Gå til innhold
Arkivverket
Marianne Solli

Begravelser

Recommended Posts

Marianne Solli

Er det noen som har synspunkter på innhold i fortidens og nåtidens begravelsesskikker? Finnes der alternativer til vanlig begravelse? Er f.eks. askespredning (i avdødes ønskede område) tillatt her i landet?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anne Hildrum

Det var vel ikke tillatt med askespredning, men det ble gjort endringer. Akkurat når det ble tillatt

vet jeg ikke, men rundskriv fra departementet sier dette:

 

Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer asken for vinden. Tillatelse kan også gis etter vedkommendes død når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det. Askespredning er et alternativ til gravlegging. Det gis derfor ikke mulighet for å få navn og data på gravminne på kirkegården dersom man har valgt dette.

 

For å godtgjøre at avdøde ønsket askespredning stilles det strenge krav. Formålet er å sikre at avdøde faktisk ønsket askespredning, og ikke bare overveide det. Se rundskriv F-37/2001.

 

Det er ikke anledning til å dele asken ved at den spres på ulike steder eller ved at en del gravlegges mens en annen del spres for vinden.

 

Sted for askespredning

Askespredning bør som hovedregel kun tillates på åpent hav og i høyfjellet. I rundskriv F-77-1999 utdyper departementet dette ytterligere:

 

"Det kan være grunn til å gi tillatelse til spredning av aske i fjorder og havområder som har umiddelbar forbindelse med åpen sjø, f.eks. ved enkelte fjorder. (…) Tillatelse til spredning bør allikevel ikke gis dersom det er svært mye fritidstrafikk i området, eller det er strender eller mye bebyggelse i området."

 

For å sikre at askespredningen foregår på angitt sted og i sømmelige former, kan fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen

 

Ved en slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning.

 

Men du kan ikke spre den helt fritt f eks i hagen der du bor.

 

Når jeg tenker tilbake på de gravferdene jeg var i som barn husker jeg at jeg var veldig forarget over

at man satt og fortalte vitser i begravelsen. Begravelsen da oppfattet jeg nesten som en fest,

og som ung jente synes jeg det var veldig merkelig og upassende. Ser vel litt anderledes på saken idag.

 

Anne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

 

Sted for askespredning

Askespredning bør som hovedregel kun tillates på åpent hav og i høyfjellet. I rundskriv F-77-1999 utdyper departementet dette ytterligere:

 

"Det kan være grunn til å gi tillatelse til spredning av aske i fjorder og havområder som har umiddelbar forbindelse med åpen sjø, f.eks. ved enkelte fjorder. (…) Tillatelse til spredning bør allikevel ikke gis dersom det er svært mye fritidstrafikk i området, eller det er strender eller mye bebyggelse i området."

 

 

Hvem er det som kontrollerer at asken blir spredt på egnet område i fjellet? Er det med representanter for noe offentlig under "utslippet" og som sier at her kan vi kaste vedkommende?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anne Hildrum

Ikke så vidt jeg vet. Jeg antar at når du søker om spredning sier du hvor, og så

er det vel på tillit at du gjør som du ber om, men jeg kan ta feil. Uansett tviler jeg på

at det blir sendt ut noen offentlige personer for å sjekke det. Det har i hvert fall ikke

vært det på de to jeg kjenner til det ble gjort med.

 

Anne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Dag T. Hoelseth

Det var vel ikke tillatt med askespredning, men det ble gjort endringer. Akkurat når det ble tillatt

vet jeg ikke, men rundskriv fra departementet sier dette:

[...]

Anne

Tillatelse til askespredning ble gjennomført ved gravferdsloven (1996), med ikrafttredelse 1. januar 1997. Se gravferdsloven § 20, samt Ot.prp.nr.64 (1994-1995) og forsåvidt også Ot.prp.nr.90 (2000-2001), da § 20 annet ledd i gravferdsloven ble endret (endringslov 15. juni 2001 nr. 68, ikrafttredelse 1. juli 2001, se merknader til forarbeidene).

 

Forarbeidene fra 1994-1995 er vel ikke tilgjengelig elektronisk annet enn i Lovdatas abonnementssystem.

 

DTH

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Dag T. Hoelseth

Kort oppfølging til mitt forrige innlegg (#5). Selv om Ot.prp.nr.64 (1994-1995) ikke er tilgjengelig elektronisk, så er Innst.O.nr.46 (1995-1996) å finne på Stortingets nettside.

 

Til øvrige kommentarer her: Bra med spørsmål, men hvorfor sjekker ingen den aktuelle loven? Det må da være det første stedet man skal lete?

