Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Torleif Odland

[#63567] Å miste et barn.

Recommended Posts

Gjest Torleif Odland

Når en leser det gamle kirkebøker over døde, står der, jordfestet dødfødt barn til NN og hustru. For noen år siden rullet en sak gjenom Kirkedept. korridorer. Mange hadde mistet et barn, men ingen grav å gå til.(Jeg og min kone var en av disse)Det ble satt søkelys på en ordning som eksisterte til slutten på 1970 tallet, at dødfødte barn ble lagt i en ukjent grav.Etter denne saken kom opp, har nok mange prøvd å finne en grav, noe som skulle vise seg å være både vanskeligt og problematisk. Spørsmålet mitt er: Vet noen, når tid denne praksis startet?Jeg har prøvd å undersøke dette men det virker håpløst å få et skikkeligt svar.Kan denne stilltiende ordning mellom sykehus og tildels vår kirke, være før 2 verdenskrig tro?Mvh. Torleif Odland

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Berit Knudsen

Kan ikke denne praksisen ha vært et relgionsspørsmål? De dødfødte ble jo ikke døpt?Fra 1783, eller før, ble små barn, og antar dødfødte, lagt i samme kiste som voksne på Kongsberg. Sikkert andre steder i landet også. Mulig at det på Kongsberg ble gjort pga. plassmangel? Lenke

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Torleif Odland

Jeg kjenner ikke praksisen over hele landet Berit, men jeg vet at fra min hjembygd på Vestlandet ble det fortalt at dødfødte ble begravet med egen grav. Den jeg da henviser til er fra 1912. Men jeg vet også at i Bergen ble den praksis du nevner brukt, men jeg tror at foreldrene ble orientert på den tiden.Mvh. Torleif

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Heljar Westlie

Jeg har gjort mye avskrifter for V. Toten, fra ca. 1840-1940, og har lagt merke til at udøpte, dødfødte og unge barn er gravlagt på samme dag som en voksen. Tør ikke å si at det er konsekvent slik, men meget hyppige forekomster. Det er nærliggende å tro at disse små ble plassert i samme kiste eller grav som den voksne.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Torleif Odland

Mange takk Heljar, trolig har dette landet da stått stille på dette området, for jeg har fått opplysninger om at denne praksis forlengst var opphørt i våre naboland.Mvh. Torleif

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Torleif Odland

La meg si det slik,i gamle dager førte i allefall presten det inn i kirkeboken, som et dødfødt pigebarn eller drengebarn og dato. I nyere tid ble de dødfødte bare fjernet, foreldre(oss) ble blandt annet gitt beskjed om mulig obduksjon. Når en så noen dager senere tok henvendelse på nytt, var det døde barnet allerede begravet. En fekk aldri vite hvor.Derfor kan en lurepå hvordan det for ble tenkt i den tiden. I helt gammel tid, kunne en ikke begrave et dødfødt barn på kirkegården, utallig er dei historiene om hva som er funnet både i kirkegårdsmurer og i kirkemuren av dette mørke historie, der en prøvde å få fosteret i kristen jord. Jeg har fått belyst min sak egentlig, da det trolig har forekommet en ulik praksis oppover i tiden. Men den som opphørte på slutten av 1970, mener jeg å tro var ens over hele landet. Et barn er nok tungt å miste, både i den ene og andre situasjon, men jeg kan nok underskrive på,det og ikke ha en grav å gå til, er for mange i denne situasjon svært tungt.Mvh. Torleif

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Karin Kringberg

Hei TorleifJeg har selv to søsken som jeg ikke vet hvor ble begravd. Disse ble født på Rikshospitalet i Oslo, henholdsvis i årene 1955,døde etter tre dager og 1957. døde samme dag. Vi sendte en henvendelse til Riksarkivet og har fått tilsendt journaler fra Rikshospitalet, men noe svar på hvor og med hvem disse barna ble begravd fikk vi ikke. Jeg føler med deg i det å ikke ha en grav å gå til, noe min mor fortsatt føler er tungt etter alle disse årene.Vet noen hvor disse opplysningene om gravsted kan finnes?Mvh Anne Karin

