Gå til innhold
Arkivverket
Dag Aage Løkke

Hva er viktig i slektsgranskingen?

Recommended Posts

Dag Aage Løkke

Jeg startet med min slektsgransking da jeg gikk av med AFP for to år siden. Det blir for pretensiøst for meg å kalle det for forskning, det som jeg selv driver med. Men for mange av dere andre er dette mer faglig fundert. For meg er det ikke aktuelt å bruke all min fritid på dette, derfor blir også spørsmålet: Hva skal jeg velge å gjøre? Hva skal jeg la være? Skal jeg gå i bredden, eller så langt jeg kan bakover, eller skal jeg bestrebe meg på begge deler?

 

For meg har det vært spennende å finne mine oldeforeldre - og noen av mine tippoldeforeldre. Jeg har også forsøkt å kartlegge litt i bredden på oldeforeldregenerasjonen (altså finne deres søsken og deres barn igjen). På den måten synes jeg at jeg har blitt "kjent" med flere familier på 1800-tallet, som jeg er i slekt med. Og vissheten om at dette er min familie, har gjort det ekstra interessant. Jeg kan for eksempel velge ut et årstall - eller en periode - og se nærmere på hvilke av mine slektninger som bodde på ulike plasser i Maridalen, eller på gårder og plasser i Smaalenene (Østfold), for å ta et par geografiske eksempler fra min slekt. Med litt kunnskap om hvordan det var å leve på 1800-tallet i tillegg, gir dette en utvidet slektsfølelse og opplevelse.

 

Det er sikkert også interessant å gå lengre bakover, kanskje så langt det er mulig, men for meg har det ikke vært aktuelt å bruke så mye tid og krefter på det. Usikkerheten er jo også mye større da. Og på et tidspunkt kan vi bare konkludere med at "alle er i slekt med alle", ikke sant?

 

Hvilke tanker har dere andre om hva som er viktig i slektsgranskingen - og om hvilke valg vi bør gjøre - når tiden vi har til disposisjon er begrenset?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Leif Biberg Kristensen

Jeg vil ikke si om det er best å gå på langs eller på tvers, det må bli en smakssak. Derimot er jeg ganske sikker på at det som er viktig, og mest tilfredsstillende i det lange løp, er å prioritere kvalitet framfor kvantitet. En grundig dokumentasjon er noe som kan bli stående igjen til nytte og glede for andre, mens udokumenterte koblinger er null verdt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Svein Arnolf Bjørndal

Jeg startet med min slektsgransking da jeg gikk av med AFP for to år siden. Det blir for pretensiøst for meg å kalle det for forskning, det som jeg selv driver med. Men for mange av dere andre er dette mer faglig fundert. For meg er det ikke aktuelt å bruke all min fritid på dette, derfor blir også spørsmålet: Hva skal jeg velge å gjøre? Hva skal jeg la være? Skal jeg gå i bredden, eller så langt jeg kan bakover, eller skal jeg bestrebe meg på begge deler?

 

For meg har det vært spennende å finne mine oldeforeldre - og noen av mine tippoldeforeldre. Jeg har også forsøkt å kartlegge litt i bredden på oldeforeldregenerasjonen (altså finne deres søsken og deres barn igjen). På den måten synes jeg at jeg har blitt "kjent" med flere familier på 1800-tallet, som jeg er i slekt med. Og vissheten om at dette er min familie, har gjort det ekstra interessant. Jeg kan for eksempel velge ut et årstall - eller en periode - og se nærmere på hvilke av mine slektninger som bodde på ulike plasser i Maridalen, eller på gårder og plasser i Smaalenene (Østfold), for å ta et par geografiske eksempler fra min slekt. Med litt kunnskap om hvordan det var å leve på 1800-tallet i tillegg, gir dette en utvidet slektsfølelse og opplevelse.

 

Det er sikkert også interessant å gå lengre bakover, kanskje så langt det er mulig, men for meg har det ikke vært aktuelt å bruke så mye tid og krefter på det. Usikkerheten er jo også mye større da. Og på et tidspunkt kan vi bare konkludere med at "alle er i slekt med alle", ikke sant?

 

Hvilke tanker har dere andre om hva som er viktig i slektsgranskingen - og om hvilke valg vi bør gjøre - når tiden vi har til disposisjon er begrenset?