 

DTH

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Kort oppfølging til mitt forrige innlegg (#5). Selv om Ot.prp.nr.64 (1994-1995) ikke er tilgjengelig elektronisk, så er Innst.O.nr.46 (1995-1996) å finne på Stortingets nettside.

 

Til øvrige kommentarer her: Bra med spørsmål, men hvorfor sjekker ingen den aktuelle loven? Det må da være det første stedet man skal lete?

 

DTH

Takk for flere svar! Jeg har vært uten Internett en stund, så jeg kom ikke inn her. Et betimelig spørsmål du kommer med, he he. Selv søkte jeg på begravelser, men der kom opp fint lite, men det ser jo ut til at noen har vært mer rutinerte. Jeg har nå vært inne på disse linkene og skumlest litt. Fint!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Ikke så vidt jeg vet. Jeg antar at når du søker om spredning sier du hvor, og så

er det vel på tillit at du gjør som du ber om, men jeg kan ta feil. Uansett tviler jeg på

at det blir sendt ut noen offentlige personer for å sjekke det. Det har i hvert fall ikke

vært det på de to jeg kjenner til det ble gjort med.

 

Anne

Takk, Anne, for svar her! Jaså, du har selv vært med på dette ... Kjenner du til om det var avdøde selv som ønsket det? Jeg regner med at seremonien var helt privat, fordi der sto noe om at de vanligvis ikke kunne 'kreve' minnestund i kirkelig regi, dersom de valgte dette.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anne Hildrum

Ja, det var etter ønske av avdøde, og selve spredningen var kun med et par søsken tilstede,

men det var en helt vanlig bisettelse først. I så fall er det ganske vanlig. Urnenedsettelsen

er vel ofte ganske uformell.

 

Anne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Takk til Anne, for svaret ditt!

 

Der jeg vokste opp nordpå hadde vi aldri verken hørt eller sett noe i forbindelse med urnenedsettelse før en ung slektning av oss omkom i bilulykke i utlandet. En urne med støvet av henne ble sendt nordover.

 

Det skapte endel forviklinger, fordi de pårørende hadde motforestillinger til en slik uvant seremoni. Noen 'kloke hoder' foreslo at de kunne sette urnen ned i en vanlig kiste, for det ville ta seg penere ut ved minnestunden i kirken, og slik ble det. (Jeg var ikke til stede der selv.)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Hvem er det som kontrollerer at asken blir spredt på egnet område i fjellet? Er det med representanter for noe offentlig under "utslippet" og som sier at her kan vi kaste vedkommende?

Hei Reidar!

 

Da har vi begge (for det lurte jeg også på) fått vite at der er ingen kontroll med hvor asken blir spredd, men at det går på tilliten til at loven blir fulgt opp. Jeg tror nok at de fleste følger loven.

 

(Jeg har forresten sagt til min familie og mine venner at dersom de finner meg død i hagen eller på komposthaugen min, så kan de være sikker på at jeg har dødd lykkelig.) :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Hei Reidar!

 

Da har vi begge (for det lurte jeg også på) fått vite at der er ingen kontroll med hvor asken blir spredd, men at det går på tilliten til at loven blir fulgt opp. Jeg tror nok at de fleste følger loven.

 

(Jeg har forresten sagt til min familie og mine venner at dersom de finner meg død i hagen eller på komposthaugen min, så kan de være sikker på at jeg har dødd lykkelig.) :)

 

Ja da fikk vi den bekreftelsen, og må bare konstatere at en risikerer å tråkke noen opp i skosålene hvis en ikke vet hvor de er spredt utover B)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Ja da fikk vi den bekreftelsen, og må bare konstatere at en risikerer å tråkke noen opp i skosålene hvis en ikke vet hvor de er spredt utover B)

Men så er det jo også slik at det en ikke vet har en ikke vondt av. Egentlig tråkker man hver dag på masse levende uten at man merker det. Jeg leste en gang at når man gikk barbent på stranden så tråkket man samtidig på rundt 10 til 15.000 levende organismer for hvert skritt. Jeg har i alle fall aldri kjent at jeg har gjort det, men det spørs vel om ikke de små kanskje har følt at verdenen deres har vært i fare, og kanskje har mange omkommet. Akkurat det risikerer man jo ikke ved aske som er spredd utover. Dessuten blir jo denne asken ganske fort til jordsmonn.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Endringslov til gravferdsloven er vedtatt i Stortinget og venter på sanksjon (antagelig fredag 24. juni).

 

http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=49347

 

DTH

Da har jeg oppfattet at begravelse nå heter gravferd. Plutselig ble det mye lettere å finne frem blant paragrafer. :) Ordet gravferd låter noe fremmedartet for meg, men jeg tar lærdommen til meg. Vi brukte ikke det ordet der jeg vokste opp, men det er jo et høytidelig og godt ord i alle fall.

