All aktivitet

Notis i Lofotposten 12. november 1951 https://www.nb.no/items/954d741a0e056acb39169522faeee7da?page=1&searchText="laila bjørnstad johansen"

Det ser ut til at det er et sted som heter Bjørnstad i Melbu. For øvrig så kan jeg bekrefte at det er rett Laila Bjørnstad du har funnet.

Takk for svar. Hun giftet seg med Gunnar Hermann Johnsen i 1951. (1929-1969) Hennes mor het Johansen, om hennes far vet jeg ingenting, Hun het også Bjørnstad, hvor kom det navnet ifra?

...samt at hun selv (forutsatt at dette er rett person, da) oppgir å være opprinnelig fra Melbu (i Hadsel kommune): Utklipp fra Helgeland Arbeiderblad 15.05.1999 s. 12:

Torbjørn, min mann er i slekt med Alette. Jeg er veldig interessert i den boken. Hva heter den og hvor kan jeg få tak i den? Christina Roso

Ganske ofte brukt for å vise at nokon har døydd. Men ellers svært vanskeleg å seie noko sikkert om kva tanke presten eller kven som har sett krysset har meint i denne samanhengen. Kan t.d. vere at vedkommande er flytta ut. Nær sagt umulig å seie noko nærare dersom ikkje vedkommande som har sett krysset har følgt ein eller annan form for standard som er fritt tilgjengeleg. Eller der er nokon som veit !!

Takk! Da har jeg nok fått den endelige bekreftelsen på min mistanke om at min 3xtipp oldemor Ingeborg Carlsdatter (f. 1764) ikke kom fra Kjerringøy, så da må jeg lete andre steder. Anita

Et mulig spor, basert på etternavnet Johansen i trådens tittel samt mors oppgitte fornavn Margit: tredje innføring (nr. 0): Nordland fylke, Hadsel i Hadsel, Klokkerbok nr. 888C11 (1913-1937), Viede 1926, Side 16 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb10081112160019

Terje Gudbrandson: Bodin bygdebok. 2:7 B. 2:7 B : Bygd, gård og slekt i Kjerringøy - side 589 under Karelgården, Fjære Engborg (Ingeborg) født 13. juni 1764 og død før 1779 (hennes fars dødsår, så det antyder nok at hun er død og dermed ikke er nevnt i skiftet).

Jeg ser i kireboka for Udenes sokn i Akershus at det er temmelig mange kryss ved de forskjellige konfirmerte. (https://media.digitalarkivet.no/view/536/3606/37) Det er sikkert en grei forklaring, men jeg klarer ikke helt å se den. Er det noen som kan hjelpe?

Beklager at denne har blitt liggende ubesvart. Jeg har tatt kontakt med kollegaer i Bergen, og så bør det være mulig å få til supplerende skanning her.

Jeg prøver å hjelpe en venn, Jeg søker røttene til Laila Camila Bjørnstad, f. 19.juli 1931. Kvaløen/Kvaløya. d. 16.nov. 2010. Brønnøysund Hennes mor het Margit.

Takk for svaret 🙂 Mvh Terje

Takk! Da kan det være en mulighet for at det er datteren (Ingeborg) som ble født i 1764 som døde i 1768... (Det kan stemme overens med at jeg ikke finner noe mer informasjon om henne - slik som f.eks. konfirmasjon) Takk igjen for oppklaring! Anita

