Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Trygve Kikut

[#51079] Slektsgransker vs. slektsforsker

Recommended Posts

Gjest Trygve Kikut

Først må det sies at dette ikke er ment som noe angrep på enkelte av de som studerer sin egen slekt.Kan man si at en slektsgransker primært bruker sekundærkilder som bygdebøker o.l. mens en slektsforsker primært bruker primærkilder som kirkebøker o.l?Dette provoserer sikkert mange, men det er bare ment som en artig debatt :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Du vil få nynorskfolket (målrørsla) [f eks fra Norges Språkforening] på nakken hvis du mener at ordet granske har annen betydning enn ordet forske.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anfinn Bernaas

Øhhh ... Norges Språkforening?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

nei, jeg mente Noregs Mållag (oversatt til riksmål, hvilket vel skulle være ok)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars E. Øyane

Kjært barn har mange namn, so kvifor ikkje: L'association linguistique norvégienne eller ALN, so slepp målfolket å krangla om forskingi...!Mvh.,Lars E. Øyane

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jan Frode Johansen

Det ville være tragisk om en 'slektsgransker'bygget sitt slektstre på sekundærkilder.Som tenåring lærte jeg raskt viktigheten av Primærkildene.En slektsgransker og en slektsforsker er det går under samme fremmedordbetegnelsen: Genealog derav navnet genealogi = Slektsgransking.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Trygve Kikut

Det var litt derfor jeg starta denne tråden. Så et innslag i media om en 'slektsforsker' som hadde alle slektsdataene sine fra bygdebøker. Dette reagerte jeg litt på, syntes det da ble litt feil å bruke betegnelsen slektsforsker.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Trond Øivindsson Lunde

En slektsforsker/gransker er i mine øyne en som selv aktivt oppsøker primærkilder i tillegg til å bruke bygdebøker/annet. En som fyller ut slektstavlen sin utelukkende ved hjelp av andres arbeid i bygdebøker kan ikke kalles noen gransker/forsker. Det må kreves noe mer, mener jeg. Enig med Tryge.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Oddbjørn Johannessen

Jeg kan jo da minne om at vi nettopp har hatt en laaang debatt om en beslektet (eller kanskje samme?) problemstilling: Lenke

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Knut Fjogstad

Denne eldre gir kanskje noe innblikk:LenkeMvh Knut

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Det har vært mange debatter tidligere år også - her i Brukerforumet, på DIS-Norges forum og i news-grupper om slektsforskning.De fleste som selv oppfatter seg som slektsgranskere, driver i hovedsak kun med anesamling. ''Anesamlere'' er et bedre uttrykk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Karin Romstad

Jeg samler verken på høne eller (h)ane og hva gjelder primærkilder er det vel pr.d.d. bare kirkebøkene som gjenstår som 'troverdige kilder'. Tidligere debatter viser jo at ingen oversettelse av middelalder kilder lenger er troverdige,og gards-og ættesogene inneholder feil, mangel på referanser osv.Min oppfatning er forøvrig at slekstsgransking brukes som et begrep og ikke sier noe om kildebruk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Trond Øivindsson Lunde

Kirkebøkene innholder feil de også. Derfor må disse suppleres og vurders mot andre kilder så som skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker. Det er for enkelt å si at det kun er kirkebøkene som gjenstår som troverdig kilde. Eidsvoll som jeg arbeider med, har ikke kirkebøker før 1861. Det er faktisk mulig å finne troverdige kilder som kan si noe om slektsforhold også før 1861 for denne bygda.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Liv S. Hansen

Hva er galt med å bruke bygdebøker, slektsbøker og lignende til hjelp bakover? Selv har jeg pløyet skifter, kirkebøker, matrikler, pantebøker osv så langt tilbake som jeg makter å lese 'elendet'. Men jeg skammer meg ikke for å bruke det som andre allerede har funnet. Det som går å sjekke gjør jeg selvfølgelig, men kommer jeg ned på 15-1600 tallet stopper mine evner til å lese skriftene. Kildene fra den tia er heller ikke alltid lett tilgjengelige.Jeg er nok en anesamler, jeg likte det ordet. Det føyer seg fint inn i alle mine andre samlerinteresser.Liv

