Gå til innhold
Arkivverket
Camilla Svanøe1

Sindsyg, aandssvag, krøpling etc

Recommended Posts

Camilla Svanøe1

De var jo langt fra politisk korrekte i gamle dager. Men skiller de på TYPE psykisk handicap? Vil en person med Downs klassifiseres annerledes enn andre? Pga de lett gjennkjennelige fysiske trekkene? Har dere sett eksempler på dette i tellinger?

Bare nyskjerrig (igjen).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Espen Tjernshaugen

De var jo langt fra politisk korrekte i gamle dager.

 

Uttrykkene var vel politisk korrekte nok i sin samtid, og må vel sees ut i fra det - ikke hva vi forbinder de samme uttrykkene med i dag.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

Det er nok rett, Espen. Så når det rundt 1890 ble gitt bidrag til en familie med "2 idiotiske Børn", eller når Hans som var døv fikk tildelt bidrag, reknet opp under kapittelet for "Abnorme", så var det ut fra datidens vokabular.

 

I dag høres dette imidlertid helt feil ut.

 

Om folk med psykisk utviklingshemming ble klassifisert noe nærmere i tellingene, slik du spør om, er jeg usikker på.

 

Et tilfeldig eksempel

http://digitalarkive...4&merk=604#ovre

 

osv

http://digitalarkive...0&merk=760#ovre

http://digitalarkive...&merk=4764#ovre

 

åndelig abnorm... ja de kunne få sagt det...

http://digitalarkive...&merk=2966#ovre

 

ikje normal...

http://digitalarkive...f01036869001377

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036651000625

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Leif Biberg Kristensen

Så sent som i min barndom i 50-årene ble personer med Downs kalt for «åndssvake», og det er nok en forholdsvis lang tradisjon for bruken av dette ordet. Du kan lese mer om de «åndssvake» her. I artikkelen skilles det ikke mellom de med Downs og andre med hjerneskader grunnet komplikasjoner ved svangerskap eller fødsel. Merk også at her brukes termer som «idiot» og «imbesill» helt uforblommet som kliniske mål på intellektuelle ferdigheter. Dette er bare litt over femti år siden.

 

Det vil alltid være en glidning i bruk og oppfatning av slike ord, som over tid vil bli så belastet at man finner opp nye som skal bety det samme, men uten nedsettende assosiasjoner. Begrepet «psykisk utviklingshemmet» var da det ble lansert et nøytralt uttrykk, men er vel også i ferd med å gå ut på dato. Ihvertfall har jeg hørt barn som snakker om å være «hemma» i betydningen «ikke helt god i hodet».

Endret av Leif Biberg Kristensen

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Stian Høiset

Jeg har en tippoldemor som døde som "sindsvag". Jeg har ingen andre antydninger om nedsatt funksjonsevne uten at hun ble enke og flyttet på, geografisk. Jeg har tatt det mulig tidlig (tidlig) demens eller ikke kapabel å klare seg selv som enke. Jeg vet ikke betydningen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
David Widerberg Howden

Jeg har vært borti flere tilfeller, men denne er vel den mest detaljerte: "quindemennesket .............. ............ Hun er både døv og dum, kan hverken tale eller høre, men kand giøre miner og har forstand paa mange ting..." Hun klarte å få formidlet hvem faren til sitt første uektefødte barn var (en slektning av meg), men ikke det siste barnet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Fenomenet Klebrige ord blir vi ikkje kvitt før vi sluttar å sortere folk i kategoriar med større og mindre verdi. Vi hadde krøplingar - nei, det ordet var ikkje bra; vi kallar dei vanføre. Nei, det var visst ikkje så bra; vi kallar dei handikappa. Ops, det var visst ikkje så bra det heller - vi kallar dei funksjonshemma. Eller Fysisk utfordra. Eller det som måtte kome etterpå.

 

Dette får ingen slutt før vi tek til å omtale dei som det dei er - menn, kvinner, born.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

David: Dum betyr stum i denne sammenheng, mener jeg bestemt, men det visste du vel kanskje?

