Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Eivind Stenshorne

[#40400] Hva betyr 'direkte' etterkommer

Recommended Posts

Gjest Eivind Stenshorne

Jeg har ofte, både i slektsgranskning og i andre sammenhenger, vært borti uttrykket 'direkte etterkommer'. Men hva betyr det? En kan vel ikke være noe annet en en direkte etterkommer?Enten så er man vel en etterkommer eller så er man vel ikke... En kan jo ikke være indirekte etterkommer...Kan uttrykket henspeile til 'ren' fars-etterkommer?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Sandblost

Interessant spørsmål!Jo, jeg er enig med deg - en direkte etterkommer må være en etterkommer i ren mannslinje. Det motsatte må vel være en fjern etterkommer, det er også ett uttrykk jeg har hørt. En etterkommer gjennom (ett eller) flere kvinneledd er da altså en fjern etterkommer.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Vil tro at en etterkommer i ren morslinje er vel så direkte mange ganger ;-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

''direkte etterkommer'' anvendes av usikre personer som vil forsterke sine uttrykk, - og det betyr selvsagt etterkommer, uansett om slektskapet går via manns- eller kvinnelinjer eller blandet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Sandblost

OK. Det er vel den politisk korrekte definisjonen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Inge Apesland

Uttrykket 'direkte etterkommer' har jeg sett brukt i juridisk arverettslig terminolgi som direkte etterkommere (barn - barnebarn osv) etter en avdød person, imotsetning til etterkommere i sidelinjer f.eks etter søsken eller fjernere slektninger av en gitt (avdød) person.mvh Knut Inge A.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Takk for alle svar!Innlegg 6: I juridisk sammenheng defineres 'direkte' etterkommer altså slik.Allikevel så virker det feil å si at jeg skulle være en etterkommer(direkte eller indirekte) av f.eks. min bestefars bror.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Geir Tverå

Begrep som etterkommere, eller direkte etterkommere, forekommer ikke i arveloven, etter det jeg kan se. Kan det virkelig være et juridisk begrep?Jeg oppfatter begrepet 'direkte etterkommer' som en språklig overflødighet der ordet 'direkte' trolig har til hensikt å fungere som en forsterker.Mvh Geir

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Løberg

I jussen snakkes det vel heller om rettsforgjengere og rettsetterfølgere enn om etterkommere, men i den forstand har Knut Inge definitivt rett.I den sammenhengen blir en direkte etterkommer både livsarving og rettsetterfølger, mens en som ikke er livsarving, f.eks. en nevø, bare blir etterkommer.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R Sæther

Er det sikkert at etterkomar alltid betyr etterslekt, eller kan det kanskje like gjerne opphavleg tolkast som 'etterfølgjer'?Td. i forhold til ei trone, ein odelsgard eller liknande - viss eg kan følgje alle forfedrene/mødrene mine bakover til Hans som hadde denne garden i 1563, er eg ein direkte etterkomar etter han. Men viss ein av brukarane på 1800-talet var barnlaus og selde til mine forfedre, er eg likevel ein etterkomar etter Hans som brukar av garden -- ?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Gine Olsen

Personlig ville jeg tolket 'direkte etterkommer' som smør på flesk, eller som flere andre sier, en (unødvendig) forsterkning av uttrykket 'etterkommer'.Men kanskje kan jeg her benytte leiligheten til å snu spørsmålet litt 'på hodet';Hvordan defineres egl. aner eller forfedre/-mødre (nåtidsbruk)? I en nyere dansk oppslagsbok (beklager, har ingen norske tilgjengelig) var disse to ordene synonymer, men betyr de 'direkte aner' i betydningen biologiske forfedre/-mødre eller kan det som jeg har sett brukt både i dansk og norsk også bety fx grandonkler og -tanter, altså sidelinjer bakover i tiden? I så fall kan en kanskje se tillegget 'direkte' som et forsterkende uttrykk som brukes for å understreke at det gjelder biologiske etterkommere/forfedre?Arverettslig er adoptivbarn vel 'direkte etterkommere' på like for med biologiske barn i den betydningen Per Inge nevner, men det kan jo ikke menes annet enn biologiske etterkommere med 'direkte etterkommere' i fx nedennevnte eks. fra dyreverdenen: [url="http://www.sheep-isle.dk/soga/11.%20Direkte%20etterkommer.htm>LenkePå engelsk skilles det ofte mellom 'ancestors' og 'direct ancestors' hvor det siste betyr direkte biologisk linje bakover (uten tanter, onkler mv) - jf. http://users.adelphia.net/~frenchcx/sentart1.htm Dette kunne også være en årsak til bruken av 'direkte' i forbinnelse med aner eller etterkommere - altså en avsmittning fra engelsk?Eks. på det Aase nevner, alså en som overtar fx et embete:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ola Ljødal