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

Jeg vil iallefall i tillegg til kirkebøkene kalle skifteprotokollene en troverdig kilde, og registrering og skifte blir jo gjerne holdt i nær tid etter dødsfallet, og det registeres jo det de hadde på den tiden da personen det var skifte etter døde. Noe som er nedskrevet nært i tid etter begivenheten er jo ofte mer troverdige enn kilder nedskrevet lang tid etter det som skjedde.Ellers er det vel ikke noe galt i å bruke bygdebøker, slektsbøker o.l. som kilder i sin slektsforskning, men det bør sjekkes mot primærkilder så langt det lar seg gjøre mener nå jeg. Jeg har til og en oldemor var oppført i en bygdebok som død før hun fikk sitt siste barn, og sannheten var at hun døde 30 år senere enn oppgitt i bygdeboka. Har også en oldemor som ifølge Skogn Historie døde i 1853, og jeg ble jo mistenksom da hun dukket opp som fadder i kirkebok i 1855. Det viste seg at hun døde i 1863 ifølge kirkeboka. Så primærkilder må sjekkes.Jeg har også pløyd igjennom mange kirkebøker(jeg har stor geografisk spredning på mine aner), og en del skifter har jeg pløyd igjennom etterhvert. Har sett litt på pantebøker, men der er grunnlaget mitt for tynt til å si mye om kilden.Jeg både bruker og har kjøpt ganske mange bygdebøker og bøker med skifter(for Helgeland av Svein Edvardsen), men for meg er disse kildene en meget viktig veiledning og et meget viktig grunnlag for det jeg finner i primærkildene(kirkebøker og skifteprotokoller foreløbig).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R Sæther

Her er opplegg til fleire debattar her allereie. Tore Vigerust er redd for å få målfolket på nakken om han antydar at granske har ei anna tyding enn forske - eg skal spare han for det og ta jobben sjølv.Eg vil ikkje kalle meg slektsforskar, fordi krava til kva som kan kallast forsking er langt over det eg driv med. Derimot hevdar eg gjerne at eg driv med slektsgransking.Vi brukar ordet granske i daglegtalen, og då meir synonymt med undersøkje eller studere. Viss eg t.d. lurer på korleis ein kjole er laga, kan eg granske saumane for å prøve å finne det ut. Eg kan også granske bygdeboka for å sjå kva forfattaren meiner å vite om slekta mi.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Siw Sværholdt

Skriver direkte av fra min velbrukte nynorsk ordliste (rev. utgåve Universitetsforlaget): Forskar -en (granskar) Forske -a (granske) Forsking -a (gransking)Så selv om jeg forstår Aase her, så må jeg nok si meg enig med Tore Vigerust.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Lise Hovdal

Jeg kan vel egentlig kalle meg anesamler jeg også, men jeg har litt problemer med å forstå forskjellen på forskning og granskning. Er ellers enig med deg Trond i det du skriver i innlegg 14 om feil i kirkebøker, og jeg har også funnet noen noen feil der(blant annet feil alder dødsfall i forhold til når personer ble døpt).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ivar S. Ertesvåg

Aase (og andre....): Du kallar deg 'slektsgranskar', og det gjer du fordi det i norsk er eit ord for slike som syslar med det du driv med. Du vil sikkert seie at det du driv med er 'slektsgransking'. Andre ord i norsk for den same aktiviteten er ”ættegransking”, ”slektsforsking” og 'genealogi'. Det siste er (sannsynlegvis) minst brukt, og framstår som eit gresk lånord med den stilistiske verknaden det har. 'slekt' er og 'forsking' også lån, men mykje eldre; eg vil tru at (men veit ikkje om) samansetjinga 'slektsforsking' også er eit lån.Det logiske ville vere at 'slektsforsking' var ei form for 'forsking'; men språk er ikkje allitid logisk. I norsk har samansetjinga 'slektsforsking' ei viss meining, langt på veg uavhengig av kva som kvalifiserer til nemninga 'forsking' utan føreledd. Det same kan ein seie om 'ættegransking'/'slektsgransking' og 'gransking'.'Ættegransking'/'slektsgransking'/'slektsforsking'/'genealogi' kan drivast på ulike nivå; frå det nokså enkle til det vitskaplege. Språkleg avgrensing på grunnlag av kvalitet (ved t.d. å kalle noko for 'anesamling') er ei vanskeleg øving. Men etter mange timar med første-, andre- og tredjehands kjelder på papir og i kjøt og blod, føler ein kanskje at ukritisk kopiering av databasar ikkje heilt er den same aktiviteten.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Are S. Gustavsen

