køhler-saken seg ikke lenger om Køhler/Orth-problematikken. Jeg tror denne problematikken fikk sitt sluttdokument i din artikkel i Genealogen.(Reservasjon: Artikkelen eller deler av den, kan selvsagt få sin imøtegåelse og tilsvar fra JFJ eller andre innen rimelig tid, og da er vi for så vidt i gang igjen.)Køhler-saken har derimot gått mot en studie i livsløgn, med alle de familiære sidene dette har, både som årsak og som virkning. Og da kommer vi fort inn på et vanskelig område som fører oss helt inn i nåtiden selv om det antakelig er 110 år siden løgnen oppsto.Og i nåtiden skal dette altså forsterkes med en komplett unødvendig DNA-prøve og gravåpning. Det er i lys av dette jeg fant formaningen betimelig, så ikke debatt-aktørene overser at også livsløgns-offere har rett på beskyttelse (også event. mot seg selv). IM

[Gjest Arnfrid Mæland]

Nå kan man søke i papirutgavene til VG fra 1945. Fikk kun et treff på Hugo Koehler, dette er fra VG 8.12.1945;

[Gjest Jan Frode Johansen]

Jeg vet at Agderposten arbeider med å digitalisere sin egen avis.Er det noen som vet om Agderposten har begynt å legge disse ut? Det er visst en betalingstjeneste der en har et brukernavn og passord.Mvh Jan Frode Johansen

[Gjest Jan Frode Johansen]

Bergens Tidende 6.desember 1945

[Gjest Jan Frode Johansen]

Fortsettelse Bergergens tidende 6.desember 1945