TEMA Norsk slektsgransking sett fra utlandet. Best egnet som universitetsfag?

[Astrid K. Halleraker]

Kilde https://www.youtube.com/watch?v=-tiq-uzHrHM&t=2074s
Uttallelsen om universitetsnivå er ca 34 minutter ut i sendingen

 

Det er en ansatt i MyHeritage som i et Webinar på YouTube hevder at slektsgransking
med bruk av norske kilder er så avansert at det må regnes som universitetsnivå. Det
gjelder spesielt skifter og pante-/jordebøker.

 

Følgende kommentar er min tilføyelse og er ikke hentet fra videoen:
Brukerhistorie på gårdene er heller ikke ukomplisert, med oppmåling og nøyaktige
posisjoner, bruk og plasser som ikke lenger finnes. Ikke enkelt for bygdebokforfattere
å nærmest gjette seg til hvem som har bodd nøyaktig hvor, innenfor et visst område.

 

 

[Are S. Gustavsen]

Vedkommende "Director of Content Operations", Mike Mansfield, gir uttrykk for stoffmengde, ikke direkte vanskelighetsgrad. Dermed fortoner tolkningen av hans uttalelse seg som en fordreining av hva han faktisk uttrykker ved 34:30 i presentasjonen.

 

Den største vanskeligheten for utlendinger er selve språket. Og dette er en virkelig barriere for de fleste utlendinger med norsk opphav. Idet morsmålet blir vannet ut, så forsvinner den naturlige navigasjonsevnen.

 

Det er likefullt en kjensgjerning, at visse deler av norsk genealogi (og svensk, dansk, tysk, engelsk, fransk etc, etc, etc), fordrer kompetanse som ligger endel høyere enn fullført grunnskole. Her er imidlertid vanskeligheten å få mange nok nordmenn til å engasjere seg for økt innsats som kan styrke rekrutteringen på et høyere nivå.

 

Tross dette forblir jeg håpefull.

 

Kanskje trådstarter også har ambisjoner om egne bidrag til økt nasjonal kompetanse?

 

Mvh Are

[Astrid K. Halleraker]

58 minutter siden, Are S. Gustavsen skrev:

Kanskje trådstarter også har ambisjoner om egne bidrag til økt nasjonal kompetanse?

Mitt hjerte banker for trær: slektstrær, anetavler, ekte trær, skoger, og informasjonstrær. Det siste er datastrukturer i treformasjon, jeg er informatiker og betrakter norsk historie som et stort informasjonssystem modent for digitalisering.

[Astrid K. Halleraker]

4 timer siden, Are S. Gustavsen skrev:

Det er likefullt en kjensgjerning, at visse deler av norsk genealogi (og svensk, dansk, tysk, engelsk, fransk etc, etc, etc), fordrer kompetanse som ligger endel høyere enn fullført grunnskole. Her er imidlertid vanskeligheten å få mange nok nordmenn til å engasjere seg for økt innsats som kan styrke rekrutteringen på et høyere nivå.

Som medlemmene her på forumet også demonstrerer. Kilder jeg sjelden bruker er tingbøker og skattelister, for å nevne noen. Det er en terskel som kan overvinnes hadde vi kunnet bedre.

[Christoffer Owe]

På 9.4.2018 den 14.44, Astrid Kaardal Halleraker skrev:

Som medlemmene her på forumet også demonstrerer. Kilder jeg sjelden bruker er tingbøker og skattelister, for å nevne noen. Det er en terskel som kan overvinnes hadde vi kunnet bedre.

 

Punkt nr. 1 er å transkribere kildene. Vi er på god vei med kirkebøkene. Men kirkebøkene er også de kildene som det er lettest å lære seg å lese (skjønt det blir vanskelig nok å forstå språket for utlendinger som ikke engang snakker flytende moderne norsk). Lenger tilbake i tid blir det langt vanskeligere. Det trengs erfarne fagfolk for å transkribere kilder fra 1600-tallet eller tidligere. Det ville gjort kildene tilgjengelige for langt flere. Andre land har kommet mye lenger enn Norge. Vi er heldige i Rogaland som har transkriberte og indekserte tingbøker. Men digitaliserte er de ikke. Og det er er mange andre kilder som blir lite brukt. Min teori er at de fleste som kjenner kildene (fagfolk/historikere) er lite interesserte i genealogi og dermed ikke ser verdien i alle enkeltopplysningene, mens vi som er interesserte i genealogi mangler kompetansen til å bruke kildene. Heldigvis er det noen gode unntak. (Are er et av dem.)