Jump to content
Arkivverket
Sign in to follow this  
rolfjerp@hotmail.com

Gammel begravelsesskikk

Recommended Posts

rolfjerp@hotmail.com

Ved begravelser på 1930-tallet i Nes Romerike var det vanlig når et lik skulle fraktes til gravstedet, å sperre av utkjørsler med granbar der kisten skulle passere. Barkvister ble flettet i hverandre i en pen rekke. Har gått ut fra at det var for å pynte, men kanskje var bakgrunnen en annen?

Da en nabo på noen og åtti døde i 1936 lå liket på en benk på låven før gravferden med to 5-øringer på øyelokkene.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Oddbjørg Brænd

For ca. 50 år siden husker jeg at min mor visste at de skulle kjøre fordi hjemmet vårt med avdød som hun kjente. Da pyntet hun veibanen med små granbarbiter som hun strødde utover. Jeg oppfattet det som en ære av den døde.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bjørn A Løkken

I alle samfunn og kulturer har døden vært omgitt av ritualer . Det er først i moderne tid i de vestlige samfunn at døden i stor grad har blitt gjort til en mer eller mindre intern familiesak . I tidlige tider var døden en sak ikke bare for de nærmeste pårørende av avdøde , men like mye for hele ætten og samfunnet . Ritualene omkring døden gav uttrykk for samfunnsfelleskapets grunnleggende verdier og oppfatninger om liv og død , og hver gang disse ritualene ble tatt i bruk , ble de grunnleggende verdier og overbevisninger bekreftet på nytt , gjennom deltagelsen i ritualene . I eldste tid kunne mange av ritualene også ha en beskyttende og angstdempende funksjon : ved å utføre de rette ritualer sikret man seg mot at avdødes ånd skulle hjemsøke de gjenlevende . Samtidig var den avdøde avhengig av at de rette ritualer ble gjennomført , for de skulle hjelpe han / henne over på den rette siden . Ritualene bidro således til å dempe opplevelsen av brudd som nettopp døden innebærer . Ved å samle ætten ble de også et middel til å styre enhet og fellesskap i ætten . Et medlem var nok borte , men ættens fortsatte eksistens og liv ble bekreftet . I tillegg tjente ritualene det praktiske formål med å få tatt vekk det døde legeme på en forsvarlig måte .

Historisk sett er våre gravferdsritualer en blanding av ikke kirkelige og kirkelige skikker , og i gravferdssammenheng har kirken alltid handlet ikke bare på vegne av seg selv , men også på vegne av samfunnet . En ser her i praksis en funksjon av religion som kanskje ikke alle tenker på ; nemlig religionen som et middel til å bevare stabilitet og ro . Ved å kanalisere sorgreaksjoner av forskjellig slag inn i faste rituelle former og med en rituell “ utagering “ av sterke følelser reduseres den trussel som følelser av angst , sinne , aggresjon og depresjon kan utgjøre for stabiliteten i slekt og samfunn . Fra kirkens aller eldste tid var det ingen selvsagt ting at kirken hadde hånd om begravelser . Det var en utvikling som skjedde gradvis , trolig bla. Som følge av martyrene , men også å benytte seg av martyrenes forbønner . Det oppsto derfor etter hvert kirker på martyrenes gravsteder , og martyrenes dødsdag ble feiret ved messer og lignende. I løpet av middelalderen ble det mer og mer vanlig at kirken tok hånd om begravelsene ut ifra tanken om at kirken skal følge sine medlemmer fra fødsel til død .

Jordpåkastelsen går tilbake til en før kristen skikk som de nordeuropeiske kirker overtok trolig på 1100 tallet . Det er ingen universalkirkelig skikk . I middelalderen hadde den heller ikke den sentrale plass som den senere har fått . I mange tilfeller nøyde man seg med bare å kaste en skuffe jord på . Det var heller ikke noe fast rituelt formular ved jordpåkastelsen . Først på 1600 tallet kom ordet jordpåkastelse inn i fast språkbruk . Som sermoni utført av presten er jordpåkastelsen ikke omtalt i de dansk norske kirkeordinanser fra reformasjonsårhundre , og fra Danmark kjenner en til forskjellige formuleringer av det som ble sagt i sammenheng med den . I det 1700 århundre blir jordpåkastelsen det sentrale ledd i gravferdshandlingen . Da ble jordpåkastelsen ved presten påbudt . Trolig hang dette sammen med innføringen av kirkebøker og registreringsplikter som ble pålagt presten i egenskap av embedsmann . Jordpåkastelsen ble faktisk et middel til sosial kontroll , fordi det var ikke alle som uten videre kunne få slik jordpåkastelse . Ved å nekte jordpåkastelse kunne samfunnet markere sin avstandstagen til avdødes moralske vandel el. Jordpåkastelsen ble altså sentral etter reformasjonen , og i sammenheng med reformasjonen skjedde svære endringer når det gjaldt kirkens medvirkning ved en gravferd .

