Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Jarl V. Erichsen

[#79707] Skrivetips slektshistorie

Recommended Posts

Gjest Jarl V. Erichsen

Når jeg nå har samlet slekts og personopplysninger i årevis (og vil fortsette med det), hender det at jeg får lyst til å skrive en mer helhetlig fremstilling av enkeltpersoners, familier og slekters historie. Jeg prøver meg frem, men lurer på om det finnes gode tips 'der ute' eller i skriftlig form.Mitt slektsprogram gir meg mange muligheter, men det blir lett litt 'telefonkatalogpreg' med oppramsing, dog nyttig til sitt. Nå fristes jeg til å skrive en fremstilling i løpende tekst der personer vokser, lever, utvikles, - og der leseren fornemmer en utvikling og en viss spenning med lesingen. Jeg ønsker å finne en 'fortellerstemme' som ikke bare gir nøkkelfakta.Jeg tenker ikke å skrive store biografier, og jeg tenker ikke å dikte. Men jeg jakter på en form der jeg vha tilgjengelige kilder kan skildre på en levende måte personer som lever sammen.Er det noen som har gode råd eller referanser til meg?- Jarl -

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Otto Jørgensen

Det er klart at det lett kan bli veldig med opplistinger av hendelser og begivenheter.Men de fleste program har også muligheter til å skrive ren prosa (biografir)og dermed kan du forme historien om den enkelte person og famiie slik du selv ønsker det.Du kanogså lett utelate denne opplistingen, da du i utskriften til de fleste program kan utelate slike utlistinger av hendelser.Dermed blir det i vesentlig grad dine tekstforminger som blir resultatet.Men det er klart at noe redigering vil du måtte gjøre selv, men mye av arbeidet kan du spare deg.DIS-Norge har foresten utgitt en bok om dette 'Lag slektsbok* http://www.disnorge.no/cms/node/326

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jarl V. Erichsen

Takk for tips. Jeg var klar over denne boka, Otto, men etter ditt tips har jeg nå bestilt den. Jeg er sikker på at den vil gi mange nyttige råd. Spesielt er jeg nå på jakt etter 'sjangertips' om den fortellerstemmen som kan gjøre en slektshistorie interessant og levende. - Jarl -

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Ljødal

Du kommer nok ikke utenom 'telefonpreget' hvis du har tenkt å ha med alle personer helt ned til dags dato - og skal man først skrive om slekten, bør vel alle være med. I de bøkene jeg har skrevet, har jeg startet med opprinnelsesgårdens historie, deretter slekten, fra aller første kjente person. Historier og anekdoter har jeg knyttet knyttet til personer etterhvert som de har dukket opp. Det er en fordel å ha mange kontaktpersoner som kan gi deg det du vil ha av opplysninger om slektspersoner, billed- og illustrasjonsmateriale, steder, adresser etc. Hvis man har adgang til bygdebøker, er disse selvsagt til god hjelp. Ellers er det vel vanskelig å gi noen råd om hvordan det hele skal legges opp og utformes; enhver har sin egen smak og sine egne ideer som gjør at en slektsbok kan få et personlig preg. Men, som nevnt, du unngår i alle tilfelle ikke endel oppramsing av navn og tall.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Karin Natvig

hei, jeg skjønner godt hva du mener, for jeg har selv gjort det på den måten, dvs. laget 'familie-soger' om 'oldemor Andrine og hennes familie', 'bestemor og bestefar fra Rørvika' osv. Blir mye mer 'menneskelig' på denne måten, men det blir tilsvarende mange sider.... I tillegg kan du skrive 'mini-biografier', - jeg har bl.a. skrevet om en av mine tippoldefedre, Iver, og nå pusler jeg med en tilsvarende om to andre tipper som havnet en smule på galeien.Lykke til, hilsen Astrid

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jarl V. Erichsen

Takk for innspill.Jeg har en historie i tankene nå der jeg hadde tenkt å skrive en historie omkring fire slektsledd i en by, og så skal jeg selvsagt - i tillegg - beskrive deres øvrige anegalleri og etterslekt. Men jeg håper å finne 'en fortellerstemme' der formuleringer tidlig i fremstillingen peker frem mot / skaper undring om noe som skal komme, og gjerne skulle jeg klart å 'kryssklippe' ulike utviklingshistorier inn i hverandre.Mine ønsker kan kanskje best besvares ved å vise til gode fortellinger som allerede er skrevet?Konkret: Min morsslekt heter Terjesen, og der er i alle fall tre generasjoner tollere på Tyholmen i Arendal. Da den første Terje kom til Arendal omkring 1801/1806 begynte han etterhvert som tollrorskarl på tollbua. Kanskje kan jeg kryssklippe Arendals historie, 1814-historien, tollvesenets utvikling, overgang fra bygdefolk til byfolk, og så selvsagt den lille familien med småbarn som etterhvert etablerer seg og lager familienettverk i Arendalsområdet. Og så var det om historien min kunne forberede det som kommer. Håpte Terje på velstand i byen, eller tenkte han å dra tilbake til Evje? Var tollvesenet en god arbeidsplass osm han ville anbefale sine å søke? Hva med sjøfolkene i familien. Ikke alle kom tilbake. Jeg håper å finne en fortellerstemme der det ikke bare refereres et dødsfall, men der mødre og ektefelles uro og forventninger til sjømannslivet bygger opp mot det øyeblikket da den grusomme beskjeden kommer om et dødsfall.Vel, vel. Kanskje må jeg bare sette i gang å skrive. Så får jeg forsøke å legge inn slike ambisjoner - og flere - som antydes her.Men er det noen som har gode eksempler å vise til på nett?- Jarl -