 

De fleste av oss rekker aldri "alt", uansett når vi starter denne hobbyen.

 

Personlig ville jeg ha prioritert breddeforskningen, om jeg hadde hatt liten tid til rådighet. Dette fordi man da får større oversikt over alle grener man har, ikke bare én eller to linjer bakover, som jo er snevert i enhver forstand.

 

Ved å kartlegge ens forfedres, eller potensielle forfedres, samtlige barn, vil man i tillegg til å bli kjent med den enkelte familie, også lettere kunne identifisere nye slektsledd som faddere, f.eks.

 

Samtidig er det viktig at man prøver å arbeide rasjonelt: Det er ingenting i veien for å bruke bygdebøker o.l. som utgangspunkt for eget arbeid der slike finnes, men dataene må sjekkes. Det er altfor mange feilkoblinger som finnes i slike bøker. I tillegg bør man nyttigjøre seg skifter. Ofte kan slektninger være nevnt som verger eller i annen sammenheng, slik at man kan få mye "gratis" for å komme videre bakover. Disse slektningene er aldri nevnt på skiftekortene som ligger skannet nå, så man bør aldri nøye seg med å se på de kortene alene (det finnes feil i dem også), men alltid konsultere selve skiftet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hilde Rossing

Jeg skulle bare finne min ukjente oldefar, for min mors skyld, hun har alltid lurt på hvem sin farfar var. Som så mange andre ble jeg bitt av basillen og fortsatte og fortsatte.... Idag sitter jeg med rimelig god oversikt over mine røtter på både min mor og farside, lengde og bredde var ikke viktig, men heller det å bli kjent med oldeforeldre og tipper- gå i deres fotspor- besøke deres bosteder eller restene av dem.

 

 

På mitt tre er der mange ujevne greiner, stiklinger,og stundom rager det høyt til værs! ISelve stammen, altså i min rette slektslinje, der var det selvsagt viktig for meg å finne alle. Så leter jeg opp søsken og deres lagnad innimellom når jeg føler for det.Jeg har utelatt de jeg ikke med sikkerhet kunne dokumentere , bare laget meg notater for evnt. senere bruk.Jeg har hele tida vært tro mot mine egne ønsker og vitebegjærlighet, og brukt tida på det og dem jeg selv lurte mest på. I ettertid har jo mange i familien hatt glede av å få slektsbok og CD av meg.

 

Min oldefar er for lengst funnet og er godt dokumentert. Jeg har tatt min mor med til hennes farfars grav i Voss, vi har i dag god kontakt med ny og flott familie, hans barnebarn, altså mors søskenbarn, samt en av hans brors barnebarn, som da blir mors tremenning. Det har vært og er en vidunderlig reise i tid, slektstreff, besøk, telefoner og brev!

 

Jeg tror ikke man kan sette en mal på om der skal være bredde eller lengde i sitt slektsoppsett, det er vel individuelt hva man "brenner for". Og "brenne" må man, mener jeg, for å klare å holde på, dag som natt i kanskje årevis! Grundighet og dokumentasjon er viktigst, samt et godt system som man sjøl har kjemi med. Og da kommer gleden! Gleden over å kjenne sine røtter. Gleden av å høre til.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Jeg støtter Leif (#2) helt ut. Hva enn du setter deg som foreløpig mål for slektsforskningen; sørg for at de dataene du legger inn er grundig dokumentert! Jeg tror det er mange som har gått i fella og slurvet med dokumentasjonen og i ettertid blit tvunget til og gå tilbake og etterdokumentere og kutte mange store anerekker.

 

Når det er sagt så har jeg satt meg følgende mål ang. hva jeg inkluderer i mitt slektstre:

  • mine forfedre så langt de lar seg oppdrive;
  • mine forfedre's søsken og deres ektefeller,
  • alle etterkommerne etter mine tipp-tipp oldeforeldre.

 

Dette har gitt meg en foreløpig database på ca. 6000 personer (men det er enda store mangler), og mer enn nok jobb for framtiden.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Karin Moen  Oslo

Jeg tok utgangspunkt i min stamfar 1631-1713 som hadde 2 koner og ni barn med disse, jeg er da etterkommer av eldste sønn, men har fulgt alle ni barna med ektefeller så langt jeg har kunnet, da jeg startet var ikke internett-tilgjengeligheten tilstede, så det ble mange dager på arkivene, men bok ble det til glede for familien, nå i senere år har jeg oppdatert og fått en mengde ny info. på plass. Det er en endeløs, men morsom hobby, og utrolig lærerikt. Vi visste i utgangspunktet ikke noe særlig utover våre oldeforeldre, så alle var nysgjerrig og delte villig det de visste.

