Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Sten Høyendahl

[#50478] Sjøfar, hovednavnet i Østby-ætten - uttale og skrivemåte

Recommended Posts

Gjest Sten Høyendahl

Ifølge Krukens navneleksikon kommer Sjøfar, det tradisjonelle navnet i Østby-ætten, av Sævar eller Sjovarr. På 1600-tallet skrives det stort sett 'Siøffar' og liknende, men det ble nok uttalt Sjøvar. Ville det ikke være mest korrekt å skrive Sjøvar i dag?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Jeg ser at Ivar Aasen har staveformen Sjofar i sin Norsk Navnebog (1878) s. 35.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Iver Mosvold

Jeg regner med at de fleste som har Østby-ætten på sine ættetavler har skrevet SJØFAR, rett og slett fordi det meste av den genealogiske litteraturen som vedrører personer i Østby-ætten bruker denne skrivemåten. Slik sett får navnet en slags eksklusiv avgrensing til å gjelde Østby-ætten, - og det er jo greit. Men jeg skjønner jo at det er et vesentlig poeng at når uttalen var SJØVAR, så bør det kanskje være mest korrekt at det skrives slik. Men man er vel litt sent ute med å innføre denne endringen nå.Går man utenfor Østby-ætten har man en rekke andre skrivemåter som antakelig dreier seg om samme navn, - antakelig på grunn av den geografiske plasseringen for navnet. Sten nevner Sævar og Sjovarr. I likhet med Sjøfar skal dette skal være avledet av SJØ og HÆR. I tillegg har også navnene Syver, Syvert og Sivert samme avledning, men jeg vil av den grunn ikke begynne å kalle Sjøfar Rolfsen for Syver Rolfsen.(For kuriositetens skyld tar jeg med eksempel på fra Vestlandet der formen SJØVAT brukes i 1801/1865 [url="http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=1&filnamn=f11243&gardpostnr=137&personpostnr=2417&merk=2417#ovre>Lenke

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

'Siøfar' i 1801 har utvilsomt vært uttalt med F, og jeg har sett formen 'Siøphar' på 1700-tallet. Det ser avgjort ut som uttalen av navnet har forandret seg opp gjennom tidene.På 1600-tallet finner vi de skriftlige formene 'Alff', 'Rolff', 'Vlff' og 'Elleff', men de ble utvilsomt uttalt som Alv, Rolv, Ulv og Eilev. Så er det noe som skjer mot slutten av 1800-tallet. Navnene blir populære igjen i gammel skriftform, men nå blir de uttalt slik de staves. Det har vel noe med den dansk-norske språkarven å gjøre: i 'dannet' tale ble ord ofte uttalt slik de ble skrevet.Men navnet Sjøfar ser altså ut til å ha blitt uttalt slik det ble skrevet allerede på 1700-tallet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Isåfall, Sten, bør navnet skrives Sjøfar om personer før 1800.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Iver Mosvold

Og fra/etter 1800 brukes navnet nesten ikke i det hele tatt. Mon tro om det går an å si at SYVER fortrengte SJØFAR. (På tross av at Østby-ætlingene var blitt ganske mange)IM

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Ifølge Kruken er det ikke relevant å sidestille Syver/Sjur med Sjøfar. Syver er en nyere form av Sigvart/Sigurd, sammensatt av 'Sig' for seier og 'vard' for vokter, mens Sævar/Sjøfar er sammensatt av 'Sæ', sjø, og et usikkert sluttledd. Kruken anfører at navnet var noe brukt i Østfold fram til 1800-tallet i formen Sjovar/Sjøfar.Men jeg er vel egentlig enig i at formen Sjøfar er så innarbeidet at det vanskelig kan erstattes med Sjøvar, særlig ettersom uttalen Sjøfar må ha vært brukt allerede på 1700-tallet.Navneregler og tradisjonelle navneformer er i det hele tatt et problematisk område. Redaksjonen i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift fører en linje der skrivemåten på personnavn skal legges mest mulig opp til den sannsynlige uttalen. Likevel har man veket tilbake for å anvende former som Kresten, Krestjan og Krestoffer, selv om navnene faktisk ble uttalt slik av våre forfedre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Så var det dagens trykkfeil. Kruken skrev i virkeligheten at navnet var brukt i Østfold fram til 1800-tallet i formen Sjovar/SjøVar.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

