Gå til innhold
Arkivverket
erling t endresen

Bestemors barndomsjul på Slettebø i Helleland rundt 1880. Rogaland.

Recommended Posts

erling t endresen

På Slettebø i Helleland var oldefar Helge Ommundsen fra Vasshus i Heskestad selveier. Ekteparet Søren Andreas Sørensen og Gonel (Gunhild) Torjusdatter Slettebø, f. Rapstad bodde i folge hos dem. De hadde vært barnløse folgefolk på Grønning, men ”la opp fø seg” på Slettebø, det vil si at de la ned penger og fikk bo hos Helge og Ane så lenge de levde. Min mos rmor, Ingeborg Katrine 1876-1959, kunne minnes at Gonel svingte på kaffekoppen for å få med seg gruten! Søren og Gonel var med og arbeidet litt på gården. De hadde sengeplass i et hjørne av dagligstova. Husfolket Helge og Ane lå i et annet hjørne, og Helge og Ane sin eldstesønn Omund som var nygift med sin Teodora, hadde liggeplass i et tredje hjørne.

 

Yngstedatter Ingeborg Katrine lå i vogga, og tidvis med foreldrene. Hun lå og hørte på når de gamle (Søren og Gonel) hadde lagt seg. Den ene syntes den andre hadde tatt for stor plass, og sa: ”Du ligge så et kjerrs-jor (tønneband).” - ”Enn så go’æ og varmæ du va, kjenn kor kald æg æ”, småsnakket de til hverandre. Hun husket også at de gamle sang et vers til en egen folketone før de sovnet: ”Den lyse dag forgangen er, og natten faller oss hårdt på. O Jesu Krist vår Herre kjær, du alltid hos oss blive må! Glede oss, Gud i Himmerik.” Gonel døde i 1881, visstnok av tuberkulose. Søren fikk koldbrand i beina og døde av dette i februar 1884. Helge Omundson Slettebø døde 1. desember 1884, som folgemann, bare 61 år gammel. Det sies at han ødela seg i magen under arbeidet med å bryte opp noen store røtter i en myr. Dette ”ble banen” hans. Det fortelles at han selv satte kodn-øl i stova der de sov, for at det skulle være ferdig til begravelsen. Det skulle være en standsmessig begravelse, og det tok sin tid å få ferdig godt øl! Helge ligger begravet på Helleland kirkegård, etter sigende til høyre ett sted inn av porten.

 

Til jul fikk de 12 skjælingskaker (skillingskaker), en slags julegeit, og så var det stas med fersk torsk til jul, mintes Ingeborg Katrine. De gikk til fots til Helleland kirke, flere kilometers vei, og der var det ikke ovn. Så i snø og frost var det mange som frøs. Da var det vel ikke så uvanlig at en og annen hadde litt brennevin på innerlommen til å varme seg på.

 

Husstanden på Slettebø besto i begynnelsen av 1880-åra av oldefar Helge med konen Ane, Søren og Gonel som bodde i oppsett, eldstesønnen Omund med kone Theodora og 2-3 små barn, samt Omunds yngre søsken Berthe, Kristine, Samuel, Kristian Johan, Anders og lillesøster Ingeborg Katrine som var født i 1876. Omund H. Slettebøe sin eldste datter Anne (kalt Ane) var født i 1878 og var bare 2 år yngre enn sin yngste tante (mors mor Ingeborg Katrine). Anne ble gift Rabbersvik. Hun er kjent for sine fine dikt og historier som hun fortalte og skrev ned. De tilhørte med tiden Samfundet i Kristiansand, hvor Ommund Slettebøe var forstander. I Samfundets lesebok, bind 1, 1934, er det gjengitt en interessant julefortelling der Anne Rabbersvik minnes sin barndoms jul. Nedenfor følger et resymé av stykket. Kanskje den er litt mer "lyserød" enn virkeligheten? Slik kan en altså tenke seg julen på Slettebø tidlig i 1880-årene:

