Noe på kanten.

[Anne Lise Hovdal]

Jeg kan huske en gang jeg syntes noen var litt streng med en nybegynner, som bare hadde skrevet 3 innlegg. Var visst noen som spurte her inne om hva vi syntes, og så var det lenket til den debatten jeg

mener her. Det var tonen innleggene overfor nybegynneren jeg reagerte på, og jeg skrev inn i den debatten hva jeg mente om å oppføre seg slik overfor en nybegynner. Blir noen ganger litt for strengt på

dette med lenker også syns jeg, for hvis man forklarer og skriver godt om hva man har av opplysninger skulle ikke det være nødvendig. Jeg har selv slitt med å få lagt ut lenker et par ganger jeg spurte om noe

på venninnes gamle pc hvor jeg ikke kunne bruke mus, og det var ellers ikke mulig å bruke den metoden jeg ellers bruker på dette. Var faktisk i tvil om jeg skulle spørre om det jeg ville, siden det ikke vr mulig for meg å legge ut lenke med hennes pc, men det ble jo til at jeg spurte med god forklaring på hva jeg hadde fra før på den personen jeg spurte om da.. Mulig det var på Slektsforum, men det er like strengt på dette med lenker der. Jeg var fakisk inne her i over 5 år før jeg lærte meg å lage lenke

 

Må vel ellers også innrømme at hvis jeg skal spørre om noe blir det heller her eller på Slektsforum, enn på Slektshjørnet på Facebook. Det jeg gjør der er å hjelpe dem som spør der, men det er ikke så

ofte jeg gjør det heller. Er enig i at innlegg fort kommer bort der, og det er synd det er nesten umulig å finne tilbake til de debattene man ønsker å se igjen der inne. 

Endret November 30, 2014 av Anne Lise Hovdal

[Jørgen M. Steen]

Denne Facebook-siden tjener vel sin misjon den óg, uten å ha sett innholdet (har aldri brukt Fjesbok). Det som er viktig, er å veilede også der, kanskje spesielt viktigheten av å forholde seg til primærkildene og det å skrive opp hvor man finner ulik informasjon.

 

Det er helt sikkert mange nybegynnere som ikke ser viktigheten av dette med en gang (jeg gjorde ikke det), men blir man bitt av basillen, så kanskje man husker at noen påpekte det tidligere. Kanskje man også husker at noen ga en forklaring på kirkebøker, sogneinndelinger og hva et skifte er, og dermed klarer å søke seg tilbake til veiledningen.

 

 

Hvordan man henviser til en kilde er nok mindre viktig, så lenge man faktisk gjør det, eller i det minste beskriver hvordan man har funnet ut et fødselsår. Folio 26b i kirkebok for Lødingen 1745 fungerer, men det er uten tvil mye lettere og raskere med en link. For en yngre person, oppvokst med Internett, er det vel liten tvil om hva vedkommende vil foretrekke.

 

Jeg synes samtidig det er viktig å understreke at de yngre i dag synes å ha vanskeligheter med å lese vanlig håndskrift (Dagbladet eller VG for noen uker siden). Om dét kan være en utfordring, hva da med kirkebøker og skifter fra 1700-tallet? Man skal tidlig krøkes heter det. Jo tidligere man blir presentert for dette gamle, desto bedre. Kanskje noen mister motet, men sånn vil det alltid være, uansett hobby. Selv om "alle" skulle ha skateboard når det kom for fullt i Norge, var det mange som ga opp forholdsvis tidlig i den "karrieren". Jeg ga opp enhjulssykling etter 3 dager :lol:

[Espen Tjernshaugen]

Espen Tjernshaugen.

Beklager at du ikke har fått svar fra meg, men prioriterte boksekampen til Brekhus i går kveld/natt.

Egentelig har du selv svart på spørsmålet ang. "kjeft" Kjeft var kanskje et uheldig ord,

irettesettelse er vel bedre. Du svarer mitt innlegg med :Hvor er disse innleggene med kjefting på nybegynnere?

Det jeg mener er at ungdom i dag bruker "nicmane" og det gjør de også når de legger inn innlegg her, men da er 100 og 1 ute. De får svar ., men svaret inneholder som regel , her bruker vi virkelig navn, se ordensregler for debatten.