8: Og 'Kresstine'! Disse uttaleformene var ikke bare i bruk blant våre forfedre og -mødre, men lever i beste velgående.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Iver Mosvold

Det kan godt tenkes at Kruge har rett (og at jeg har feil) vedr. navnene Sjur/Siver/Sivert/Syver og hvordan de er avledet (innlegg 3 og 8), men navneleksikonene er nødvendigvis ikke enige om dette. Men jeg kan gjerne ha tillit til Kruge . Det samme gjelder at sluttleddet FAR (event. VAR) nødvendigvis ikke behøver å henspeile på HÆR, slik jeg skrev.Men jeg har et lite spørsmål til Sten og Svein Arnolf (som jeg tror bør være rimelig gode kjennere av gammel navnebruk i Østfold):Er dere enige med Kruke når han sier at navnet (SJØFAR) var brukt i Østfold fram til 1800-tallet i formen Sjovar/SjøVar ?Når man for eksempel skummer over 1700-talls-kirkebøker i Trøgstad, ser det ut til at han tar feil. Her går bokstaveringen på PH/F. Men skulle Kruke (mot min formodning) har rett, så forstår jeg innledningsspørsmålet bedre.IM

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Godt spørsmål, Iver. Jeg gjorde for mange år siden en del avskrifter vedrørende Sjøfar Torkelsen Alvim i Spydeberg. I starten rundt 1650 kalles han så godt som alltid 'Siøfar', og her kan man ikke uten videre avgjøre hvordan uttalen har vært. Men allerede i 1664 finner vi formen 'Siøphar', og senere, mot slutten av 1600-tallet, blir denne sammen med 'Schiøphar' mer og mer vanlig.Sjøfar Sjøfarsen i Eidsberg kalles i 1570-årene ifølge Niels Stubs opptegnelser Siofar, Sioffar, Siøfar, Siøffar etcetera. Vi er vel blitt vant til at FF på denne tiden skal leses V, men nå begynner jeg å undres om det i dette tilfellet rett og slett skal uttales som skrevet.Så får man spørre seg hvordan navneformene Sævar og Sjovar (etter Kruken) kunne gå over til å bli uttalt med F på et så tidlig tidspunkt. Man må nødvendigvis undre seg over hvorvidt navnet Sjøfar kan ha annet utspring.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Torgeir Kvalvaag

Sten (22): At det veksles mellom Sjovar og Sjofar er kanskje ikke rarere enn at det gjennom tidene veksles mellom Olaf og Olav? En og samme person kan godt ha fått navnet skrevet Olaf en gang og Olav neste. Fra gammelt av ble så vidt jeg husker 'Olaf' uttalt 'Olav' slik svenskene fortsatt gjør (Olof Palme utt. Olov Palme osv.)Det er ikke sikkert at forklaringene er vanskeligere enn det.Hilsen Torgeir

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Jeg tror ikke problemstillingen Olaf/Olav her er sammenliknbar. Det gamle nordiske navnet Olav er riktignok Norges mest brukte navn gjennom tidene. Det har i dansketiden vært stavet Oluf eller Ole, men ble ihvertfall på Østlandet uttalt Ola med ekstra tjukk L. Olav ble stavet Olaf i gammelnorsk skrift, og da denne navneformen ble populær i slutten av 1800-tallet, ble navnet uttalt slik det ble stavet. I likhet med Rolf/Rolv, Ulf/Ulv etcetera. Eller som i våre dager, der f. eks. den engelsk/amerikanske kortformen Steve er kommet inn med norsk uttale.Men Kruken hevder at Sjøfar ble uttalt Sjovar/Sjøvar fram til 1800-tallet. Der har han neppe gått til kildene, og kanskje har han trukket slutninger om navnets opprinnelse på feilaktig grunnlag?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Torgeir Kvalvaag

