[#15963] Sigurd Bjørnson Bonde,Dølaminne 1976

[Gjest Tore H Vigerust]

Lars' siste spørsmål ble forsøksvis besvart av meg i min opprinnelige artikkel, nemlig ved at Sjurd Bonde og Una hadde inngått helmingsfelag.

[Gjest Terje Østro og Thorleif Solberg]

For å avlaste Tore Vigerust i hans barmhjertige og tålmodige innsats for å bringe klarhet i den her oppståtte diskusjon, vil vi sette opp denne kronologien etter ættleggen 1633: 1. Sjugurd Bonde til Gulsvik 1482, (nok død dette året) 2. Guttorm Bonde til Gulsvik, nevnt i det udaterte brevet 1510-20, var da død. 3. Helge Guttormsson Gulsvik, født i 1470/80-åra.Ni kjente barn, de første født først på 1500-tallet. 4. Jon Helgesson på Nordgarden Gulsvik, f.ca 1510-20. Han var den tredje eldste broren, hadde mulig eldre søstre. Hans brordatter, Gunvor Kittilsdotter, giftet seg før 1556. 5. Guttorm Jonsson på Nordgarden Gulsvik, f.i 1540/50-åra. Dette er hva man kan lese ut fra kjente brev og dokumenter. Terje Østro. Thorleif Solberg.

[Gjest Bjørn Jonson Dale]

Denne rekka blir ikkje rettare ved å bli gjentatt i det uendelige. Problemet er altså overgangen fra (1) til (2). Sjur Bonde 1482 ser ikkje ut til å vere lik Sjur Bonde nemnt 1633, heller tvert i mot.

[Gjest Lars Løberg]

Jeg er enig med Bjørn Jonson Dale her. Det er ikke ættleggen og dermed den navnerekka som Solberg og Østro setter opp vi er uenige i, den er åpenbart riktig. Spørsmålet er bare om det er rett personidentifikasjon av ættleggens nummer 1.Solberg og Østro hevder nå at Sjurd Bonde 'nok døde dette året' (1482). Det er særdeles lite sannsynlig når kvitteringsbrevet utstedes allerede 7. februar og det vises til skifter i flertall. Men om han døde høsten 1481 eller flere år tidligere, sier brevet ingenting om. En parallell kan kanskje likevel sees i samme slektskrets, der det formelle skiftet etter Helge Guttormsen ikke sluttes før i 1563 selv om han tilsynelatende må være død før noen av arvingene allerede i 1556 makeskifter deler av arven. 1482 er altså bare et absolutt siste dødsår, og dødsfallet kan ligge flere år før, endog svært mange år før dersom Unna var ung enke etter hans andre ekteskap.Mitt hovedspørsmål er likevel hvorfor vi må konstruere et slikt ekteskap nummer to. Helmingsfelag eller ikke, Unna hadde uansett eiendom i boet i kraft av egen arv og medgift og i eventuell felles verdiskapning. Hennes eierinteresser som enke er således ubestridelige. Derimot ser jeg ingen rasjonell forklaring på de tre Halvorsønnenes rolle i 1482, da Guttorm bonde etter Solberg/Østros kronologi allerede er myndig selv.Det enkleste er ofte det beste, og i dette tilfellet innebærer det enkleste kun ett ekteskap, men to forskjellige Sjurd bonder.

[Gjest Ellef Ellefsen]

P.g.a. vitneprovet fra 1633 virker det som flere har konstruert en Sigurd Bonde nr.2. Er enig i at brevet er formulert en smule uklart:- Att der i hans tid Boede paa Gulsuigh først en Mand Syord Bunde Neffndtis - o.s.v.Men-, all den tid dette siste ordet 'Neffndtis' er kommet med, tolker jeg det som Wegger Gabekind kun har hørt Sigurd Bonde nevnt. Altså ikke levd på hans tid. M.v.h. Ellef Ellefsen.