Og har de lagt spørsmålet i forskjellige fora , er beskjeden mange ganske så krass, om hvorfor de ikke har oppgitt dette.

 

I prinsippe er jeg enig i at vi skal bruke virkelige navn og også oppgi om vi har spurt i div. fora, men det er måten de blir svart på jeg reagerer på. Har bedt brukere av slektshjørne om å legge inn spørsmålene sine her i brukerforumet. men fått til svar : nei, det har jeg prøvd men der må du være proff . Det er vel ikke slik vi vil at bruker forumet skal fremstå, er redd vi kommer til å bli en gjeng med "gamlinger" her inne , og det ønsker vi vel ikke?

 

Mvh.Mette.

 

Mange takk for svar og nyansering, Mette.

 

Jeg ser av det du skriver at vi kanskje oppfatter situasjonen ganske likt angående de `borskremte`, og jeg tror  nok det kan stemme det du beskriver her. Imidlertid er jeg ikke særlig for å fire på kravene kravene ift forumreglene. Om det å bli møtt med en rett fram og saklig henvisning til å følge de reglene  hver og en bruker må bekrefte å  ha lest ved opprettelse av sin brukerkonto virker avskrekkende – så  ok, velkommen til voksenverden. Det er da i mine  øyne helt greit  at FB tjener nytten som`barnehage` inntil de forhåpentligvis vokser opp. Angående det siste du skriver, jeg deler ikke den samme frykten, det at man kanskje  må ha modnet til litt for å være her ser jeg egentlig på som en fordel. Det at det finnes flere typer fora som kan utfylle hverandre ift til forskjellige behov synes jeg bare er et gode, og jeg ser det ikke som noen katastrofe at noen velger å bruke andre kanaler, for jeg tror uansett at ett eneste nettsted ikke vil klare å dekke alles behov. Dette er slik jeg forstår saken, og det er selvfølgelig helt greit å være uenig.

 

[Torleif Odland]

Hvordan en hanker inn riktige data og opplysninger er et alfa og omega selvfølgelig. Da jeg rotet meg inn på det gamle forumet, trolig i 2003, hadde jeg Tore Vigerust som ledestjerne, han var ganske tydelig i å oppdra oss nybegynnere.Det gamle forumet tillot ikke annet en fullt navn.For et knappt år siden ringte en 18 årig jente til meg, hun hadde vært med sin mormor å ryddet en gammel kjeller, der hadde hun kommet over noen gamle dokumenter. Men hun viste ikke om de var tilknyttet hennes aner. Det tok litt tid å sjekke dette, og en ungdom var blitt bitt av slektsforsker basillen.Nå har hun sannelig begynt å lære seg den gotiske skrift. Joda, det er viktigt å støtte alle forum, som kan gi opplysninger.

En artig diskusjon har i allefall utviklet seg her.

 

Torleif

[Mette Fausko]

Mange takk for svar og nyansering, Mette.

 

Jeg ser av det du skriver at vi kanskje oppfatter situasjonen ganske likt angående de `borskremte`, og jeg tror  nok det kan stemme det du beskriver her. Imidlertid er jeg ikke særlig for å fire på kravene kravene ift forumreglene. Om det å bli møtt med en rett fram og saklig henvisning til å følge de reglene  hver og en bruker må bekrefte å  ha lest ved opprettelse av sin brukerkonto virker avskrekkende – så  ok, velkommen til voksenverden. Det er da i mine  øyne helt greit  at FB tjener nytten som`barnehage` inntil de forhåpentligvis vokser opp. Angående det siste du skriver, jeg deler ikke den samme frykten, det at man kanskje  må ha modnet til litt for å være her ser jeg egentlig på som en fordel. Det at det finnes flere typer fora som kan utfylle hverandre ift til forskjellige behov synes jeg bare er et gode, og jeg ser det ikke som noen katastrofe at noen velger å bruke andre kanaler, for jeg tror uansett at ett eneste nettsted ikke vil klare å dekke alles behov. Dette er slik jeg forstår saken, og det er selvfølgelig helt greit å være uenig.

For morro skyld gikk jeg inn å så på alderen til de som har vært med på denne diskusjonen, du kan trygt si at vi er modne, de fleste av oss er over 50. Ingen ungdommer som har brydd seg med å kommentere, kanskje av den enkle grunn; De er fraværende på dette forumet. Og det er det jeg mener med at vi må bli litt rundere i kantene skal vi få nye og yngre  brukere her inne.   Mvh.Mette.

