[#78537] Å skolde griser -

[Gjest Reidar Oddløkken]

Får ta en liten detalj til rundt den gamle bygdeslaktingen, husker at slakteren tok ut ei spesiell kjøtt-slintre for trikinprøve som skulle sendes til dyrlegen for analyse, og en kunne ikke ete av grisen før en hadde fått igjen svar på denne prøven. Vet ikke om dette er like aktuelt i dag?

[Gjest Per Otto Morken]

Hjemme hadde vi bestandig 2 eller 3 'villagriser' som ble slaktet en stund før jul.Husker det var bestemor som såg etter i almanakken sin og bestemte når slaktingen skulle foregå. Det hadde noe med ny eller ned å gjøre men jeg husker ikke kriteriene og hvorfor det var så viktig å slakte på riktig tid. Slaktingen foregikk alltid hjemme og var 'bygdaslaktere' som kom og gjorde den jobben. Jeg gjømte med bestandig da grisen ble skutt men måtte komme fram igjen for å røre i blodet. Vi barna var også med på andre forbredelser til slaktedagen som alltid var på en lørdag.Jeg fikk gå til dyrlege Jutulstad i Ringebu med innpakka biter av grisen til kontroll.Husker ikke om jeg fikk med resultatet av prøvene med hjem eller om det kom seinere.Er det noen som vet mere detaljert hva prøven gikk ut på og når det ble påbudt?Villagrisen er gått over i historien idag men i 50 og 60 åra og før det var den en viktig del av økonomien i husholdningen.

[Gjest Aase R Sæther]

Grisen må slaktast på veksande måne og fløande sjø, elles blir flesket tørt og 'ryrt' - dvs det varer ikkje så lenge som det skal.Elles var eg saman med ei 30 år eldre veninne i går (dvs over 80) som fortalde at ho kunne hugse heile grisehalver som hang til speking på stabburet - det var nytt for meg, men forklarer dei digre saltetroga vi har på garden. Eg har sjølv som liten brukt eit av dei til robåt saman med syster mi på ein grunn dam som brukte å lage seg på eigedomen vår dersom det regna på tela mark. Mor ga oss fiskestenger med ei tørka sild i enden av snøret -

[Gjest Kai Løseth]

Skoldevatnet skulle ikkje vere kokande (1). Dei kjende på vatnet med handa og skulle kunne halde den litt i vatnet. Eit nyttig 'biprodukt' var grisebust. Av den kunne lagast penslar. Og viktig var lange, stive nakkebust til bekatråd. Artig å sjå korleis skomakaren laga bekatråd. http://no.wikipedia.org/wiki/Bekatråd

[Gjest Reidar Oddløkken]

Om skoldevatnet i 54, dette er nok noe av det som det har vært inne på i et tidligere innlegg, de kokte det opp dagen i forveien og var oppe styggtidlig slakte-morgenen og varmet det på nytt. Bekatråden var nok et produkt som var i bruk når beksøm-skoene måtte repareres i oppveksten, tror det forekom at far var fram med sylen og bektråden.

[Gjest Mariann Stokken]

Iflg. pappa så er gryta eg har fylt med mold og blomar, den dei brukte når grisen skulle skoldast. Den er svært godt brukande til det eg nyttar den til:-))

[Gjest Reidar Oddløkken]

Det er fint at den har fått en etterbruk Marianne:)

[Gjest Knut Sandblost]

Svinebust, jfr innlegg 54, er forøvrig det eneste som nytter når en skal male med linoljemaling.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Jeg går også ut fra at det var grisen som var råvareleverandør til 'busterepene' som finnes nevnt i mange skifter fra Sør-Gudbrandsdalen på 1700-tallet.

[Gjest Finn Oldervik]

Fleskesvoren har vore nytta til av kvart gjennom tidene og ein bruk som truleg er lite kjend og kanskje har vore lite utbreidd også, kan nemnast at han vart nytta som fiskeagn. Det var særleg ved fiske etter småsei at fleskesvoren var fin å ha. Eg hugsar far min, særleg når det skulle fiskast småsei eller makrell, fann seg eit høveleg stykke salt fleskesvor som han togg på til den vart heilt mjuk og kvit av farge. Av denne svoren skar han nokre avlange agn som seisnika ev. bambustrøene vart egna med. Fleskesvor er som kjend seig og det datt difor ikkje av så snart. Agnet såg ut til å verka fortreffeleg, for småseien (og av og til makrell) beit som berre det på krokane som var egna med dette. Truleg var det den lyse fargen som gjorde utslaget, - ikkje smaken ;-)).Om nokon lurar på kva ei bambustrøe er (var), så er det altså lange stenger laga av bambus som vart nytta til fiske, både på sjøen og i fjellvatna. På sjøen vart det oftast rodd med to slike stenger, - ei på kvar side som viste på skrå ut frå båten og bakover. Slik kunne ein fiska med to snøre utan at det vart ugreie mellom snøra. Sena eller snøret var om lag like langt som bambusstonga, og når da fisken beit, så var det berre å svinga han inn med stonga. Eg hugsar dette som eit spanande fiske, særleg om større fisk beit slik at tuppen på stonga gjekk ned i havet.Fleskesvorbeita vart erstatta av meir 'kunstige' varer, nemleg nokre kvite agn laga av tynn lerret belagt med eit plaststoff (trur eg). Fisken beit på dette også.I dag er både fleskesvoragnet, dei kvite lerretsagna, bambustrøene og til ein viss grad grisen, historie.