[Gjest Jo Rune Ugulen]

Og her meiner eg at du er på villspor. 'Neffndtis' står passivt til 'Syord Bunde', og kan knapt lesast på ein annan måte enn i tydinga 'vart kalla, ble kallet, kaltes, kallast'. Altså 'i hans tid budde på Gulsvik først ein mann som vart kalla [=neffndtis] Sigurd Bonde...'Eg har ikkje problem med å forstå argumentasjonen til dei som meiner at det berre har eksistert ein Sigurd Bonde, men eg er usamd med dei at det kan lesast ut frå kjeldene. Med omsyn til denne kjelda frå 1633 er den heilt klår. Vitneprovet seier at det i Vegards tid levde ein mann på Gulsvik som vart kalla Sigurd Bonde. Det er dette som står i vitneprovet -- det er uråd å koma utanom. Ein kan sjølvsagt gjerne diskutera om det er sant, men det er ein annan diskusjon enn om ordlyden i vitneprovet.

[Gjest Sigurd Vinger]

En oversettelse av DN bd 3 nr 936 s. 681-682 er blitt etterlyst. Her er mitt forslag til oversettelse av teksten (som finnes i lenke under innlegg 2): ”Til alle mennesker som ser eller hører dette brevet kunngjør vi Torleiv Eilevson og Sevat Halvordson og Tord Eivindson med dette åpne brevet vårt at vi var nærværende og hørte og så på håndsrekningen (dvs. forliket) deres på Gulsvik tirsdagen nest etter at ”ervedh” (dvs. arveølet/gravølet) fant sted etter Sjugurd Bonde på Gulsvik, at de holdt hendene sammen, fra den ene siden Unna Vebjørnsdotter, og fra den andre siden Kjetil Halvordson og Gjermund Halvordson og Bjørn Halvordson, i fullt ombud for alle de som kunne ha noe å påtale (kreve). Da erklærte de førnevnte *bo-brødrene at Unna Vebjørnsdotter var kvitt og fri for all arvedeling som de hadde hatt til sammen, både for løst og fast, og at fullt oppgjør i penger for ”thakit” (løsøret, evt. kausjonen) har funnet sted til deres alles arveskifte som de har hatt sammen. Og til ytterligere sikkerhet om dette henger vi våre segl ved dette brevet, som ble gjort i Hallingdal torsdagen nest etter kyndelsmessedagen i det herrens år 1482.”Kommentar/tolkning: Håndsrekningen, som fant sted mindre enn ei uke etter gravølet etter Sjugurd, innebærer ei kvittering til Unna fra ”bobrødrene” for at et tidligere arveskiftebo er oppgjort. I dette arveskifteboet hadde de alle vært medarvinger, det vil si både de tre nevnte bobrødrene og den juridiske personen som Unna nå representerer, nemlig dødsboet etter hennes mann Sjugurd, som med stor sannsynlighet har vært den fjerde av bobrødrene. ”Bobrødre” tolkes da slik det er naturlig å gjøre det: Brødre som har hatt del i ett og samme bo. Sannsynligvis gjelder det dødsboet etter felles foreldre. Språklig sammenlignbare betegnelser er ordsammensetninger som ”stervboenke” og ”stervbosønn”. Disse tilhører vanlig fagterminologi i gamle skifter. Håndsrekningen innebærer ingen forpliktelser for Unna på vegne av Sjugurds dødsbo, men er en ensidig innrømmelse fra de tre bobrødrenes side om forhold som etter alt å dømme er ordnet opp i mens Sjugurd enda levde. Derfor er det ingen grunn til å nevne barn eller verger i denne sammenhengen, og følgelig er det ikke noe i veien for at Sjugurd og Unna kan ha hatt livsarvinger. Etter de andre kildene å dømme har de hatt det. Med hensyn til Ola Gapkjenns vitneprov i 1633, så bør vi nok med bakgrunn i språkhistoriske forhold åpne for den muligheten at skriveren har skrevet ”i hans tid” der vi i dag heller ville ha skrevet ”i sin tid”, slik at meningen ganske enkelt er: ’Vegard Gapkjenn fortalte ham at i sin tid bodde først på Gulsvik en mann som kaltes Sjugurd Bonde.’ Lignende sammenblandinger av pronomener som hans og sin er etter min erfaring ikke uvanlig i eldre tekster, så vi bør være forsiktige med bastante tolkninger med nåtidas språkfølelse som grunnlag.

