Gå til innhold
Arkivverket
Bjørn A Løkken

Kristendom i samtiden " det å være sterk i troen "

Recommended Posts

Bjørn A Løkken

I forbindelse med slektshistorien så støter jeg på flere personer i min slekt av min oldemor og tippoldemor's generasjon som var sterkt kristne og meget sterk i troen .

 

I den forbindelse så skulle jeg gjerne hatt endel synspunkter på dette å være sterk i troen , og kaster ut noen spørsmålsstillinger i håp om få noen innspill på temaet .

 

I hvor stor grad og hvordan kunne livet deres bli påvirket av kristendommen ?

 

Ved den store barnedødligheten som var i samtiden måtte vel kristendommen være en styrke til å " gå videre "

 

For de som var sterke i troen , og mistet et barn eller flere , kunne reaksjonsmønstret være slikat de var overbevist om at de skulle møtes igjen , og kunne dette være en måte for foreldrene å dempe sorgen ?

 

Var og kunne kristendommen ha et sterkere rotfeste i den fattige bondestanden enn feks. hos store selveiere ol.

 

Var man sterk i troen , kunne dette være et slags " substitute " i mangel av nok mat på bordet og verdslige ting

 

Klamret våre forfedre seg heller til sin sterke gudstro i en slags forhåpning om en bedre tilværelse når den engang forlot denne " jammerdalen "

Klarte de på denne måten å holde motet oppe , og å finne en viss mening med slitet , strevet og armoden ?

 

Dette er bare noe av det jeg lurer på i forbindelse med dette at de var " sterke i troen "

 

Jeg håper på mange gode innspill i forhold til dette , og jeg er ganske så sikker på at det der ute er mange som sitter inne med kunnskap , viten om kristendommen sin posisjon hos menigmann / kvinne i samtids norge på 1800 tallet .

 

På forhånd tusen takk for gode innspill .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kmg

I forbindelse med slektshistorien så støter jeg på flere personer i min slekt av min oldemor og tippoldemor's generasjon som var sterkt kristne og meget sterk i troen .

 

I den forbindelse så skulle jeg gjerne hatt endel synspunkter på dette å være sterk i troen , og kaster ut noen spørsmålsstillinger i håp om få noen innspill på temaet .

 

I hvor stor grad og hvordan kunne livet deres bli påvirket av kristendommen ?

 

Ved den store barnedødligheten som var i samtiden måtte vel kristendommen være en styrke til å " gå videre "

 

For de som var sterke i troen , og mistet et barn eller flere , kunne reaksjonsmønstret være slikat de var overbevist om at de skulle møtes igjen , og kunne dette være en måte for foreldrene å dempe sorgen ?

 

Var og kunne kristendommen ha et sterkere rotfeste i den fattige bondestanden enn feks. hos store selveiere ol.

 

Var man sterk i troen , kunne dette være et slags " substitute " i mangel av nok mat på bordet og verdslige ting

 

Klamret våre forfedre seg heller til sin sterke gudstro i en slags forhåpning om en bedre tilværelse når den engang forlot denne " jammerdalen "

 

Klarte de på denne måten å holde motet oppe , og å finne en viss mening med slitet , strevet og armoden ?

 

Dette er bare noe av det jeg lurer på i forbindelse med dette at de var " sterke i troen "

 

Jeg håper på mange gode innspill i forhold til dette , og jeg er ganske så sikker på at det der ute er mange som sitter inne med kunnskap , viten om kristendommen sin posisjon hos menigmann / kvinne i samtids norge på 1800 tallet .

 

På forhånd tusen takk for gode innspill .

 

Marx skrev for nær 170 år siden at religion var som opium for folket (fritt oversatt), spørsmålene dine bekrefter at Marx hadde et poeng uten derigjennom å trekke inn den politiske ideologi som "sitatet" var ment å rettferdiggjøre. Døden var ikke usynliggjort dengang som idag, det var noe folk - høy som lav - levde med, og hadde i utgangspunkt et langt mer naturlig forhold til enn idag. (svært generelt og selvsagt synsing).

 

Husk også på at i Norge hadde pietismen (og den kristne fundamentalismen) stått sterkt helt siden reformasjonens dager.

 

Et innspill, og kanskje heller ikke så godt og heller ikke populært i alle kretser, men det er ikke meningen å tråkke noen på tærne.