[Anne Lise Hovdal]

Hvordan klarer du å finne ut alder på oss her inne? Når jeg går inn på profilen min står det alder ukjent, men jeg er jo 56 år da

[Espen Tjernshaugen]

For morro skyld gikk jeg inn å så på alderen til de som har vært med på denne diskusjonen, du kan trygt si at vi er modne, de fleste av oss er over 50. Ingen ungdommer som har brydd seg med å kommentere, kanskje av den enkle grunn; De er fraværende på dette forumet. Og det er det jeg mener med at vi må bli litt rundere i kantene skal vi få nye og yngre  brukere her inne.   Mvh.Mette.

 

Ja, gjennomsnittsalderen er som du sier  sikkert høy, men det er vel kanskje slik det er jevnt over med denne interessen -  det kommer godt tilsyne hvis man tar en kikk på medlemsmassene ellers i historielag og slekthistorielag, det ligger til hobbyens natur. Som nevnt er jeg ikke så redd for rekrutteringen til forumet, de som ikke tør nå, vil nok, om de føler seg klare for det og beholder interessen oppe, før eller siden forhåpentligvis oppsøke dette forumet, om det skjer når de er 14 eller 90 spiller ingen rolle for min del, men jeg synes det er en forutsetning for å bruke forumet at man tåler å bli pratet til på en normal måte uten å føle seg støtt, såret eller krenket (f. eks. ved henvisning til forumregler). Vet ikke helt hva du egentlig mener vi konkret må gjøre for å bli rundere i kantene?

 

[David Widerberg Howden]

For morro skyld gikk jeg inn å så på alderen til de som har vært med på denne diskusjonen, du kan trygt si at vi er modne, de fleste av oss er over 50. Ingen ungdommer som har brydd seg med å kommentere, kanskje av den enkle grunn; De er fraværende på dette forumet. Og det er det jeg mener med at vi må bli litt rundere i kantene skal vi få nye og yngre  brukere her inne.   Mvh.Mette.

 

Det er nok en høy gjennomsnittsalder uansett når det gjelder denne hobbyen,

men tror vel at ny teknologi, digitalisering, diskusjonsforum både her og på Facebook har bidratt til

at stadig flere litt yngre begynner å interessere seg. Ikke minst er det jo blitt populært etter programmer som "Alt for Norge" og "Hvem tror du at du er?". Da jeg tok slektsforskningskurs i 1997 var jeg såpass ung at jeg fikk begge kurs gratis (Grunnkurs og videregående) og da jeg begynte å skrive på brukerforum i 2002 var jeg fortsatt ganske ung og fortsatt er jeg vel blant de unge her på forumet.. Det er vel noe med det å gi unge litt rom for å feile, for å stille selvsagte og dumme spørsmål. Men samtidig rettlede når de trår feil og gi gode tips på hvordan man bør stille spørsmål og få svar. 

Endret Desember 1, 2014 av David Widerberg Howden

[Ken V. Nordberg]

Jeg er kanskje en av de yngre her på forumet. Jeg er enda under 40 og startet hobbyen i tenårene. Men det er nok helt riktig at hobbyen appelerer til den eldre generasjon. Dette blir kanskje en liten avsporing fra tema, men jeg opplever at mange av de eldre i min slekt er veldig ivrig når de finner ut at jeg er familiens "slektsforsker" og tar gjerne fram gamle bilder og fyller på med diverse historier. Denne interessen er nesten helt fraværende i yngre personer jeg har snakket med. Hvorfor det er slik tør jeg ikke spekulere i, men det har sikkert sine grunner. Jeg har også inntrykk av at yngre personer er mere opptatt av (ihvertfall i større grad enn eldre personer) hvor langt tilbake man er kommet, hvilke "kjente" personer man kan besmykke slektstreet sitt med, og hvor mange personer man har i slektstreet. Prosessen og kilder er mindre viktige enn resultatet.

Men for og komme tilbake til originalemnet; kanskje kan nye sosiale medier (som Facebook) medvirke til spre interessen for slektshistorie til yngre aldersgrupper? Og kanskje er det nettopp til det Facebook kan væte nyttig. Jeg har veldig lite tro på at Facebook kan erstatte foraer som dette, men kanskje kan det være ett nyttig media for og komme i kontakt med fjern slekt eller personer som sitter med slektshistorisk kompetanse.