Gransker eller forsker? Etymologien er vel grei nok idet begge termer i utgangspunktet innebærer et nærmere studie av et bestemt eller flere bestemte saksforhold.Jeg har sett i flere av de tidligere debattene, at mange hevder at slektsgransker og slektsforsker skal innebære nøyaktig det samme. Jeg vet ikke om jeg er helt fortrolig med en slik oppfattelse.Innen akademia snakkes det om forskerutdanning, men ikke om granskingsutdanning. På samme måte har vi et forskningsråd, men ikke noe granskningsråd.Og hva skjer i det offentlige f.eks når en ulykke har skjedd? Eksempelvis kommer flyhavarikommisjon inn for å granske. Vi hører ikke at de er inne for å forske seg fram til et tenkt hendelsesforløp. På samme måte, skjer det noe antatt straffbart i det offentlige nedsettes det granskingsutvalg, ikke forskningsutvalg.Jeg tror det ligger en forskjell her, men er åpen for fortsatt forvirring inntil vi får en akademisk anlagt lærebok i genealogisk metode.Vennlig hilsen Are

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Siw Sværholdt

Ivar, innlegg 20: Det er mye fornuftig i det du skriver, og jeg skjønner også behovet for de mer erfarne å distansere seg fra nybegynnere, eller andre for den saks skyld som driver ukritisk kildekopiering. Rent personlig synes jeg imidlertid at anesamler er et utrolig dårlig ord. Har spurt flere om hva de forbinder med det. Noen har ikke skjønt-for å bruke et populær-ord; bæret av hva jeg snakker om, mens andre har kommet med humoristiske utsagn om at jeg kanskje samler på Aner?...og at de kjenner en som heter Ane jeg kan få samle på.Selv om man er fersk i gamet er det ikke sikkert man er ukritisk, og det er heller ikke sikkert man kun samler på sine egne aner. Hva skal man da kalle seg?Selv kaller jeg meg ikke noe, men hvis noen spør hvilke hobbyer jeg har, kan jeg komme til å svare slektsgransking, uten dårlig samvittighet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Helge Bjerkevoll

Nå er det vel slik at vi ikke sitter og vedtar hva ord betyr, men at det heller er slik at ord glir inn i språket. Slik er det vel med ordet slektsforsker og. Det har blitt et ord folk oppfatter med en som samler på slekt og setter det litt i system med en anetavle og lignende. Så får vi like det eller ikke. Selv liker jeg ikke den betydning slektsforsker har fått blant folk, men slik er det bare. Vi kan vel ikke her sitte og vedta betydning av folks dagligtale. De som mener de er noe annet enn hva vanlige folk legger i ordet bør nok finne seg en annen tittel

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Jonson Dale

Eg sluttar meg til Are. Språkutviklinga har ført til at nemninga 'forskar' no viser til ein person som driv med 'vitskap', 'granskar' derimot til ein person som undersøker visse tilhøve, ein 'etterforskar'.Den som vil kalle seg 'slektsforskar' må vite at ein både i ålmenta og akademia kan bli oppfatta som ein som hevdar å ha vitskaplig kompetanse på dette feltet (slektshistorie).Å kalle seg 'slektsgranskar' inneber ikkje mykje anna enn at ein blir oppfatta som ein person som driv og granskar slekter, eller i vissa slekta si.No veit folk flest, og jamvel endå fleire, ikkje kva ein 'ane' er, og derfor blir nemningar som 'anesamlar' meiningslause; og er det no visst at alle som samlar 'aner' samlar bare dét? Kanskje driv dei også med descendentsamling eller andre, å sjå til, mystiske, kanskje jamvel tvilsame aktivitetar...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Siw Sværholdt

Slutter meg til sistnevnte taler (24) og Are (21)Er selvfølgelig enig i at ordet gransker og forsker bør tolkes ulikt, men som Tore påpekte, om enn med andre ord, står de faktisk oppført som synonym i nynorsk-ordlister. I Motsetning til Bjørn tror jeg faktisk også at allmennheten oppfatter slektsgransking og slektsforskning som synonymer. Her er det ikke noe rett eller feil, men som Helge skriver en språklig 'dagligtale', eller at ordene har blitt så integrerte i språket at en ikke reflekterer over deres egentlige betydning.Som eksempel kan jeg nevne en jeg kjenner som hadde tittelen 'ruskonsulent' på døren sin - han jobbet med avvennning, men er det så entydig?Bjørn: Har du eksempler på tvilsomme aktiviteter innen anesamling?:-))

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.