 

Takk for flere linker! 24. juni er altså dagen da loven (forhåpentlig) sanksjoneres.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

Jeg er opptatt av at stedet folk blir gravlagt, ikke automatisk er en "kirkegård" Ligger området ved en kirke, ja. Selv bor jeg like ved en "kirkegård", men det er ikke og har heller aldri vært en kirke der. Mer nøytrale ord som gravlund eller gravsted passer bedre, syns jeg. Og når det skrives i avisa om at et begravelsesfølge ble beskutt på kirkegården, f.eks. i muslimske Pakistan, da blir det i alle fall helt feil.

 

 

Jeg kom på en litt artig historie: Olena hadde mistet et lite barn. Familien bodde på en veiløs gård, og svigerinna i byen hadde ordnet med bærere til likferden. Det visste ikke Olena (dette var lenge før mobiltelefonens tid), så hun hyrte også bærere. "Kå ti ska begravelsen vær?", spurte karene. "Me he haurt at me ska'kje væ på gravarsbattjen itte solnergong", var svaret Olena ga.

 

Heldigvis ble feilen med dobbeltbooking oppdaget før gravferdsdagen, og Olena gikk til de hun hadde bedt og beklaget, svigerinnen hadde funnet andre bærere. "Så får me helle be dokke neste gong" sa Olena.

 

 

Forresten: I min barndoms menighet ble det alltid tent to hvite lys som sto og brant, plassert på kista med litt avstand i langsgående retning. "Det hadde alltid vært sånn", ble det hevdet. Menigheten ble stiftet i 1890/1901, en alderdommelig utgave av Statskirken. Husker at min mor lurte på hvordan den skikken oppsto? Jeg antar at den praktiseres enda i nevnte menighet. Egentlig ganske stilrent og fint. Det ble også en regel at det ikke skulle være blomster eller kranser i begravelsen. Det skrev seg fra 1909 da gammelpresten døde. Han ville ikke ha det til sin begravelse, for han så med skrekk på hvordan det ville bli for fattige familier om den ene skulle overgå den andre med kranser til den "avhildne" presten sin. Slik ble det en ny "trend", og er det vel enda i dag.

 

Det er vel ikke mer enn 20 år siden alle menn hadde hatt i begravelsen, og denne ble holdt opp foran ansiktet ved 2 steder under seremonien ute. Det skulle visst være til bønn og ettertanke, man skulle "betenkje" døden.

 

Jeg har saktens vært med og båret "te gravans", og i menigheten ble kisten låret ned i garven med 2 tau og handamakt av 4 menn tilhørende menigheten. Det syns jeg er en fin og nær skikk. Slik skulle gjerne jeg bli senket ned. På statskirkens gravplass her jeg bor har jeg også vært tilstede ved et par anledninger. Da er det en fjernstyrt duppeditt og en kiste som mekanisk låres 20 cm, for så mekanisk å stoppe, med litt gynging. Uff, det syns jeg ikke er stilfullt i det hele tatt, om man kan bruke det ordet om en begravelse.

 

Jaja, det var noen tanker om begravelser og slikt...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Knut Holt Sandblost

Det er vel ikke mer enn 20 år siden alle menn hadde hatt i begravelsen, og denne ble holdt opp foran ansiktet ved 2 steder under seremonien ute. Det skulle visst være til bønn og ettertanke, man skulle "betenkje" døden.

 

 

Hvilke to tidspunkt under sermonien var det? Jeg har aldri hørt om dette før. Kan det ha vært vanlig i tidligere tider, mon tro?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Knut Holt Sandblost

Her finnes det en flott avhandling om begravelsesskikker http://home.online.no/~fndbred/bb1700.htm

 

Slik jeg har forstått det, hadde begravelser 3 sentrale faser:

 

1 - Avskjeden med hjemmet. Den avdøde ble stelt og lagt i kiste. Bedemannen innbød til gravferd i slekta og bedelaget. Det ble holt likvake, med tente lys på høyre og venste side ved hodeenden frem til begravelsesdagen. På begravelsesdagen ble likfølget bespist. Kisten ble båret ut på gårdsplassen, som gjerne var pyntet med granbar (eviggrønt = evighet, hengende vekst = sorg. Blomster passer til brylluper og barnedåper. Til begravelser bruktes ikke blomster - i så fall kun hvite, som er sorgens farge). På gårdplassen ble det holt taler før avdøde ble sunget ut. Dette var avdødes avskjed med hjemmet, og hjemmets avskjed med avdøde.

