Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Eivind Kinck

[#63638] Militær akkord

Recommended Posts

Gjest Eivind Kinck

Jeg har kommet over dette uttrykket i korrespondanse fra 1750-årene vedr. 2. S.fjeldske dragonregiment, og så vidt jeg kan forstå ut i fra korrespondansen innebar dette følgende:En offiser som ønsket å avslutte sin militære karriere, kunne med godkjennelse fra regimentssjefen forsøkte å selge sin offiserstilling og -grad til offiserer av lavere rang. Dette skjedde ved at forespørsel gikk ut til alle aktuelle kandidater, ihvertfall innen regimentet, og forutsatt at en kjøper ble funnet, måtte vedkommende deretter endelig godkjennes av øverste militære myndighet.Er dette riktig oppfattet, og er det noen som har mer informasjon om dette og utbredelsen av systemet i Norge? I den britiske hær var det utbredt at man kjøpte seg en 'commission', men jeg var ikke klar over at noe lignende eksisterte i Danmark-Norge.I korrespondansen fremgår det forøvrig at regimentssjefen er betenkt over et system som favoriserer personlig formue fremfor dyktighet og egnethet, så det virker ikke som det var ukontroversielt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

Ja, det var vanlig, og gjaldt stilling som kompanisjef og høyere. Det var det vanlige både i Norge og i hvert fall i de land som hadde et tilnærmet 'tysk' militæstystem at en kompanisjef kjøpte kompaniet av forgjengeren, men han måtte da selvfølgelig også være kvalifisert for kapteins grad og være godkjent som kompanisjef av regimentssjefen. Dette delvis i mangel på et godt pensjonssystem for offiserer. Min kones 4xtipp solgte Hurumske kompani til etterfølgeren for 2170 riksdaler i 1753, altså en temmelig stor sum penger, verdt 2-3 større bondegårder. Fra tyske land har jeg lest at dette var grunnen til at det nesten var nødvendig å være adelig for å kunne bli kaptein og høyere, mens mange uadelige offiserer forble løytnanter hele livet; bare adelige hadde vanligvis et nettverk der det var mulig å skaffe til veie nok penger til å kjøpe et kompani. Lønnen for en kompanisjef var flere ganger så stor som lønnen for en løytnant, slik at dette lønte seg hvis man i første omgang klarte å skaffe nok penger.Men betegnelsen akkord har jeg sett i en litt annen forbindelse: Hvis flere offiserer (dvs. den nye sjefen og hans løytnanter som kanskje hadde nok penger til sammen) gikk sammen om å kjøpe et kompani (et kompani hadde normalt tre offiserer, en kaptein som sjef, en premierløytnant som nestkommanderende og en sekondløytnant eller fenrik som tredje offiser) ble det gjerne kalt en akkord. Da min kones 4xtipp solgte kompaniet sitt i 1753 var det ved en akkord, der landvernkaptein Georg Neumann overtok som kompanisjef, men også premierløytnant Otto Jonas Bjørnsen, sekondløytnant Otto Fredrik Winther og fenrik Wilhelm Andreas de Seuve deltok i akkorden, skjøt inn penger og ble medeiere i kompaniet. Bjørnsen ble forfremmet til landvernkaptein og overtok som sjef for landvernkompaniet etter Neumann, mens Winther og de Seuve ble løytnanter i Hurumske kompani.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Morken

I forbindelse med å kjøpe seg seg bestilling: Kunne bemidlede kjøpe for sine barn en underoffiserstilling i det militære? Bakgrunnen er at man i offisersbiografier undertiden kan lese at vedkommende kom i tjeneste allerede fra 12-14års alder.I ett tilfelle kom personen inn direkte som underoffiser, 14 år gammel.Eksisterte det på 1700/1800 noen offisiell miltær lavalder?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