 

Oppsummert, Marx hadde nok mye rett i det minste i dette isolerte sitatet. Det dekker de fleste av dine betraktninger/spørsmål.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ole Petter Eriksen

I forbindelse med slektshistorien så støter jeg på flere personer i min slekt av min oldemor og tippoldemor's generasjon som var sterkt kristne og meget sterk i troen .

 

I den forbindelse så skulle jeg gjerne hatt endel synspunkter på dette å være sterk i troen , og kaster ut noen spørsmålsstillinger i håp om få noen innspill på temaet .

 

I hvor stor grad og hvordan kunne livet deres bli påvirket av kristendommen ?

 

Ved den store barnedødligheten som var i samtiden måtte vel kristendommen være en styrke til å " gå videre "

 

For de som var sterke i troen , og mistet et barn eller flere , kunne reaksjonsmønstret være slikat de var overbevist om at de skulle møtes igjen , og kunne dette være en måte for foreldrene å dempe sorgen ?

 

Var og kunne kristendommen ha et sterkere rotfeste i den fattige bondestanden enn feks. hos store selveiere ol.

 

Var man sterk i troen , kunne dette være et slags " substitute " i mangel av nok mat på bordet og verdslige ting

 

Klamret våre forfedre seg heller til sin sterke gudstro i en slags forhåpning om en bedre tilværelse når den engang forlot denne " jammerdalen "

Klarte de på denne måten å holde motet oppe , og å finne en viss mening med slitet , strevet og armoden ?

 

Dette er bare noe av det jeg lurer på i forbindelse med dette at de var " sterke i troen "

 

Jeg håper på mange gode innspill i forhold til dette , og jeg er ganske så sikker på at det der ute er mange som sitter inne med kunnskap , viten om kristendommen sin posisjon hos menigmann / kvinne i samtids norge på 1800 tallet .

 

På forhånd tusen takk for gode innspill .

Hei

Jeg samtykker i hva som skrives av "kmvg", sitt svar.

Hva du dog setter sokelyset paa, er dog meget interessant.

Jeg kan svare for mine egne aner, og min mormor (samt hennes aner) skiller seg ut (les iht. farfar, farmor og morfar). Min mormor kom fra den ordinaere bondestanden (dog med div.utspring) og var sterkt troende, og innfluert av avholdsbevegelsen. Dette skiller henne fra min farfar, farmor og morfar (og dems aner) som hadde og var av byborger-ett, laugsyrker og stor-bonder (inkl. baade lensmann og prest), med et langt mer liberalt syn paa livet. Det virker sikkert noe merkverdig med tanke paa prester, men en ting var det personlige liv, som ikke alltid samsvarte med hva man forkynnet for "menig-mann" (les; autoritet).

Dette er ment som et svar jfr. ditt sporsmaal nr.4.

 

Mvh

Ole Petter Eriksen

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

Ja, gå til salig avdøde Erik Pontoppidans forklaring over Luthers katekismus, med den lange tittelen:

 

Sandhed til gudfrygtighed, udi een enfoldig og efter mulighed kort, dog tilstrekkelig forklaring over salig dr. Martin Luthers lille katekismo, inneholdende alt det som den, der vil blive salig, har behov at vide og gjøre.

 

Her finnes pietismens svar på gudfryktighet og styrke i troen. Selv pugget jeg denne boken utennat som del av min religiøse oppdragelse, blant de såkalte "sterktroende" her i Egersund.

 

Styrke i troen innebærer å be, å tro blindt på det kirken formidler, å gå til sitt arbeide uten å mukke, å ikke sette seg opp mot sine arbeidsgivere, herunder å adlyde sin mann, å kle seg og oppføre seg dydig, fravær av verdslig overdådighet, forfengelighet og prakt, forsakelse fra gleder og opplevelser som kan føre til frafall fra troen, ydmykhet og sparsommelighet, å ta de sorger og lidelser som "Herren" måtte finne det for godt å påføre, og takke for disse, å ta opp sitt kors og følge Kristus, å se på kors og lidelser som "Herrens" pålagde prøvelser for å sjekke at troen var sterk nok, slik at du ved gravsens rand evt foran "Herren" på Dommens dag kunne finnes verdig til å få tre inn i Himmelens rike / Paradis.

