Søk i nettsamfunnet

Johan Tobias Taraldsen Gramstad f. i Stavanger 18.03.1834 seilte i flere å på sjøen i utenriksfart. 12 april 1870 seilte han ut fra Stavanger med briggen VIDAR . Så ble han ble innlagt på Lasarettet i New York 29.12.1870. Der ble ha liggende når VIDAR seilte videre.Den 13.03.1871 forlot han Lasarettet. Jordbruger Tarald Svendsen Gramstad (hans far) betalte refusjon til 05.04.1871. Det kan altså se ut som om han blir på sykehuset fra 29.12.1870 - 05.04.1871. Jeg undres på om det er noen som vet om det er mulig å finne ut noe om overfarten til briggen VIDAR ? Kanskje han kan ha blitt skadet på noen måte? Hvis ikke det var en skade han ble innlagt for, hvilken sykdom var vanlig blant sjømenn dengang og hvilket sykehus kan ha blitt innført i norske kilder som lasarettet ? Kanskje noen har noen tanker her ? mvh Bente Borgen

5. mai 1867 får Tarald og Grete på Gramstadhaugen i Stavanger sitt 8. barn. Marie ble døpt i Domkirken i Stavanger 7. juli samme år. Hun ble konfirmert 2. oktober 1881 samme sted. Hun treffer den 9 år eldre kobbersemeden Lars Torgjersen/Tarjersen, Torgersen, f. på Gramstadstranden i Høiland 3. desember 1858. Jeg finner ikke hans og hans familie i 1865. Foreldrene er Tarjer/Torgjer Svendsen og Martha Larsdatter. Marie og Lars gifter seg 4. mai 1884 i Domkirken, men han dør allerede 12 juli samme år - av "strubetæring". Så tenker jeg: Vi man ikke ha vært påvirket av en slik sykdom bare to måneder før dødsfallet? Burde det være synlig i bryllupet? Jeg har lett og lett etter Marie etter Lars bortgang, men kan ikke finne henne, verken i folketellinger eller emigrasjonsmateriale. Mange av hennes søsken emigrerte til Amerika. Med fare for at jeg kan ha lagt inn et liknende spørsmål tidligere, søker jeg hjelp her på forumet! mvh Bente Borgen

Marie Taraldsen, f. 04.03.1867 av foreldre Tarald Taraldsen og Grete Helen Andreasdatter, Døpt i Stavanger Domkirke 07.07.1867. Hun gifter seg i Domkirken 04.05.1884 med handelsmann Lars Torgjesen, f. 03.12.1858 i Høiland , bosatt i snekker Gjermestads hus i Løkkeveien. 12. juli samme år dør Lars av "strubetæring". De bor på samme adresse. Jeg prøver å finne ut hvor det ble av Marie, fikk hun kanskje et barn siden hun giftet seg så ung? Hvor er hun i 1885? Dro hun til Amerika som flere av søsknene hennes? Jeg har prøvd å finne henne igjen uten hell. Hvis det er noen som har anledning til å hjelpe meg blir jeg veldig glad 🙂 SAST, Domkirken sokneprestkontor, 30/30BA/L0029: Ministerialbok nr. A 28, 1878-1904, s. 46 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060731080423