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest marit. elisebet totland

Som statssekretær i kirkedepartementet i en periode var jeg borti dette spørsmålet. Etter det jeg husker var det i hvert fall en del gravsteder som hadde oversikt over hvor de dødfødte barna var lagt. Dilemmaet var å oppgi dette til pårørende/foreldre som etterspurte gravstedet lenge etter begravelsen. Det vanskelige er den situasjonen den familien kommer i som har det gravstedet det gjelder. De visste nemlig ikke at det var et barn i graven sammen med deres egen pårørende. Vi kan jo tenke oss at det hadde vakt blandede følelser dersom vi hadde begravd en av våre kjære og gått til dette stedet med vår sorg i lang tid, for så å oppleve at noen andre skulle 'dele' dette stedet med oss. Sevfølgelig er det lett å sette seg inn i situasjonen til den som sårt trenger et sted gå til, men saken har altså flere sider.Så vidt jeg husker, varte denne praksisen svært lenge enkelte steder i landet. Selv har jeg en søster, født i 1954 som døde etter noen timer. Hun ble begravd i et hjørne av gravplassen uten gravstøtte. Vi visste hvor på gravplassen det var, men hadde ikke noen grav å gå til. For foreldrene mine synes det å ha vært en grei ordning utfra den tiden og de oppfatnigene de hadde da. Barnet ble nesten ikke omtalt i vår familie, og de voksne satset alt på å komme seg videre. Dagens psyklogi lærer oss noe annet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Torleif Odland

Til nr. 7 og 8.Dette var helt nye opplysninger for meg,at barn som levde etter fødsel, men døde kort tid etter, også tildels ble begravet i et hjørne var nytt på kirkegården, eller ikke fekk egen grav slik Anne Karin forteller.Til Anne Karin.Etter der ble gjort endringer fra dept. til kirkekontorene i 2005, er det blitt lettere å få opplysninger. Kirkegårdskontoret kan ha en oversikt. For vårt vedkommende i 2005, hadde kirkegårdskontoret en meget god oversikt over hvor ufødte barn ble begravet. Vi fekk ikke bare en grav, men etter 30 år fekk en ro i sinnet. For det hadde alltid vært der, mange ubesvarte spørsmål. Dette var nok en sak hvor vi var uttrolig heldig, gravstedet får vi stelle som vårt eget. Men en kan vell neppe forvente at det finnes oversikt alle steder i landet.Men det er verd å forsøke.mvh. Torleif

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Karin Kringberg

Takk for at du tok opp dette emnet her i digitalarkivet. Jeg tror det berører mange! Og takk for nyttige opplysninger.Ja, jeg tror det var vanlig i de tider å ikke spørre, men heller satse på å komme videre i livet. Men det var åpenbart et sår som ikke ble leget, så lenge man ikke fikk opplysninger.Det var godt å høre at dere fikk ro i sinnet og en grav å gå til!Mvh Anne Karin

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest erling t. endresen

Fra den dissentermenigheten jeg vokste opp i i Egersund, var praksisen slik at dødfødte barn fikk sin egen begravelse og grav. På gravstenen står det gjerne 'Dødfødt pike født ....sen' (farens etternavn) og datoen. Men dette tror jeg gjalt/ gjelder hvis barnet var minst 6 måneder på vei. Var det abort før den tid, ble (blir) det ufullbårne barnet gravd ned i en annen grav, gjerne en beste- eller oldeforelder, eventuelt den siste graven som ennå ikke er ordnet til. Dermed vet foreldrene hvor barnet ligger, og i en liten religiøs gruppe der 'alle kjenner alle' synes dette å være en ordning som aksepteres og fungerer greit.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.