 

Aase: Hvorom allting er, så trenger vi nok noen kategorier for å kunne omrø oss i verden. Men vi må ha et bevisst forhold til dette, samtidig som vi jobber med fordommene våre. Vi som lever i lag med en person av samme kjønn, blir også kategorisert, og det syns jeg er helt greit selv om andre ville kunne bruke samme betegnelser i en negativ sammenheng. Jeg syns kategorier kan være svært så hendige. For eksempel ser jeg at personer med Downs selv bruker denne kategorien for å forsvare sin rett til å bli født, og ikke bli sortert vekk. Tidligere ville vel ikke disse personene fått anledning til å uttale seg offentlig i det hele tatt. Så vi har nå kommet oss et stykke, selv om vi "putter i bås" fortsatt. I Egersund hadde vi Bakkebø sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Flere av de som bodde der, er fremdeles bosatt i Egersund, mange i egne leiligheter. Jeg tror mange av dem definerer seg som psykisk utviklingshemma, men samtidig som lykkelige mennesker med egenverd. Når Fyr-festivalen går av stabelen med disse personene som hovedaktører, da er det fest i Egersund... med mye aksept og glede!

 

I min barnehagejobb har vi f.eks. diskutert om vi skal snakke om "autisten" eller om barnet "som har autisme"... Det er en viss forskjell her. Hvis vi ikke kunne benevne tilstanden, ville det være litt vanskelig i enkelte sammenhenger å forstå atferden. Igjen: Vi må vise personen respekt uansett.

 

Okke som: Dette er et spennende tema... uten helt klare svar.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Eg vil tru vi er heilt på linje her, Erling. Klart vi treng kategoriar til ymse formål, men i idealsamfunnet blir det ein eigenskap som kjem fram etter kvart - ikkje det fyrste ein fortel. Døme: Eg har reist med ferja, har opplevd noko hyggeleg med eine bilettøren og vil fortelje det til mannen min. Då kan eg beskrive han - det var han yngste av dei, han som alltid er så blid, ikkje han med det lange håret, men han andre - og mannen min nikkar og seier ja, han ja.

 

Alternativet er at eg straks, i fyrste setning, seier Han negeren veit du - (nei, det er visst ikkje stovereint: - han farga, veit du - nei, det var visst ikkje stovereint det heller - ).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jørgen M. Steen

Tror neppe vi mennesker kan leve foruten en eller annen form for kategorisering. Det er vel på mange måter innebygd, vi har nok alltid hatt behov for å forklare forskjeller på det som er ulikt noe annet. Er det ei bjørk eller ei furu? Gaupe eller jerv? Skabb eller ei? Neida, vi skal aldri lage ord som vi (eller andre) oppfatter som nedsettende, men vi kommer vel heller aldri utenom behovet for å differensiere.

 

Det bunner ut i én ting: ordet vi bruker til å forklare kan være hva som helst, det som er viktig er at et hvert menneske blir behandlet og oppfattet som likeverdig et annet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Heilt sant dette også - og derfor er det viktig at vi arbeider for å bruke mangfaldet av kategoriar - ikkje berre forenklar. Ho lyse med det lange håret i staden for Ho som sit i rullestol - Han rekneskapsføraren, han med bildilla, i staden for Han som er homo. Dette kan vi alle bidra til viss vi tenkjer oss om. Enkelt, men vanskeleg.

 

Og milevidt frå tidlegare tider sine skarpe kategoriar. Mange av desse krøplingane, abnorme, idiotane m.m.m. kunne med dagens oppfølging og undervisning fungert godt i samfunnet - men på den tida vart dei gjerne sett ut i ein fjøs og ikkje brukt ressursar på. Vi har gjort framgang, men har endå eit stykke å gå. Men nok om det frå mi side.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Harald Søren Storaker

derfor er det viktig at vi arbeider for å bruke mangfaldet av kategoriar - ikkje berre forenklar. Ho lyse med det lange håret i staden for Ho som sit i rullestol

 

Det trur eg er litt for enkelt. Språket vil brukes funksjonelt, - på Sunnå's sykehus vil det trulig vere lite lurt å beskrive ei jente som "Ho som sit i rullestol", kanskje "Ho med det lange lyse håret" ville vere presist nok. Men oftast vil det vere motsatt. "Skynd deg ut på leikeplassen og gi denne beskjeden til ho med det lange lyse håret!" - det ville ikkje fungert på vår skole.