Jeg bruker som sagt Facebook for og holde kontakt med fjern slekt and andre interesserte som deler interesse for samme geografiske område som meg selv. Og til nettopp det fungerer det greit nok.

[Mette Fausko]

Hvordan klarer du å finne ut alder på oss her inne? Når jeg går inn på profilen min står det alder ukjent, men jeg er jo 56 år da

 

Det er bare å bruke de gamle skattelistene, så finner du alder og bosted. selv bruker jeg denne:http://www.sagat.no/skattelistene

Mvh.Mette.

[Anita Aamo]

Min erfaring er at mange unge faktisk er interessert i slektsforskning. Jeg jobber som historielærer i videregående skole, og de siste årene har vi hatt et lite "miniprosjekt" der vi bruker noen timer i løpet av skoleåret til nettopp slektsforskning, selvsagt satt i en større ramme i forbindelse med utviklinga på 1800- og 1900-tallet. I den forbindelse har jeg prøvd å vise elevene hvordan de kan bruke kirkebøker og folketellinger på Digitalarkivet.no for å finne opplysninger. Uten å overdrive tror jeg at jeg kan si at disse timene har vært noen av de mest positive og givende timene for mange elever, og jeg opplever at de fleste legger stor innsats ned i arbeidet med å finne ut hvem forfedrene var. Noen har til og med gått så langt at de har "overtalt" foreldrene til å tegne abonnement for dem på f.eks. My Heritage! (Og jeg har selvsagt fortalt dem om alle fallgruber de kan gå i hvis de stoler altfor mye på internettbaserte slektsopplysninger og at de bør gjøre noen grep m.h.t. personverninnstillinger!)

[Ken V. Nordberg]

Håper det finnes flere historielærere som deg, Anita! Jeg har ikke inntrykk av at historie er ett særskilt populært fag på ungdoms- og videregående trinn, så det er kjempefint og høre at en lærer som jobber daglig med nettopp denne aldersgruppen har bedre erfaringer.

[Torleif Odland]

Til Anita.

 

Når de unge spør meg om litt hjelp, så sier jeg, at min generasjon ble matet med historie om keisere og konger, således såg en ikke skogen for bare trer, når det gjald egen slekt bakover. Men med snart 30 år med dette, har en jo fått litt erfaring. Og det er alltid koseligt å kunne gi en liten hjelp, og kansje finne nåla i høystakken, som de fleste av oss kjenner så alt for gått.

[Reidar Oddløkken]

Min erfaring er at mange unge faktisk er interessert i slektsforskning. Jeg jobber som historielærer i videregående skole, og de siste årene har vi hatt et lite "miniprosjekt" der vi bruker noen timer i løpet av skoleåret til nettopp slektsforskning, selvsagt satt i en større ramme i forbindelse med utviklinga på 1800- og 1900-tallet. I den forbindelse har jeg prøvd å vise elevene hvordan de kan bruke kirkebøker og folketellinger på Digitalarkivet.no for å finne opplysninger. Uten å overdrive tror jeg at jeg kan si at disse timene har vært noen av de mest positive og givende timene for mange elever, og jeg opplever at de fleste legger stor innsats ned i arbeidet med å finne ut hvem forfedrene var. Noen har til og med gått så langt at de har "overtalt" foreldrene til å tegne abonnement for dem på f.eks. My Heritage! (Og jeg har selvsagt fortalt dem om alle fallgruber de kan gå i hvis de stoler altfor mye på internettbaserte slektsopplysninger og at de bør gjøre noen grep m.h.t. personverninnstillinger!)