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Geir Kamsvaag Berntsen

Litt sent, men; du skriver at du har 'lyst til å skrive en mer helhetlig fremstilling av enkeltpersoners, familier og slekters historie'.I utgangspunkt er jeg uenig med ovenstående meninger, straks du beveger deg bort fra konkrete kilder og begynner å 'synse' om hvorfor og hvordan, mister i mine øyne den populariserte slektshistorien verdi, tilsvarende med 'gode historier/anekdoter' som dessverre ofte viser å ha like stor sannhetgehalt som det at Napoleon var liten av vekst.Om du kryssklipper fra faglitteraturen (med henvisninger) kan du likevel 'fargelegge telefonkatalogen' og overlate resten til leseren.Men som du ser av tidligere innlegg, er ikke akkurat mitt syn dominerende.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Sandblost

Jeg har stillt det samme spørsmålet som Erichsen.Og spørsmålet er egentlig hvem man skriver for?Personlig finner jeg det svært tilfredsstillende å klare å engasjere familiemedlemmer som i utgangspunktet 'ikke er interessert i dette i det hele tatt!' Erfaringsmessig gjøres dette best med en ren forteller-metode. Få litt kjøtt på beina! Telefonkatalogen er temmelig kjedelig. Etter min mening er det fullt lovlig med fortellinger som starter med: 'Etter gammel tradisjon i familien,' 'Det sies at' osv - så lenge man vektlegger at det ikke alle historier er kildebevist

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Geir Kamsvaag Berntsen

Spørsmålet er vel like gjerne 'hva ønsker man å formidle' (eller litt inkvisitorisk; 'hvorfor skal man skrive en 'slektsbok'). Og greier man ikke å engasjere målgruppen uten å smøre på, ser jeg ikke hensikten med å kalle det en slektsbok. Man kan 'fargelegge' med tidssparallell faglitteratur som jeg allerede har nevnt (og som Ola er inne på i innelegg over). Det er vel da nærmere en roman som tar utgangspunkt i visse faktiske hendelser.Men da jeg ikke arbeider med min egen slekt og følgelig heller ikke skal underholde min egen familie med mine interesser, har jeg kanskje et utgangspunkt som står litt fjernt fra mange andre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Åse Emilie Øy

Det som er interessant å skrive ned, er den munnlege tradisjonen.Gå ikkje systematisk til verks på den måten at du tvingar deg sjølv til å skrive noko om alle. Det vert veldig kjedeleg.Ta alt stoff som du sjølv reagerer på som interessant, og legg det som eit vedlegg til personane. Då vil du få ein del fargerike personar som er spennande, både for deg sjølv og for andre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Geir Kamsvaag Berntsen

Da er det bare fastslå at Åse Emilie (gjennom åpningen av innlegget), har helt ulikt syn på hva som er viktigst å formidle. I mine øyne er 'muntlig tradisjon' svært ofte en altfor vennlig omskriving av ønsketenking og selektiv hukommelse.Men den uenigheten kan vi sikkert begge leve med.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Egil Russøy

Spennande tankar du har Jarl. Samtidig kan det være ei lita utfordring. Eg blei også litt lei denne 'telefonkatalogen', som for så vidt også stort sett er ferdig så langt som eg hadde planlagt. Eg har valt å gjere det litt annaleis enn det eg forstår at du tenker. Eg har tatt utgangspunkt i eit par, som eg har forsøkt å følge frå vugge til grav. Samtidig har eg dratt deira nær familie inn i fortellinga, så på denne måten blir det ei slags slektsbok. Den største utfordringa er å være sikker på at det deira historie eg fortel, dvs. det blir mykje lesing av faglitteratur, og andre oppslagsverk. Samtidig må eg kun ta med det eg kan stå inne for. Av og til må eg utelate ting eg kunne tenkt meg å skrive om, eller ta ein moderert utgåve, nettopp fordi eg ikkje kan seie korleis dette har vore for desse personane. Det er mykje artig å finne i tingbøker, skifte og tinglysingsdokument. Mykje arbeid, men artig. Også samtidige hendingar som har skjedd i dei nære eller vide omgjevnadane kan være interessante å ta med. Men igjen, det blir mykje lesing.Du har fått mykje gode tips ovanfor. Det tipset eg har lyst til å gje deg, er å besøke dei plassane personane budde, tente, arbeidde osv. Korleis var omgivelsane? Er du heldig, står kanskje husa der endå, eller kanskje murane? Kanskje er husa beskreve i bygdebøker osv? Korleis var levekåra der? Kva seier faglitteraturen om det? Korleis blei arbeidet deira utført?mvh Egil

