Toppliste

Gode Ann-Mary. Dette blir ikke noe koselig minne, men for meg er det minne om en bror jeg satte utrolig høyt. Min storebror ble født tre år før jeg åpnet øynene. Han hadde store talenter, bl.a. var han en god gitarspiller, veldig god til å spille sjakk osv. Jeg og Tore Erling delte soverom i ungdommen. En natt ble jeg vekket av støy fra nabokøya. Det var risting og rare lyder fra Tore. Jeg sa til Tore at han måtte være stille. Jeg var tretten år den gangen og ble litt redd så jeg for ned til mine foreldre og fortalte. Det ble tilkalt lege som kunne si at dette var epilepsi. Min bror Tore Erling var et stort talent på flere områder, men tapte sine muligheter da han fikk epilepsi. Fordommene fantes i stort monn på 80 og 90 tallet, så Tore hadde et tøft liv. Tore var mitt store forbilde, som sikkert alle storebrødre var for sine småsøsken. Han hadde jobbet hos skatteetaten i Oslo og hatt flere epileptiske anfall i byen hvor han våknet med at folk sto og stirret ned på han. Han fikk etterhvert store problemer med å forholde seg til andre mennesker. Tore likte godt og være ute i naturen. Tore og pappa dro på blåbærtur som vanlig. Tore ble borte om kvelden. Det ble lett lenge uten hell, men med hundepatruljer fant de tilslutt min bror død ved en trerot. Han hadde fått et anfall og ramlet ned en skråning og slått hodet mot trestammen. Etter denne hendelsen var ikke pappa lenger den samme personen jeg hadde kjent fra før. Min bror Tore ble bare 40 år, men han kommer alltid til å være mitt store forbilde. V.h. Odd Annar

Nostalgi: (forfattet av Ann-Mary, i et nostalgisk øyeblikk) Min onkel på farsiden døde i 1999.Han hadde bodd på heimgården Grytesmo siden han ble født i 1922.Han var både barnlaus og kjærringlaus.På gården bodde også bestemor og bestefar. Som barn var jeg ofte på gården hos dem. Bestefar døde i 1961,og bestemor i 1978. På loftet ble det i 1954 laget i stand fullt innredet "kårbolig".Bestemor og bestefar hadde overdratt gården til sin eldste sønn,som hadde odel. Mine besteforeldre skulle bo på "kår" i andre etasje på gården.Men de rommene sto urørt i alle år.Det var visst mest praktisk å ha bare en husholdning.Det var jo sikkert altfor dyrt å fyre opp i alle rommene på kårloftet vinterstid også. Men vi barna fikk lov til å gå opp på loftet og titte på de tingene som sto der,med streng beskjed om at vi ikke måtte TA på noe.På kårloftet var det alltid veldig pent og rent. Bestemor's dukke som hun hadde vunnet på tivoli da jeg var bittelita,sto på stas i sofaen i alle år.2 utstoppede fugler sto på hver sin pidestall,og det var mange andre ting der oppe som vi syntes det var stas å få titte på. Morskortet jeg laget til bestemor da jeg var i 8-10-årsalderen lå på sin faste plass oppå en brødboks på kjøkkenbenken i alle år. Da bestefar døde i 1961 ble laustennene hans lagt på en kommode på kårloftet.Likedan bestemor's tenner,da hun døde. Bestefar's gebiss hadde til og med en GULLTANN.Disse "klenodiene" lå der fremdeles i 1999. Gjennom hele min barndom og voksne liv ble aldri noe forandret eller modernisert på denne gården.Det var kun utedo ,ikke noe bad,og kun kaldt vann fra kjøkkenkrana.De levde med andre ord nøkternt. Min onkel var ,i likhet med sin far,opptatt av travsport.De hadde alltid flere travhester,deriblant en som het Torgeir Milton,.Han oppnådde en unormalt høy alder,til hest å være.Han dro tømmer fra skogen da han var 36 år gammel. Etter onkel's død i 1999 skulle vi altså rydde ut av boligen,fordi gården skulle selges. Alle i familien kjenner til min "evne" til å skulle bevare ALT vår forgjengere hadde samlet på.Vi damene begynte rydding i første etasje,og karene piltret oppå loftet. Jeg hadde gitt grei og tydelig beskjed til samtlige om at ingenting skulle kastes,før jeg hadde fått sett over tingene.Etter en stund kom en onkel av meg ned med og stilte følgende spørsmål:DETTE er vel ingenting å gjemme på,Ann-Mary? I hånden hadde han de smilende tingene som hadde ligget på kommoden i andre etasje.Joda,sa jeg,har de ligget på en kommode på loftet så lenge,trenger vi ikke å kaste de nå heller!Og sånn ble det! Mellom 2 senger på et av soverommene sto den blå amerikakofferten,som blant annet inneholdt papirer fra tiden bestefar var i Amerika.Til STOR glede for meg,naturligvis. Ingen av oss hadde før denne dagen visst hva kofferten inneholdt.Spennende! Når vi hadde ryddet og fordelt tingene innomhus,bars det ut i fjøset.DER fikk jeg plutselig øye på fjøskrakken til bestemor! Det var så vemodig å tenke på at hun hadde brukt den,så den tok jeg med hjem.Den lå i blaut i et forholdsvis sterkt såpevann utendørs i en uke,i et forsøk på å få den ren igjen.Den ble selvfølgelig VELDIG fin!I De tre følgende måneder pusset jeg opp gamle møbler i stor stil.Alle papirer jeg fant i amerikakofferten ble sortert og arkivert etter dato.På den måten fikk jeg litt peiling på hvor bestefar hadde oppholdt seg i Amerika .Jeg har nå funnet ut mye om hans liv i Amerika de 15 årene han var der borte.Slektsforskning er en utrolig spennende hobby! PS:De før omtalte smilende tingene ble etterhvert kasta,da det var vanskelig,for ikke å si umulig, å finne noen som kunne bruke dem. Humre,humre..

