Toppliste

Hei Johan ......søkte litt rundt etter denne Otto og kom over dette fra New Zealand Naturalisations: Name: Otto Nilsen Birth Date: 12 Aug 1879 Age: 59 Birth Place: Bergen, Norway Former Nationality: Norwegian Occupation: Waterside Worker Residence City: Port Ahuriri Naturalisation Date: 21 Oct 1938 File Number: 115/340 Certificate Register: 85 Register Page Number: 521

Hei. Er ny her, så håper jeg får dette til;-) Leter etter opplysninger om min morfar; Karl Gustav Aleksandersen f.1923-d.1993. Er gravlagt på Tiller i Trondheim. Var gift med Anna Lovise Aleksandersen (f. Magnussen) som døde 2012. De to fikk 4 barn sammen (4 jenter) og mormor fikk også en jente med en annen partner, men som imidlertid min morfar oppfostret som sin egen datter. Lurer svært på hva foreldrene hans het og hvor de kom fra? Har også hørt at min morfar var på en eller annen måte slekt med musikeren Åge Aleksandersen, noe som vet noe mer?

Eg har inntrykk av at når nokon skal forklare "nye" slektsgranskarar om namneskikkane i gamle dagar, så vert det fortalt f.eks. at far til Ole Hansen heitte Hans. Dette var nok det vanlegaste, men er ikkje nødvendigvis rett. I mange tilfelle var det bestefaren som heitte Hans. Ser ein på gifte kvinner og/eller steforeldre/-besteforeldre vert ting enno meir komplisert. I tillegg kjem dei som hadde teke eit slekts- eller gardsnamn som etternamn. Når ein leitar etter personar i folketeljingar eller gamle dokument må ein difor halde mange mogelegheiter opne. Dei norske namna passa ofte ikkje så godt i engelsktalande land, og utvandrarane til Amerika var difor spesielt kreative når det gjaldt å bruke desse mogelegheitene. Ved ei tilfeldigheit kom eg over artikkelen nedanfor ved eit søk i Nasjonalbiblioteket. Utdraget er henta frå Firda Folkeblad 7/3 1922, og fortel litt om det kaoset som rådde før namnelova vart innført:

Her kommer ei oppsummering av det dere har funnet så langt: 1. Carl August Nilsen f. 13.02.1852 i Bergen, far Nils Torgeir Nilsen, gifta seg 03.12.1876 med Berte Johanne Sjursen f. 27.01.1853 i Bergen, far Lars Olai Sjursen. Paret bosatte seg etter ei tid (1880?) i Professor Dahls gt. 23. 2. Paret fikk disse barna: – Nilsine Randine f. 11.11.1875 – Larsine Elisabet f. 13.06.1877 – Otto f. 12.08.1879 – Berthe Johanne f. 03.09.1883 – Karl August f. 20.03.1885, død 22.03.1885 3. Berte døde av tarmslyng 25.07.1887. To år etter – 29.10.1889 – gifta Carl August seg med Karen Johanne Jakobsen f. 19.05.1869 i Bergen, far Jens Jakobsen. Paret bosatte seg i Stenkjellerbakken 4. 4. Paret fikk disse barna: – Jenny f. 16.02.1890 – Hjørdis f. 27.03.1891 – Randi f. 04.08.1892, død 07.06.1894 som fattiglem 5. Carl August døde av tuberkulose 24.02.1894. Karen gifta seg på nytt 19.07.1896, den nye mannen var Edvard Nikolai Jensen, f. 1867 på Vega, Helgeland. Paret bosatte seg i Lyder Sagens gt. 9, etter 1900 flytta de til Geble Pedersens gt. 16. Der døde Karen av tuberkulose 19.01.1904. 6. Karen og Edvard fikk disse barna: – Edit f. 04.11.1898 – Sverre f. 30.05.1900 – Solveig f. 07.05.1902 Jenny og Hjørdis fra første ekteskapet til Karen bodde sammen med henne i 1900. Som enkemann gifta Edvard seg på nytt mellom 1905 og 1909, da flytta de to jentene ut. 7. Barn som levde opp fra første ekteskapet til Cark August: – Nilsine Randine døde 16.06.1971 på Fjell Gamleheim. Hun var ugift, men kan ha hatt barn. – Larsine Elisabet flytta nordover etter at hun gifta seg. – Otto gikk til sjøs etter at faren døde. Han bosatte seg på New Zealand, der fikk han statsborgerskap i 1938. Det er så langt ikke kjent om han var gift. – Berthe Johanne døde ugift 05.10.1968. Det er så langt ikke kjent om hun hadde barn. 8. Barn som levde opp fra andre ekteskapet til Carl August: – Jenny arbeidde i 1910 som tjener på et hotell i Florø. Hun kom til Bergen igjen, og 23.06.1918 gifta hun seg med Tormod Svandal f. 13.11.1896 i Sauda, og der bosatte de seg. Tormod døde 12.12.1936, Jenny døde 22.10.1977. – Hjørdis tjente i 1910 hos en kjøpmann i Bergen. Videre skjebne er så langt ikke kjent.

