Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Sissil Bruun Sørensen

[#1074] Uferdig eller vanfør

Recommended Posts

Gjest Sissil Bruun Sørensen

En dåre spør........ Jeg prøver meg med et nytt spørsmål:I mantallet for 1701 støtte jeg borti begrepet "uferdig", som tydeligvis ikke var det samme som vanfør. Ettersom dette var et mantall hovedsaklig beregnet til militært formål, antok jeg at begrepet uferdig innebar at vedkommende på en eller annen måte manglet ferdigheter, altså var stridsudyktig. Det samme begrepet støtte jeg på i en tingprotokoll fra 1689, der en liten gutt ble bitt av en hund, og ble uferdig. Skaden ble verdsatt til 2 rd. Er det noen som vet konkret hva begrepet uferdig innebærer, og hva som skiller uferdig, vanfør og krøpling? I tillegg har jeg sett begrepene "vanvittig" og "sinnsyk" - hva la man i slike begreper? Når ble man f.eks. oppmerksom på at sykdommer som cerebral parese, som jeg antar i harde tilfeller ville blitt betegnet som vanvittig, er en fysisk sykdom?Sissil

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Eg har i nokre år leita etter spor i gamle kjelder som kan fortelje om funksjonshemma og korleis dei vart tatt hand om. Det er lite å finne. Men i ei og anna kjelde er det merknader om at den og den hadde ei eller anna lyte.Eg har slått etter i "Store norske ordbok" (red. Tor Guttu). Han omset "uferdig" m.a. med "ikke moden". Det høver nok sikkert best på han i 1701. Men det kan ha vore brukt om andre ting òg i gamal tid.Elles tyder forstavinga van- det same som å mangle noko. Vanfør tyder difor mangel på førleik og vart lenge nytta om rørslehemma - inntil den dagen dei fann på å innføre det "ny-norske" ordet "handic(k)ap(p)a". Seinare er jo det omgrepet stort sett bytta ut med funksjonshemma. På same vis vart "vanvittig" nytta om sinnsjuke eller folk ein rekna vanta "normalt" vet. Abnorm var òg eit ord som vart nytta om dei som ikkje var "normale" - vi hadde jo "Abnormskoleloven" (vedteke 1881, sett i verk frå 1886) som omfatta alle med ei "sykelig" lyte som stod i vegen for "normal" undervisning, m.a. blinde, dauve og psykisk hemma.Når det gjeld "krøpling", vil eg nok tru at det vart nytta om dei same som vart omtala som "vanføre".Dei fyrste "abnorme" som fekk særskule i Noreg, var dauve (1825). I 1861 vart den første norske blindeskulen oppretta. Men først i 1886 vart det meir fart i sakene både for dei og andre, etter at Abn.s.lova vart sett ut i livet.Når det gjeld samfunnet si evne til å skilje ut funksjonshemma i særgrupper, er det stor sett eit etterkrigsfenomen. T.d. vart "Foreningen til bekjempelse av CP" først skipa i 1950. Både før og lenge etter den tid hamna svært mange i sekken "evneveike" - anten dei hadde "veike evner" eller ikkje. Det er først i dei siste tiåra funksjonshemma er blitt delt opp i mindre og mindre grupper, alt etter årsak og særtrekk. Men det heng saman med den medisinske utviklinga.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sissil Bruun Sørensen