Camilla, beklager at min story var litt utenfor din tråd's innhold og da tenker jeg på din benevnelse " romantiske intensjon " , men jeg har fått litt sans for deg her på forumet , antar det skyldes din måte å formulere deg på . Tror flere med meg har oppdaget at du er en liten " fargeklatt " Så det var derfor jeg tenkte du ville ha en skikkelig slektshistorie med grobunn i den gamle hårde virkelighet . Noen samler navn og årstall i databaser av uendelige størrelser , men for meg så er navn og årstall bare anvendelig i frhold til å forsøke å finne livet bak menneskene , ellers så synes jeg det egentelig er litt kjedelig med bare disse tørre fakta . For meg er slektshistorie .... historier som er forankret i virkeligheten . Kunne ha skrevet en mengde om akkurat dette , men så oppegående som du virker så forstår du godt hva jeg mener .

Hva med denne Johan Ludvig Larsen http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=15&filnamn=f00219&gardpostnr=537&personpostnr=5079&merk=5079#ovre Johan Ludvig f.23.05 1893 døpt 09.07 1893 i ø.Bærum (øverst)Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=4919&idx_id=4919&uid=ny&idx_side=-84 I 1910 er det kanskje han som er visergutt i Kristiania http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036392078284 Her står v.Bærum som fødested,men jeg finner ingen døpt Johan som er født på den datoen i kirkebøkene for v.Bærum. Fra gravminner : Johan Larsen f. 23.05 1893 -d.05.05 1869 gravlagt vestre gravlund Oslo

Og tenk om de to, Nordlandsbanen og Ofotenbanen kunne forenes. Hvilke muligheter og fordeler kunne det gi?!

Ja, jeg vet egentlig ikke om jeg skal trykke liker på dette, men jeg gjør det likevel. Odd Annar, det var en sterk historie du fortalte. Man klarer ikke helt å slippe taket i dem som går bort. De 'lever' med en resten av livet ... i gode og kanskje mindre gode minner. Slektsgransking går ... for meg ... mye ut på å hedre de som er døde og har gått inn i evigheten før meg. Selv har jeg mistet 3 av søsknene mine ... en av dem var eldre enn meg, mens to var yngre. En av søstrene mine døde i februar i år, og min nestyngste bror var 18 år da han døde i en motorsykkelulykke. Slik er livet ... både medgang og motgang. Jeg prøver likevel å leve livet på en god måte fra dag til dag uten å dvele altfor mye med det triste. Min avdøde mann (som døde i fjor) pleide å si at det nytter ikke å tenke altfor mye på det man ikke kan gjøre noe med. Livet går videre ... for enkelte.

Morsom dialog, men det er noe grunnleggende her. Camilla, stol aldrig på sekundærkilder, det være seg web-siter eller bygdebøker. Der er det fullt opp av feil og ønsketenkninger, jeg har hårrreisende eksempler. Primærkildene er heller ikke feilfrie, presten kan ha vært fyllesjuk eller tunghørt, men tross alt, han er vår fremste lytterpost. Høres kanskje kjedelig ut, men jeg synes at slekstforskning er morsomst når det er vanskeligst, prosessen er morsommere enn resultatet når jeg roter rundt etter folk på 1700-tallet, folk som jeg aldri kommer til å få noe annet forhold til enn navnet.