 

 

Orda får sin betydning etter måten dei blir brukt på, det reflekterer holdningane våre. Det er mange eksempel på at et begrep er vurdert å vere for negativt, så innfører ein et nytt begrep (som skal vere nøytralt), - og etter ei stund er det nye begrepet like negativt som det forrige.

«Idiot» var et latinsk faguttrykk leger først tok i bruk. Men når det blei brukt til å omtale folk respektlaust, da blei det et negativt begrep. «Psykisk utviklingshemma» er blitt innført som begrep, og det fungerer, fordi det er så tungt å uttale at det ikkje blir folkelig. Det folkelige «hemma» er blitt negativt lada. Ordet «integrert» er i fare for å bli negativt. Eg har hørt sagt om ein elev: - han ser jo heilt integrert ut!»

 

I England forteller de «Irish jokes» og formidler med det holdningane sine til irlendere. Eg vil tru byfolk fra Århus var dei som begynte å fortelle vitser om folk fra landsbygda nordafor – molboene. Her i Norge prøver vi litt krampaktig å kvitte oss med gamle komplekser med å fortelle «svenskevitser». Eg trur svenskane tåler det. Men dei blir kanskje lei av det i lengden.

 

Noen som kjenner igjen denne vitsen?

 

The Roof

Sven and Ole are up fixing the roof. Sven picks up a nail, looks at it, and throws it away.

He picks up the next one, looks at it, and hammers it into the roof

The next one, he hammers it into the roof; the next one, he throws it away.

Ole says, "Sven, why do you throw away half the nails?"

Sven says, "Ole, don't you see, they have the point on the wrong end!"

Ole says, “Sven, don't be such a dummy! Those are for the OTHER side of the roof!”

(henta fra: http://www.redshift....bonajo/sven.htm )

 

Her i Norge er vi mange "Ole"er og mange "blondiner". Vi får heve hodet og gjøre så godt vi kan.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Knut Holt Sandblost

En kveld for noen år siden, guttungen var vel 6 år gammel omtrent, slo vi på fjernsynet.

 

Vi rakk så vidt å se et lite glimt av Morgan Freeman før han forsvant til fordel for reklame, hvorpå guttungen spurte: - pappa, han mannen der?

 

- Den mørke mannen? spurte jeg (vi kalte det negere før)

 

- Nei, han med det hvite håret! svarte guttungen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Camilla Svanøe1

Mange reflekterte svar her.

Idag er det mange gærninger som har makt, og mange uten. Jeg stilte egentlig spørsmålet litt fordi jeg tror at de med Downs passet bedre inn før. Og at de til og med ikke ble "stemplet" i like stor grad som nå. Og det må ha vært mange fler av dem, siden man fikk barn i høyere alder. Og de med Downs fikk kanskje selv barn, og gård, for alt jeg vet? Ble de mer akseptert som "deg og meg" uten dignoser eller merkelapper, og bare vurdert etter yteevne? Var evnen til å jobbe, skaffe mat, fø familien, det viktigste i gamle dager? Ikke om du var litt langsommere til sinns?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

Det tror jeg neppe stemmer.... hvis de ikke sto til konfirmasjonen, kunne de heller ikke gifte seg osv.