Jeg tror det vil være misvisende å oversette ordet uferdig med umoden - ihvertfall assosierer jeg ordet umoden med "ikke helt ferdig utviklet", og det stemmer ikke med gutten fra 1689 som først ble uferdig etter et hundebitt. Det var flere "uferdige" i 1701 (Beitstad,NT), både gårdsønner og drenger, og flere av drengene tjente i en annen bygd enn de var født. En av disse var "halt og uferdig" - det skulle tyde på at "uferdig" var et relativt lite handicap som de behersket, eller at de kanskje hadde mistet en legemsdel. Jeg bør kanskje legge til at dette er i et område med mange soldater, og at det var derfor jeg knyttet ordet til en militær beskrivelse.Når det gjelder vanføre, har de tilfellene jeg har fulgt, blitt gift, fått barn og blitt gårdbrukere på samme måte som sine øvrige sambygdinger. Det skulle vel tyde på at vanføre, så sant det var mulig, ble oppdratt med tanke på å klare seg selv, på linje med ikke-vanføre.Jeg har også vært borti et skifte, der foreldrene ønsket at en jente skulle arve på lik linje med sine brødre. Jeg tolket det dit hen at de antok jenta ikke ville bli gift, og ønsket å gi henne best mulig grunnlag videre. En slik avgjørelse er jo i utgangspunktet en forfordelig av jenta, ettersom gutter gifter seg med jenter som arver søsterlodder av sine foreldre, mens jenter gifter seg med gutter som mottar broderlodder. Min tolkning er selvsagt ren spekulasjon, men det kunne være greit å høre andres synspunkter / erfaringer med dette.Av de tilfellene jeg har registrert som "vanvittige", er det et 3,5 måneder gammelt pikebarn. I en slik alder er beskrivelsen nesten nødt til å dreie seg om et fysisk handicap. Men hva da med de øvrige som betegnes som vanvittige - er det et samlebegrep som omfattet både fysiske og psykiske handicap, eller var betegnelsen samlet om en noenlunde ensartet (sett fra utsiden) tilstand? Fra mantallet 1701 (Stod, NT) har jeg 3 personer registrert som vanvittige. Alle 3 forblir ugift. En av disse dør 21 år gammel, og blir ikke betegnet som vanvittig av presten ved dødsfallet. En annen dør 26 år gammel, og blir heller ikke betegnet som vanvittig, men han blir innført som sin fars sønn, som om han skulle være et barn. Den tredje personen har jeg ikke funnet dødsfallet på. Det er imidlertid presten som har betegnet den 3,5 måneder gamle piken som vanvittig, og han har brukt samme betegnelsen en 40 år gammel kvinne.Det er vel ikke urimelig å anta at menneskene som levde før oss hadde varierende grad av aksept og toleranse, på lik linje med dagens mennesker. Jeg har registrert 2 rettsaker der personer ble tiltalt (og innrømmet) å ha ofret til "godewetter" og "jordetrolde" for å hjelpe syke og svake mennesker. Med datidens strafferammer gir disse sakene en indikasjon på at medlidenhet og hjelpsomheten var like stor (og kanskje større?) en i dagens samfunn.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sissil Bruun Sørensen

Ooops! Jeg glemte jo helt å takke for mye og god informasjon!Sissil

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Eg er i prinsippet samd med deg. Men det var Tor Guttu, og ikkje eg, som omsette "uferdig" med "umoden". Eg vil tru at omgrepet i mange høve òg vart nytta om andre ting, m.a. ymse lyter.På same viset trur eg dei andre omgrepa som er nemnde, vart nytta ulikt opp gjennom tidene. Etter kvart som lekjarvisdomen "steig or hav" ut etter 1800-talet, og særleg på 1900-talet, fekk vi òg nye omgrep. Desse har endra seg - heilt fram til i dag. Så dei omgrepa dei nytta for eitt, to eller tre hundre år sidan, vil truleg ikkje kunne omsetjast direkte i dag.Hovudbodskapen min var: Før i tida hadde dei nokre få sekkar å putte dei som seinare vart kalla "abnorme" i. I dag er desse delte opp i om lag 150 grupper. Om det er ein føremon, får andre avgjere.I gamal tid visste dei ikke betre. Dei synte nok omsut for dei, om det høvde seg slik. Men elles hadde dei vel i røynda nok med alle sjukdomane som herja og drap både born og eldre - år etter år.Eg vil nok tru at dei med ei lyte eller to, svært ofte kom i skuggjen når epidemiane tura fram. Desse tok jo for seg av både fattig og rik, føre som vanføre. God lesnad i så måte er "Bidrag til epidemienes historie i Norge i eldre tider" av S.W. Brochmann, Harstad - utgjeve som særtrykk av "TfDNLF, nr. 7-24, 1936."