[Gjest Tore H Vigerust]

Takk, Sigurd Vinger, for et vektig innlegg. Din tolkning at Sjugurd Bonde kan ha vært den fjerde av bobrødrene, åpner for ny forskning omkring både ulsvik- og Ringnes-ætten. Derimot er jeg usikker på din tolkning av at kvitteringen til Una gjelder et tidligere arveskifte, og ikke det samme skiftet som fant sted kyndelsmessedagen (1.2) 1482.

[Gjest Jo Rune Ugulen]

Til Sigurd Vinger: Eg sluttar meg til Tore som rosar deg for eit vektig innlegg. Men eg er høgst usamd med deg i at vi kan tolka frasen 'i hans tid' utan vidare som 'i si tid.' Eg har sjølv aldri sett desse to omgrepa blanda saman, og med så mykje 1600-tals-tekst eg har vore gjennom, tvilar eg på at det er grunnlag for å tolka ei anna meining inn i dette også. Dersom du har fleire eksempel på dette, vil eg gjerne sjå dei. Moderne språkforståing har ikkje noko med dette å gjera.Når det er sagt, har eg vel ein stad i dette ordskiftet sagt at sjølv om vitneprovet frå 1633 er klårt nok i seg sjølv, kan ein sjølvsagt gjerne diskutera om det er sant.Elles er eg ikkje overtydd kring dette med bobrødre. Eg har enno ikkje sett noko god forklåring på dette postulerte instituttet, og også her bør ein opna for at det kan vera ei feilskrift. Korleis er det skrive i originaldiplomet? Kan det vera slik at 'bo' er skrive sist på ei linje, og 'brør' kjem først på neste linje? Om så er, vil det kunna vera ei klassisk feilskriving frå skrivaren si side.

[Gjest Terje Østro og Thorleif Solberg]

Takker og bukker, Sigurd Vinger. Denne oversettinga og tolkinga av DN bd 3 nr.936 er etter vår fattige evne helt presis og vel så det. Vi tillater oss å komme med noen faktaopplysninger til slutt. Etterkommerne etter Sjugurd Bonde eide bl.a. halve Gulsvik, som etter 1482 ble kalt Søgard'n, og etterkommerne etter bubrødrene eide nok Nordgard'n. Nevningsbruken av Gulsvikgardene endret seg i takt med oppdelinga. I 1563 ble Søgard'n offisielt delt i to, og da heter gardslutene ei tid framover Nigard'n, Medgard'n og Nordgard'n. I 1618 ble Nordgard'n delt i to, og da ble Medgard'n med tida hetende Olasgard'n. Seinere fikk en Nigard'n eller Bjørnsgard'n, Olasgard'n og Knutsgard'n/Nordigard'n. Takk for ordskiftet.

[Gjest Sigurd Vinger]