 

Jeg har sett en barnefødsel der mor er "tosset", og far er hennes noe yngre ukonfirmerte bror (se eldre tema om unge fedre). Men at noe enkle sjeler har blitt gift og fått barn, det er nok rett. Bare de først viste at de kunne "sitt Fadervår" og mer til.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

Forresten.... mange "enkle sjeler" var gode til å huske utennat lengre og kortere sekvenser, og ikke minst gjengi dem ved passende anledninger. Jamfør Alexander Kielland og gutten som måtte gå om to-tre år for presten, før den nye presten oppdaget at kandidaten av alt kunne den lange remsen om "Hvilke ere evangelii nådegaver?" utennat, et svar som tar et halvt minutt å ramse opp: "Disse ere, Christi Rettferdighed, Syndernes Forladelse, den børnlige Udkaarelse, Guds faderlige Forsorg, Arverettigheden, Fred med Gud....." osv. Dette var faktisk en del av min barnelærdom også, tro det eller ei. Kiellands figur slapp gjennom, selv om han neppe skjønte noe av det hele.

 

På en gård her i distriktet var det før krigen et par nabogårder hvor de ene var raske i vendingen, mens de andre var noe "tregere" på alle måter. De tilhørte samme religiøse flokk og holdt en viss kontakt. En gang kom en fra "de kjappe" på besøk til sine naboer. "Å holder dere ennå på i høyinga, vi ble ferdige i forrige uke!" kommenterte han ved ankomst.

 

"Lediggang er fandens verksted!" fikk han til galant svar. Det hører med til historien at dette var i de harde treddeveåra, og de sistnevnte måtte gå fra gård og grunn ikke så mange år etter.

 

Ett av de sistnevnte søsken ymtet frempå om at han ville gifte seg. (Han var blitt konfirmert i sin tid). Folk ville telle ham ifra, men han repliserte da, i det han delvis siterte bibelen "Dett er ikke godt at Mennisken ere ene, me hæ ord fø dæ!".

 

Han ble dog aldri gift.

 

Les forresten om historikken her http://no.wikipedia....i/Downs_syndrom

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
David Widerberg Howden

Ja, ord har en tendens til å skifte fortegn nøyral/positiv/negativ betydningen er ikke alltid i samsvar med bruk..

 

Fant en gammel debatt om temaet her: http://forum.arkivverket.no/topic/105930-20204-doev-og-dum/

 

Ellers har jeg en annen slektning som er nevnt i parykkskatten 1711:

 

"Hans broder der er baade døv og dum, bruger en gammel Peruque for sin svagheds skyld, opholdes af sin broder for Guds skyld, indstilles til at blive fritaget fra skatten."

 

Det er iallfall godt å lese at man ble tatt vare på av sin familie og at man kunne bli fritatt fra skatt (hadde vel ingen intekt..)

Men vet ikke helt hvordan en parykk kan hjelpe..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Leif Biberg Kristensen

Ordet «dum» betydde «stum» på den tida.

 

Jeg antar at parykken holdt hodet varmt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
David Widerberg Howden

http://lokalhistorie...kon:Parykkskatt

 

Poenget med karen som DWH nemner er kanskje at det blir hevda at denne parykken nærmast er til medisinsk bruk og derfor ikkje bør skattleggast - skatten bør kanskje heller ramme jåle-parykkane?

 

Mulig det ja, jeg kjenner ikke så mye til dette. Men den omtalte broren betalte 1/2 riksdaler for sin parykk og det samme for sin kones topp? Han var kjøpmann og ble senere omtalt som velstående. (Men ved parykkskatten tyder det vel på at han ikke var blitt det ennå? Parykk er vel uansett luksus, men sikkert vanlig blant de fleste lag av befolkningen) Men det er uansett en annen diskusjon, her er det den omtalte broren som er fokuset..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Svein Arnolf Bjørndal

Det var klare regler for hva de ulike klassene kunne bruke av klær og "luksus" på 1700-tallet. Jeg har lagt merke til at det alltid er snakk om svakhet, skallethet osv. som begrunnelse for hvorfor en mann av allmuen skulle få ha sin parykk i 1711, så EGENTLIG var det nok ikke lov...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Annalisa Thelin Knutsen