Nå er de "gamle" som visste døde, men det har jeg tenkt på mange ganger, pass på å spørre den eldre generasjon, de vet og husker mye vi har nytte av. Vel dette ble mine betraktninger rundt temaet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anne Lene Hagen

Finnes det noe svar på hva som er viktig og riktig da tro ?

 

Et veldig vanlig spørsmål jeg møter er hvor langt tilbake har du kommet ? Det opptar meg egentlig ikke.

 

For meg blir det viktig for egen del å vite at det jeg samler opp er riktig, like viktig at det er riktig det jeg gjenforteller f.eks, eller gir fra meg av informasjon.

Moroa for meg ligger i det å bli kjent med mine aner og deres familier. Hva drev de med, hvor og hvordan bodde de ? Et etterlengtet fotografi er også moro og finne. Moro å bli kjent med geografien også.

 

Så får jeg heller være unnskyldt at hovedfokus ikke er å komme lengst mulig tilbake. Misforstå meg ikke det er selvfølgelig også moro å komme bakover i tid.

 

Interessant er det også å kunne "lese" litt mer enn det som står skrevet. Da mener jeg f.eks kunne forsøke å sette meg inn i deres hverdag og hvordan ting var. Kunne lese litt mellom linjene.

 

Kan nevne et gripende eksempel i min egen slekt. En av min oldmors søsken på fars siden fikk i alt 10 barn. 5 av de døde før de var 10 år gamle. 2 døde som unge voksne. Kun 3 ble mer enn 30 år. 4 av barna døde i året 1892 på datoene 6/2,18/2, 2/3 og 6/3, så føder de et barn den 15/8 samme år.

 

Det dukker opp en del spørsmål rundt dette, hvordan var det å bære 4 av sine barn til graven på 4 uker.Jeg klarer ikke å sette meg inn i det. Mange andre spørsmål dukker også opp rundt dette.

 

En kirkegård kan også på sin tause måte si noe om slike ting, om man evner å lese annet enn navn, år og dato.

 

For ikke å snakke om hvilken herlig følelse det er å finne svar på en nøtt man har jobbet med i lang lang tid.

 

For meg er slike ting noe av det som gjør denne hobbyen så altoppslukende, levende og interessant.

 

Andre igjen har hovedfokus på helt andre ting, og det er minst like riktig.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Inger Eik

Et spørsmål jeg har fundert over, og som jeg kom på da jeg leste denne tråden, hvor det blir fremholdt at dokumentasjon er viktig. Jeg går ut fra at endel av dere har etterkommere som kanskje engang skal overta arbeidet dere har holdt på med. Hvordan dokumenterer dere nålevende eller nylig avdøde slektninger, eller for den saks skyld, dere selv? Altså der kirkebøker foreløpig ikke er tilgjengelig, og det er jo ikke sikkert at alle har f.eks. sine foreldres vielsesattest? Hva bruker dere da som dokumentasjon? Er det noe som heter "selvsyn", "selvopplevd" eller "fortalt av personen det gjelder" i denne sammenhengen? God nok dokumentasjon? Eller satses det på at også etterkommerne deres også skal få ha litt å gjøre? ;)

 

Forøvrig har jeg jobbet både på langs og på tvers. Begge deler er like interessant. Arbeidet med slekta i bredden har gitt meg mange 'nye' slektninger som det er artig å holde kontakt med. Kun én har frabedt seg videre informasjon om slekta, det viste seg at vi hadde en felles ane som engang hadde gjort noe ulovlig...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ivar S. Ertesvåg

For meg har det vært spennende [...]

jeg har blitt "kjent" med [...]

vissheten om at dette er min familie, har gjort det ekstra interessant. [...]

en utvidet slektsfølelse og opplevelse. [...]

 

Det er sikkert også interessant [...]

 

Det var vel eigentleg svaret.