Jeg skal gå nærmere inn på to spørsmål som er blitt diskutert. Det første angår brevet fra 1482, og det andre angår vitneprovet fra Ola Gapkjenn i 1633.Brevet fra 1482 er etter min forståelse blitt til som et resultat av de innledende skifteforhandlingene etter Sjugurd Bonde. Arveølet, som var den sosiale markeringen etter hans bortgang, var overstått, og det juridiske gjensto. Begge deler var underlagt relativt korte tidsfrister etter loven. Før utlodningen kunne finne sted, måtte en klargjøre hvem som skulle arve og hva som skulle arves, det vil si skaffe seg en pålitelig oversikt over formue og gjeld som Sjugurd Bonde hadde eller ikke hadde. Tre av hans ”bobrødre”, på vegne av alle som kunne tenkes å ha noe å kreve etter et tidligere arveoppgjør, gikk da med høytidelige håndtrykk god for at Sjugurd hadde gjort opp for seg overfor disse. Når det i tillegg til håndsrekningen ble nødvendig å lage et vitnebrev om det, og at dette brevet havnet på Vestlandet, kan det skyldes et ønske eller krav om å gi eventuelle arvinger der en skriftlig dokumentasjon, siden de ikke selv kunne være vitne til håndsrekningen. I originalbrevet er det omdiskuterte ordet ”bobrøder” skrevet midt på en linje, tydelig og ikke preget av kluss eller rettinger på noen måte. Til å være skrevet i denne tidsperioden ser brevet relativt greitt og ordentlig ut med hensyn til lesbarhet, ortografi og syntaks. Skriveren har vært trenet og har gjort en tapper innsats med å forklare hva det egentlig er snakk om. Ordet bobrødre er etter sin oppbygning sammenlignbart med ord som laugsbrødre (som tilhører samme laug) og bukbrødre (som ligger på samme kvinnebuk). Så til Ola Gapkjenns vitneprov i 1633 og det tilsynelatende aldersproblemet. Vi står overfor to foreslåtte alternativer:A. Den Sjugurd Bonde som Ola prover om, er en annen og yngre Sjugurd Bonde enn den som døde ved nyttårstider 1482, ellerB. Ola Gapkjenns prov handler om en og samme Sjugurd Bonde som omtales i brevet fra 1482. Uten at jeg har gransket alle kildene, fører ei helhetsvurdering meg til standpunkt B, da den aktuelle detaljen i vitneprovet synes å være det eneste som kan peke i den andre retningen. Med dette som utgangspunkt finnes det igjen to alternativer:1. Olas utsagn kan være sant og overlevert uten misforståelser. I så fall bør Vegard Gapkjenn ha vært minst 50 år da sønnen Ola ble født. Dette vil være litt ”mot normalt”, særlig ettersom det muligens er odelsgutten det er snakk om. På den andre siden kan det hevdes at det ikke ville være noe problem for en 60-årig halling utstyrt med ei ung kone og en porsjon arvelig alderdomsvirilitet. Videre sannsynlighetsanalyser kan knapt føre oss på særlig sikrere grunn, så vi må bare nøye oss med å la det stå som en av flere åpne muligheter.2. Olas utsagn kan være usant eller oppfattet på en annen måte av oss enn det som han mente å legge i det. Bevisst løgn var det knapt. At det kan være snakk om minnesvikt eller forsnakkelse fra Olas side, er derimot fullt mulig. Jeg antar at heller ikke dette lar seg etterprøve i dag. Det samme gjelder rein misforståelse eller feilskrift fra skriverens side, for eksempel en klassisk feil med et uteglemt ord, slik at det står ”hans Fader Wegger gabekinnd” der det skulle stått ”hans Faders Fader Wegger gabekinnd”.Det eneste vi kan se og vurdere konkret, er tingskriver Åge Pedersens språklige overlevering, slik som den foreligger. Ut fra den vil vi vel alle umiddelbart tolke det slik at levetidene til Sjugurd Bonde og Vegard Gapkjenn har overlappet hverandre. Men denne tolkningen må vurderes i lys av de andre opplysningene, og ikke minst den utbredte praksisen som datidens skrivere hadde med å bruke eieform av personlig pronomen (typen hans hest) der de etter ”normen” (både i nåtidsnorsk og gammelnorsk) skulle ha brukt eieform av refleksivt pronomen (typen ’sin hest’), det vil si når pronomenet viser til subjektet i setningen. En illustrasjon viser hvordan 1600-tallets skriveskikk kunne nærme seg det normløse: ”Casper Dirichsen vidnede, at hanndt haffde samme breff vdj sinn beuarring, disz midlertidt hanndt tiendte hanns hosbondt …” (Norske herredagsdombøker, 2. rekke bd 3 s. 153, år 1613, Eiker). Ei rask opptelling i noen sider fra en tilfeldig valgt tekst (herredagsdomboka, Bergen 1604) viser at skriveren der brukte hans/hennes/deres i omkring halvparten av de tilfellene der vi etter normen skulle ha ventet sin/sine. Åge Pedersen ligger på samme nivå i det titalls relevante tilfeller som finnes 1633-brevet, som forøvrig også med andre interessante rariteter viser hvor vanskelig det var å ”stenografere” gammelt hallingspråk. For alt jeg vet, kan det godt hende at utrykket ’hans tid’ kontra ’sin tid’ er spesielt og kan vise en prosentvis ”riktigere” fordeling enn andre innen samme type syntagmer. Jeg har aldri undersøkt forholdet så spesielt og må bare innrømme at hukommelsen min ikke strekker til som redskap i det spørsmålet. Men etter min mening må det uansett være riktig å holde muligheten åpen for en tolkning når det ut fra dens sammenlignbare type å dømme kan være snakk om 50 % sjanse for at den er riktig.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg er så imponert over kunnskapene som fremkommer her om Gulsvikslekten, at jeg blir helt stum. Tusen takk. Det har vært svært interessant å følge denne debatten. Jeg mener å ha sett noe om litteratur, men finner det ikke igjen.Den yngste av mine aner i Gulsvikslekten var Torand Guttormsdatter Gulsvik som var født i 1590- årene, og hun var gift med Asle Syverson Logsengard fra Ål. Hvilken litteratur er mest relevant for meg for videre lesning? Jeg bor langt fra noe arkiv, så det må være noe som kan bestilles gjennom biblioteket. Jeg får det forhåpentligvis til jul, hvis jeg bestiller det snart. Hvis det er mye litteratur, så må jeg vel plukke ut det viktigste.