 

Barna gledet seg veldig til julaften. Man brygget øl, bakte, kokte og stekte så alt skulle være klart til den store høytiden. Ingenting måtte mangle. Som en fin skikk pleide Annes mor Theodora tidlig julaftens morgen spenne hesten for og reise rundt med forskjellig mat til noen av dem som satt i trange kår i bygda. Lille Anne fikk være med på turen, og med seg hadde de melk i store spann, fleskestykker, lefser, julekaker, smørbutt og ”gome”. Det var vel husmenn, enker og fattiglemmer de besøkte og ga litt mat til jul. Turen tok ikke så lange stunden, for de måtte hjem igjen og lage alt klart til egen julefeiring klokken fem om kvelden. Både voksne og barn bidro for at alt skulle være klart. Så sto bordet omsider dekket med skinnende hvit duk, pyntet med litt friske furukvister som det var stukket lys i. Midt på bordet sto ølbollen med sin gyldne innskrift: Drik saa du kan glæde dig, naar andre de fordrikker sig.

 

På gulvet sto ”kjerringa med lyset” og sprikte med de tre stive bena sine, pyntet med et digert talglys på hodet. ”Kjerringa” lå gjemt på et mørkt loft hele året, men kom frem julaften. Det var juletegn som forslo! Annes bestemor, enken Ingeborg Lomeland, og hennes sønn Viljen, var faste gjester på julaften. Første mann til å høre dombjella til onkels hest! Alle måtte ut og ta imot når hesten svingte inn på tunet. Gjestene ble hilset velkommen, og hesten fikk litt sukker, brød og masse vann til ”julekos”. Gampen fikk omsider plass i stallen, med havre og høy i overflod. Ingen skulle svelte på julaften. Inne fikk bestemor det blåmalte værelset ovenpå. Her brant det i ovnen, så det var varmt og godt. Alt var blåmalt der inne, endatil himmelsenga. Rundt senga hang fine, hvite blonder.

 

Nede i stuen ble julelysene tent. Alle satte seg til bords. Det ble servert mølje, lefser, syltelabber og ”gome”. Og så julegrøt, naturligvis. De kunne ikke høre kirkeklokkene ringe julen inn, for Slettebø ligger langt fra kirken på Helleland. Men jul ble det likevel når alle stemte i og sang Brorsons julesalme ”I denne søde Juletid tør man sig ret fornøie, og bruge al sin Kunst og Fliid, Guds Naade at ophøie. For ham som er i Krybben lagt, vi vil af ganske Sjælemagt i Aanden os forene......” Da kunne måltidet begynne, og mat og ølbolle gikk lystig rundt. Det var ikke så vanlig med julegaver. Men det kunne gjerne vanke en fin hjemmelaget tøydukke (ei såkalt ”drolsedukke”), en verkenskjole (verkenstøy betyr tynt ullstoff) eller en trefigur som onkel hadde skåret ut i tre og malt.

 

Om kvelden leste Omund juleevangeliet.

 

Forøvrig:

Omund var, som sin far, ordfører i Helleland 1888-1891. Han virket også som lærer i bygda inntil han fikk avskjed, da han ikke ville bruke den nye leseboka til P. A. Jensen som skapte så stor ståhei da den ble innført i landets skoler.

 

Omund flyttet som nevnt med familien til Kristiansand i 1892, og bodde i Prestviga. Han var menighetsforstander. Moren Ane og hennes yngste datter Ingeborg Katrine flyttet senere med. Omund og konen videreførte skikken fra Slettebø med å gi julemat til de fattige som bodde i Prestviga. Det satte de pris på, noe som kom til uttrykk da disse sammen med privatistelever Omund hadde undervist i språk, samt slekt og venner i Samfundet, etter sigende dannet ”et av de lengste gravfølger som hadde vært i byen” da Omund var død og skulle gravlegges på Samfundets kirkegård på Lund.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.