 

Men pass på å notere kvar i kjeldene du finn kvar opplysning. Gjerne også litt om dei slutningane du dreg om slektskap (kor visst er det at den Ola Jonson du finn i kyrkjeboka er den same Ola Jonsson som høyrer til i slekta di, og kvifor?). Slike notat vil nokon (t.d. du sjølv om 3-30 år) setje pris på seinare.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gunn Huglen

Finnes det noe svar på hva som er viktig og riktig da tro ?

 

Et veldig vanlig spørsmål jeg møter er hvor langt tilbake har du kommet ? Det opptar meg egentlig ikke.

 

For meg blir det viktig for egen del å vite at det jeg samler opp er riktig, like viktig at det er riktig det jeg gjenforteller f.eks, eller gir fra meg av informasjon.

Moroa for meg ligger i det å bli kjent med mine aner og deres familier. Hva drev de med, hvor og hvordan bodde de ? Et etterlengtet fotografi er også moro og finne. Moro å bli kjent med geografien også.

 

Så får jeg heller være unnskyldt at hovedfokus ikke er å komme lengst mulig tilbake. Misforstå meg ikke det er selvfølgelig også moro å komme bakover i tid.

 

Interessant er det også å kunne "lese" litt mer enn det som står skrevet. Da mener jeg f.eks kunne forsøke å sette meg inn i deres hverdag og hvordan ting var. Kunne lese litt mellom linjene.

 

Kan nevne et gripende eksempel i min egen slekt. En av min oldmors søsken på fars siden fikk i alt 10 barn. 5 av de døde før de var 10 år gamle. 2 døde som unge voksne. Kun 3 ble mer enn 30 år. 4 av barna døde i året 1892 på datoene 6/2,18/2, 2/3 og 6/3, så føder de et barn den 15/8 samme år.

 

Det dukker opp en del spørsmål rundt dette, hvordan var det å bære 4 av sine barn til graven på 4 uker.Jeg klarer ikke å sette meg inn i det. Mange andre spørsmål dukker også opp rundt dette.

 

En kirkegård kan også på sin tause måte si noe om slike ting, om man evner å lese annet enn navn, år og dato.

 

For ikke å snakke om hvilken herlig følelse det er å finne svar på en nøtt man har jobbet med i lang lang tid.

 

For meg er slike ting noe av det som gjør denne hobbyen så altoppslukende, levende og interessant.

 

Andre igjen har hovedfokus på helt andre ting, og det er minst like riktig.

 

Er så enig med deg i dine tanker om slektforsking , Anne Lene!

Mvh. Gunn

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

Nå er de "gamle" som visste døde, men det har jeg tenkt på mange ganger, pass på å spørre den eldre generasjon, de vet og husker mye vi har nytte av. Vel dette ble mine betraktninger rundt temaet.

 

Veldig mye visdom i denne tråden. Det jeg bet meg mest merke i var den siterte setningen over.

 

Det meste av det som står skrevet og oppbevart i arkivene vil vi ikke miste, men de som kunne fortelle om hendinger i familen som ville gi liv til nakne tall, personnavn og stedsnavn i slektsboka dør fra oss.

Tenk om jeg hadde vært slektsinteressert og hatt interesse for gamle historier om folk i slekta og andre folk i bygda den tida jeg vaks opp og hadde min gamle bestemor fødd 1874 som et midtpunkt.

Hun hadde nok lyst til å fortelle om gamle dager, men var det noen som var interessert og lyttet? Jeg husket ho fortalte litt om bjørn og ulv som de fryktet som barn. Ho fortalte også om huldra som ho var overbevist fantes i gamle dager men som hadde forsvunnet når den nye mekaniske tida kom. Stort mer kan jeg ikke huske. Vi var ikke flinke nok til å spørre :(

 

