Gå til innhold
Arkivverket
Ken V. Nordberg

Hva betyr "Bleven"?

Recommended Posts

Ken V. Nordberg

I klokkerboken for Karlsøy i Troms fylke har jeg kommet over flere personer i listen over døde hvor dødsårsaken er angitt som "Bleven" (hvis jeg leser det riktig). Det gjelder blant annet denne personen: Hendrik Johnsen (nr. 7), død 30 Januar. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=9724&idx_id=9724&uid=ny&idx_side=-94

 

Spørsmålet mitt er, kort sagt, hva betyr "Bleven"? Jeg tror han omkom på sjøen, og litt ovenfor på samme siden er det en annen dødsårsak som støtter denne teorien. På nr. 14, 1830, står det "Bleven og ikke funden", som trolig betyr at han omkom på havet og ikke kunne finnes igjen. Men ordet "Bleven"?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Skulle ha sjekket Ministerialboken også; der står det nemlig "Omkommen paa Søen". Men jeg lurer fremdeles på hva i all verden som menes med "Bleven" i Klokkerboken.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Blitt?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Olav Bonesmo

Enig med Reidar Oddløkken. Finner også ordet stavet med w.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Yngve Nedrebø

"Bleven" er brukt om personer som er druknet og ikke gjenfunnet: "de ble på havet".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aud Sandbu

Jeg har selv støtt på uttrykket flere ganger, og fant dette på ODS:

 

1.5) (opr. blive paa havet. Moth.​B234; nu l. br.) forlise; gaa under. Bliver et Skib, og Godset biergis.DL.4– 4–6. blive med top og tàul (dvs.: gaa under m. mand og mus). Moth.​B234. “Myn Heer heft syn Scheep verloeren.” – “Hvad, er mit Skib blevet?”Holb.​LSk.​IV.4. (han kunde) paa et hængende Haar . . være bleven (dvs.: gaaet til bunds).Drachm.​PV.64.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Magne Østhus

Hei !

 

Jeg er nok mye enig med dere andre, før så sa de her i Meldal at de " blev " når noen hadde druknet, men i dag så er det nok ikke alle som har hørt og vet hva det egentlig betyr, men jeg har hørt det ganske så menge ganger.

 

Mvh. Magne.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Finn Gunnar Oldervik

Er også god kjent med dette uttrykket, da jeg har en onkel, en farfar og hans bror som alle druknet på havet. De gamle omtalte alltid slike hendinger med at "han (hun) blev". Orden hadde i min dialekt en åpen e-lyd som kunne nærme seg en trong æ-lyd. At folk omkom på sjøen/havet var ingen uvanlig hendelse tidligere, men nå er det såpass sjelden at ordet trolig er i ferd med å forsvinne fra språket. Min onkel druknet forøvrig i 1942 mens min bestefar og hans bror begge omkom i 1956. Alle tre mistet livet under skjøtsel av fiskeredskaper (garntrekking).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Leif Biberg Kristensen

Jeg oppfatter ordet som synonymt med druknet. Det trenger ikke bety at den omkomne ikke har blitt funnet igjen. Det ble også brukt om drukning i innsjøer, ikke bare på havet. I Olav Sannes bygdebok for Drangedal fra 1925 står det for eksempel i kapitlet om gården Sannes, plassen Lauvtangen: «Tellef, som bleiv då han lauga seg i Toke». (Hendelsen må ha funnet sted rundt 1750.) Jeg finner det usannsynlig at liket ikke har blitt funnet og brakt i land.

 

Her er et avsnitt fra C. S. Schilbred: Gårds- og slektshistorien for Eidanger, bind I: Før 1814 (Porsgrunn: Porsgrunn kommune, 1984) side 122.