Hvordan kjenner vi uttalen på navn 'gjennom tidene'? En skulle tro det hjelper lite å gå til 'kildene' i spørsmål om uttale. Hvilke kilder er det i tilfelle?Mener du at Olav i dansketiden konsekvent ble stavet Oluf eller Ole?Opprinnelsen var så vidt jeg forstår Olafr, og derfra har det utviklet seg litt forskjellig på norsk og svensk.Eks: http://no.wikipedia.org/wiki/OlavSå Sjøfar = Sjøvar er kanskje ikke så umulig likevel?Hilsen Torgeir

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Åja, kildene kan nok gi en pekepinn på hvordan navn ble uttalt. På 1600-tallet var det vanlig å sette en 'U' etter 'FF' for å markere at navnet skulle uttales med V, som f. eks. 'Halffuor' - Halvor. Nå har jeg gått gjennom en del avskrifter fra 1600-tallet uten noen gang å ha sett formen 'Siøffuar', som ville indikere at navnet ble uttalt med V. Men vi er i en tid med individuell ortografi, og det vil være for risikabelt å konkludere med noe som helst.Når det gjelder formen 'Siøphar', er det vel ingen tvil om at navnet ble uttalt med F. Stavemåten 'ph' kan ikke tolkes på annen måte.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Iver Mosvold

Dette var lærerikt.Man kan vel fastslå at skrivemåte i 2007 på navn fra fordums tid uansett er et uløselig problem, med mindre man enes om visse retningslinjer. En av disse retningslinjene bør da være at en godt innarbeidet måte å bokstavere navnet på, må få lov til å bli stående.På den annen side ser vi at forskjellige varianter, kan bidra til å plassere personen rette miljø, geografi og tid. I svært mange sammenhenger kan det være nyttig.Når det gjelder Sjøfarene i Østby-ætten synes jeg fortsatt det er for spinkelt grunnlag å endre bokstaveringen, selv om noe skulle tale for det. Kretsen av Sjøfarere dette måtte gjelde er jo ikke særlig stor.Jeg har kommet over slektsopptegnelser der Peder-Peter-Petter etc…konsekvent kalles PER. I slike tilfeller mener jeg forfatteren mer uttrykker et behov for å understreke poenget med lokal-varianten (av Petrus), enn å sammenholde stoffet med kildene han har brukt. Det er en dårlig løsning.PS (med et skjevt smil): Siden vi befinner oss i Østfold, er det jo fristende å dra fram navnet CYPRIAN (innført via slekten Floor), som er et enda mer problematisk navn enn SJØFAR. Hvordan i alle dager skal det skrives i 2007, - når samme Cyprian gjerne har hatt 5-6 skrivevarianter, og etterkommerne hans kommer drassendes men 5-6 til ?PS (med et enda skjevere smil): Jeg har ikke til hensikt å drøfte bruk av Kruke/Kruge på Kruken (navneleksikonforfatter) ut fra tids-endret bokstavering. Det var kun en miss som avslørte at jeg ikke var bevandret i denne litteraturen. (Innlegg 11)IM

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Iver: Det gamle Høland-navnet Cyprian er ennå ikke helt passé. En god venn av meg har døpt sin noe alderstegne Fiat for Søpprian, i tråd med gammel lokal uttale.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Petter F. Vennemoe

Jeg har dataregistrert ca.3200 dåpshandlinger i Trøgstad fra 1750-84, her ser det ut til å være innført ca. 15 tilfeller av 'Siøphar' og ca. 5 av 'Schiøphar' i denne periode, tilsammen for barn og barnefar. Her har det dreid seg om 2 eller 3 forskjellige håndskrifter i kirkeboken. Siver og Sivert ser ut til nokså konsekvent å ha vært innført med bokstaven v i samme tidsperiode .Forøvrig var det et godt navn for en Fiat!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jon Anjer