 

I muligens sist på i folkeskolen for ca. 55 år siden fikk vi faktisk lage ei slik slekt-sol i en skoletime hvor vi skulle skrive inn våre 

foreldre, besteforeldre og fylle inn videre det vi visste, men kom vel ikke lenger enn til oldeforeldre den gang, men vi fikk en 

innføring av hvordan dette kunne gjøres og gangen i anene på mor-og fars-siden, og lærte mye på en time i klasserommet. Tror jeg skal ha denne sola et sted  :)

[Anita Aamo]

Nå er det nok en stund siden historiefaget handlet om konger og keisere. Som sagt opplever jeg det slik at noen timer med slektsforskning i ny og ne gir en ny dimensjon til lærestoffet og skaper forståelse for den historiske utviklinga, f.eks på 1800-tallet. Jeg tror f.eks. at mange elever fikk seg en aha-opplevelse da de oppdaget/evt fikk satt ord på at de selv hadde kvenske aner ikke så veldig langt tilbake, noe mange tilsynelatende ikke hadde visst eller tenkt så mye på før. I tillegg ble denne aha-opplevelsen desto større da de oppdaget at dette gjaldt omtrent en tredjedel av klassen. Dette ble da en kjærkommen anledning til å snakke om "tre stammers møte" her i nord, fornorskning og minoritetsproblematikk.

[Anne Lise Hovdal]

Høres veldig interessant ut dette Anita, og fint at du tar opp dette med slektsforskning med elevene. Tenkte ikke på skattelistene for å finne ut av alder på folk Mette. Etter at det ikke ble mulig å finne

fødselsdatoer der, har jeg sluttet å bruke disse til slektsforskningen. Jeg er jo 56 år nå, men var bare 37 år da jeg begynte med det. Hadde lenge hatt lyst til å begynne med slektsforskningen, men 

kjente ingen jeg kunne spørre om hvordan jeg gikk frem. Så hadde en tremenning lagt igjen noen papirer hos min mormor som jeg fikk lese i julen 1995. Der sto det om min mormors far som hadde

Mikkelborg som etternavn. Var lærer den gangen jeg også, og en fredag i januar 1996 var jeg sammen med noen elever på biblioteket. Mens elevene satt stille og leste, gikk jeg bort til bøkene

under "lokalhistorie". Der fant jeg mye om Mikkelborgslekta i "Slekten Benkestok", og siden dette var min siste time den dagen ble jeg på biblioteket til det stengte. Det ble mikrofilmer med folketellinger

1865 og 1875 for å finne mine tippoldeforeldre der. Min tremenning hadde bare sett i kirkebøkene. Husker jeg måtte se mikrofilmene 3 ganger, før jeg fant det jeg lette etter. Da var jeg også bitt av 

basillen, og sendte det jeg hadde funnet etterhvert til min tremenning i Oslo. Han ble fyr og flamme, og dro til Riksarkivet og så i kirkebøkene der. Han fant vår forbindelse til Mikkelborgslekta som jeg

ikke hadde funnet, og dro til og med på arkiv i Tyskland for å finne ut mer om Mikkelborgene og noen sidegrener som kom derfra

Endret Desember 2, 2014 av Anne Lise Hovdal

[Morten Aasberg]

Hei alle som engasjerer seg :-)

 

Har en fornøyelig morgenstund med denne tråden og opplever at mange interessante temaer og tanker blir bragt til torgs. Hva gjelder det å være nybegynner, så har vi vel alle vært det - og jeg tror nok ethvert første skritt oppleves som skummelt - enten man er liten og bokstavelig talt skal lære seg å gå, eller man er begynt å bli såpass opp i årene at en selv har et liv å se tilbake på. Og jeg tror for egen del at det siste har noe med interessen for slektsforskning å gjøre. Sitter og tenker tilbake på mitt eget liv og husker hvordan det var å «ha det foran seg» - skole, venner, opplevelser, studier, fester, forelskelser, kjærester, barn, karriere - you name it... Det var så mye nytt - så mye å oppleve og oppdage - noe som lå der bak neste sving, at det siste jeg tenkte på var å skue bakover. Og så plutselig er den tiden over, og jeg har mer enn en gang sittet å lyttet til at dagens unge sitter og snakker sammen om 70, 80 og 90-tallet som om det var en mytisk fortid på linje med steinalderen. Og jeg har selv begynt å få spørsmålet «hvordan var det da du var ung?» Og har selv - for ikke fryktelig mange år siden - begynt å stille meg spørsmålet «hvordan var det før jeg var ung?» og hvordan var det før det igjen - og det igjen. Og så plutselig er man blitt slektsforsker... 

 

...og nybegynner - igjen.