Så det viktigste slik jeg ser det er kanskje at vi overleverer hendelser i familie og nabolag til nye slekter. Noen husker ennå glade eller triste opplevelser i "de harde trettiåra", 2. verdenskrig og den første etterkrigstida med de store omveltinger. Den tida det ennå var vanlig å bære vatn og bære ved og å fryse på utedoen. Om ingen vil høre på oss så kan vi få det ned på papiret. Om 50 år er jeg overbevist om at noen vil sette pris på det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Et spørsmål jeg har fundert over, og som jeg kom på da jeg leste denne tråden, hvor det blir fremholdt at dokumentasjon er viktig. Jeg går ut fra at endel av dere har etterkommere som kanskje engang skal overta arbeidet dere har holdt på med. Hvordan dokumenterer dere nålevende eller nylig avdøde slektninger, eller for den saks skyld, dere selv? Altså der kirkebøker foreløpig ikke er tilgjengelig, og det er jo ikke sikkert at alle har f.eks. sine foreldres vielsesattest? Hva bruker dere da som dokumentasjon? Er det noe som heter "selvsyn", "selvopplevd" eller "fortalt av personen det gjelder" i denne sammenhengen? God nok dokumentasjon? Eller satses det på at også etterkommerne deres også skal få ha litt å gjøre? ;)

Det finnes mange dokumenter, som fødselsattester, vielsesattester, sertifikater, vitnemål, regninger, postkort, brev, etc, etc, som kan inneholde informasjon som navn, fødselsdatoer, addresser, utdannelse, etc om nålevende familie. Dessuten har vi jo muligheten til og personlig snakke med personer som enda er i live! Ofte kan slike samtaler dokumenteres på papir, lydopptak eller video. Kilden kan jo ikke bli mere primær enn og ha muligheten til og personlig snakke med en person om hans eller hennes eget liv. Dette gjelder en selv også. Jeg har, for eksempel, scannet min fødselsattest, min vielsesattest, dåpsattesten til min datter, vitemål fra diverse skoler, leiekontrakter og huskontraker fra steder der jeg har bodd, etc. Så er det jo mulig og, på samme måten som en skriver ned historier og anekdoter fortalt av andre familiemedlemmer, skrive ned historier og anekdoter som man måtte huske fra sitt eget liv så langt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Dag Aage Løkke

Takk for alle innlegg så langt. Her var det mye interessant å lese om hva dere synes er viktig og mindre viktig, og hvordan dere prioriterer. Jeg har også hatt mange glade stunder når jeg har funnet noen som jeg har lett etter en stund. Og noen vemodige stunder, når jeg har støtt på stor sorg og nød. Takk til dere alle for mange gode innlegg! Takk også for viktige påminnelser om kildekontroll og sikring av data (ved å oppsøke primærkilder).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Heljar Westlie

Jeg vil ikke si om det er best å gå på langs eller på tvers, det må bli en smakssak. Derimot er jeg ganske sikker på at det som er viktig, og mest tilfredsstillende i det lange løp, er å prioritere kvalitet framfor kvantitet. En grundig dokumentasjon er noe som kan bli stående igjen til nytte og glede for andre, mens udokumenterte koblinger er null verdt.

Det Leif her påpeker er svært viktig, den som sluntrer her har sørget for mye unødvendig ekstraarbeid. Både for seg selv og de som senere tar over dataene. Må innrømme at jeg startet litt feil der, og har noen gamle aner som jeg tidvis holder på å legge inn kilderef på.

 

Det jeg prioriterte i begynnelsen, i 1995, var oldemors aner og søsken for å finne spor av en sjelden sykdom. Noe jeg ikke klarte å finne svar på.

Med få nære slektninger, så tok jeg utgangspunkt i mine oldeforeldre og ville finne deres etterkommere opp til dags dato. Dvs jeg skulle skrive 4 bøker, 2 er utgitt og de 2 siste kommer jeg aldri til å gjøre ferdig. Selvfølgelig tok jeg også med anene og brukte ymse kilder.

Selv har jeg ei søster, 1 tante og 2 søskenbarn. Men ca 350 tremenninger!

Når det skal skrives opp til i dag, så er det ikke alle som er A4 og når dette skal samles inn med bilder og litt fyldig info så blir ikke alt rosenrødt. Det ble mange fortrolige samtaler og triste historier. Dette er ei minusside som bør tenkes godt igjennom på forhånd. Det er derfor jeg ikke skriver ferdig de 2 siste. Forøvrig ble de 2 jeg skrev og utga innen familien godt mottatt og knyttet mange nye bånd sammen. Den ene boka hadde 1.100 etterkommere etter oldefar og ca 300 bilder, tok meg 4 år å samle inn alt.

 

Tja, hvis jeg skulle begynt i dag, så ville jeg nok ha stoppet ved 1900 og gjort mer utfyllende historie om noen enkelte av familiene gjennom de siste 200 årene for å ha en relativt god kildereferanse.