Som jeg nå har korrigert min gode venn Sten for: Min Søpprian var en Lada! Den ble født i 1988 og døde 30. mai 1995.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sten Høyendahl

Fred være med din forlengst henfarne Lada, Jon! Min hukommelse er ikke hva den var.Jeg har sett på 1400-tallsbrevene i DN. Sjøfar skrives her gjennomgående Siofar, et par ganger Sioffar. I et brev fra ca 1420 nevnes Rolwer Seofarsson, og her har skriveren brukt W for å få fram V-uttalen. I et brev av 15.10.1439 møter vi Sigurdher Siogfarsson, og i samme brev nevnes Sakulfuer og Ifuar Halwardzsyner. Her er både FU og W brukt for å få fram V-lyden.Niels Stubs opptegnelser (ulike skrivere) fra 1570-årene bruker konsekvent F eller FF på Sjøfar-navnet, mens vanlig skrivemåte for Iver og Håvard er Iffuer og Hoffuor. Christoffer skrives derimot alltid Christoffer. Det samme ser vi i den trykte Fredrikstad lagtingsprotokoll fra begynnelsen av 1600-tallet. Formen 'PH' for F er ennå ikke tatt i bruk, men formen Siøphar er påvist i 1664. En form som 'Siøffuar' eller liknende som ville ha indikert uttalen Sjøvar, er ikke påvist.Jeg startet denne tråden i en noe naiv klokkertro på filologiske autoriteter, og det viser igjen hvor viktig det er å se til kildene. Formen 'Siøphar' fra 1664 viser at navnet da ble uttalt med F, og eksemplene fra 1400-tallet trekker i retning av at navnet ble uttalt med F allerede da. Ut fra dette stiller jeg meg sterkt tvilende til Krukens tolkning av navnet.Iver: Hvilken kilder sikter du til når du viser til at sluttleddet skal være HÆR?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Iver Mosvold

Til innlegg 11VAR = HÆR ??-Sitter nå et annet sted enn Hamar og kan kun svare ved å vise til dette navneleksikonet på nettet: LenkeIM

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Olle Elm

Hej, Efter att hastigt läst igenom ovanstående vill jag bidra med följande:Ovan nämns att Krukens (vars namnlexikon jag inte känner till) anger att namnet Sjøfar kommer från Sævar eller Sjovarr. Det senare namnet är okänt för mig, men det kan konstateras att båda torde ha ändelsen var/varr där var är en nordisk efterled och varr är fornvästnorska, ur forgermanskans wari =krigare. (Källa: Otterbjörk, Svenska förnamn, kap. 'Vanliga namnleder')Om man går till Nordiskt runnamnslexikon http://www.sofi.se/servlet/GetDoc?meta_id=1472 kan man undersöka förekomsten av dylika namn i det tidigaste materialet = runstenarna. Det kan väl vara intressant att mansnamnet Sæfari är belagt som mansnamn - även om det icke oväntat också förekommer som binamn.Vänligen, Olle Elm

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Olle Elm

Och en bild ur lexikonet:

bilete2933.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Olle Elm

Rättelse:När jag skriver (från Otterbjörk) 'fornvästnorska' står det i hans bok 'fornvästn.' vilket ej är förklarat, och där jag är osäker. Likaså skall det givetvis stå 'forngermanskans wari' och inget annat. Beklagar slarvet.Gick vidare till det kända verket Modéer, 'Svenska personnamn' där han när det gäller förleder till namn bland namn på Sigh- (till roten i fornsv. sigher) nämner Sighvast och Sighvald vilka tydligen har formerna Siovast och Siovald. Nämner detta då det tidiga (1439) Sigurdher Siogfarsson nämns ovan.Tar mig friheten att fråga; Vilket är ansett som det mest vetenskapliga namnverket i Norge, när det gäller äldre namn? Har t ex Lind, Norsk-isländska dopnamn och fingerade namn från medeltiden (1905-15, med supl 1931) fortfarande någon relevans? Vänligen, Olle Elm

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.