Takket være bl a Ivar Moe og hans svar på mitt innlegg 25. august kunne jeg skrive en av skipper Sven Taraldsen fra Stavangers opplevelser. Kanskje det kan være interessant å lese for andre som er interessert i sjøfartshistorie? Tusen takk til deg, Ivar: "Sven Taraldsen Gramstad fra Stavanger er skipper og har hatt regelmessige turer siden slutten av 1850 og fram til sommeren 1879. Han har tjent bra, men nå blir han gående uten inntekt. I april 1880 må han selge Brønngaten 6. Han klarer ikke forpliktelsene sine uten inntekten som skipper. Det er bøkker Johannes R. Tjensvold som kjøper huset for kr. 3 500 . Sven og familien flytter til Kirkegaten 38 (Skagen 175) der de leier to små rom. Etter å ha vært hjemme i ett helt år, får han endelig hyre igjen. Han skal ut som skipsfører på briggen TORDENSKJOLD. Briggen ble bygget i Tvedestrand i 1842 og kjøpt til Stavanger av reder Johannes Knudsen i Øvre Holmegaten for få år siden. Skipsfører Niels Eilertsen har ført briggen de siste årene, men han er nå blitt gammel og mønstret av før jul i fjor. Som mange av de lokalene skutene, ligger også TORDENSKJOLD til reparasjon over vinteren. Den må ettersees, smøres med tjære og ligger på verftet ved Kjeringholmen. Skroget blir grundig gjennomgått og fikset på. Det samme blir seilene. Det er blitt færre av småverftene i vikene og buktene rundt Stavanger nå. Det dårlige sildefisket samt den økte damptrafikken viser tydelig at nedgangstidene er i gang. Briggen TORDENSKJOLD er en god skute til Østersjø- og Middelhavsfart. Den ligger relativt dypt i sjøen, nesten 12 fot og den tar omtrent 80 kommerselester. Det er hos Johannes Knudsen Sven får hyre som skipper på briggen. Han skal gå med saltet sild i tønner til Piteå og tømmer fra Piteå til Honfleur i Frankrike. Sven rusler stadig ut til Kjerringholmen for å se hvordan briggen blir istandsatt til utfarten i mai. Det er ikke lange spaserturen. Han går bare bortover Øvre Holmegaten så er han framme. I Holmegaten treffer han gjerne briggens eier, reder Knudsen, og de går da sammen ut for å se hvordan arbeidet går. På sine rusleturer tenker han at det er jammen ikke mange årene siden holmen ble bygget inn, sånn at den ble landfast. Han kan ikke huske det, men er blitt fortalt at det egentlig lå et lite skjær her, et skjær som ikke var synlig ved flo sjø. Når det ble landfast fikk det navnet Kjerringholmen. Denne lille landfaste holmen blir et yndet utfartssted for byens befolkning. Her er det flott utsikt over innseiling og havnetrafikk på Byfjorden. Sjøfolk som er på utkikk etter arbeid eller som har robåten med seg og ønsker å transportere varer eller folk over vågen, møtes og slår av en prat her på Kjerringholmen. De prater om de dårlige tidene som råder grunnen i Stavanger nå. Flere handelsfolk har gått konkurs, men ennå ikke noen av de store. De er ikke veldig optimistiske, arbeidsfolkene som samles her. De erindrer med tristhet utropene i sildens storhetstid: «Skudå e’ i fjorden, skudå e`i fjorden!» Her møtes også kvinnene som bruker stedet til å tilby vask og bleking av klær. Barna samles også her. De går på stylter, snurrer knapper, samler på skjell og kaster med baller de har laget av tøy. Et yrende liv er det der nede på Kjerringholmen! Mai måned kommer med sol og varme. Han tenker med sårt vemod på Brønngaten 6 som de måtte selge fordi han ikke har arbeid og kan forsørge familien sin. Den 13 mai står han klar om bord. De er 8 sjøfolk på briggen utenom han selv.. Det er en uskreven regel om at det i alle fall må være en mann pr 10 kommerselester. Tønner med saltet sild blir lesset og surret fast. Han står i baugen når briggen blir rodd utover vågen av to slepebåter. Det er vindstille , men når han runder Tungeneset merkes det at vinden får tak i seilene. Turen over Skagerak går raskt og greit. De setter kursen sørover Kattegat og mot Øresund. De har god bør og Sven skuer mot Hittarp Rev der han gikk på grunn med barken ODIN for to år siden. Heldigvis passerer han greit gjennom, runder Sverige og går nordover Østersjøen. Snart er han framme i Piteå. Den lille byen med de kjente brygger og bygninger ligger like fredelig foran ham nå som på tidligere turer. Noen revner i seilene blir reparert og tømmer losses om bord. Ferskt vann og proviant bæres i tønner og plasseres ved byssen. De blir liggende i Piteå i et par uker, men så bærer det ut på sjøen igjen – Honfleur neste! De har fin fart sørover. Sven gleder seg til han kan runde Sverige, seile nordover Øresund igjen til han atter kan vende roret sørover mot Frankrike. 2. juli er TORDENSKJOLD kommet omtrent 8 sjømil sør for Utklippan, den lille øygruppen sørøst for Karlskrona. Det er lite vind og mannskapet gjør sitt arbeid som vanlig. Plutselig roper dekksgutten fra baugen: «Det komme` et stort dampskib mod oss, på styrbord side! Dè har ein voldige fart! De’ komme te å seila rett på oss!» «På styrbord si’e? Kordan ska di klara å venda skudå nå når dè ikke har vind? Ka e’ d’ de tenke på om bord i dampskibet! Di komme’ jammen te å seila rett på!» Svens hode er fullt av tanker. Dampskipet, som de ser heter SOWERBY og er fra Hartlepool i England, ser ut til å komme mot dem for full maskin. Like før dampskipet treffer TORDENSKJOLD, ser Sven at det forsøker å styre unna…..men det er for sent. Sven skriker ut til mannskapet sitt: «Finn någe å holda i, nå smelle’ de’!» Han hadde ikke før sagt det før de hører et stort smell og treverk som knaker. Hullet er så stort at briggen tar inn godt med vann. Sven er sint! Hva i all verden er det kapteinen tenker på. Han konfronterer ham med dette spørsmålet, men den engelske kapteinen på SOWERBY nekter å oppgi både navnet sitt og skipets destinasjon. Kapteinen tar briggen på slep og Sven forlanger at de blir tauet inn til Karlshamn. Kapteinen bryr seg ikke om det, men seiler forbi og kapper trossen ved Hanø som ligger langt sør for Karlshamn. Her forlater SOWERBY både briggen og besetningen som blir liggende å drive med et stort hull i skroget. Noe seinere ble TORDENSKJOLD ført inn til Karlshamn av byens loser. Stockholms Dagblad skriver 13. juli at lasten er losset og reapasjonene er påbegynt. De ble liggende i Karlshamn i flere uker. Det tar lang til å få reparert skadene, og Sven må også avgi sjøforklaring. I den forteller han at det engelske dampskipet styrte rett på briggen som dermed ikke kunne unngå «skam og skade». Han kunne ikke si om dampskipet gjorde dette kun av lyst til å ødelegge, eller om de ville vise sin overlegenhet.» Etter omsider å ha utført seilfarten til Honfleur kommer TORDENSKJOLD tilbake til Stavanger i desember 1880."

I min søken etter slekten i Stavanger er jeg kommet over pantebøker som omhandler disse. Jeg har vært så heldig å få hjelp til å tyde noe av det som står i pantebøkene og jeg kan ikke dy meg for å forsøke en gang til. Panteobligasjon fra Ole Taraldsen Gramstad til sin far Tarald Svendsen Gramstad fordi han har mottatt skjøte på løkke G 3 i Stavanger. Er det noen som har anledning til å tyde dette? https://www.digitalarkivet.no/tl20090117010591 På forhånd mange takk! Mvh Bente Borgen https://www.digitalarkivet.no/tl20090117010591