Spørs hva som er morsommest i øyebkikket da B)

Skjønner. Å bruke slektsprogrammet til å finne slektninger er like uansvarlig som a ha sex uten beskyttelse, og i begge tilfeller kan det dukke opp uønskede familiemadlemmer :-)

Ett av kriteriene for å velge slektsprogram, er at det er mulig å trekke ut dataene som en har lagt inn. Det gjør en ved å generere en GEDCOM-fil, som er en standard filtype en kan importere i de fleste (alle?) slektsprogrammer. Da må en også huske å gjøre nødvendige innstillinger for å få med kilder og f. eks. bilder. Jeg bruker Brother's Keeper og er fornøyd med det: http://www.bkwin.info/ For at en skal ha full funksjonalitet, må en kjøpe programmet etter at en har lastet det ned og deretter legge inn registreringsnummer en får tilsendt sammen med brukerhåndbok. I tillegg har foreningen DIS - Slekt og Data brukermøter hver måned for dette programmet og det har de også for programmene TMG, Reunion og Legacy (mener jeg.. ).

Nå vil ikke jeg virke belærende, men etter nesten 40 med denne hobbyen har jeg aldri brukt verken MyHeritage eller GENI. Jeg har klart meg med mitt innstallerte slektsprogram på min egen PC, kirkebøker, folketellinger og de andre utmerkede kildene jeg finner i Digitalarkivet, gode seriøse hjelpere her på forumet, og ellers i kilder som oppgir kildereferanser. Men kanskje det viktigste verktøyet jeg har brukt i disse årene er "tålmodighet og god tid", samt at jeg aldri har vært opptatt av å komme lenger bakover enn at jeg kan stole på kildene, og da kan det godt være at man i noen tilfeller må stoppe på slutten av 1700-tallet

Ja dere som er født før 1950 og skriver Minneoppgave, gjør en meget viktig jobb. Jeg er dessverre litt for ung til å kunne gjøre det(født 1958). Vi hadde elektrisk lys da jeg vokste opp, men det var ikke mange i grenda jeg vokste opp(Åsenfjord i Levanger kommune i Nord-Trøndelag) som hadde tv og telefon. Var visst bare en telefon i hele grenda frem til ca 1970, og da var det min farmor og farfar som anskaffet seg det. I 1966 husker jeg at mine foreldre kjøpte tv, og absolutt alt var av interesse(til og med pauseakvariet.

Nå har jeg hatt meg en hyggestund ved å lese alle disse minner som er presentert. Noen brakte smil og andre brakte tårer. For tiden holder jeg selv på med å skrive på Minneoppgaven 2012: "Mange stemmer frå levde liv." Vi som er født før 1950 er inviterte til å skrive ned minner fra barndom, ungdom, skole og arbeidsliv, hverdagsliv og pensjonisttid. Dere aner ikke hva som dukker opp i tankene. Jeg utfordrer dere som tilhører målgruppen om å skrive ned minner - vi har opplevd så mye og erfart så ufattelige endringer i hverdagslivet. Ta gjerne med bilder av gjenstander, personer og bygninger. Lydfiler og video-opptak kan også brukes. Innsamlinga er landsomfattende, og det er DIS og Landslaget for lokalhistorie som organiserer innsamlinga. Her er en liten smakebit fra min Minneoppgave: Den største forandringen jeg og alle i bygda opplevde var da vi fikk elektrisk lys. Det ble anlagt et kraftverk i nabokommunen og utbygginga skjedde like før 1950. Først ble stolpene reist og trådene hengt opp, festet til kvite isolatorer. Det var spennende å se når montørene klatret opp i sine stolpesko helt til toppen av stolpene. Så kom installatørene og la elektriske ledninger langs tak- og dørlister, monterte brytere og kontakter. Bryterne var ganske kraftige, og jeg måtte prøve om de egnet seg til å klatre i. De gjorde ikke det. Da jeg prøvde, løsnet hele boksen, og ledningsstubbene hang i løse lufta. Jeg ble så redd, jeg trodde det ville begynne å brenne. Da kom installatøren og festet bryteren igjen, uten kjefting eller skjenn. Han som installerte hos oss og naboene het Mørch og hadde så godt lag med oss unger. Vi brukte å si: «Han Mørk, han kom med lyset!» Vi skulle få strøm til jul 1949, men mangel på sikringer gjorde at det ble januar 1950 før det ble lys.