 

Ombord i en skute som [Rasmus Lerstang] hadde sammen med broren Sto utspant det seg ifølge et dokument fra 13. november 1651 et slagsmål som fikk et skjebnesvangert utfall. Det utviklet seg en batalje mellom Sto og hans sønn Amund på den ene siden og Rasmus og hans sønn Anders på den andre siden, og resultatet ble at Anders Rasmussøn mistet livet. Affæren fant sted mens skuten lå ved stranden nedenfor Lerstang. De fire karene satt i kahytten og snakket sammen, da Amund begynte å «fixere» (drive gjøn med) sin far. Rasmus irettesatte ham, men det falt nok ikke i god jord hos Amund eller hans far. Litt etter sa Rasmus til sin sønn Anders at de skulle gå hjem, og bad sin bror følge med dem. Da Rasmus og sønnen var kommet opp på dekket, ropte de to andre at de skulle vente, og det gjorde de. Sto gikk nå innpå ham og ville slå ham, forteller Rasmus, så han slo opp en «vindspiger» (en slags nagle som bruktes i riggen på seilskuter) og skjøv broren fra seg med den. Imidlertid kom Amund til og forsøkte å ta vindspikeren fra farbroren. Etter en del baksing kom Amund bak på Rasmus og støtte ham i vannet. Anders sto da akter ved natthuset hos sin farbror. «Men huorledis di siden handlede med hannen medlertid jeg var i vandet, dette ved Gud og di Selffr,» anfører Rasmus. Han kom seg imidlertid inn til stranden og reiste seg opp. Han så da broren stå med den ene foten på skuten i ferd med å stige ned i skipsbåten til sin sønn Amund. I det samme svinget båten av og de falt i vannet begge to. Der lå de så og ropte om hjelp. Rasmus spurte etter sønnen sin og Sto svarte at han var i behold på land. Rasmus svømte da ut og reddet først broren og siden brorsønnen. Da han kom på land igjen etter redningen, ropte Rasmus på sin sønn, men hørte intet til ham. Da «fornam jeg vel att han var bleffuen,» sier Rasmus. Anders ble senere funnet ute i vannet, «død liggendis på sin Røg».

 

Anders «ble» altså i vannet et kort stykke fra båten inne i Eidangerfjorden.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Du verden, her var det mye aktivitet siden sist jeg sjekket! Tusen takk for forklaringen alle sammen. :) Jeg synes forklaringen høres rimelig ut; at personen "ble" på havet. Så da lærte jeg noe nytt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Ombord i en skute som [Rasmus Lerstang] hadde sammen med broren Sto utspant det seg ifølge et dokument fra 13. november 1651 et slagsmål som fikk et skjebnesvangert utfall. Det utviklet seg en batalje mellom Sto og hans sønn Amund på den ene siden og Rasmus og hans sønn Anders på den andre siden, og resultatet ble at Anders Rasmussøn mistet livet. Affæren fant sted mens skuten lå ved stranden nedenfor Lerstang. De fire karene satt i kahytten og snakket sammen, da Amund begynte å «fixere» (drive gjøn med) sin far. Rasmus irettesatte ham, men det falt nok ikke i god jord hos Amund eller hans far. Litt etter sa Rasmus til sin sønn Anders at de skulle gå hjem, og bad sin bror følge med dem. Da Rasmus og sønnen var kommet opp på dekket, ropte de to andre at de skulle vente, og det gjorde de. Sto gikk nå innpå ham og ville slå ham, forteller Rasmus, så han slo opp en «vindspiger» (en slags nagle som bruktes i riggen på seilskuter) og skjøv broren fra seg med den. Imidlertid kom Amund til og forsøkte å ta vindspikeren fra farbroren. Etter en del baksing kom Amund bak på Rasmus og støtte ham i vannet. Anders sto da akter ved natthuset hos sin farbror. «Men huorledis di siden handlede med hannen medlertid jeg var i vandet, dette ved Gud og di Selffr,» anfører Rasmus. Han kom seg imidlertid inn til stranden og reiste seg opp. Han så da broren stå med den ene foten på skuten i ferd med å stige ned i skipsbåten til sin sønn Amund. I det samme svinget båten av og de falt i vannet begge to. Der lå de så og ropte om hjelp. Rasmus spurte etter sønnen sin og Sto svarte at han var i behold på land. Rasmus svømte da ut og reddet først broren og siden brorsønnen. Da han kom på land igjen etter redningen, ropte Rasmus på sin sønn, men hørte intet til ham. Da «fornam jeg vel att han var bleffuen,» sier Rasmus. Anders ble senere funnet ute i vannet, «død liggendis på sin Røg».