I tyske hærer var det vanlige at adelige gutter kom inn i kompaniet til en slektning som såkalt 'Freikorporal' i temmelig ung alder, 12-14 år. Dette var rett og slett nærmest en stilling som 'lærling' for å bli offiser og kompanisjefen som oftest var en slektning eller i hvert fall venn av familien tok seg av hans utdannelse. På den tiden var det jo ikke noen formell utdannelse for offisersyrket. Den norske krigsskolen ble opprettet i 1750, og den var internasjonalt tidlig ute.I Norge på 16/1700-tallet tror jeg det var svært likt, offisersbarn ble underoffiserer svært unge, for å gjennom det lære offisersyrket (men ikke alle ble offiserer). Flertallet av underoffiserer var selvfølgelig voksne, i de najonale avdelingene gjerne de som kunne kalles 'bygdas beste menn', unge bønder på større gårder, sønner av storbønder etc.I 1756 ble en større del av den norske hær mobilisert for å forsvare nøytrale Danmark-Norge mot eventuelle angrep under Sjuårskrigen. Angrep på Slesvig og Holstein ble sett på som mest sannsynlig, og store deler av Hæren oppholdt seg derfor i Holstein (særlig Itzehoe) store deler av Syvårskrigen 1756-1763. Inntil da hadde det vært svært populært å være soldat, en stor del av soldatene var sønner av odelsbønder, men da de ble innkalt til Holstein ble det et ramaskrik, de aller fleste bondesønnene sørget for å bli byttet ut med en husmannnssønn slik at nesten alle menige soldater i de nasjonale regimentene i Holstein var husmannssønner. Dette gjaldt ikke underoffiserene, de var nesten utelukkende sønner av odelsbønder eller fra 'kondisjonerte' familier, f.eks. offiserssønner. Jeg har faktisk i slekta en underoffiser som var med i Holstein, den kjente bygdekunstneren og treskjæreren Sylfest Skrinde (1732-1785) var yngre sønn på gården Nordre Skrinde i Skjåk. Han var underoffiser i den norske hær i Holstein 1758-1762; mulig han plukket opp litt inspirasjon til kunsten sin derfra.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Morken

Mange takk for et utfyllende og interessant svar. Jeg er litt fascinert av nettopp denne delen av historien da den bygda i Gudbrandsdalen jeg konsentrerer meg om hadde eksersplass og eget kompani under Oppl.nasj.inf.rgmt. Et forsøk på en kronologisk oppstilling av kompanisjefene fra ca 1760-1814 viser en mengde imponerende navn av utenlandsk opprinnelse. Man kan bare fundere over hva slags inntrykk disse hadde på det lille bygdesamfunnet. Det finnes stedsnavn som antagelig er oppkallingsnavn etter steder soldatene opplevde i f.eks Holstein. Takk igjen

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Kinck

Mange takk til Per Lije for utfyllende informasjon. Jeg antok også at dette var et system som skulle erstatte eller spe på en mager pensjon.Etter mitt eksempel å dømme var nok ikke dette bare forbeholdt kompanisjefer eller høyere, men faktisk også lavere offiserer. Historien er fra 2. S.fj. dragonregiment i 1759 hvor en eldre premierløytnang Ole Giessing, selger sin 'charge' for for 900 rdl. hvorved fenrik Michael Petersen betalte 300 rdl. for Gjessings stilling og kvartermester Niels Wilhelm Bierregaard betalte 600 rdl. til Giessing for å etterfølge Bierregaard som fenrik innen samme kompani. Formodentlig var opprykk fra underoffiser til offiser mer lønnsomt lønnsmessig enn fra fenrik til løytnant. Minst 6 andre fenriker ble forespurt derunder min 3xtippoldefar, Mogens Kinck, men samtlige måtte takke nei pga pengemangel.Nøytralitetsvakten i Holstein var lite populær av flere grunner, ikke minst pga de elendige forhold til opererte under. Ialt 12.000 norske soldater tjenestegjorde der fra 1756 - 1763, og av disse døde anslagsvis 3.000 (!) av sykdom og vanrøkt uten at noen krigshandling fant sted (Forsvarets Rolle i Norges Historie, 1968).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

