Forlovarar (Caut.) som sosial indikator på 1700-talet

[Odd Skogheim]

Hei!
 

Eg prøvar å bruke forlovarar som indikator på sosial status i eit lite prestegjeld (Seljord) på slutten av 1700-talet. I materialet mitt var det bare menn som var forlovarar, og det første spørsmålet er om dette var kyrkjas krav eller om det var naturlig følgje av patriarkatet. Litt rart er det, sidan to eller tre faddrar på denne tida var kvinner, og dei blei skrivne først i kyrkjeboka. 

 

Når det gjeld sosial status til forlovarane var bare om lag 10% husmenn, medan det var fleire husmenn enn gardbrukarar i bygda. Om lag 90% av forlovarane var sjøleigande gardbrukarar, oftast frå dei største gardane, og fleire av desse var ofte forlovarar. Sjøleigande gardbrukarar var overrepresentert, og spørsmålet er derfor om kyrkja hadde krav til kven som kunne vere forlovar. Dersom det ikkje var formelle krav, ser det til at husfolk, innerstar og tenestefolk i stor mon valgte (?) den næraste storbonden som forlovar!

 

Eg er takknemleg for synspunkt på dette temaet, og kanskje nokon har tips om litteratur?

 

Odd Skogheim

[Inger Hohler]

Rollen til cautionisten var vel at de skulle kjenne de vordende ektefellene godt nok til at de var villige til å gå gode for at den de var cautionist for ikke var gift på annet hold, og ikke være i slekt i forbudte ledd. Det er det samme som forloverene skriver under på i dag, og det er krav om at forloverene er myndige. 

Siden cautionistene hadde en legal rolle i forbindelse med ekteskapsinngåelsen, er det kanskje ikke så rart at det var menn som fylte rollen. Kvinnene ble ikke regnet som myndige.

 

Man trengte imidlertid ikke være myndig for å være fadder. Mange steder var det vanlig at en nykonfirmert kunne være fadder, og som du sier var det mange kvinner blant fadderene. 

Min erfaring med cautionister tilsier også at de som regel var folk med en viss status i samfunnet. De var dessuten ofte folk 'i sin beste alder', dvs. ikke svært unge og heller ikke gamle. Det siste gir mening hvis man tenker at de var legale vitner. Hvis de var gamle ville de jo ha høy sannsynlighet for å være døde før det var aktuelt å få bekreftelse på ekteskapsinngåelsen.

[Odd Skogheim]

Takk for interessante og nyttige kommentarar. Du har sjølsagt rett når det gjeld at forlovarane skulle gå god for at paret Ikkje var i slekt i forbudte ledd! Du har nok også rett i at førlovårane ofte var "i sin beste alder", det stemmer godt med materialet mitt.

Takk også for Wikipediareferansen, den er nyttig!

 

Helsing Odd Skogheim