[Gjest Harald Jarl Runde]

59): Det er vel helst meint tau eller reip av bast frå tre vil eg tru? 60): På Søre Sunnmøre vart den omtala fiskemåten omntala som 'å pote'. Men kva vart det kalla lengst nord i amtet?

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

(61) Det nevnes orerep også i de samme skiftene, og det må jo være fra tresorten or. derfor har jeg vel mest tro på grisen når det gjelder busterep ;-)

[Gjest Reidar Oddløkken]

Orerep måtte være stive og vanskelige å håndtere? Busterep kjenner jeg ikke, men far hadde rep av elgskinn, solid, men fy f.... så stivt i heldera!

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Betviler sterkt at der finnest bast på oretre som kan brukes til reip ! Det må være noe annet det betyr. Her på bruket var det basten av lindetreet som ble brukt til tau.

[Gjest Finn Oldervik]

Til Harald (61)Nei, eg kan ikkje hugsa at vi hadde noko særskild namn dette fisket. Eg trur neppe at vi kalla det 'å pote', for då vil eg tru at eg hadde hugsa det.

[Gjest Helge Bjerkevoll]

Til 61 og 65Her i midtfylket kallar vi det å ro med eit snøre etter seg for å dorge. Og da kunne ein ha snøret i handa, bruke stang/bambustroe (stenger) som forklart over. Var ein avansert brukte ein runddorg. Far (født 1909) hadde heller ikkje anna navn på dette fisket.Men no er vi vel langt utanom temaet skolding :-)

[Gjest Finn Oldervik]

Til (66)Vi får satsa på at trådstartaren er ein langmodig mann ;-))Å dorge kalla også vi det når vi rodde med ei dorg, men ei dorg vart oftast definert som ei sene med 5 - 10 onglar med eit søkke (helst ovafor onglana). Bambustrøene passa ikkje heilt inn i dette, så det kan godt vera at dei gamle hadde eit anna namn på denne 'øvinga'.

[Gjest Alf Christophersen]

Her sørpå er det å dorge å fiske med et fåtall kroker, mens mange kroker med lodd er en harpe eller regle (regla minnes meg hadde tverrstenger som en festa blanke sildekroker på for å fiske makrell. Et redskap som kjapt lagde floke på det meste og sterkt behov for masse plaster.Man kan forsåvidt dorge også med harpa, men da må man ha motorbåt :-)Dorgefiske med bambusstenger var vanlig så lenge bambusstengene var å oppdrive. Store båter hadde svært lange stenger med flere dorgesnøre på hver stang. Jeg begrenset meg til kobbersnøredorg med en makksluk på en lang fortom på hver stang og på hekken hadde jeg gjerne en 18-krokers makrellharpe. (Båten sto omtrent stille om det hogg til fullt sett). Han som lærte meg dette opplevde å få makrellstørje på bambusstanga. Det var ikke mye som var igjen av den stanga noen tidels sekund senere. Dem som gikk etter makrellstørja brukte vaier og diger krok med makrell som agn :-)

[Gjest Alf Christophersen]

Orekvister som ble først dampet lot seg vri til myke stenger som bl.a. ble brukt som skibindinger. Var de tynne kunne det brukes også som reip. Har selv lagd det som speidergutt.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Skibindinger ja, Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde kanskje orebindinger til fotfeste?

[Gjest Finn Oldervik]

Alf (68)Fiskereiskapen og fiskinga kunne sikkert variera frå landsdel til landsdel alt etter kva slags fisk ein var ute etter og kva ein venta helst å få. Harpe og regle er ukjende namn på fiskereiskap for meg, men sikkert godt kjende namn på slik reiskap i sør. Vi har og noko som vi kallar ei snik. Dette lignar mykje på ei dorg, men eg meinar snika hadde blysøkket på enden i staden for framfor onglane. Difor egna ho seg best for fisking når båten låg i ro. Det var som ein slags minijuksa der onglane var mykje mindre, sena var tynnare og den tunge snørsteinen var bytta ut med eit lite blylodd.Elles kan eg så vidt hugsa fiske med eit såkalla storseisnøre, der snøret var festa til eine enden av ein bua stiv streng og ca midt på den stive bua strengen var det festa ein snørstein, medan det på andre enden var festa ein seistreng med ei skeise. Seistrengen var ein slags messingtråd. Dette må vel vera føre nylonsena vart introdusert. Når dei 'gamle' skulle ut med denne reiskapen skulle dei ut å hila etter seien. Denne hilinga gjekk ut på å sleppa snøret til botnar, helst så raskt som muleg, - for så å dra snøret mest heilt opp i ein fast litt rykkande rytme (i von om at seien skulle bita). Så var det å sleppa ned igjen med same prosedyre opp att. Det var gjerne på djupt vatn at dette fisket gjekk føre seg.Ein nyare reiskap var hekla. Den vart nytta til å 'hekla' sild.Og for å ta med eit gamalt reiskap, så var det noko dei kalla for 'dybsagn'. Dette har eg aldri sett i bruk, men det skulle vera ei kort line som vart egna og slept til botnar ved hjelp av eit søkke. Ein låg så og venta til fisken beit på før ein drog opp.