Kva vart rekna som "slekta"? Lokale / regionale tradisjonar

[Norodd Hagenson]

Jeg har flere ganger hørt på Voss at slekt ble regnet til og med firmenninger i eldre tid. Da jeg var liten, snakket min far med en eldre mann som sa at vi var i slekt, noe som var ukjent for min far. Da jeg fant forbindelsen for noen år siden, var de gangske riktig firmenninger.

 

Tilsvarende i Fitjar nevnte min tante på morssiden noe om slekt på Stord, men hun visste bare delvis hvordan slektskapen var, men hennes tanter hadde hatt kontakt med dem. Senere fant jeg ut at dette var tantenes firmenninger.

 

Men neimen om jeg har oversikt over alle mine firmenninger, det blir noen tusen.

 

Ellers har jeg også oppdaget at jeg er beslektet i femte ledd med en del folk jeg kjenner, uten at jeg noensinne har hørt snakk om slektskap.

 

En avgjørende faktor for bevaring av kunnskap om slekta, er at folk kjenner hverandre og snakker om slekta. Min far fortalte meg mye og kunne retne opp hvordan folk i bygda var i slekt, men det må åpenbart ha vært det min farmor visste eller folk han selv kjente, for av slekt utenfor bygda var det mye han ikke visste noe om, rett og slett av mange på kontakt med folk som bodde andre steder.

[Finn Gunnar Oldervik]

På våre trakter kjenner jeg ikke til at det var noen fast grense for hva som ble regnet som slekt, men firmenninger ble nok for det meste regnet med, - i alle fall de som bodde innenfor prestegjeldet eller i nærheten ellers. Min olderfar hadde f.eks en søster som ble gift på Smøla og hennes etterkommere har vi jo regnet som ganske nær slekt til dags dato.

 

Ellers var jo både farfar og farmor veldig flinke til å besøke slekta og lange roturer til slekt som bodde lenger nord i kommunen på søndager (helst når det ikke var gudstjeneste) var ikke uvanlig. Det vanligste var likevel å treffe slekta på "prekesøndagene" og fra jeg var liten fikk jeg, sammen med min ett år eldre bror, være med bestefar til kirka. Vi bodde på ei øy, så færingen var fremkomstmiddlet. Jeg var bare liten da jeg først var med på disse "ekspedisjonene" og jeg syntes prekene var ulidelig lange. Dessuten snakket presten så høyt og strengt at jeg var sikker på at han var skikkelig sint og jeg syntes også at han stadig kikket på meg som om det jeg som var "synderen". Jeg husker jeg prøvde å gjemme meg bak ryggen til bestefar for at presten ikke skulle se meg. :lol:

[Eline Johansen]

Jeg har nå bestandig regnet "slekt" som blodslinjer/adopsjon og "familie" som inngifte. Svigerfar er familie, ikke slekt. Mine dokumenterte fire-, fem- og seks- og videremenninger er slekt? Det er mulig jeg er alene om min tolkning, her? Det ender vel opp med at jeg er i "slekt" med alle andre fra Norge når jeg definerer det slik, men ...

[Leif Biberg Kristensen]

Jeg husker mora mi sa at firmenninger var slekt, og at der gikk det en slags praktisk grense for hva en kunne regne som slektskap.

 

Jeg har en sjumenning som er bosatt i det sentrale Oslo (vi har felles aner fra Holla), men jeg kan neppe påberope meg slektskapet for å stikke inom på en kopp kaffe :)

[Reidar Oddløkken]

En tidligere debatt:

 

http://da2.uib.no/cgi-win/WebDebatt.exe?slag=listinnlegg&debatt=brukar&temanr=71688&sok=&nr=301&antinnlegg=22&startnr=251&antall=100&spraak=n#anker

[Grete Singstad]

Jeg husker mora mi sa at firmenninger var slekt, og at der gikk det en slags praktisk grense for hva en kunne regne som slektskap.

Jeg har en sjumenning som er bosatt i det sentrale Oslo (vi har felles aner fra Holla), men jeg kan neppe påberope meg slektskapet for å stikke inom på en kopp kaffe :)

 

Du er vel firmenning med min bedre halvdel - så du kan få kaffe her:)

[Beate og Gunhild Hanssen]

Da jeg gikk på skolen var vi ca. 27 elever i klassen. Av de var det opptil flere som jeg har felles forfedre med. bla. 2 stk som var tremenninger med hverandre. Deres bestemødre var tvillingsøstre, og de var tremenninger med min bestemor. Da blir vel vi femtemenninger. En av dem har jeg fortsatt kontakt med, så jeg ser på dem som slekt.