[Gjest Lars Løberg]

Sigurd Vinger har gitt vektige bidrag til forståelsen av 1482-brevet, og med mindre andre kan gi andre tolkninger av bobrødrebegrepet, tror jeg de fleste vil kunne stille seg bak hans tolkning av selve brevet. Uenigheten koker dermed også ned til de to alternativene A og B som han redegjør for i innlegg 61, altså hvorvidt det har eksistert en eller to Sjurd bonder.Vinger holder på alternativ B og går derfra videre til å analysere sannhetsproblematikken i vitneprovet i 1633, altså hvorvidt vitneprovet er riktig gjengitt, og om det da fortsatt kan være sant eller hvorvidt vitneprovet faktisk var sant, men f.eks. kan være feil eller unøyaktig gjengitt. Her finnes det også i teorien ulike varianter av at vitneprovet faktisk var usant, men det er bare av akademisk interesse og har ingen betydning for genealogiske slutninger.Jeg synes likevel Vinger hopper for raskt over hovedproblemstillingen, altså om det er alternativ A eller B som er det riktige. Han sier bare at en helhetsvurdering har ført ham til alternativ B, dette på tross av at hans videre argumentasjon klargjør at det er rimelig grunn til tvil hva angår begge alternativene. Altså: A. Dersom vitneprovet i 1633 er sant og riktig gjengitt, er det overveiende sannsynlig, men ikke absolutt nødvendig at det faktisk var to Sjurd bonder. B. Dersom vitneprovet i 1633 er sant, men upresist gjengitt, er det overveiende sannsynlig, men ikke absolutt nødvendig at det bare har vært en Sjurs bonde.Konklusjonen av den argumentasjon Vinger selv fører, synes åpenbar. Uansett hvordan vi vekter de ulike sannsynlighetene, er det fortsatt rom for tvil. Dette gjelder uansett om helhetsvurderingen vekter til fordel for alternativ A eller til fordel for alternativ B.Lokalhistorikeren behøver ikke ha problemer med denne konklusjonen. Han kan vise til vitneprovet, som klart regner slektsrekka tilbake til Sjurd bonde. Dernest kan han legitimt nok antyde at dette muligens/sannsynligvis er samme Sjurd bonde som i brevet av 1482. Genealogen kan ikke gjøre det samme.Så lenge det hersker berettiget tvil, og det gjør det så absolutt i dette tilfellet, kan ikke Sjurd bonde fra vitneprovet i 1633 entydig identifiseres som Sjurd bonde i 1482. Leser vi kildene bokstavelig, og det må vi gjøre, er det tvert i mot lite sannsynlig at det er samme person. Uansett, selv om vi åpner for sannsynlige feiltolkninger av vitneprovet, finnes det ingen kilde som entydig sier at Sjurd bonde fra 1482-brevet hadde livsarvinger.Genealogi har ingenting med sannsynlighetberegning å gjøre. Sluttstreken for den sikre anerekken må derfor settes ved vitneprovets Sjurd bonde. Unna Vebjørnsdotter har her ingen plass.