Hvis du påstår at du er en 'direkte etterkommer av' - eller nedstammer 'i rett linje fra' Henrik Ibsen, må du være sikker på at Henrik Ibsen er en av dine 'tipper'. Så enkelt er det vel!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ketil Firing Hanssen

Mer sikker enn om du påstår å være 'etterkommer av' eller 'nedstamme fra' Henrik Ibsen?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Tenker at vi kanskje må regne med at uttrykket 'direkte etterkommer' har hatt ulike betydninger opp gjennom tidene. I nyere tid så bruker vi kanskje dette ordet(direkte) som en forsterker som dere ovenfor har nevnt, og altså et helt meningsløst ord.Mens i eldre tid, i det gamle bondesamfunnet så hadde kanskje 'direkte' en viktig og annerledes funksjon. Var det ikke viktig for familien at gården ble overtatt at sønnen og særlig den eldste sønnen. På den måten kunne man si at gården hadde gått fra far til eldste sønn gjennom så så mange år. Og kanskje vard et det 'direkte'...?For det var vel alltid de du slektet på fra farssiden som var det 'sentrale' og viktige i ditt liv..? Eller? Har nemlig fått inntrykk av det.Mener å huske fra islendinge-sagaene at farsslekten til hovedpersonene er listet opp i mange ledd, mens på morsiden så tok man bare med mormor og morfar.Jeg er ikke sikker på dette altså. Fint med kommentarer fra noen som kan mer enn meg om dette.Innlegg 4: Vigerust: Når du sier 'usikker', mener du at personene er usikker på selve slektsskapet og bruker 'direkte' for å 'lure' seg selv og andre til å tro det de vil tro?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per Helge Seglsten

Å kalle en direkte etterkommer uansett om det er manns- eller kvinnelinje for 'en politisk korrekt' definisjon av direkte etterkommer, er tøv. Genmaterialet arves like godt nedover i generasjonene om det kommer fra mors- eller farssiden. Å påstå at man må nedstamme fra en ren mannslinje for å være direkte etterkommer av noen er helt på jordet uansett hvordan man snur og vender på det. Så kan man si at i tidligere tider var det annerledes, men det har da sjelden noen relevans i det vi holder på med. I hvertfall ingen større relevans enn at mannslinjedefinisjonen i beste fall må karakteriseres som en historisk og i dag politisk/moralsk/juridisk totalt ukorrekt definisjon.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Innlegg 11: Interessant dette med spælsauen. Vil si det, at hvis man i genetisk sammenheng skiller mellom 'direkte etterkommer' og bare 'etterkommer' så blir det galt. Jeg kan se funksjonen i jussen ved at hvis grandonkelen ikke fikk barn så er grandnevøen nærmeste arving/etterkommer.Men ser vi rent biologisk på det, så må man vel si slik: enten er du etterkommer eller så er du ikke. For selv om du har samme gener som din grandonkel, så er du jo ikke et av avkommet hans. Du har ikke hans genkombinasjoner(?).Og en annen ting: Jeg er vel like mye etterkommer av min morfar som min farfar. Eller?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Innlegg 15: Det konkrete er jo at man får like mange gener fra morsiden som fra farssiden, som du skriver. Selv om vi får ulike kromosomer. F.eks. får vi alle våre y-kromosomer fra farssiden og altså ingen slike fra morsiden. Til gjengjeld er det kromosomer som vi på samme måte kun får fra morsiden.Det mer abstrakte gjelder det som skjer etter at du er født, sosialiseringsprosessen. Det er et faktum at barn idag, like mye som før, påvirkes av kjønnsroller og at sønnen ligner mest på faren og datteren ligner mest på moren. Nå snakker jeg altså om atferd, holdninger, normer og verdier osv.På den måten kan man jo si at et barn ligner 'innvending' mer på sin farfar enn på sin morfar. Selv om barnet genetisk er like mye i slekt med begge.Kommentarer??