 

Min bestemor hadde felles forfedre med min farfar, og min bestefar hadde felles forfedre med min farmor. Hvor mye i slekt er da mine foreldre? Det ser jeg på som en kuriositet, siden det går tilbake til slutten av 1700-tallet, og tilbake til bondelensmannen Andfind Hanssøn i Kvæfjord. ;)

 

Beate

[Gjest Lars Ove Wangensteen]

Jeg vet ikke om har vært noen regler rundt dette, men i min familie har det liksom vært tre-menninger som har vært grensen.

 

Men i vinter fant en ukjent seks-menning fra California meg via hjemmesiden min, og hun synes helt klart at seks-menninger er slekt. Dette nye bekjentskapet førte til at jeg reiser 15 dager til California i sommer, og hun skal arrangere et slektstreff når jeg kommer. Hun vil også komme til Norge neste sommer. Er det annerledes i andre land?

[Dag Aage Løkke]

Jeg har stor sans for Elines definisjoner av slekt og familie (innlegg 28).

[Niels Hegge]

Lars Owe, Jeg tror det du nevner er typisk amerikansk. Det er for mange der viktig å få rede på sine røtter og få kontakt med slekten her i Europa. Jeg har stadig kontakt med fire- og fremmeninger og har truffet en del av dem både her og der over. Det morsomste var en tremenning til min mor som sendte meg en e-post som begynte med "dear cousin". Han var nesten 90 og nevnte att han han hadde tenkt å ta med "barna" på reise til Norge. Jeg traff ett av barna i Arizona litt senere, en advokat som drev miljøsaker mot gruveselskaper som ikke ryddet opp etter seg,

[Leif Biberg Kristensen]

Jeg får også rett som det er mail fra «distant cousins» over dammen, og det har helt klart sammenheng med amerikanernes ønsker om å knytte bånd til gamlelandet, som Niels sier.

[Åse Emilie Øy]

 

Slekta

 

Slekt var dei som vi var i slekt med, reint biologisk. Det var inga grense her. Men blei det langt nok ute, så vart det definert som "ein fjern slektning" av den eller den (eller etter den eller den). Og namnet på den personen dei hadde tilknyting til/stamma etter vart nemnt samtidig.

 

Vi trong ikkje kjenne ein person for at han skulle bli definert som slektning. Det hadde ikkje noko med saka å gjere.

[Åse Emilie Øy]

 

Familien

 

Familien det er far og mor og barn. Så er det dei som lever i rett line bakover til mor og far. Så er det søsken til mor og far, deira ektefeller og deira born.

 

Då bestemor og bestefar var gamle, og deira foreldre var borte, så var det deira etterkomarar + ektefeller som var familien. Ektefellene var då "inngifta i familien".

 

Så hadde bestemor ei søster som var farmor til ei som er min tremenning. Denne tremenningen er min slektning av bestemor sin familie.

 

I utgangspunktet er det to personar av ulik slekt som er grunnlaget for ein kjernefamilie.

[Åse Emilie Øy]

Bearlaget

 

Bryllaupet til bestemor og bestefar, 18. september 1907.

 

 

I fremste rekke er det familien til brureparet. På sida av brudgommen er hans familie, på sida av brura er hennar familie. Framme er nokre born frå familien og nokre frå grenda. Heilt bak til høgre står nokre få menn som er brødre/svigerbrødre av brureparet. Alle som elles står bak, er bearlaget.

 

Bearlaget var alle personar som høyrde til Øy krets. Til Øy bearlag høyrde også garden Katerås. Det var fordi denne garden låg for seg sjølv, og er i gamle registreringar komen med som “ødegaard”. Hadde ikkje denne garden vore med i noko bearlag, hadde dei som budde her vore heilt sosialt isolert.

 

Det er å merke seg at naboane ikkje vart inviterte. Det var heilt sjølvsagt at dei høyrde med. Alle troppa opp. Dei hadde med seg mat, som dei sette frå seg på det felles bordet, der alle forsynte seg. Elles hadde slike selskap blitt altfor kostbare.

 

Fødsel, giftarmål og død var store sosiale hendingar. Det vart markert at bearlaget (“flokken”) hadde fått ein ny medlem, at ein av dei hadde stifta familie eller at ein av dei hadde gått bort.

 

Når det gjeld naboar, så er det i vår tid blitt ei stor endring i samfunnet. Vi kjenner kanskje ikkje naboen, men kollegaene er rykka opp i staden.

 

Bearlaget var “flokken”, det var her folk høyrde til. I tillegg til familien, så var bearlaget dei som vart definert som “oss”.