 

2 - Likferden, den siste reisen. Dvs kisten ble fraktet fra hjemmet til kirkegården (forøvrig en urgammel og god betegnelse). Det er herfra vi har uttyrkket "å følge i en begravelse." Likferden var storfolks måte å vise fram slektens rikdom på - med kiste, hester, vogner, klær, mange bærere og gråtekoner, lykter osv. Dette ble regulert av gravferdsloven av 1682. Det var ikke uvanlig å sette opp en eller flere æresportaler langs ruten. Forran kisten gikk marskalkene/seremonimestrene. De kunne ha marskalksstav med sørgeflor og kanskje begravelsesskjold.

 

3 - Seremonien på kirkegården. Det var helt uvanlig at man gikk inn i kirken, i hvertfall før andre verdenskrig. Ved graven (som var ferdig kastet opp av graveren) ble det holt taler. Dersom presten var tilstede foretok han jordfestelsen. Mennene i likfølget lukket graven, mens kvinnene sang salmer. Dersom presten var fraværende satte man en stokk ned på kistelokket. Den ble trukket ut når jordpåkastelsen skulle foregå, slik at jorden som presten brukte falt helt ned på kistelokket. Hvor graven befant seg på kirkegården var viktig, men gravminnene var gjerne enkle kors av tre. Sørgetiden ble avsluttet ved graven.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Neimen, så nydelig du skriver, Erling! Jeg ser det hele for meg ... med to lys langsetter kisten og føler nesten den vemodige og høytidsfulle stemningen der. Det var jo en fin ordning ... der det ble bestemt at kisten skulle være uten blomster for ikke å 'overgå' hverandre i blomsterprakt.

 

Du har et godt poeng med dette at du ikke ønsker at gravplass/gravsted alltid må benevnes 'kirkegård'. Nå har ikke jeg fått studert den nye loven så nøye, bare skumlest, men kanskje vil der komme noe nytt angående akkurat dette. Jeg hadde tenkt å se litt nærmere på den i morgen.

 

Den historien din om Olena er jo bare søt ... :) Men vi vet jo alle at det virkelig blir en 'neste gang'. Hun var bare realistisk, eller kanskje humoristisk.

 

Takk!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Harald Flaten

Første gang jeg hørte om askespredning var da Margit Sandemo spredde asken efter sin mann Asbjørn som døde i 1999. Asken ble spredd på fjellet i Valdres ikke langt fra familiens hytte. Jeg leste hennes beskrivelse av turen opp på fjellet og spredningen, og det virket som om dette var en veldig god måte for Margit.

 

Hvis man ikke har behov for å ha en grav å gå til, tror jeg at askespredning kan være en god ting.

 

Harald

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

Hvilke to tidspunkt under sermonien var det? Jeg har aldri hørt om dette før. Kan det ha vært vanlig i tidligere tider, mon tro?

 

Det ene tidspunktet var etter at presten hadde kastet jord på kista nede i grava og sagt "Av jord er du kommet.....til jord skal du blive...av jord skal du igjen oppstå." Det andre tidspunktet var også et sted under seremonien ved graven, før eller etter førstnevnte. Ja, jeg tror det var vanlig skikk overalt i landet "i gamle dager" i Statskirken, tror dette var en ytre skikk "de sterktroende" holdt på lenge.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Se også denne artikkelen på Aftenpostens nettsider.

Takk Tore! Jeg har lest denne artikkelen og kommentarene til den. Slik jeg forstår det blir det ingen kontroll med hvor asken spres etterat urnen med asken er utlevert til de pårørende.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Lovens tittel skal lyde: (Endringer i gravferdsloven)

 

Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven).

 

Uttrykket ”kirkegård” endres til ”gravplass” i: (diverse paragrafer)

 

 

Dette samsvarer med det Erling skrev:

 

"Jeg er opptatt av at stedet folk blir gravlagt, ikke automatisk er en "kirkegård" Ligger området ved en kirke, ja. Selv bor jeg like ved en "kirkegård", men det er ikke og har heller aldri vært en kirke der. Mer nøytrale ord som gravlund eller gravsted passer bedre, syns jeg. Og når det skrives i avisa om at et begravelsesfølge ble beskutt på kirkegården, f.eks. i muslimske Pakistan, da blir det i alle fall helt feil."

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anne Hildrum

Jeg er enig i at det ikke bør være automatisk kirkegård.

I Oslo er vel de fleste gravplasser en gravlund, mens f eks

Vestre Aker kirke har gravplasser, og for meg blir det like merkelig

å kalle det Vestre Aker gravlund. De fleste av mine er gravlagt på kirkegårder

knyttet til en kirke, mens min mor er gravlagt på en gravlund.

Tror nok jeg fortsatt kommer til å skille mellom dem.

 

Anne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×