Til Ola: Ja, jeg har også lurt på hvordan alle de utenlandske offiserene som kom til Norge og ble sjefer eller løytnanter i bygdekompanier rundt omkring på landet på 1600- og 1700-tallet hadde det og vekslevirket med sine nye omgivelser i bygde-Norge! Min kones 4xtipp som sluttet som kaptein og kompanisjef i 1753 var født i Mecklenburg i 1692, i følge rulleblad kom han i militær tjeneste 15 år gammel, han ble ansatt som sekondløytnant i den danske hær i 1718 og som premierløytnant i den norske hær senere samme år (i 1718 ble antall kompanier i den norske hær doblet og et meget stort antall offiserer ble rekruttert i utlandet), som nestkommanderende for Hurumske kompani. I 1732 ble han kapteinløytnant for Akerske kompani og 1744 kaptein og sjef for sitt gamle kompani. Han bodde stort sett i Hyggen i Røyken. Røyken (med kort avstand til Drammen) var kanskje ikke så fremmedartet, men andre endte jo opp steder som Lesja, småbygder på Vestlandet etc.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Arne B. Kristiansen

Mer om den første norske tysklandsbrigaden finnes i boken 'Dragonene : den aller første Tysklandsbrigaden 1758-62' av Alf.R.Bjercke fra 1988. Det er mulig å få den på antikvariat.net.Har selv en 5x tipp som tjenestegjorde der ned og kom hjem med soldatfeber og døde kort tid etter hjemkomsten.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kjell Alsén

I boken Utkommanderingen til Holsten 1758 - 1762 (63) Et blodig 200-årsminne uten kamphandlinger av Lars KiærlandPå side 48 står det: Altså i alt et tap på ca. 3250 av en innkalt styrke på omlag 15000 mann, eller ca. 22%.Kjell

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Morken

Til (6): Det var også forferdelige forhold senere. I boken Bergenhusingerne i felten 1808-1811 av H.J.Barstad, som skildrer tilværelsen i Østfold, går det frem at utstyr og forpleining var under all kritikk. Soldatene frøs og svalt, og sykdommer herjet. De soldater som ble syke fryktet å bli sendt på lasarettet i Fredrikstad, da de anså det som dødsdom. Hospitalet hadde stor dødelighet.Til Per B.Lilje (7) Jeg kan lese ut av de lokale kirkebøker at de militære gjerne var faddere for hverandres barn, samt cautionister ved vielser. Men kan også lese at de hadde omgang med sognepresten og hans familie. Ser også at en del av de kjekke offiserene gjorde inntrykk på de lokale damer.Hvor lenge var kommandospråket tysk? Jeg forstår at et vanlig kompani besto av, Komp.sjef og Pr.ltn og Sec.ltn.Men kompaniet hadde vel også (ca5?) underoffiserer og korporaler. Noen av disse kunne vel være lokale som evt. kunne oversette. I en dialektpreeget liten bygd ville vel selv dansk talemål by på store vanskeligheter i kommunikasjonen.Arne og Kjell: takk for tips om litteratur som jeg skal forsøke å skaffe.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

Inntrykk på lokale damer gjorde sikkert kjekke tyske, franske, nederlandske, engelske etc. offiserer med litt adelig blod i årene. Den unge mecklenburgske premierløytnant som jeg nevnte over ble saksøkt av datteren til sognepresten i Hurum fordi han hadde brutt sitt løfte om å gifte seg med henne etter at han beviselig hadde hatt omgang med henne, og i hemmelighet hadde giftet seg med annen ung dame fra den lokale overklassen (datter av sorenskriveren).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Til (9) må eg få tilføya frå eit av mine eiga skrift, jfr. Egil Øvrebø si bok 'I Kongens teneste':'Men ingen krig har hatt så stor innverknad på folket her vest, som Store nordiske krig frå 1709-19. I løpet av desse ti åra vart 9.153 mann utskrivne til krigen frå Bergens stift. Berre i underkant av 4.000 kom heim att, mange av dei skadde eller sjuke.'Var det nokon som snakka om prosent?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