I middelalderen forsøkte man å “ kristne “ den eldgamle skikken med likvake , ved at folk skulle holde den døde med selskap , med bønner , mens presten tidligere hadde vært hos den døende med sakramentet . Selve gravferden var omgitt av en messe for den døde , der det sentrale var bønnen for den døde og hans sjels frelse . Viktig forutsetning for messen for den døde var den middelalderske lære om skjærsilden . Messen for den døde medbrakte nye ting som bruk av lys og kirkeklokker , den såkalte sjeleringing . Sjeleringingen skjedde for avdødes skyld og skulle hjelpe ham over .

Med reformasjonen forsvant svært mye av den kirkelige medvirkning ved dødsfall og gravferd . Det ble slutt på messene for den døde . Likvaken ble forbudt i kirkeordinansen i 1607 . Men trolig hadde dette lenge vært en ren papirbestemmelse . I middelalderen ble det påbudt at alle skulle gravlegges i vigslet jord , altså på kirkegarden . Vanlig praksis i lang tid og særlig for storfolk , var at man ble gravlagt inne i kirkene , under kirkegulvet . Dette ble det satt et forbud mot ved reformasjonen , men skikken tok seg opp igjen på 16 / 1700 tallet . Fordi de fineste plassene var der , kostet det etter hvert også mye penger å få seg plass der . Men ikke alle fikk gravlegges ute på kirkegarden heller . Selvmordere og udøpte barn voldte vansker . Udøpte barn skulle gravlegges utenfor kirkegarden , men inntil selve muren . Også kvinner som døde med ufødt foster skapte problemer for kirken . Om selvmordere vet en at mange har søkt om adgang til å få dem gravlagt på kirkegarden , slik at det stadig har vært uro omkring spørsmålet .

Etter reformasjonen ble gravferd i enda sterkere grad en sak for avdødes familie og slekt , slik det hadde vært i førkristen tid , men som middelalderens kirke hadde redusert ved å ta hånd om seremonien omkring det hele . I stor grad ble det nå vanlig at presten ikke var med ved gravferden . Var han med , hadde han ikke adgang til å ta betaling for jordpåkastelsen , men derimot for en eventuell likpreken som ble stadig mer vanlig på 1600 og 1700 tallet , en skikk som begynte med storfolket . Den grep om seg , og fra 1682 finner en følgende rettledning for likpreken . “ Udi lig prædikener skulle de holde maade med de dødes liv og levneds opregnelse og vogte sig at de intet usømmelig om den døde mælde “ Likprekenen ble holdt etter at alt var ferdig på kirkegarden , altså i omvendt rekkefølge i forhold til i dag , der den kirkelige seremoni kommer først . På 1600 og 1700 tallet var vanlig betaling til presten for en likpreken ei ku , gjerne den gamle utferdskua , kjent fra førkristen tid . Kua ble trolig leid med sammen med likfølget og gitt til presten ved gravferden . En kjenner også eksempler på der betalingen var en hest , og som da ble leid inn i kirken .

Fra middelalderen var dødsleiet og døden omgitt av faste ritualer og skikker som nok er bevart , om enn i sterkt endrede former like til vår egen tid . Døden skjedde ikke privat , isolert på noe sykehus . Men slekt og venner var samlet rundt den døende som tok et høytidlig farvel med dem , tilgav urett og selv bad om tilgivelse . Videre ble det satt opp et testamente og dette var like mye et religiøst som et juridisk dokument . Gaver ble ofte gitt til de fattige , til veldedige instutisjoner for barn , skoler mv. og grunnlaget var ofte ikke bare medmenneskelige hensyn , men snarere med en religiøs tanke . Almisser og gode gjerninger kunne få betydning for selve skjærsilden . Det samme gjaldt bestemmelser i testamentet om at så og så mange messer skulle leses for den døde . Gaver ble ofte gitt kirken , prestene ble gitt betaling for messene de skulle lese . I testamentet kunne den døende også uttrykke hvor på kirkegarden han ønsket å ligge samt gi bestemmelser for sin egen gravferd .

Etter at døden inntraff gjaldt det å “ bu “ liket , altså stelle det og legge det i kista . Dette fulgte faste regler . Til å begynne med ble avdøde iført sine fineste klær , men liket ble ikke tildekt . På 1400 tallet kom likkledet som ble brukt og dekket liket . Avdøde ble lagt på likstrå . Kisten ble gjerne lagd av slekta sjøl som også hadde oppgaven med å kaste opp graven . Små tegn på hvordan døden gradvis usynliggjøres , er å se i at hele liket etter hvert ble tildekt slik at intet syntes , videre at kisten ofte ble tildekt med et eget likklede . Likvaken har trolig sin opprinnelse i troen på at avdødes sjel den første tiden etter dødsfallet fritt kunne vende tilbake til sitt legme .