Det er mer enn 10 år siden jeg drev med egen slektsgransking, men har konsentrert meg om transkribering av div kilder. Samt at jeg holder på å skrive bok, bygdebokstil, for en begrenset tidsperiode fra Raufoss.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Torbjørn Igelkjøn

Det er som nemnt svært viktig at ein er nøyaktig i det ein driv med, fordi ein elles kan risikere at lange linjer bak eller fram i tid ryk fordi eit ledd viste seg å vere feil. Dermed kan mykje arbeid vere vekkasta, og feila spreidde på internett der dei sirkulerer til evig tid.

 

Eg er ueinig i at eit udokomentert slektstre er verdilaust. Men ein lagar unødvendig arbeid for andre som skal bruke opplysningane. Som nokon var inne på kan det også hende at ein sjølv etter nokre år må byrje å leite, fordi ein ikkje hugsar kvifor ein meinte det var slik og slik. Eg har sjølv slurva med dette, men det er jo også ulikt kor mykje tid og innsats ein legg i denne hobbya, og korleis ein prioriterer. Men det er utvilsamt lurt å notere kjelder.

 

Som andre har påpeika meiner eg ein må hugse på å spørje folk korleis folk levde før medan dei enno lever, og notere/vidareformidle desse opplysningane til ettertida. Då kjem folk og samfunnet dei levde i ut av det som elles berre vert ei samling namn og årstal. Også her er dokumentasjon eit stikkord, ved at ein noterer det som vert sagt. Det er ikkje alt ein hugsar rett etter ei stund, då er det greit å ha notert det. Eg har ofte sjolv hatt følelsen av at eg er både ein og to generasjonar for seint ute. På den andre sida tykkjer eg at det å lure på ting, og så finne løysinga er med å gjere slektsgranskinga spennande. Eg hugsar at eg i lang tid hadde spekulert på korleis slektningane hadde det då dei for til Amerika. Plutseleg fann eg eit 115 år gammalt brev gøymt i eit lite bur i ei kiste som fortalde både om korleis det var å komme til ei ny verd, og korleis ho sakna livet her heime. Laurdagskveldane heime på garden, der oldefar min hadde vore på besøk. Dette var skrive til oldefar min, men det var som om ho snakka til meg med eiga stemme over 100 år seinare. Det er det å forske på ting som er spennande, det er på ein måte ikkje nødvendigvis like interessant å få ei bok opp i handa fiks ferdig før ein byrjar.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ken V. Nordberg

Jeg kom i hende en dagbok skrevet av min oldefars bror som emigrerte til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet. Dagboken skrev han på sin siste tur til Norge før han døde (i 1952) og hvor han beskrev blant annet de 9 dagene det tok for båten og krysse Atlanteren fra New York til Bergen, Stavanger, Kristiansand og til sist Oslo. Dagboken fortsetter de tre månedene han tilbragte i Norge, og inneholder blant annet anekdoter fra dagliglivet til min oldefar under besøket. Slikt synes jeg er utrolig gøy. 60 år er ikke akkurat eldgammelt; men gøy er det likevel. Tida går sin gang, ting går i glemmeboka, og gamle bilder og brev blir borte i dødsbo-oppgjør.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hilde Rossing

Hva med det vi finner av sensitive opplysninger i kirkebøkene? Som kan ha konsekvenser for nålevende. Opplysnings"plikt"?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Dag Aage Løkke

Det er vel derfor det er sperrefrister på dem, slik at de ikke legges ut for tidlig. Når de først er tilgjengelige på nettet, er de vel også offentlige på et vis.

Noen opplysningsplikt har vi likevel ikke, så vi bør vel bruke både fornuft og kjærlighet når vi velger hva vi vil hente fram.

Andres synspunkter på akkurat dette?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

Hva med det vi finner av sensitive opplysninger i kirkebøkene? Som kan ha konsekvenser for nålevende. Opplysnings"plikt"?

 

Jeg mener vi ikke skal publisere opplysninger som er sensitiv og som nålevende kanskje vil føle som ubehagelig og kan ha konsekvenser for noen. Men her bør det vel utøves skjønn i hvert enkelt tilfelle om opplysninger kan være til skade. Og er opplysningene så viktig at de bør/må offentliggjøres? Det er de vel sjelden.