Kirkene med kirkegodset var ikke kongenns eiendom. Heller ikke er prestegårdene og prestegårdsskogen statens eiendom. Men det offentlige opptrådte i rolle som formynder av kirkegodset. Det var vel slik som Kristian skriver, at jordegodset ble byttet ut med at en privat eier påtok seg forpliktelsene med vedlikehold. Kongens salg av kirkene ble nok opplevd som et overgrep. På 1800-tallet kjøpte menighetene kirkene tilbake, som regel uten den eiendomsmassen som tidligere hadde tilhørt kirken. Nå skulle kommuene ta på seg vedlikeholdet. Slik er det ennå, i hovedsak. Heller ikke prestegårdsskogen tilhører staten. Opplysningevesenets Fond forvalter prestegårder og prestegårdsskog. Fondet er hjemlet i en egen Grunnlovsbestemmelse. https://info.ovf-nett.no/ovf

I alle samfunn og kulturer har døden vært omgitt av ritualer . Det er først i moderne tid i de vestlige samfunn at døden i stor grad har blitt gjort til en mer eller mindre intern familiesak . I tidlige tider var døden en sak ikke bare for de nærmeste pårørende av avdøde , men like mye for hele ætten og samfunnet . Ritualene omkring døden gav uttrykk for samfunnsfelleskapets grunnleggende verdier og oppfatninger om liv og død , og hver gang disse ritualene ble tatt i bruk , ble de grunnleggende verdier og overbevisninger bekreftet på nytt , gjennom deltagelsen i ritualene . I eldste tid kunne mange av ritualene også ha en beskyttende og angstdempende funksjon : ved å utføre de rette ritualer sikret man seg mot at avdødes ånd skulle hjemsøke de gjenlevende . Samtidig var den avdøde avhengig av at de rette ritualer ble gjennomført , for de skulle hjelpe han / henne over på den rette siden . Ritualene bidro således til å dempe opplevelsen av brudd som nettopp døden innebærer . Ved å samle ætten ble de også et middel til å styre enhet og fellesskap i ætten . Et medlem var nok borte , men ættens fortsatte eksistens og liv ble bekreftet . I tillegg tjente ritualene det praktiske formål med å få tatt vekk det døde legeme på en forsvarlig måte . Historisk sett er våre gravferdsritualer en blanding av ikke kirkelige og kirkelige skikker , og i gravferdssammenheng har kirken alltid handlet ikke bare på vegne av seg selv , men også på vegne av samfunnet . En ser her i praksis en funksjon av religion som kanskje ikke alle tenker på ; nemlig religionen som et middel til å bevare stabilitet og ro . Ved å kanalisere sorgreaksjoner av forskjellig slag inn i faste rituelle former og med en rituell “ utagering “ av sterke følelser reduseres den trussel som følelser av angst , sinne , aggresjon og depresjon kan utgjøre for stabiliteten i slekt og samfunn . Fra kirkens aller eldste tid var det ingen selvsagt ting at kirken hadde hånd om begravelser . Det var en utvikling som skjedde gradvis , trolig bla. Som følge av martyrene , men også å benytte seg av martyrenes forbønner . Det oppsto derfor etter hvert kirker på martyrenes gravsteder , og martyrenes dødsdag ble feiret ved messer og lignende. I løpet av middelalderen ble det mer og mer vanlig at kirken tok hånd om begravelsene ut ifra tanken om at kirken skal følge sine medlemmer fra fødsel til død . Jordpåkastelsen går tilbake til en før kristen skikk som de nordeuropeiske kirker overtok trolig på 1100 tallet . Det er ingen universalkirkelig skikk . I middelalderen hadde den heller ikke den sentrale plass som den senere har fått . I mange tilfeller nøyde man seg med bare å kaste en skuffe jord på . Det var heller ikke noe fast rituelt formular ved jordpåkastelsen . Først på 1600 tallet kom ordet jordpåkastelse inn i fast språkbruk . Som sermoni utført av presten er jordpåkastelsen ikke omtalt i de dansk norske kirkeordinanser fra reformasjonsårhundre , og fra Danmark kjenner en til forskjellige formuleringer av det som ble sagt i sammenheng med den . I det 1700 århundre blir jordpåkastelsen det sentrale ledd i gravferdshandlingen . Da ble jordpåkastelsen ved presten påbudt . Trolig hang dette sammen med innføringen av kirkebøker og registreringsplikter som ble pålagt presten i egenskap av embedsmann . Jordpåkastelsen ble faktisk et middel til sosial kontroll , fordi det var ikke alle som uten videre kunne få slik jordpåkastelse . Ved å nekte jordpåkastelse kunne samfunnet markere sin avstandstagen til avdødes moralske vandel el. Jordpåkastelsen ble altså sentral etter reformasjonen , og i sammenheng med reformasjonen skjedde svære endringer når det gjaldt kirkens medvirkning ved en gravferd . I middelalderen forsøkte man å “ kristne “ den eldgamle skikken med likvake , ved at folk skulle holde den døde med selskap , med bønner , mens presten tidligere hadde vært hos den døende med sakramentet . Selve gravferden var omgitt av en messe for den døde , der det sentrale var bønnen for den døde og hans sjels frelse . Viktig forutsetning for messen for den døde var den middelalderske lære om skjærsilden . Messen for den døde medbrakte nye ting som bruk av lys og kirkeklokker , den såkalte sjeleringing . Sjeleringingen skjedde for avdødes skyld og skulle hjelpe ham over . Med reformasjonen forsvant svært mye av den kirkelige medvirkning ved dødsfall og gravferd . Det ble slutt på messene for den døde . Likvaken ble forbudt i kirkeordinansen i 1607 . Men trolig hadde dette lenge vært en ren papirbestemmelse . I middelalderen ble det påbudt at alle skulle gravlegges i vigslet jord , altså på kirkegarden . Vanlig praksis i lang tid og særlig for storfolk , var at man ble gravlagt inne i kirkene , under kirkegulvet . Dette ble det satt et forbud mot ved reformasjonen , men skikken tok seg opp igjen på 16 / 1700 tallet . Fordi de fineste plassene var der , kostet det etter hvert også mye penger å få seg plass der . Men ikke alle fikk gravlegges ute på kirkegarden heller . Selvmordere