 

Dette biletet er ein god illustrasjon.

 

Bearlaget er gjerne “the missing link” for personar av vår tid, for å forstå den sosiale strukturen i det gamle bondesamfunnet.

[Leif Biberg Kristensen]

Fin beskrivelse, Emilie! Jeg har også sett det du beskriver kalt for «be-laget» som antagelig er en dialektvariant.

 

Jeg husker godt at naboene til besteforeldrene mine bare kom dumpende inn gjennom døra, folk tok dette med at naboskap = vennskap mye mer som en selvfølge den gangen. Nå er vi knapt på hils med folk som har vært naboer i tjue år.

[Finn Gunnar Oldervik]

Eg synes også at det var ei veldig fin skildring av "familie", "slekt" og "bearlag" Åse Emilie hadde her. Minnet mitt rekk ikkje langt nok til at eg kan hugsa at vi hadde eit slikt bearlag, men kjeldene seier jo at slikt var vanleg, også på mine traktar. At naboar var sjølvskrivne ved store hendingar, slik som brudlaup og gravferd, treng vi knapt debattera. Slik var det på bygda, men kanskje knapt i byen? Naboane er kanskje sjølvskrivne også i dag, men før var det sjølvsagt at også borna skulle vera med, - diverre ser dette ut til å vera borte i dag, - i alle fall på mine traktar av landet.

[Arnfinn Kjelland]

Dette spørsmålet gjeld tradisjon om kor langt ut ein "rekna slekta", dvs. kor mange "x-menningar" ein rekna som si slekt i eldre tid.

 

Døme: det skal vere tradisjon i Nord-Gudbrandsdalen at slekta var til og med firmenningar. Ungane vart drilla slik at dei skulle kjenne namna til alle innafor den grensa, dvs. til og med dei (maks) 16 tippoldeforeldra dei hadde / kunne ha, og alle deira etterkomarar til same ledd som ein sjølv. Eg har ikkje funne skriftlege belegg for denne tradisjonen, men viss nokon kjenner den set eg stor pris på referanse.

 

På same måte er eg takksam for tilsvarande tradisjonar frå andre regionar, helst med referansar til kjelder eller litteratur, og ca. datering for når / kor lenge slike reglar var "gjeldande".

 

Eg takkar for mange innspel og refleksjonar. Det er rett nok ikkje så mange som kjem direkte inn på det eg er på jakt etter: eldre skriftlege belegg for kva som vart rekna som "slekt" i eldre tid (ikkje utheva i startinnlegget).

 

Det tolkar eg slik at det nok ikkje finst mykje slikt skriftleg belegg i alle fall.

[Aud Sandbu]

Døme: det skal vere tradisjon i Nord-Gudbrandsdalen at slekta var til og med firmenningar.

 

Eg har ikkje sjølv vore borti slike døme i gamle Vågå pg. Tvert imot sit eg med det inntrykket når eg les skifte etter bornlause folk som var daude, at skifteforretninga i fleire tilfelle laut takast opp att fordi arvingane som var til stade ved fyrste samlinga, ikkje hadde oversikt over alle arvingane. Dersom den daude (bornlaus) hadde levd eit langt liv, var foreldre og gjerne fleire syskjen òg daude, slik at arven gjekk til born av syskjen eller endatil born av deira born. Det er her eg får inntrykk av at slektskunnskapen mangla.

 

Når du da nemner at det var tradisjon for at slekta vart rekna til og med firmenningar, med andre ord at folk i regelen sat med kjennskap til alle sine firmenningar slik eg tolkar det, så vert eg interessert i kva grunnlag du nyttar her?

[Arnfinn Kjelland]

Det er nok nødvendig å skilje mellom dei juridiske reglane t.d. ved arv og odel (som er dokumentert ved lovar og praksis), og det eg kallar "tradisjonell slekt", som altså var det ein "rekna som slekt".

 

Mi "kjelde" er ein person i 40-åra frå Lesja som meinte han hadde høyrt eller lese - t.d. av Ivar Kleiven eller andre - om den drillinga av ungane (ved bestemor) eg refererte i første innlegget. Eg har skumma igjennom det eg har av Kleiven og andre frå Norddalen, inkl. emneregisteret i årboka, utan å finne noko slikt skriftfesta.

[Aud Sandbu]

Takk for utgreiande svar!