 

Hva gjelder forumer som dette vs Facebook og andre steder der mennesker treffes, så er det vel slik at mulighetene er legio - ekskudering eller inkludering av muligheter velger man vel selv? Bare i området jeg bor er det mange lokalhistorielag - så mange at selv om jeg ville, kunne jeg ikke delta aktivt i alle - så allerede her er det mye jeg ikke får med meg. Og ikke er jeg på Facebook lenger heller - og det har for min del med kart og kanel å gjøre.

 

Syns forumene her fungerer rimelig bra for egen del, og opplever at endringene som skjer med hensyn til hvem som «forsvinner» og hvem som ‹kommer til» vitner om at det er levende og dynamisk. Har fått mye hjelp her - både ved å sette meg inn i gamle tråder, og følge nye. Ser at Espen Tjernshaugen har engasjert seg i denne tråden, og til alle der ute kan jeg avsløre at jeg planlegger å lage et lite privat alter med navnet hans i gullbokstaver over, så jeg kan tenne litt røkelse i daglig takknemlighet over alt han har hjulpet meg med. Syns han er et strålende eksempel - blant mange andre her inne på engasjement, hjelpsomhet - og vennlighet.

 

For det finnes også dem som verken er spesielt vennlige eller hjelpsomme. Har latt meg forbløffe mer enn en gang over ufin oppførsel, nedlatenhet og infantilitet i form og innhold. Det å bli voksen handler ikke om å bli grå i håret, men å oppføre seg - sånn jeg ser det. Til slutt - i et langt innlegg - renner følgende sitat fra Søren Kierkegaard meg i hu:

 

All sann hjelpekunst

 

«Hvis det i sannhet skal lykkes

å føre et menneske hen til et bestemt sted,

må man først og fremst passe på å finne ham

der hvor han er,

og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.

Enhver der ikke kan det,

er selv i innbilning,

når han mener å kunne hjelpe andre.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen,

må jeg forstå mer enn han,

men dog vel først og fremst forstå det,

han forstår.

Når jeg ikke gjør det,

så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,

så er det fordi

jeg er forfengelig eller stolt,

så jeg i grunnen

i stede for å gagne han,

egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelpekunst

begynner med en ydmykelse.

Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe

og derved forstå,

at det å hjelpe

ikke er å beherske,

men det å tjene

-at det å hjelpe

ikke er å være den herskesykeste,

men den tålmodigste

-at det å hjelpe er villighet til inntil videre

å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,

det den andre forstår.»

 

Søren Kierkegaard

 

En strålende dag ønskes dere alle

 

Morten Aasberg

[Jørgen M. Steen]

Det Anita forteller om sine erfaringer som lærer og hva elevene har fått i historietimen er interessant å høre. Sikkert ikke en veldig viktig del av læreplanen, men allikevel et viktig bidrag hva angår kulturarv.

 

Skole og læring handler jo også om å bli korrigert. Kunsten å korrigere skal nok ikke undervurderes, men selv om den ene eleven oppfatter det som kjeft, kan mange andre andre oppleve det som læring, å sitte igjen med aha-opplevelsen. Om noen hyler høyt etter å vært innom her og mener de ikke får innpass, kan det være de skjuler en flauhet over å ha vært for kjepphøy i sine påstander og ser det som uoverkommelig å innrømme det?

 

Forumet her må fortsette med å korrigere. Vi er nødt til å påpeke feil. Selv om jeg skulle risikere å påpeke feil hos en som har holdt på i tiår med slektsgransking, så må det være rom! På 1500-tallet gikk Jorden fra å være i sentrum, til å være en av flere planeter med solen i sentrum. Helt sikkert opprivende for de som mente jorden måtte være i sentrum. Kontroversen mellom Paven og Galilei på 1600-tallet er vel kjent i den forbindelse. Små paradigmeskifter skjer i slektsgransking også. Det enkelte har gått rundt å ment og prediket i tiår blir rivd i fillebiter fordi det dukker opp nye dokumenter og nye tolkninger av gammel tekst. At det er en og annen "ringrev" som blir indignert over å bli korrigert av en yngre "utfordrer" er kanskje ikke til å komme bort fra, men om det er det som skal til for å slå fast sannheten, da får det heller være.

 

Vi har rett og slett ikke råd til å la være å korrigere andres feil og misoppfatninger. Om noen blir sure eller flaue, oppfatter det som kjeft og truer med å bli borte fra forumet, så får det heller være.

[Odd Annar Tangen]

Fantastisk  innlegg Jørgen.