og udøpte barn voldte vansker . Udøpte barn skulle gravlegges utenfor kirkegarden , men inntil selve muren . Også kvinner som døde med ufødt foster skapte problemer for kirken . Om selvmordere vet en at mange har søkt om adgang til å få dem gravlagt på kirkegarden , slik at det stadig har vært uro omkring spørsmålet . Etter reformasjonen ble gravferd i enda sterkere grad en sak for avdødes familie og slekt , slik det hadde vært i førkristen tid , men som middelalderens kirke hadde redusert ved å ta hånd om seremonien omkring det hele . I stor grad ble det nå vanlig at presten ikke var med ved gravferden . Var han med , hadde han ikke adgang til å ta betaling for jordpåkastelsen , men derimot for en eventuell likpreken som ble stadig mer vanlig på 1600 og 1700 tallet , en skikk som begynte med storfolket . Den grep om seg , og fra 1682 finner en følgende rettledning for likpreken . “ Udi lig prædikener skulle de holde maade med de dødes liv og levneds opregnelse og vogte sig at de intet usømmelig om den døde mælde “ Likprekenen ble holdt etter at alt var ferdig på kirkegarden , altså i omvendt rekkefølge i forhold til i dag , der den kirkelige seremoni kommer først . På 1600 og 1700 tallet var vanlig betaling til presten for en likpreken ei ku , gjerne den gamle utferdskua , kjent fra førkristen tid . Kua ble trolig leid med sammen med likfølget og gitt til presten ved gravferden . En kjenner også eksempler på der betalingen var en hest , og som da ble leid inn i kirken . Fra middelalderen var dødsleiet og døden omgitt av faste ritualer og skikker som nok er bevart , om enn i sterkt endrede former like til vår egen tid . Døden skjedde ikke privat , isolert på noe sykehus . Men slekt og venner var samlet rundt den døende som tok et høytidlig farvel med dem , tilgav urett og selv bad om tilgivelse . Videre ble det satt opp et testamente og dette var like mye et religiøst som et juridisk dokument . Gaver ble ofte gitt til de fattige , til veldedige instutisjoner for barn , skoler mv. og grunnlaget var ofte ikke bare medmenneskelige hensyn , men snarere med en religiøs tanke . Almisser og gode gjerninger kunne få betydning for selve skjærsilden . Det samme gjaldt bestemmelser i testamentet om at så og så mange messer skulle leses for den døde . Gaver ble ofte gitt kirken , prestene ble gitt betaling for messene de skulle lese . I testamentet kunne den døende også uttrykke hvor på kirkegarden han ønsket å ligge samt gi bestemmelser for sin egen gravferd . Etter at døden inntraff gjaldt det å “ bu “ liket , altså stelle det og legge det i kista . Dette fulgte faste regler . Til å begynne med ble avdøde iført sine fineste klær , men liket ble ikke tildekt . På 1400 tallet kom likkledet som ble brukt og dekket liket . Avdøde ble lagt på likstrå . Kisten ble gjerne lagd av slekta sjøl som også hadde oppgaven med å kaste opp graven . Små tegn på hvordan døden gradvis usynliggjøres , er å se i at hele liket etter hvert ble tildekt slik at intet syntes , videre at kisten ofte ble tildekt med et eget likklede . Likvaken har trolig sin opprinnelse i troen på at avdødes sjel den første tiden etter dødsfallet fritt kunne vende tilbake til sitt legme . Innbydelsen til gravferden utgikk til “ bearlaget / beningslaget “ gjennom en “ bjodar “ . Vedkommende gikk fra gard til gard med invitasjonen som fulgte et delvis fast formular . Alle som kom , hadde med sending . Mange steder skulle en se liket før de gikk hjem etter å ha levert sendingene . Særlig i etterreformatorisk tid var det utsyngingen fra garden og hjemmet som var tyngdepunktet / kjernen i gravferdsseremoniene . Ofte var det vanlig at alle da skulle se den avdøde . Man samlet seg rundt kisten , og klokkeren , læreren eller en annen sang en salme . Det kunne godt bli drukket en seremoniell avskjedsskål for den avdøde . Selve ferden fra hjemmet til kirke var gravferden i den egentelige forstand . Denne kunne foregå i temmelige tvilsomme former . I alle fall ; når likfølget nærmet seg kirken , ble det ringt med klokkene . I hestetransportens tid og fremover mot slutten av 1930 tallet møtte gravferdsfolkene opp ved sørgehuset , hjemmet gravferdsdagen , og den døde ble kjørt derfra . Presten møtte også som regel opp der og talte over den døde og var med og sang den døde ut av hjemmet , og kjørte foran følget til kirken . Ringingen med kirkeklokkene begynte da når klokkeren så gravfølget komme , og ringingen varte til bårehesten stanset og ble spent fra ved hovedporten til kirken . Etter senkingen av kisten ble det sunget en salme , og en trepåle ble stukket ned på kista . Denne pålen ble tatt opp på dagen for jordpåkastelsen da presten kastet skuffene med jord gjennom hullet der trepålen hadde stått og ned på kisten . Den spørs om ikke pålens betydning opprinnelig har vært å forsikre om at avdødes ånd ikke skulle komme opp igjen og plage de gjenlevende og en bekreftelse på slektens fortsettelse til tross for bortfallet av et slektsmedlem . Man hadde døden tettere innpå livet den gang . Ved århundreskiftet og frem mot 1920 årene endres skikkene . De store gravøl bortfaller . Det blir mer vanlig at presten er med ved utsynging fra hjemmet , og leser et bibelord og synger en salme . Det blir mer og mer vanlig at gravferdshandlingen starter i kirken og avsluttes med jordpåkastelsen på kirkegarden og et enklere minnesamvær enten i hjemmet eller et annet sted . I 1950 årene skjer det nye endringer . Da blomstrer begravelses byråene opp , slik at det i stor grad blir slutt på at familien selv tar hånd om stell og nedlegging av den døde . Samtidig fører medisinsk utvikling og utvikling av sykehusdriften i 1950 årene til at stadig færre dør hjemme , og det skjer en profesjonalisering omkring dødsprosessen og død .