 

Da eg vaks opp var det ikkje prat om slekt og slikt dersom ein ikkje spurde sjølv. Bestemor og farsystrene mine hadde svært god oversikt, så det var dei eg for min del spurde. Far min (1910-1995) ga ikkje inntrykk av å vera særleg orientert. Difor fekk eg hakeslepp etter at ein yngre kar i bygda fortalde meg ei historie for to-tre år sidan:

 

Far min vart innlagt på sjukeheimen i bygda den siste tida han levde, og der var denne karen utplassert ifm utdanninga innanfor sjukepleien. Da han helste på far min fyrste gongen, og fortalde kva han heitte, ville far veta kven han var son til. Etter å ha fått svar på det, kom det kontant frå far min: "Oss er av same folket, du og eg da!"

 

Mannen kom seg ikkje den gongen til å spørja korleis det hang ihop, men kommentaren vart liggjande på minnet, og da han tilfeldigvis kom i prat med meg (han og eg kjende ikkje kvarandre da) måtte han spørja om eg visste noko om denne slektskapen.

 

Etter å ha granska meg bakover i slekta hans, kom eg fram til at far min var tremenning med farfar til denne karen!

[Arnfinn Kjelland]

Takk for den, Aud. Historia di stadfester i alle fall at far din hadde minst så god greie på slekta som den "regelen" eg fekk opplyst tilseier. Eg har elles same erfaring med det å prate om slekta og har ein teori om at det i alle fall i min oppvekst på 50-talet ikkje lenger var interessant å snakke om "gamle dagar" for foreldregenerasjonen. No skulle landet byggast og en skulle sjå framover. Men eg hadde og ei tante som eg veit hadde god oversikt over slekta i bygda far min var frå.

[Arnfinn Kjelland]

Kjem attende til denne. Heimelsmannen eg nemnde kom på i alle fall ei skriftleg kjelde - ein eldre papirversjon av Store norske, og informasjonen er faktisk og med i den elektroniske utgåva, under oppslagsordet ætt. Ættkretsen opp til tippoldeforeldre og "ned att" har altså eit fellesgermansk opphav.

[Ivar S. Ertesvåg]

Ein leksikontekst utan kjeldereferansar er vel ikkje noko særleg til kjelde?

 

Det er mest nærliggande å tru at Store Norske byggjer på reglane om arv, fordeling av bøter og om forbodne ledd i eldre lover. Ifl (23) var det ikkje slikt du var på jakt etter.

[Harald Søren Storaker]

Min 7t-oldefar Øyu Gisleson var sjuande generasjon på Kleveland i Finsland med fornavn Gisle eller Øyu. Han flytta omkring 1650 til Fossestøl i Øyslebø. Sønnesønnen Øyu Gisleson Fossestøl (1680-1737) blei smed og flytta til Kristiansand. Der blei han oldermann i smedlauget. Sønnen Peder Øjesen (1726-1786) gifta seg i tredje ekteskap med ei fra Mandal, og flytta til Mandal. Det interessante er at i fjerde ekteskap, 1783 i Mandal, var Jørgen Gislesen Hesland ein av forloverane. Eg trur Jørgen var den næraste slektningen Peder hadde i Mandal. Peder var firmenning til far til Jørgen. Og det trur eg dei var klar over. Lenke

[Anett Ytre-Eide]

Jeg kommer inn på dette i en annen tråd, dvs. jeg spør etter noe lignende. Har ikke fått noen svar på spørsmålet mitt, men mange andre svar, derfor paster jeg det i denne tråden.

 

I dag fant jeg ut at Peder "Per/Peder Davesa" Davidsøn, en lokal poet fra Hemnes er en av forfedrene mine. Hans beste venn og velgjører var (i følge Hemnes og Mo prestegjeld til 1850) Peder Krogh Hind, også en av forfedrene mine. "Peder Davesa" skrev blant annet et langt minnedikt til presten Peder Kroghs begravelse. "Peder Davesa" skal ha vært en meget belest mann for sin beskjedne bakgrunn, da han på grunn av vennskapet med Peder Krogh hadde tilgang til et stort bibliotek.

 

Det morsomme er at tippoldebarna til disse to giftet seg. Det var i Nesna, og sent på 1800-tallet. Jeg vet ikke om familiene har visst om at de hadde en tidligere forbindelse, begge tippoldeforeldrene var vel kjente i sin tid, men kanskje ikke så lenge etter?

 

Det er altså omtrent hundre år fra tippoldefedrenes død til tippoldebarnas bryllup. Jeg har ikke sett noen forbindelse mellom familiene mellom disse leddene. Men det kan det jo godt ha vært.

 

Det blir jo bare spekulasjoner, men hvis noen har lyst til å spekulere litt hadde det vært hyggelig.