 

Innbydelsen til gravferden utgikk til “ bearlaget / beningslaget “ gjennom en “ bjodar “ . Vedkommende gikk fra gard til gard med invitasjonen som fulgte et delvis fast formular . Alle som kom , hadde med sending . Mange steder skulle en se liket før de gikk hjem etter å ha levert sendingene . Særlig i etterreformatorisk tid var det utsyngingen fra garden og hjemmet som var tyngdepunktet / kjernen i gravferdsseremoniene . Ofte var det vanlig at alle da skulle se den avdøde . Man samlet seg rundt kisten , og klokkeren , læreren eller en annen sang en salme . Det kunne godt bli drukket en seremoniell avskjedsskål for den avdøde . Selve ferden fra hjemmet til kirke var gravferden i den egentelige forstand . Denne kunne foregå i temmelige tvilsomme former . I alle fall ; når likfølget nærmet seg kirken , ble det ringt med klokkene .

 

I hestetransportens tid og fremover mot slutten av 1930 tallet møtte gravferdsfolkene opp ved sørgehuset , hjemmet gravferdsdagen , og den døde ble kjørt derfra . Presten møtte også som regel opp der og talte over den døde og var med og sang den døde ut av hjemmet , og kjørte foran følget til kirken . Ringingen med kirkeklokkene begynte da når klokkeren så gravfølget komme , og ringingen varte til bårehesten stanset og ble spent fra ved hovedporten til kirken .

Etter senkingen av kisten ble det sunget en salme , og en trepåle ble stukket ned på kista . Denne pålen ble tatt opp på dagen for jordpåkastelsen da presten kastet skuffene med jord gjennom hullet der trepålen hadde stått og ned på kisten . Den spørs om ikke pålens betydning opprinnelig har vært å forsikre om at avdødes ånd ikke skulle komme opp igjen og plage de gjenlevende og en bekreftelse på slektens fortsettelse til tross for bortfallet av et slektsmedlem . Man hadde døden tettere innpå livet den gang .

Ved århundreskiftet og frem mot 1920 årene endres skikkene . De store gravøl bortfaller . Det blir mer vanlig at presten er med ved utsynging fra hjemmet , og leser et bibelord og synger en salme . Det blir mer og mer vanlig at gravferdshandlingen starter i kirken og avsluttes med jordpåkastelsen på kirkegarden og et enklere minnesamvær enten i hjemmet eller et annet sted . I 1950 årene skjer det nye endringer . Da blomstrer begravelses byråene opp , slik at det i stor grad blir slutt på at familien selv tar hånd om stell og nedlegging av den døde . Samtidig fører medisinsk utvikling og utvikling av sykehusdriften i 1950 årene til at stadig færre dør hjemme , og det skjer en profesjonalisering omkring dødsprosessen og død .

Share this post


Link to post
Share on other sites
Inger Lise Larsen

Hei!

Jeg husker at da jeg var barn, på 60-tallet, viste vi stor respekt desom vi møtte eller kom bak et gravfølge. Kjørte vi bil og møtte et gravfølge, kjørte vi ut til siden og stoppet, og sto stille til gravfølget var passert; gikk man, stoppet man opp og ventet. Kom man bak et gravfølge var det ingen som kjørte forbi, man la seg bak, det var uhørt å kjøre forbi eller eller legge seg inn mellom bilene som hørte til gravfølget. Den respekten er det ingenting igjen av i dag

 

Mvh

Lise

Share this post


Link to post
Share on other sites
Trond Strandhaug

I Odalsbygdene er det helt normalt å sette grantrær langs veien der gravfølge skal kjøre. I oppkjørslen til avdøde blir det lagt granbar over veien og ofte pyntet med blomster. Da likfølge kommer kjørende, stopper de ved innkjørslen til avdøde, en liten stund, om det er mulig.

Det hører med til skjeldenhetene at folk stopper når de møter gravfølge.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tore S. Falch

 

Jeg husker at da jeg var barn, på 60-tallet, viste vi stor respekt desom vi møtte eller kom bak et gravfølge. Kjørte vi bil og møtte et gravfølge, kjørte vi ut til siden og stoppet, og sto stille til gravfølget var passert; gikk man, stoppet man opp og ventet. Kom man bak et gravfølge var det ingen som kjørte forbi, man la seg bak, det var uhørt å kjøre forbi eller eller legge seg inn mellom bilene som hørte til gravfølget. Den respekten er det ingenting igjen av i dag

 

 

Trafikkreglene (Forskrift om kjørende og gående trafikk) har fremdeles bestemmelser om dette. I §10, pkt.3 står det at Trafikant må ikke hindre eller forstyrre gående i gruppe under tilsyn av leder, prosesjon, begravelsesfølge, militær kjøretøykolonne eller sivilforsvarskolonne.

 

Det er nok mindre respekt idag, både for gamle normer og for trafikkregler, men jeg tror de færreste bilkjørere vil føle seg bekvem med å legge seg inn mellom biler i en begravelseskortesje.

 

I vår tid går de færreste menn med hatt på hodet, men dengang de fremdeles gjorde det, var det naturlig at de tok av seg hatten idet et begravelsesfølge passerte.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Sign in to follow this  

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...

Important Information

We have placed cookies on your device to help make this website better. You can adjust your cookie settings, otherwise we'll assume you're okay to continue.