Hun ble gift 23/6-1918 i Sandvikskirken i Bergen med Thormod Svandal

Igjen en takk til Randi og Carsten, som begge er på rett spor. Jeg aner ei trist historie bak opplysningene dere har funnet - mange dødsfall, korte ekteskap og mye flytting. Larsine var trolig heldig som fant ei framtid nordpå, de andre søsknene ser enten ut til å ha dødd unge eller gått ugift livet ut. Men også Otto må ha flytta ut, til sjøs eller til Amerika?

Utmerket arbeid, Randi! Da ser lista slik ut: 1. Nilsine Randine f. 11.11.1875, død 16.06.1971 - uten etterkommere? 2. Larsine Elisabet f. 13.06.1877 - flytta til Vesterålen (der har vi alle data) 3, Otto f. 12.08.1879 - uavklart 4, Berthe Johanne f. 03.09.1883 - levde i 1934 (se #5) 5. Karl August f. 20.03.1885, døde før stadfesting av hjemmedåp. 6.Jenny f. 16.02.1890 - i Florø 1910 (se #3) 7, Hjørdis f. 27.03.1891 - i Bergen 1910 (se #3) 8. Randi f. 04.08.1892.- døde 1894 (se #2) Men Otto veit vi levde opp (se #11) - hvor kan han ha blitt av?

Pass deg for det. Opphavsmannen kan bli stemplet som gal, og deretter blir du skjelt ut for å ha stilt en psykisk forstyrret person i et ufordelaktig lys. Til sist blir du skjelt ut for å ha lagt ut falske opplysninger. Det er sånn det fungerer her, skjønner du.