[Gjest Sigurd Vinger]

Takk for anerkjennende ord. Egentlig har jeg vel ikke bidratt med så mye nytt.Når det gjelder vitneprovet fra 1633, kan jeg ikke slutte meg til resonnementet i innlegg 63. Her er et nytt forsøk på å klargjøre mitt syn:Vi stipulerer en generasjonslengde på 30 år. Brevet og den nevnte ættleggen som Ola Gapkjenn kom med, gir oss da følgende rekke med ”langfedger” på Gulsvik: 1. Brødrene Herbrand og Jon Guttormsønner (myndige odelseiere i 1633, farsøstrene lever, vi anslår at brødrene er f. ca. 1600), 2. Guttorm Jonson (f. ca. 1570), 3. Jon Helgeson (f. ca. 1540), 4. Helge Guttormson (f. ca. 1510), 5. Guttorm Sjurdson Bonde (f. ca. 1480), 6. Sjugurd Bonde.Ættleggen kan godt kan stå på egne bein som kilde, men har i tillegg støtte fra minst en annen kilde, nemlig det udaterte brevet (som nok er skrevet nærmere 1540 enn 1520). Alt passer perfekt med generasjonslengden. Det før nevnte argumentet med at Sjugurd fra 1482-brevet ikke kunne ha hatt barn, finnes det ikke noe belegg for, like lite som det finnes belegg for å operere med en annen og yngre Sjugurd Bonde. Så vidt jeg har forstått, er det flere med meg som finner det høyst ulogisk å anta at det fantes to personer på samme tid som begge kaltes Sjugurd Bonde og bodde på Gulsvik. Det er i korte trekk bakgrunnen for at jeg valgte standpunkt B i mitt forrige innlegg.Poenget med å ta opp uttrykkene ’hans tid’ kontra ’sin tid’ til diskusjon, var å vise at lignende uttrykk bruktes vilkårlig om hverandre hos flere av datidens skrivere. Trenden gikk så å si bare i den retningen at ’hans’ og ’deres’ fortrengte ’sin’ og ’sine’. Slik også hos ”vår” skriver Åge Pedersen. Dette betyr (med den før nevnte reservasjonen) at vi ut fra teksten like gjerne kan forstå det slik at uttrykket ’hans tid’ sikter til Sjugurd Bondes tid som til Vegard Gapkjenns tid. Uttrykket ’hans tid’ gir derfor ingen forrang verken for den ene eller den andre løsningen, og det beste vi kan gjøre, er å betrakte det som nøytralt. Dermed bortfaller det eneste argumentet som ved første øyekast kunne ha blitt tatt til inntekt for standpunkt A. Som vi før har sett, er ikke dette noe spesielt overbevisende argument, heller, selv for de som med ’hans tid’ likevel måtte velge å forstå ’Vegard Gapkjenns tid’. Det som vi sitter igjen med, er tolkningen som følger naturlig av ættleggen.Jeg er spent på hva som kan utledes av slekt fra Sjugurd, ”bobrødrene” og eventuelle søsken. Her regner jeg med at det kan være litt av hvert ineressant å finne i Terje Østros bøker, og kanskje ligger det morsomme oppgaver og venter for den som måtte føle seg kallet.

[Gjest Tore H Vigerust]