 

Jeg skulle gjerne vært mer personlig for å gi selvopplevde eksempler, men det egner seg ikke i dette forumet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Knut Holt Sandblost

Når trådstarter sier at flere i oldemorens og tippoldemorens generasjon var "sterkt troende" tolker jeg det slik at disse tilhørte en lekmannsbevegelse e. l. til forskjell fra "vanlige" mennesker. Er det riktig? De fleste mennesker hadde vel et temmelig naturlig forhold til prestens budskap og godtok det han sa uten å stilte spørsmål om teologiske finurligheter. De ferreste visste vel at Marx mente religion var opium (= medisin)! Hvor dramatisk reformasjonen foregikk er et interessant spørsmål. Jeg er ikke sikker på om det var så voldsomt - tvert i mot har jeg hørt si at enkelte steder var omveltningene på midten av 1800-tallet større. Noe som bl.a. medførte at kirkerom ble ribbet for gammelt interiør som kunne virke "forstyrrende" i gudstjenesten. Samtidig har jeg et intrykk av at oppblomstringen av religiøse menigheter i andre halvdel av 1800-tallet også kan ha vært en reaksjon på det voldsomme alkoholmisbruket på den tiden. Dette er bare mine løse tanker. Det finnes kanskje noe god forskning rundt dette temaet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
JanMKeus

Du siterte:

 

<Styrke i troen innebærer å be, å tro blindt på det kirken formidler, å gå til sitt arbeide uten å mukke, å ikke sette seg opp mot sine arbeidsgivere, herunder å adlyde sin mann, å kle seg og oppføre seg dydig, fravær av verdslig overdådighet, forfengelighet og prakt, forsakelse fra gleder og opplevelser som kan føre til frafall fra troen, ydmykhet og sparsommelighet, å ta de sorger og lidelser som "Herren" måtte finne det for godt å påføre, og takke for disse, å ta opp sitt kors og følge Kristus, å se på kors og lidelser som "Herrens" pålagde prøvelser for å sjekke at troen var sterk nok, slik at du ved gravsens rand evt foran "Herren" på Dommens dag kunne finnes verdig til å få tre inn i Himmelens rike / Paradis.>

 

Her har vi årsaken til den sterke troen du snakker om; jeg vil kalle det FRYKT.

Kirkens menn (i mange land) har prediket denne frykten. Resultatet er at (særlig små bønder på landsbygda og fiskere ved havet) følte en dyp avhengighet av Guds styring. Derfor fikk pietisme slik en gjenklang langs de lave landområdene lang kysten av Vest-Europa: Nederland, Nord-Tyskland, Danmark, Sør- og Vest-Norge. "Herre gir - Herren tar" var predikens innhold, og trøsten var utsikten til Himmelen.

 

I storbyene tenkte man anderledes; der var man ikke så direkte berørt av naturkreftene og den etterfølgende kampen om å overleve.

 

Men... det er sikkert flere forklaringer. Bedre utdannelse er f eks ett svar.

JanM

 

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
erling t endresen

JanK: bare en liten korrigering: Jeg siterte ikke, jeg skrev ned min egen oppsummering "der og da" for hva jeg selv har opplevd i egen oppdragelse, som mine foreldres og min barndoms menighets syn, på hva som var det tragiske resultatet av en sterk tro.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Knut :

 

Oldemor Ingrid var religiøs og sterk i troen . En må nok tro at det hadde sitt utspring fra hennes foreldre Anders og Brynhild . Anders og Brynhild var i sin tid tilhengere av Haugianismen som hadde et sterkt grep om bygdene i Nord Østerdalen , og deriblant Alvdal . Oldemor Ingrid var med i bevegelsen “ Frie venner “ eller Den Frie Evangeliske Forsamling ( DFEF ) som den egentelig het , samtidig som hun sto i statskirken . Det vi kjenner som pinsemenigheten hadde sitt utspring fra nettopp DFEF . Hovedforskjellen på disse to bevegelsen var vel slik at pinsemenigheten sine møter ble avholdt i mer kontrolerte og protokollførte former , mens DFEF sine religiøse møter var av en mer uformell karakter . Således kan man si at Haugianismen og DFEF har store likhetstrekk .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ole Petter Eriksen

Knut :

 

Oldemor Ingrid var religiøs og sterk i troen . En må nok tro at det hadde sitt utspring fra hennes foreldre Anders og Brynhild . Anders og Brynhild var i sin tid tilhengere av Haugianismen som hadde et sterkt grep om bygdene i Nord Østerdalen , og deriblant Alvdal . Oldemor Ingrid var med i bevegelsen “ Frie venner “ eller Den Frie Evangeliske Forsamling ( DFEF ) som den egentelig het , samtidig som hun sto i statskirken . Det vi kjenner som pinsemenigheten hadde sitt utspring fra nettopp DFEF . Hovedforskjellen på disse to bevegelsen var vel slik at pinsemenigheten sine møter ble avholdt i mer kontrolerte og protokollførte former , mens DFEF sine religiøse møter var av en mer uformell karakter . Således kan man si at Haugianismen og DFEF har store likhetstrekk .