I (nesten) alle kriger før det 20. århundre døde flere soldater av sykdom enn i strid. Det å bringe sammen et stort antall mennesker på et lite område med datidents dårlige hygiene var ensbetydende med at smittsomme sykdommer ville spre seg og mange ville dø. Et kroneksempel var 'Tyttebærkrigen' i 1788, da etter en avtale om at hvis Sverige skulle angripe Russland skulle Danmark-Norge angripe Sverige, den norske hær gikk inn i Båhuslen. Det var en mindre trefning med svenskene ved Kviström bro (Munkedal) der under 10 soldater på begge sider til sammen falt. Men et sted mellom 1500 og 3000 (usikre tall) av de 10000 norske soldatene døde av sykdom.Til (12): I 1713 ble tre norske regimenter sendt til Danmark for å delta i Den store nordiske krig på kontinentet. Det var to nasjonale (utskrevne) regimenter, Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment med Hartvig Huitfeldt som sjef og Trondhjemske nasjonale infanterirgiment med Vincentz Budde som sjef, og det norske gevorbne (vervede) infanterirgiment med Frederik Christopher de Cicignon som sjef. Mannskapene i det siste var nok vervet litt herfra og litt derfra, men de to første var jo vanlige norske legdehær-regimenter fra henholdsvis Vestlandet og Trøndelag. De tre norske regimentene deltok i felttog mot Karl XII i Nord-Tyskland i nærmere fire år, og deltok spesielt med heder i erobringen av Tönning, landgangen på Rügen og erobringen av Stralsund. Som Bjørn skriver mistet de over halvparten av soldatene sine, ikke uvanlig på et så langt felttog! Da Karl XII angrep Norge 8. mars 1716 befant de tre norske regimentene seg fortsatt i Danmark. Den norske hær trakk seg tilbake fra Østfold og Akershus til en sterk stilling på Lierskogen (Gjellebekk skanse), men styrkene på festningene Fredriksten og Akershus og spesielt Fredrikstad festningsby ble værende og var omringet. Spesielt fra Fredrikstad ble det gjort utfall i svenskenes rygg. Straks isen gikk opp i april ble de tre norske regimentene fra Danmark innskipet og fraktet til Fredrikstad. Disse tre regimentene med krigsvante norske soldater gjorde at hæren kunne gå på offensiven, og den 10. juli trakk de siste svenske tropper seg over Svinesund. Disse tre norske regimentenes tre-fire år i krig mot Karl XII burde være verdt en bok i vår tid, men det har jeg ikke funnet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kjell Alsén

Til Ola (10): Har du klart å skaffe deg boken 'Utkommanderingen til Holsten 1758 - 1762 (63)' Et blodig 200-årsminne uten kamphandlinger av Lars Kiærland?Kjell

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Arne B. Kristiansen

Kjell (14): Boken kan ikke skaffes på de tilgjengelige antikvariatene som finnes i Norge. F.eks på Antikvariat.no., men på Nasjonalbiblioteket (Oslo) og Universitetsbiblioteket i Trondheim kan en finne den.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

Ser at jeg har to offisersslektninger som var i Holstein. Den ene var 32 år gammel nygift kaptein og kompanisjef i Nordenfjeldske gevorbne infanteriergiment da de ble sendt til Holstein. De reiste i mai 1758 og fikk en meget dramatisk sjøreise i storm til Danmark. Regimentet ble innkvartert i Itzehoe, og det var de stort sett de neste årene. Han ble forfremmet til major i 1760 og deltok ellers i bostyret etter regimentssjefen, generalmajor Nicolai Frederik Reichwein, da han døde i 1761. Etter hjemkomsten til Norge ble han forfremmet til oberstløytnant.Den andre (fjern slektning av første) var en 29 år premierløytnant i samme regiment, det mest betydningsfulle som skjedde ham i Holstein var at han giftet seg der, med en ung adelig dame av virkelig fin familie (LANGT finere enn hans), datteren til oberst Conrad Eberhard von Duderstadt og dennes hustru Maria Elisabeth von Thienen. Dette var tydeligvis svært gunstig for hans senere karriere. Så det var ikke bare slit i Holstein! Kort etter ekteskapet ble han kaptein, og senere oberst i den danske hær.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kjell Alsén

Arne (15): Takk for opplysningen. Har forsøkt i flere år å få kjøpt denne boken. Ser at det kan bli svært vanskelig, derfor har jeg ordnet med en kopi av boken. Dersom noen trenger hjelp til oppslag er det bare å ta kontakt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.