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Når jeg sa barn, mente jeg altså en sønn. Liksom en datter ligner mer på sin mormor enn sin farmor.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Løberg

Du tar nok grunnleggende feil når det gjelder ættelistene i islendinge-sagaene. Der er det viktigere hvem du er i slekt med enn om det går via manns- eller kvinneledd, se Else Mundals artikkel 'Genealogiane i norrøne kjelder - ideologi og funksjon.' NST 38.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

At en sønn ligner mer på sin farfar enn sin morfar og tilsvarende omvendt når det gjelder døtre og bestemødre, skjønner jeg ingenting av. Hvis det dreier seg om kjønnsroller eller sosial adferd som mann og kvinne, burde det tilflyte like mye fra den ene som den andre siden. Faktisk er det vel viktigst hvilken besteforelder man oftest ser. Eller: Det er vel mindre trolig man blir særlig sosialisert av en avdød farfar, hvis ens morfar er den eneste man har sett.Utover det er det vel mange som kanskje ikke ser særlig mye til sine besteforeldre i det hele tatt, slik at det er andre som er viktigere i sosialiseringsprosessen. Slik sett er det sikkert mange som ikke 'ligner' sine besteforeldre (-fedre/-mødre) uansett side.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Mente ikke at man trengte å se besteforeldrene i det hele tatt. Men at faren ble sosialisert mest av sin far og så videreførte lærdommen til sin sønn igjen.Men alt var bare et forsøk på finne ut om og hvis farsslekten har vært viktigst gjennom tidene. Da dette kunne forklare tidligere tiders bruk av 'direkte' etterkommer-uttrykket.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

21: Kan være enig i første avsnitt, skjønt små barn uansett kjønn har nok opp igjennom mest blitt sosialisert av sine mødre. Fedrene har ofte kommet inn på et litt senere tidspunkt (6-7 år+?) Evt. har faren kommet inn som et straffende element ved behov ;-). Når det gjelder 'sementering' av kjønnsroller har kvinnene fortsatt en viktigere rolle for begge kjønn enn mange vanligvis liker å tenke på, i vår såkalte frigjorte og politisk korrekte tid.Jeg tror likevel det uansett er andre forhold enn sosialisering som har gjort at farslinjen har blitt sett på som viktigst, først ved et generelt patriarkalsk syn, (og det er mye som ligger i bunn her, ikke minst religion) og senere ved økonomi (forsørgeransvar, arvelovgivning osv.) som følger av det første.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Innlegg 22: Betyr dette at du mener at farslinjen opp gjennom tidene har vært viktigere for individet enn morslinjen?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eivind Stenshorne

Da jeg for lenge siden leste en biografi om polfareren John Falcon Scott, leste jeg at han anså det som en urett at hans kone til stadighet fødte døtre. Han var svært bedrøvet over dette. Da konen endelig fødte en sønn, ble Scott fornøyd og kunne da sette livet på spill på Sydpolen.Kommentarer???

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Ikke nødvendigvis i praksis.Men ser man på lovgivningen, hvordan kvinner arvet det halve av sine brødre, f.eks., og hvordan mange prester langt opp på 1700-t. behandlet kvinnene i kirkebøkene ved ofte kun å omtale dem som NNs 'quinde' osv., sier vel det at man la opp til at kvinnene og deres slekt var mindre verdt.I praksis kunne nok likevel kvinnens familie i mange tilfeller være viktigst, ved at f.eks. en svigersønn giftet seg inn på en gård, eller at kvinnens familie var økonomisk sterkere enn mannens familie osv.Jeg tror altså at man må skille mellom det offisielle og det private plan. Og mange kvinner har opplagt vært den sterkeste parten i hjemmet, uten at det altså har satt spor etter seg i offisielle sammenhenger.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.