 

Anders «ble» altså i vannet et kort stykke fra båten inne i Eidangerfjorden.

Takk for at du satte ordet inn i en slik sammenheng, Leif. Jeg hadde aldri kommet over ordet brukt på denne måten. I de kildene jeg har lest kommer det som oftest tydelig fram at personen er omkommet på sjøen, og også om har ikke ble funnet igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Er også god kjent med dette uttrykket, da jeg har en onkel, en farfar og hans bror som alle druknet på havet. De gamle omtalte alltid slike hendinger med at "han (hun) blev". Orden hadde i min dialekt en åpen e-lyd som kunne nærme seg en trong æ-lyd. At folk omkom på sjøen/havet var ingen uvanlig hendelse tidligere, men nå er det såpass sjelden at ordet trolig er i ferd med å forsvinne fra språket. Min onkel druknet forøvrig i 1942 mens min bestefar og hans bror begge omkom i 1956. Alle tre mistet livet under skjøtsel av fiskeredskaper (garntrekking).

Jeg har mye slekt fra Nord-Norge, og der er det mange drukningsulykker. Men likevel har jeg aldri kommet over dette ordet brukt før. Mange i min familie var også i fiskeryrket, men heldigvis er det ingen i min nære familie som har druknet; for meg er det snakk om litt lengre bak i tid (før 1900).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anfinn Bernaas

Bokmålsordboka:

blive II bli ble(i)v, blitt el. blive s d

blive el. II bli ble(i)v, blitt (mno blífa, lty bliven, sm o s I *bli) drukne han bleiv på sjøen

 

Nynorskordboka:

blive blive bliv [bliver], bleiv, blive el. -i (mno blífa; lty bliven) drukne han gjekk gjennom isen og bleiv

 

Eg har alltid oppfatta ordet å blive som eit eige verb heilt atskilt frå verbet å bli. Eg er noko usikker på kor eg har "lært" ordet, men undrast på om det ikkje er Olav Dunn som har gjeve meg meining med ordet. Og da var det verken "ble" eller "blev", men eit kraftfullt "bleiv".

 

Derfor meiner eg det blir heilt feil å seie at nokon "ble" på havet i tydinga at dei blei verande der, medan den eksakte uttrykksmåten er at den eller dei "blev" eller "bleiv", altså drukna. Eg tolkar Bokmålsordboka over som å vere noko tvetydig i så måte, men ser sjølvsagt ikkje bort frå at å bli (lykkeleg/huseigar/fødd/behandla osv.) tilbake i tid har eit sams språkleg opphav med å blive (på havet, drukne).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Takk for presiseringen Anfinn. Jeg har selv aldri hørt ordet "bleiv" i noen annen sammenheng enn som en annen form av verbet "bli". Man skal med andre ord ikke la seg lure av at verbene høres like ut; de er likevel fullt ut forskjellige verb?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anfinn Bernaas

Takk for presiseringen Anfinn. Jeg har selv aldri hørt ordet "bleiv" i noen annen sammenheng enn som en annen form av verbet "bli". Man skal med andre ord ikke la seg lure av at verbene høres like ut; de er likevel fullt ut forskjellige verb?

 

Når du skriv at du har oppfatta "bleiv", altså fortid eller preterium, som ei anna form av å "bli", meiner du vel "blei"? Det er jo ei mykje vanleg uttaleform over store delar av landet istadenfor "ble". Ja, dersom ein ikkje nyttar forma "vart" i det aktuelle området da. Det er jo også mykje vanleg.

 

Men no er eg visst på veg bort frå å "blive - bliv - bleiv - har blive".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Når du skriv at du har oppfatta "bleiv", altså fortid eller preterium, som ei anna form av å "bli", meiner du vel "blei"? Det er jo ei mykje vanleg uttaleform over store delar av landet istadenfor "ble". Ja, dersom ein ikkje nyttar forma "vart" i det aktuelle området da. Det er jo også mykje vanleg.

 

Men no er eg visst på veg bort frå å "blive - bliv - bleiv - har blive".