Hei

Jeg tolket din hovedtraad I bredere forstand. Min mormor og hennes foreldre var meget religiose, dog uten tilknytning til noen religiose bevegelser (utenom statskirken).

Jeg har nok feiltolket ditt emne.

 

Mvh

Ole Petter Eriksen

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
JanMKeus

Knut Holt Sandblost er inne på noe:

 

<Når trådstarter sier at flere i oldemorens og tippoldemorens generasjon var "sterkt troende" tolker jeg det slik at disse tilhørte en lekmannsbevegelse e. l. til forskjell fra "vanlige" mennesker. Er det riktig? De fleste mennesker hadde vel et temmelig naturlig forhold til prestens budskap og godtok det han sa uten å stilte spørsmål om teologiske finurligheter. De ferreste visste vel at Marx mente religion var opium (= medisin)! Hvor dramatisk reformasjonen foregikk er et interessant spørsmål. Jeg er ikke sikker på om det var så voldsomt - tvert i mot har jeg hørt si at enkelte steder var omveltningene på midten av 1800-tallet større. Noe som bl.a. medførte at kirkerom ble ribbet for gammelt interiør som kunne virke "forstyrrende" i gudstjenesten. Samtidig har jeg et intrykk av at oppblomstringen av religiøse menigheter i andre halvdel av 1800-tallet også kan ha vært en reaksjon på det voldsomme alkoholmisbruket på den tiden. Dette er bare mine løse tanker.Det finnes kanskje noe god forskning rundt dette temaet>

 

Interessant at du omdefinerer Marx's betegnelse opium som medisin.

Det har jeg aldri tenkt på, mest vel fordi vi har sett skadevirkningene av opium gjennom historien.

Men du har jo rett egentlig, opium kàn være medisin også. Vet bare ikke om Marx mente det slikt.....

 

Når du nevner omveltingen etter reformasjonen i Norge på 1800-tallet så var den kanskje fredelig nok.

Jeg ville ikke kalle den for en reformasjon, mer et opprør mot den dominerende Statskirken og arrogante prester. I så måte kom Marx's tanker i "riktig" tid. For øvrig var omveltningene på 1800-tallet ikke bare et fenomen i Norge. Som jeg tidligere skrev, var pietismen en bevegelse som gikk langs hele den Vest-Eurpeiske kyst.

 

Reformasjonen tidligere i Europa, som var derimot temmelig voldsom. Det hadde ofte gått politikk i det (spørsmålet om makt)

F eks ville Philipp 2. av Spanien, som var mer katolsk enn paven, med alle virkemidler "bevare" Nederlandene for kirken i Roma og denne maktpolitikken kostet befolkningen 80 års frihetskamp. Opprøret var opplagt folkelig i utgangspunkt; allerede i 1588 raste den s.k Beeldenstorm gjennom Nederland og Belgiën, hvor folket (mest pøbel) rev ned katolske relikvier i kirkene. Dette medførte bl annet at min forfar, som var en av disse(!) ble bannlyst i byen Properinghen i Flandern, hvoretter han flyttet eller flyktet nordover til Holland. Han var ikke alene, og mye av tekstilindustrien som blomstret i Flandern, flyttet med dem.

Kirkens dominanse var ofte årsak til folkelige - og dermed politiske - omveltninger. Jødene som hadde gjort Antwerpen til Europa's diamantindustri, ble forfulgt av den katolske kirke og kom seg over til Amsterdam. Hvor det fortsatt er diamantindustri.