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Yngve Nedrebø

"Uferdig" brukes fortsatt i en del norske dialekter om det å være satt ut av stand til å arbeide. Det kan også ha om lag samme betydning som "mødd", midlertidig satt ut av virksomhet.Ivar Aasen skriver om ordet i sin Norsk Ordbog "ikke i Stand til at udrette noget", eller "beskadiget, fordærvet".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sissil Bruun Sørensen

Hjertelig takk til både Bjørn og Yngve for svar. En spennende og interessant telefonsamtale med Bjørn har i tillegg gitt meg kunnskaper og synsvinkler som åpner for mange store utfordringer i tiden framover, og jeg gleder meg til å trenge enda dypere ned i materialet.At ordet uferdig fremdeles blir benyttet i norske dialekter idag, var ukjent for meg. Siden de fleste uferdige fra 1701 var drenger på gårder, vil jeg anta at definisjonen tilsier at de ikke var i stand til å utføre militært arbeid. Jeg må innrømme at mine kunnskaper om militærvesenet er heller svake, men jeg vet at det forekommer en inndeling av personer basert på fysiske og psykiske tester. Når ble denne inndeling innført, og hvilke kategorier opererte man med?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per Helge Seglsten

Det kan jo se ut som om uferdig kommer av å ikke (lenger) ha ferdighet(er).Per Helge

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Eg er ikkje heilt samd i det siste, om du berre meiner å vere dugeleg til noko.I Leiv Heggstad m.fl. si "Norrøn ordbok" finn vi nemleg ordet "u-færr" (kor "færr" kjem av ordet "å fare") som m.a. tyder "ute av stand til å fare; vanfør, hjelpelaus". Om ikkje meir språkkunnige folk enn eg, kan overtyde meg om noko anna, vil eg tru "ferdig" i "uferdig" har med førleik å gjere; om ein kan greie seg sjølv på eigne bein (elles var ein vanfør; ufør). Og akkurat slikt var det nok langt strengare krav til i militær samanheng på 1600- og 1700-talet, enn andre kvalifikasjonar eller "ferdigheter".Sjølv i dag finn vi ord som "reise-ferdig", kor eg vil tru "ferdig" òg kjem frå verbet "å fare"; at ein ikkje berre har pakka sakene sine, men òg er fysisk skikka (før, gno. færr) til å dra.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sissil Bruun Sørensen

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Bjørn. I militær sammenheng var nok kravene ganske strenge på 1600- og 1700-tallet, og det var kanskje ikke så store skavanken som skulle til for å betraktes som "uferdig". Erstatningen den lille gutten fikk, var også såpass lav at det indikerer mot en mindre fysisk kvestelse - det er til og med mulig at det nettopp var en militær karriere han mistet muligheten til? Jeg har tenkt å følge opp disse personene, for om mulig finne fram til en mer konkret beskrivelse.Til deg, Bjørn: Jeg har funnet en rettsak om odelsgods i 1690 der en vanfør blir representert av sitt søskenbarn. Du skal få kopi når saken er avklart (eller rettere sagt - når jeg har kommer til slutten av saken).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Takk for det, Sissil.Når det gjeld det du elles skriv, går tankane til "Prestens tale" i Ibsens Peer Gynt. Den handlar jo om han som hogg av seg ein finger for å sleppe militæret - og sidan stendig gjekk med eine handa i lommen når han synte seg mellom folk. Om forfattaren Ibsen si skildring er rett, skulle det ikkje meir enn tap av ein finger til, for å vere "uferdig" i militær samanheng.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.