Ja, det kom kanskje ikke godt nok frem, men jeg trodde altså med første innlegget i dette temaet at "bleven" var datidens skrivemåte av preteritumsformen av verbet "(å) bli". Slik jeg har oppfattet innlegget ditt, så er dette altså galt. Bruken av ordet "bleven" eller "bleiv" eller hva nå skrivemåten til presten eller klokkeren måtte være, er ikke en annen grammatisk form at verbet "å bli" (slik jeg trodde). Det er istedet snakk om ett eget verb med en helt annen mening (i dette tilfellet at vedkommende druknet).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Arnfinn Kjelland

For eldre bruk / opphav til slike ord, går vi her på Nordvestlandet i alle fall :-) til "han gamle Ivar" (Aasens ordbok 1873, elektronisk 1997), sitat:

 

[bliva, v.n. (med stærk Bøining), 1) blive, vorde (= verda). Altid i forkortet Form: bli; bli(r ), blei, blitt; og tildeels vexlende med verda saaledes at Imperf. hedder vardt, og Sup. vorte (vordet). Om Formen bi see bida. 2) blive paa Stedet, blive borte (paa Vandet), drukne, omkomme. I denne Betydn. med fuld Form: bliva, bliv, bleiv, blive (i). Meget brugl. nord og vest i Landet. Indført i nyere Tid. Holl. og Nedertydsk bliven, blijven (omkomme). T. bleiben, fordum bliben, beliben, biliban (at forblive), af liban (blive tilovers), beslægtet med lib etc. Liv.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anfinn Bernaas

Ja, det kom kanskje ikke godt nok frem, men jeg trodde altså med første innlegget i dette temaet at "bleven" var datidens skrivemåte av preteritumsformen av verbet "(å) bli". Slik jeg har oppfattet innlegget ditt, så er dette altså galt. Bruken av ordet "bleven" eller "bleiv" eller hva nå skrivemåten til presten eller klokkeren måtte være, er ikke en annen grammatisk form at verbet "å bli" (slik jeg trodde). Det er istedet snakk om ett eget verb med en helt annen mening (i dette tilfellet at vedkommende druknet).

 

Men fare for å framstå som sjølvgod: Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Vi brukar ordet, og det må ikkje nødvendigvis vere drukning det er snakk om. Du kan godt få ein stor stein over deg og blive, men om du dett ut for eit høgt stup passar ordet ikkje.

 

Eit lokalt sitat av ein folkedansar som slengde jenta til vers i "hoppeturen" i gammal reinlendar - han lyfte henne så høgt at han kom under stakken då ho var på veg ned. "og hadde ho ikkje då hatt patentar (dvs patentknappar i fulle lengda på stakken) så hadde eg bleve".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

På dansk bøyes det i alle fall: at blive ... jeg bliver (uttales bli'r) ... jeg blev ... jeg er blevet (uttales også bleven). De kan f.eks si at katten er bleven, når den ikke kommer hjem på lang tid, eller blir helt borte.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Vi brukar ordet, og det må ikkje nødvendigvis vere drukning det er snakk om. Du kan godt få ein stor stein over deg og blive, men om du dett ut for eit høgt stup passar ordet ikkje.

 

Eit lokalt sitat av ein folkedansar som slengde jenta til vers i "hoppeturen" i gammal reinlendar - han lyfte henne så høgt at han kom under stakken då ho var på veg ned. "og hadde ho ikkje då hatt patentar (dvs patentknappar i fulle lengda på stakken) så hadde eg bleve".

Takk for interessant innspill Aase. Når det da står "bleven" i kirkeboken, mener du da at det er mulig at det ikke menes drukningsdød? Nå er jo mitt eksempel ganske klart, både fordi det står tydelig i ministerialboken av personen omkom på sjøen og fordi det skjedde i ett område hvor sjøfart og fiskeri var veldig vanlig. Men du mener altså at i tilfeller der dødsårsaken ikke er så klar som i mitt tilfelle at man ikke kan tolke "bleven" som "drukningsdød" eller "omkommet på sjøen"?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Den aller vanlegaste tydinga av å blive er nok å drukne, men det KAN, i vårt område, også brukast om annan vådeleg død.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×