Her er tidligere riksarkivar John Herstads debattinnlegg i Dag og Tid den 29.august i år: "Arkivverket – en demontert kulturinstitusjon I Dag og Tid 15. og 22. august skriver Jan H. Landro og Anne Svånaug Blengsdalen kritisk om utviklingen i Arkivverket. Det er viktige innlegg som jeg skal sette i et videre perspektiv. Arkivverket var inntil 2014 en av landets viktigste kulturinstitusjoner med solide åpningstider, stor formidlingsaktivitet, utgivelse av kildeutgaver og et betydelig forskningsinnslag innenfor administrasjonshistorie. Inntil da var Arkivverket ikke bare den suverent største arkivinstitusjonen i Norge, den var også som statlig etat, den eneste i sitt slag i landet som hadde som lovpålagt hovedoppgave å ta vare på og gjøre tilgjengelig statlige arkiver både i samtiden og for en overskuelig fremtid. Denne etaten som er bygget opp over vel 200 år, er i løpet av det siste tiåret vingeklippet og går på lavbluss. Arkivverket – altså Riksarkivet, åtte statsarkiv, Samisk arkiv og Norsk helsearkiv – huser statlige arkiver fra middelalderen og dansketid og fra den nye norske statens historie etter 1814 frem til i dag. I tillegg er Arkivverket også landets største institusjon for arkiver etter ulike typer privat virksomhet. Det er i Arkivverket brorparten av de skriftlige kildene til landets historie befinner seg. Arkivverket kan ikke bare opptre som forvaltningens tjener, det må også ta ansvar som kulturvern- og kulturinstitusjon og beskytte rettssikkerheten for folk flest. Utnevnelsen av ny riksarkivar i 2014 Utnevnelsen av ny riksarkivar i 2014 skulle vise seg å kaste helt om på hvilken rolle Arkivverket skulle spille i fremtiden. Arkivverket har i løpet av det siste tiåret blitt en stadig mer lukket institusjon. Hverken profesjonelle forskere eller det vanlige publikum får nå fysisk tilgang til arkivene i samme grad som før, og man har bygget ned den historiske og arkivfaglige kompetansen og veiledningen som ofte er helt nødvendig for en optimal utnyttelse av kildematerialet. De siste årene har flere omtalt denne utviklingen, men uten at de ansvarlige myndigheter har behøvd å bry seg særlig om dem. Den nye arkivledelsen lever under den vrangforestilling at det er lett å ta seg frem i arkivene på egen hånd, bare de er digitalisert. Det er feil, og når det kvalitetsmessige forfallet på Digitalarkivet samtidig er åpenbart, er det også der lite trøst å finne. Kontrasten til utviklingen i Nasjonalbiblioteket Kontrasten til utviklingen i Nasjonalbiblioteket er oppsiktsvekkende. Arkivverket og Nasjonalbiblioteket utgjør hver sin halvdel av vår skriftlige kollektive hukommelse. Hovedoppgaven deres inntil 2014 var forankret i parallelle lover, henholdsvis arkivloven fra 1992 og pliktavleveringsloven fra 1989. Mens Arkivverket har kapslet seg mer og mer inn i seg selv og lagt inn sperrer for i størst mulig grad å unngå publikums fysiske oppmøte eller mer personlig kontakt med etatens ansatte, har Nasjonalbiblioteket utviklet seg i stikk motsatt retning, på toppen av et omfattende digitalt tilbud. Samtidig som det satses kraftig på digitalisering i Arkivverket er det viktig å forstå at dette er langt mer krevende enn å digitalisere bøker. Jeg antar at bare fem prosent av arkivmaterialet er digitalisert. De resterende 95 prosentene er unike dokumenter på papir. Staten betaler store beløp for å oppbevare dem, samtidig som publikums adgang til dem er sterkt redusert. Åpningstidene i Nasjonalbibliotekets hovedanlegg i Oslo, herunder lesesalene, er fra 9 til 21 mandag til fredag og fra 10 til 18 på lørdager. Riksarkivet, Arkivverkets hovedanlegg i Oslo, er åpent bare til 15 eller 17 fire dager i uken. I statsarkivene, slik Landro og Blengsdalen gjør rede for, er åpningstidene ytterligere redusert. I hele Arkivverket har det dessuten vært full sommerstengning i fire uker de siste årene. Arkivene er folkets eiendom Det strider mot den grunnleggende ide som arkivinstitusjonene bygger hele sin eksistensberettigelse på når man begrenser den fysiske adgangen til arkivene. I et demokratisk samfunn er arkivene, og særlig de offentlige arkivene, i bunn og grunn folkets eiendom, og arkivinstitusjonene er til nettopp for å gjøre arkivene tilgjengelig for et bredt publikum. Men en særlig forpliktelse er det å legge forholdene til rette for at brukere av alle slag - profesjonelle forskere, journalister og andre - ikke skal være tvunget til å stykke opp sitt arbeid for å tilpasse seg snaue åpningstider. Visstnok kan man søke om ytterligere adgang, men det er håpløst tungvint. Videre er det svært betenkelig at Arkivverket har manøvrert seg inn i en formidlingspolitisk bakevje. Arkivverkets utadvendte virksomhet, med publisering, arrangementer for publikum og individuell, skriftlig veiledning, ligger nå nærmest brakk. Riksarkivarens personalpolitikk Personalpolitikken som Riksarkivaren har ført fra 2014 har kritisk redusert muligheten for å få profesjonell hjelp. Dette skyldes at arkivarstillinger både i Riksarkivet og statsarkivene er inndratt. Den administrasjonshistoriske kompetansen har representert en rik ressurs som det nå bare er fragmenter igjen av. Arkivmeldingen fra 2012 Vingeklippingen av Arkivverket etter 2014 har skjedd i et samspill mellom Riksarkivaren og Kulturdepartementet. Den er i strid med det et samlet Storting sluttet seg til da arkivmeldingen fra 2012, St.meld. nr. 7 (2012–2013) trakk opp de politiske retningslinjene for den framtidige organiseringen av Arkivverket, deriblant statsarkivenes sentrale rolle innenfor Arkivverket. For det første ble det vist til at statsarkivene utgjør et profesjonelt fagmiljø med spesialisert kompetanse på det materialet de forvalter. Dette omfattet blant annet kunnskap om administrasjonshistorie og endringer i administrativ inndeling, Meldingen slo fast at statsarkivene «skal vere møteplassar for dei historie- og arkivinteresserte i regionane». I tillegg la arkivmeldingen vekt på at også veiledning og tilsyn med arkivskaperne burde gjennomføres av institusjoner med regionbasert spesialkompetanse. Hovedkonklusjonen i arkivmeldingen var etter dette klar: Nettverket av statsarkiver i regionene burde opprettholdes. Statsarkivene eksisterer fremdeles, men de er bygget ned, umyndiggjort og fratatt kompetanse og ressurser. Familie- og kulturkomiteen i Stortinget sluttet seg enstemmig til «de signalene meldingen gir om den fremtidige organiseringen av Arkivverket». Meldingen ble endelig behandlet i Stortinget 4. april 2013. Bruddet med 2012-meldingens politikk Mindre enn to år senere satte imidlertid den nye riksarkivaren i gang et internt organisasjonsprosjekt som endte opp med et forslag til nyorganisering av etaten. Her var det nettopp statsarkivene som fikk unngjelde. Prosjektet representerte i realiteten et direkte angrep mot det grunnleggende premisset om å opprettholde statsarkivene som egne regionale enheter. Klare uttalelser fra en samstemt fagkomite i Stortinget gir lite rom for skjønn. Ønsker regjeringen å fravike slike føringer, vil det både være god skikk og politisk ryddighet å konsultere Stortinget på nytt. Det kan knapt sies å ha skjedd i forbindelse med det omorganiseringsprosjektet som ble igangsatt innenfor Arkivverket i 2015. Bare i budsjettproposisjonen for 2016 var det en bemerkning om at Arkiv-verket for å møte nye utfordringer knyttet til elektronisk saksbehandling var i gang med en større om-stilling knyttet til arbeidsprosesser, kompetanse og organisering. Det var i denne sammenheng ingen referanse til arkivmeldingen. Regjeringsskiftet 2013 Den rødgrønne regjeringen som la fram arkivmeldingen i 2012, måtte gå av etter å ha tapt valget høsten 2013. Når det gjaldt spørsmålet om organiseringen av Arkivverket, hadde imidlertid ingen av opposisjonspartiene hatt merknader. Vi må derfor legge til grunn at de var å regne som forpliktende for den nye regjeringen. Det bør være en spennende oppgave for en gravende kulturjournalist å finne ut av den politiske og byråkratiske prosessen bak denne helomvendingen. Det synes ganske opplagt at demonteringen av Arkivverket som kulturinstitusjon er uløselig knyttet til skifte av riksarkivar våren 2014. Kulturdepartementet benyttet da anledningen til å fravike de føringene som både departementet og regjering var politisk forpliktet av gjennom arkivmeldingen. Dermed fikk Kulturdepartementet og riksarkivaren lett spill både mot ansatte og mot dem som offentlig ytret motstand. Resultatet ser vi i dag: et skadeskutt og demontert Arkivverk med en ledelse blottet for den grunnleggende forståelsen av arkivenes betydning for alle innbyggere i et moderne demokratisk samfunn. John Herstad"