I Stavanger Amts forhandlinger fra 1897 nevner de med navn mange som ble satt ut på gårder, spesielt på Jæren. Det blir beskrevet hvordan de oppfører seg, de er voldelige, urenslige, ødelegger sine klær. Mange blir omtalt som abnorme, idioter, de er pirrelige - hva en mener med det! Lavtstående, stum, sløv, får anfall, dyrisk, svinsk og lignende omtaler følger hver enkelt. Hva de feiler, og hvilke diagnoser de ville fått idag er ikke lett å si, men det viser at amtet måtte ta ansvar for det som ikke kunne klare seg selv. Bøndene tok imot de det ikke var plass til på asyl og fikk betaling for oppholdet. De fleste måtte være med i arbeidet på gårdene og hadde det nok ikke like godt. Etter omtalene må det ha vært litt av et slit å ha ansvar og stell av mange av disse pasientene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lars.O.Wangensteen

Det var klare regler for hva de ulike klassene kunne bruke av klær og "luksus" på 1700-tallet. Jeg har lagt merke til at det alltid er snakk om svakhet, skallethet osv. som begrunnelse for hvorfor en mann av allmuen skulle få ha sin parykk i 1711, så EGENTLIG var det nok ikke lov...

 

Også noen bygder opprettet sine egne lover for hva som var høvelig for bondestanden. Dette er et eksempel på at farget vadmel, bruk av kaffe og bruk av tøy kjøpt i utlandet var å betrakte som luksus i 1824, og det ble bøter hvis man brøt denne loven

 

Torpingernes avtale mot luksus 1824

 

Når det gjelder trådens emne:

Mange unge gutter med forskjellige "skavanker" både fysisk og psykisk havnet på Toftes Gave her på Helgøya i Mjøsa. Her finnes det skannede elevprotokoller med mange triste opplysninger, og disse finner dere her

 

Elevprotokoller Toftes Gave 1841-1900

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

Til ordet krøpling som er nevnt i overskrifta. Slik jeg har oppfattet ordet brukt for bare 50 år siden så var det ikke nedsettende om en person. Bygdebokforfatteren i hjembygda (boka utgitt 1977) bruker flere ganger betegnelsen krøpling om personer. Dette også om personer som ellers blir fremhevet og omtalt med respekt og positiv omtale. "Sjølv om han var krøpling". Det var kort og godt en beskrivelse av at noen hadde et fysisk handicap/skavank, en behøver ikke legge mer i det.

 

Når det gjelder de "åndssvake" som vi sa i min barndom (1950-tallet) så var det nok mye opp til den nærmeste familie om de hadde det godt eller ikke. Det var mye skam og skamfølelse når noen fikk et barn med psykisk handicap. Mange ble holdt skjult, de fikk ikke komme ut blant folk. Ei jente i nabolaget så jeg faktisk aldri. Men vi visste ho budde der, og noen hadde vært i huset og sett ho "Karoline", det var en opplevelse som måtte fortelles. På denne tida bygde fylket en stor sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemma i kommunen, Hellandsheimen. Dette var selvsagt en stor avlastning for de pårørende. Tenk for en stor belastning det måtte være å ha en som måtte ha tilsyn, kanskje hele døgnet, og vi vet det kunne være vanskelig å få endene til å møtes selv uten en sterkt resurstrengende ekstra person å ta vare på.

Men mitt første møte med Hellandheimen og folket der som ung elektrikerlæring har brent seg inn i hukommelsen. Det var ingen god opplevelse. Slik opplevde nok også de pårørende det, og så satt de der ofte med dårlig samvittighet for å "ha gitt fra seg" barnet sitt. Takk og pris for at de store sentralinstitusjonene er historie.

 

Husker også et par "tullinger" (ja det var faktisk det de ble omtalt som i dagligtalen) som en hadde på gardene. Disse hadde de visstnok for betaling. De som jeg kjente tror jeg hadde det godt og var nesten som familiemedlemmer. De var artig å treffe og å prate tull med for oss ungene. Men en hørte vel og har lest om de som hverken fikk sitte ved matbordet eller få smake på festmaten. Men det var nok i tidligere tider.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.