De tre bobrødrene i 1482-diplomet er kalt brødre i et utrykt diplom fra tidlig på 1500-tallet (avskrift i Kjeldeskriftavd., RA). I andre kilder knyttes i hvertfall en (eller to) av dem til eierforhold av Ringnes i Krødsherad, selv om de tre brødrene selv bodde i Sigdal. Siden Ringnes-ætten eide den ene Gulsvik-gården gjennom hele 1500-tallet, kan den senere forskningen omkring bobrødrene også kaste nytt lys over Ringnes-ættens genealogi.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg har nå tenkt å bestille bygdebok for Flå bind 2 gjennom biblioteket for fjernlån, og ønsker derfor å vite nøyaktig tittel på boken. Jeg vet jo at det er Terje Østro som har skrevet den, men det er en fordel å kunne komme med nøyaktig tittel når jeg kommer på biblioteket en gang i neste uke og skal bestille.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Boken heter: 'Gards- og slektshistorie for Flå i Hallingdal' med undertittel (på bind II): 'Gulsvikvaldet av Gulsvikfjerdingen (ført fram til 1970'.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Tusen takk for det svaret, og boken blir bestilt på mandag for fjernlån. I tillegg bestiller jeg også 'Gulsvikslekten' av Knut Amundsen, og et par av artiklene til Torleiv Solberg. Vurderer også å bestille for fjernlån 'Slekter i Gol' av Guro eller Gro Hoftun. Har jo tidligere lest Botolf Bakliens 'Hallingslekter', og det jeg har om Gulsvikslekten er jo hentet mye derfra i tillegg til det jeg har funnet på nettet av Tore Wigerust.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg bestilte bind 2, men fikk bind 1 som også omhandler Gulsvik(Sørbygda). Her er det imidlertid lite av Gulsvikslekta før 1600. Er det om Gulsvikslekta før 1600 i bind 2? Er det noen vits i for meg å bestille bind 2, siden jeg skal helt ned på slutten av 1500-tallet før jeg har noen ane i Gulsvik?

[Gjest Håvard Viko]

Ja, du har all grunn til å bestille bindet om Gulsvik. Full gjennomgang av alt kjent stoff.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Takk for det svaret, og da bestiller jeg bind 2 igjen. Det som har skjedd er at jeg fikk bind 1 av bygdeboka, og bind 2 av Guro Hoftun Narums slektsbok for Gol, og det skulle jo være motsatt. Jeg har faktisk funnet litt om Gulsvikslekten i disse bøkene også, så helt bortkastet var jo ikke forvekslingen. Når det gjelder Gro Hoftun Narums bok så er jeg selvfølgelig også ute etter andre slekter enn fra Gulsvik. Hun har en noe mangelfull beskrivelse av Gulsvikslekten i bind 2, og det meste av det visste jeg før.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg har nå fått lest Terje Østros bok om Gulsvikslekten, og opplysningene avviker noe fra det jeg har fra Botolf Baklien. Blant annet har de forskjellige opplysninger om hvem som var gift med Jon Helgeson Gulsvik(død ca 1591-93). Botolf Baklien skriver at han var gift med Torand Halvorsdatter Oppegård fra Soknedalen i Nordrehov (død før 1570), mens Terje Østro skriver at hun het Torand Halvorsdatter. Han tror at hun kan være datter av Halvor Gjermundsen på Sundre i Ål som var bonde der i ca 1530-1550. Hva er riktig? Hos Botolf Baklien har han fått barna Guttorm,Birgit, Barbro, Ingri, Sigri, Olaug, Ola og Klemmet i første ekteskap med Torand Halvorsdatter. Her er kun sønnen Helge født i 2.ekteskap med Åse Pålsdatter, mens hos Terje Østro er også sønnen Klement og døtrene Sigri, Ingri, Barbro og Birgit født i hans 2. ekteskap. Hva er riktig? Sigurd Bjørnson Bonde har jo også fått noen andre aner enn hos Botolf Baklien. Terje Østro har disse anene på han: Bjørn Helgeson, Helge Bårdson, Bård Bonde på Roppe, mens Botolf Baklien har:Bjørn Sigurdson, Sigurd Halvardson og Halvard (Toraldeson?). Det blir vel vanskelig å finne ut hva som er riktig her, men det kunne jo være moro å høre om hva andre eventuelt har registrert om disse menneskene. Jeg ønsker meg ekspertene' her sine synspunkter med andre ord. Kunne startet en ny tråd på dette, men foreløbig prøver jeg her.

[Gjest Tore H Vigerust]

Saken er enkel, står det mellom å følge Baklien eller Østro, så velg for all del sistnevnte.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Takk for det svaret. Man må vel kanskje regne med at Terje Østros forskning er nyere enn Botolf Bakliens. Har også bestilt et hefte av Knut Amundsen Gulsvik, og er spent på hva han har om disse.

[Gjest Tore H Vigerust]

Forskjellen på Østro og Baklien er ikke bare at Østro er nyere (helt fersk, faktisk), men at Østro er forskningsbasert. Knut Amundsen Gulsviks forfatterskap inneholder en politisk motivert skjevhet i fremstillingen.