 

JanM

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Torbjørn Henrik Hillersøy

Gudstrua var vel opphavet til både håp og fortvilelse vil eg tru. Jan M Kreus bruker ordet "frykt". Og det er nok rett at det var mykje frykt (Gudsfrykt, og dermed også frykt for embedsmenn og prester) blant den vanlege kvinne og mann i mange hundre år, og det har nok begrensa livet like mykje som trua har gitt dei håp om å være frilynte. Det var svært mange ting som burde gjerast og ikkje burde gjerast på den tida (frå 1900 og bakover) ut frå trua (overtrua) om at Gud meinte vi mennesker burde gjere slik og slik og ikkje slik og slik, og eg trur at generelt var det mange fleire ting som begrensa livsutfoldelsen enn det er i dag. Dette måtte føre til tungsinn. I dag er det andre ting som kan gje seg seg utslag idet same.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Iver Mosvold

Husk også på at i Norge hadde pietismen (og den kristne fundamentalismen) stått sterkt helt siden reformasjonens dager.

 

For det første er pietismen et 1700-talls-fenomen, som for Norges (og Skandinavia) sin del var importvare fra kontinentet (særlig fra Halle). Den pietistiske bevegelsen ble selve markøren for et langt mer individsentrert menneskesyn, - I motsetning til ortodoksien,som konsoliderte seg raskt etter reformasjonen, og som hadde sin glanstid på 1600-tallet.

I utgangspunktet var ikke pietismen noen folkelig bevegelse, men heller et resultat av geistlige embetsmenns påvirkninger gjennom den teologi som slo gjennom i 1700-tallets første halvdel.

 

Et av pietismens resultater ble en langsom oppbygging av et skole-system (fra ca.1738), hvor innføringen av ”konfirmasjonen” kan betraktes som selve startskuddet. Bergens-bispen, Erich Pontopidan må vel betraktes som pietismens far her på bjerget. På mange måter kan man vel si at folke-opplysningen kom til Norge gjennom 1700-talls-prestenes opplysnings-bevissthet der de pietistiske strømningene hadde bidro til at kirkens tro og lære ble forflyttet seg fra et kollektivt plan, og til et mer individuelt plan.

I kirke-historiske kilder brukes begrep som ”Stats-pietisme” og ”Hoff-pietisme”, som knyttes til 1700-tallets første halvdel. Kongen selv, og i alle fall hans kabinett, var i perioder sterke ”motorer” i utbredelsen av de pietistiske ideer samtidig som folkelige forsøk på frambæring av de samme ideer ble regulert bort gjennom for eksempel konventikkel-plakaten.

 

Embetsmanns-styret i enevolds-tiden var med andre ord ikke bare et politisk, juridisk, økonomisk eller militært anliggende. Det var like mye et religiøst anliggende.

Med dette bakteppet oppsto i Norge ”Hauge-bevegelsen” (i delvis konflikt med embetsmanns-kirken), som hadde sin start i 1790-åra, og som kom til å sette sitt tydelige preg på norsk kristendomsforsåelse for lang tid fremover.

 

Gjennom konfirmasjonsundervisningen hadde man lært seg sin ”katekisme” (med E.Pontopidans forklaringer), men gjennom Hauge-predikanter og lokale ”venne-samfunn” lærte man seg troslivets praktisering med sterk eller svak inderlighet. Og det er vel her begrepet ”sterk-troende” eventuelt kan dukke opp.

Så kan vi, 4-6 generasjoner etterpå undre oss over den begreps- og trosverden våre forfedre levde i.

Men vi kan også gjerne også undre oss over hva våre etterkommere vil tenke om oss om 4-6 generasjoner.

 

IM

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kmg

For det første er pietismen et 1700-talls-fenomen, som for Norges (og Skandinavia) sin del var importvare fra kontinentet (særlig fra Halle). Den pietistiske bevegelsen ble selve markøren for et langt mer individsentrert menneskesyn, - I motsetning til ortodoksien som konsoliderte seg raskt etter reformasjonen, og som hadde sin glanstid på 1600-tallet.

I utgangspunktet var ikke pietismen noen folkelig bevegelse, men heller et resultat av geistlige embetsmenns påvirkninger gjennom den teologi som slo gjennom i 1700-tallets første halvdel.

............

IM

 

Enig i at jeg var lettbent i begrepsbruken, men tok utgangspunkt i trådens tidsangivelse ("1800 tallet") og hoppet over den interessante - svært interessante - utviklingen fra reformasjonen (og ikke minst gjennom 1600-tallet) fram til pietismen. Dette blir jo uten absolutte grads-, tids- og stedsangivelser.

Men innvendingen var absolutt betimelig.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.