Det man ikke vet har man ikke vondt av.

 

Kanskje er 100 års sperre som ved folketellinger på nett en grense. Det en mener er sensitive opplysninger etter den tid bør ikke offentliggjøres i slektsbøker.

I noen tilfeller også eldre opplysninger der det kan være snakk om incest og andre straffbare overgrep.

 

Har en levd lykkelig og uvitende i 80-90 år så behøver en ikke få servert som fakta at far eller bestefar var...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Karin Moen  Oslo

Jeg har et par tilfeller i slekten som gjelder tragiske selvmord, begge godt kjent hvorfor og hvordan i slektsgrenen det gjelder, den ene ønsket ikke at dette skulle nevnes, begge var på sekstitallet så jeg bestemte meg for at dette skulle ikke tas med i min bok, begge er bare beskrevet som døde, men jeg har skrevet dette i mine notater., jeg mener at det er så personlig info. som håndteres best av den fam. det gjelder.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
wangensteen.net

Jeg har et par tilfeller i slekten som gjelder tragiske selvmord, begge godt kjent hvorfor og hvordan i slektsgrenen det gjelder, den ene ønsket ikke at dette skulle nevnes, begge var på sekstitallet så jeg bestemte meg for at dette skulle ikke tas med i min bok, begge er bare beskrevet som døde, men jeg har skrevet dette i mine notater., jeg mener at det er så personlig info. som håndteres best av den fam. det gjelder.

 

Også dette er i ferd med å bli offentliggjort.

I dødsannonsene i Hamar Arbeiderblad kan vi ofte lese: "valgte å forlate oss"

 

Altså et selvmord

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Svein O. Tislevoll

Det er grunn til å være meget forsiktig med slike opplysninger ja, har nevnte tilfeller selv i private papirer, men det kan ikke brukes til noe annet enn muligens statistikk og annet som ikke identifiserer personer.

 

V.h. Svein

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

Også dette er i ferd med å bli offentliggjort.

I dødsannonsene i Hamar Arbeiderblad kan vi ofte lese: "valgte å forlate oss"

 

Altså et selvmord

 

 

Ja heldigvis går verden på noen områder fremover og selvmord er ikke lenger noe familien skal skamme seg over. Hverken for seg selv eller for personens ettermæle.Som regel er det for mange et ukjent sykdomsbilde bak. Verden forandrer seg og om 50 år vil det nok ikke være noe problem for slektsforfattere å skrive hverken om en persons legning eller om noens selvforskyldte død. Men inntil dette er allment akseptert så bør ikke slike opplysninger komme frem i en slektsbok uten at den nærmeste familien selv ønsker at en skal være åpen om dette og vil ha det med.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ivar S. Ertesvåg

Hva med det vi finner av sensitive opplysninger i kirkebøkene? Som kan ha konsekvenser for nålevende. Opplysnings"plikt"?

Det er fleire slags konsekvensar for nolevande. Sjølvdrap og andre ting kan det vere kjenslemessige konsekvensar av.

 

Men dødsårsak kan vere ein arveleg sjukdom. Eller du kan finne opplysningar om slik sjukdom i andre kjelder. Då er det ei sensitiv opplysning om nolevande å knyte dei til ein avdød med denne sjukdomen. Slike opplysningar har du ikkje lov å offentleggjere.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hilde Rossing

Min sønn tok sitt eget liv for 13 år siden, og vi har aldri opplevd det som skammelig hverken for ham eller oss. Vi har hele tiden valgt å være åpne om det som skjedde, men det er vårt valg, andre i samme situasjon skal bli respektert i sine valg, enten det er nåtid eller fortid mener jeg.

 

Et annet etisk spørsmål som kan være verdt å tenke over er hvis vi finner et annet biologisk opphav enn det som er kjent på våre nære eller fjerne slektninger. Da jeg opplevde dette for noen år siden på en av mine nære sidegreiner, fikk det godt dokumentert, gikk jeg mange runder med meg sjøl og endte med å fortelle det til denne mannens barnebarn ( som forøvrig ikke hadde kjent sin "andre" bestefar heller og faren var død på dette tp). De var faktisk takknemlige og synes det var fint å få vite sannheten, også med tanke på sine barn igjen. Men jeg har alltid etterpå spurt meg sjøl om jeg gjorde det riktige...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.