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Åse Emilie Øy

Til Geir Kamsvaag BerntsenNå er eg så heldig at eg har veldig mykje munnleg tradisjon i mi slekt.Munnleg tradisjon er t.d. farmor til min bestefar (ho var fødd 1824 og gifta seg 1841), som fortalde om bryllaupet sitt. Dette har ho fortalt sjølv, det er hennar versjon av det. Det kan sjølvsagt ikkje dokumenterast slik som brullaupsdagen og årstalet, men det gir liv og spenning til personen.Dette er min måte å skrive på, for meg er dette interessant.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Marianne Hella

Enig med Åse Emilie - det er den type historie jeg forstår at hovedinnlegger mener å skrive. Det å ramse opp fakta kan man også gjøre, men det blir noe annet, mer i bygdebok-stil.Selv fikk jeg foreldrene mine og mormoren min til å fortelle mens jeg tok opp på kassett (ja, dette er noen år siden...) -for deretter å skrive ned historiene, slik de ble fortalt. Hvor 'sant' det er - vel, det er jo ikke nødvendigvis så viktig, man kan jo spørre seg hvor sanne egne barndomsminner er! Men for meg har det en stor verdi å kunne fortelle videre til min datter hva hennes oldemor tenkte og følte den gang hun dro ut i den store verden (nabofylket) i 'nettenhuinnerogtrætten'...Samtidig er det fortellinger som ikke er selvopplevd, men som er muntlig tradisjon i familien. Om dette stemmer eller ikke, er jo umulig å fastslå, men som det sies over er det jo bare å gjøre oppmerksom på kilden. Skriv i vei - det er min mening - men det er klart at det er fint å gjøre oppmerksom på hva som er dikt, hva som er muntlig fortalt og hva som er 'harde fakta'.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Åse Emilie Øy

Vil berre nemne at eg har slektsprogram på data med nokre tusen personar i, fulle av fakta. Men det er plass i programmet til å skrive inn så mykje ein ønskjer i tillegg. Foto i tillegg er også veldig interessant.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jarl V. Erichsen

Her er mye viktig å lese og tenke på. Særlig er det nok viktig avveiing ifh kildetrohet. Jeg tenkte ikke å dikte, men en kildetro fortellerstemme kan vl stille undrende spørsmål? (internett er borte, skriver via mobil, fortsetter i morgen). Mvh jarl - pt på ferie i Oldedalen

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Åse Emilie Øy

Ja, det er veldig viktig at det går fram kvar opplysningane er ifrå. Så når eg t.d. skriv at Gamlebesta fortalde ...., så får alle greie på at det er munnleg tradisjon etter henne.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Geir Kamsvaag Berntsen

Nei, Åse Emilie, det er en muntlig tradisjon etter deg, ikke Gamlebesta (med mindre det er avskrift av et opptak). Det er litt viktig å skille på dette uansett.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Åse Emilie Øy

Ja, eg kan forstå at du tenkjer slik. Gamlebesta fortalde til mi bestemor, som har fortalt det vidare til meg. Slik er munnleg tradisjon.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Geir Kamsvaag Berntsen

Mulig skinnuenighet. Det er en muntlig tradisjon nå i din utgave etter diverse overlevninger - ikke desto mindre IKKE en tradisjon etter/av Gamlebesta (selv om det eventuelt gjaldt henne).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Åse Emilie Øy

Ja, det er sjølvsagt ein munnleg tradisjon som nå er i mi utgåve. Men eg seier ikkje at historia er sann - eg seier at eg har den i munnleg tradisjon. Og alle får greie på kvar eg har historia frå - eg gir det ikkje ut for å vere noko anna enn det det er.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Sandblost

Den muntlige tradisjonen er jo kjempeviktig å få skrevet ned. Ellers vil den gå tapt!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Helge R. Naess

Jeg er ikke uenig i noe, men vil bare fortelle at jeg har et utskrift fra min far som en lang kveld (ca. 1930) skrev ned alt det som min bestefar fortalte oss (jeg satt der også). 62 års etterfölgende slektsforsking har dessverre vist meg at gamle bestefar var temmelig dårlig informert. Slik kan det gå, dessverre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kristian Fjeldsgård

JarlDet burde være nok av ting å lage 'bakteppe' av, gitt toller-bakgrunnen. Roer for tollerne.Napoleonskrigene, var noen av dem i 'prisonen'?. Personlig økonomisk fram og tilbakegang med bakgrunn i Arendals fremvekst etter 'løsrivelsen' fra Kristiansand og opphevelsen av 'navigasjonsakten' i 1848?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.