Det vert vel å tolke litt for mykje inn i innførsla. Ho kunne vere to veker eller 10 år. Det treng ikkje ligge meir i det enn at presten hadde gløymt å spørje om namnet.

OK - da er den Ingeborg som nevnes i boken datter til en "Ole". Men dette: "....item Carl Siursøns Pige- Barn af Fiær, som døde d. 31de Maii." betyr vel at Carl hadde en datter som døde i mai -og grunen for at det ikke oppgis noe navn på denne datteren, er kanskje at de ikke rakk å døpe henne? Anita

Kandidater: Vielse nr. 15 Troms fylke, Skjervøy i Skjervøy, Ministerialbok nr. 4 (1820-1838), Viede 1838, Side 414-415 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070607660059

sletta

Dette kjem etter faddrane til dåpsbarnet Lars; frå linje 6 oppe til høgre: " Jordsat Ingebor Olsdr Fiær, som døde d. 2den Junii, item Carl Siursøns Pige- Barn af Fiær, som døde d. 31de Maii." Det står ikkje noko om alder eller status for Ingborg - men ho er ikkje dotter til Karl.

Han står med foreldre Knud Thomasen Sandøbotten ? og Helene Larsdatter. Hvem er de . Jeg har ikke funnet de gift i Hammerfest.

Hei, takk for raskt svar og oversettelse av teksten! Ang "pikebarn" så har jeg det fra denne transkiberingen: https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000002081904 - så da er den transkriberingen feil både ang "pikebarn" og "Carl Siursen" slik at jeg da kan gå utifra at dette ikke gjelder "min" Ingeborg. Anita

Tusen takk. Michel Joensen eide i følge bygdeboka Frogner, og Daskerud var en husmannsplass under denne gården før den ble utskilt i 1789 som gnr. 138. https://www.nb.no/items/b86b85d37973754bc02a7d3240366d0e?page=633&searchText=daskerud Jeg er i tvil om hva setningen betyr, kanskje bordte er det samme som borte? Altså at meningen er at han døde plutselig under en begravelse (eller et gravøl) borte på Daskerud?

Det ser ut til at strimmelen mangla før innføringa, for resten av bokstavane er synlege på neste blad. "døde hastig ved begravelse bordte(?) p Daskerud" Daskerud er vel grannegard til Frogner? (nr.137 og 138 i matrikkelen)