 

Kanskje årets beste?

Endret Desember 2, 2014 av Odd Annar Tangen

[Morten Aasberg]

«Kunsten å korrigere» - syns det var et strålende uttrykk. Takk Jørgen :-)

 

Morten

[guest]

Det var klare og  fine ord, Odd Annar. Alt i orden.

 

Det jeg ønsket klarhet i, er om dette forumet virkelig er så avskrekkende som det påstås vedrørende `kjefting` - mitt inntrykk er at det ikke er det. Men, uten å kunne belegge det, så kan det kanskje være avskrekkende i form av krav til kildekritikk og sårbarhet for kritikk av egne feil (er man ung og nybegynner kan dette sikkert for enkelte være vanskelig å svelge før man har lært seg hva som gjelder) -  og om dette stemmer, så fungerer forumet som det skal.

 

Påstanden var at spesielt unge nybegynnere føler avskrekket og mister motet på dette forumet pga kjeft, kanskje det heller er slik at det er disses egen stolthet og selvfølelse som kræsjer med de krav som god genealogi er tuftet på? – i så fall er det vel bare snakk om naturlige voksesmerter, og at de forhåpentligvis dukker opp her når smertene har gitt seg (bare en tanke, for jeg vet ikke).

 

Ellers, siden vi er inne på temaet oppførsel og bortskremte brukere, jeg har i høst sett et par innlegg jeg har som jeg reagert på innholdet av, men det var begge postet av gamle forumbrukere mot gamle forumbrukere. Det gjaldt et tilfelle hvor en bruker ble veldig fortørnet over at en annen postet riktigere og mer presis  kunnskap enn det h*n selv hadde postet. Så fortørnet ble denne brukeren over at en annen formidlet god kunnskap at h*n fant det for godt å melde sin avgang. Vedkommende kan kun skylde på sin egen oppførsel idèt  h*n ikke godtok andre å vite bedre. Den andre postingen gjaldt en bruker som følte seg hakket på, og derfor ytret vegring mot å bruke forumet. Vedkommende følte seg hakket på av en bruker som helt klart bare ville være hjelpsom med et problem av forumteknisk art (forøvrig en av forumets mest flittige og hjelpsomme hjelpere). I dette siste tilfellet må det enten dreie seg om en misforståelse, eller et eget ønske om å føle seg fornærmet. Dette er de to tilfellene jeg kan huske nå, bortsett fra Fosse-Hohenzollern-debatten som jo er i særklasse;)

 

Selvfølgelig er Fosse-Hohenzollern-debatten er spisiel sak . Men ydmyke må jo også andre være samt vi , ja vi har en bygde

historie som jeg har jobbet med i mange år , Bygde-historien kommer fra Fosse Meland , En Severin Fosse født 1888 og en knut fosse født 1896 har viderfortelt dette . Men ja jeg er enig med noen av dere det gikk litt for langt .

 

 

mvh Jan Harald

[Inger Karin Haarbye]

Ja, Jan Harald, dette gikk alt for langt. Over alle støvleskaft. Vandrehistorier finnes i mange familier, også i min, men vi drar det ikke så langt, og vi prøver å ta *litt* mindre plass med våre vandrehistorier...

 

(Men din familie er - og bør være - et sidespor ifht. denne diskusjonen.)

Endret Desember 28, 2014 av Inger Karin Haarbye

[Hans Martin Fagerli]

Jeg er nybegynner i dette forumet fra i går, men er ikke det i slektsforskning hvor jeg har holdt på mer eller mindre intenst i 30 år. Min erfaring er at absolutt alle kilder er viktige. Arkivverket sitter på de fleste av dem, og veldig mange av dem er ikke digitalisert. Er ingen FB-fan, men jeg utelukker den ikke. Viktigere vil jeg påstå at søkemotorer er, det er utrolig hva som ligger på nettet. Dessuten at Digitalarkivet tar inn mer og mer materiale.

 

Men hovedarbeidet må man gjøre selv. Det opplever jeg som både spennende og lærerikt. 

 

Fora som dette er selvsagt også viktig. Min mening er at det er medlemmene som er det sentrale. Jeg har i et par tilfeller "møtt" andre medlemmer som har vært på jakt innenfor mine interesseområder, og vice versa. Ofte viktig for å komme videre, fjerne feil spor osv