For noen herlige historier fra "gamle dager". De har fått fart på hukommelsen , jeg har mange historier fra min barndom hos besteforeldre og tante og onkel i Drammen. Bestemor og bestefar bodde i Rebbansbakken på Bragernes, huset var både trekkfult og skjevt, og det var ikke innlagt wc. Utedoen lå rett over gårdsplassen. Jeg husker det kom en mann med hest og kjerre og tømte doen. Jeg bodde i Bærum så når vi skulle besøke familien i Drammen kjørte vi på pappas motorsykkel. Pappa kjørte, mamma satt bak og jeg satt på tanken og holdt meg fast i styret.Ingen av oss hadde hjelm. Hos bestemor var omtrent allt lov. Jeg sov i sofaen ,oppstablet med puter og et tungt vatt-teppe.Vær morgen fikk jeg servert Mariekjeks og kaffe med melk mens jeg fremdels lå i senga og bestemor satt i lenestolen iført lang flanell nattkjole og utslått hår. Bestemor hadde langt hår som ble satt opp i en topp i nakken. Jeg fikk lov å være friserdame, gredde og fletta håret og hun satt der uten å si et ord.Bestemor hadde alltid snøresko m.litt høy hæl, de knirka for vært skritt hun tok.Bestefar var vaktmann og hadde fin lue med skygge, han røyka karvablad og rulla med matte, jeg fikk lov å prøve å rulle, det var stas. Bestefar likte å ta seg en bokkøI, bestemor blanda ut bokkøllen sin med prinsessebrus, som jeg fikk smake. En gang var jeg med bestefar til byen, han tok meg med på Oppland resturant, han tok en bokkøl og jeg fikk en Solo. Bestemor var ikke nådig da vi kom hjem. Tenk å ta med ungen på det fæle stedet der. Selv var jeg veldig tilfreds, hadde jo fått en hel Solo helt uten å måtte dele med søsken.I Rebbansbakken bodde det mange barn som jeg lekte med, om vinteren akte vi på gamle voksduker fra toppen av Rebbansbakken og nesten helt ned til byen. En sommer var kippsko det store å eie (flate tresko m. lær.rem over vristen) jeg hadde ikke kippsko, men bestemor visste råd. Utfra skapet kom et par brune innleggsåler av hard plast. Jeg satt foten ned og bestemor tredde en syltestrikk to ganger rundt foten, og vips hadde jeg kippsko. Kan ikke huske at jeg ble erta av de andre ungene, men har friskt i minne at strikken røyk etter noen runder i gata. For orden skyld vil jeg fortelle at på Oppland var det spiseplikt, de var berykta for sin ertesuppe, samme tallerken gikk ut og inn til faste kunder som bare skulle ha drikkevarer. Dette var i begynnelsen av 1960, mine besteforeldre var født 1888 og 1889. Hilsen fra Mette

Ved E-6 like nord for Stjørdal sentrum ligger Gråbrekk mølle. Der lagde de tidligere noe de kalte Ping og Pang. Ping var puffet ris og Pang var ristet hvete. Logoene til disse to produktene står ennå på veggen ut mot E-6. Produksjonen var ikke større enn at det fantes bare i butikkene her. Mere om det lenger nede. Min mor var fra Sørøya(Norges 4. største øy) utenfor Hammerfest. Det var et eldorado for oss unger og vi dro dit hver sommerferie. Far kjørte oss til Tr.heim hvor vi dro med Hurtigruta. Etter to og et halvt døgn var vi i H.fest. Der sto alltid onkel Kristian og tok imot. Han kom med fiskerskøyta "Vesla" som tok oss over. Fire timer brukte vi rundt nordspissen og inn til Sandøybotn og Storsandvik. Dette stedet kjøpte morfar hvor min mor vokste opp. Nå var det slik at det var mange slektninger som skulle besøkes. Og en dag skulle mor gå over fjellet på besøk. Mine søsken ville være med. Jeg ville heller være sammen med onkel Eugen og onkel Kristian. Kristian skulle en snartur på butikken (nærbutikken) og jeg fikk tilbud om å være med. Yes. Vesla tok oss til Skarvfjordhavn og var fremme etter 1 time. Der var det Ole K. Rostad som drev butikken. Som mannskap fikk jeg ordre om å ta tampan og legge dem om pullertene på kaia. Ole.K var selv i butikken da vi kom. Jeg hadde fått en mynt av Kristian som jeg kunne kjøpe meg noe godt for. Ole K. var klar for min bestilling og jeg var klar med min. Ping ville jeg ha. Men det kunne han dessverre ikke hjelpe meg med. Ikke visste jeg å forklare hva det var heller. Men jeg hadde alternativer. Etter litt nøling kom min andre bestilling, og det var jo selvfølgelig Pang. Det ble en del fliring registrerte jeg. Denne historien er noe aldri onkel Kristian glemte. Han minnet meg alltid på den med sin fantastiske gode fortellerevner. Jeg husker ikke hva jeg kjøpte den dagen, men det er heller ikke viktig. V.h. Odd Annar

Enig med deg Marianne, herlig tråd. Når det nå er snakk om gebiss og tenner vet vi jo hvor viktige de er for selvfølelsen. For 11/2 år siden døde min mor, 14 dager før sin 90-årsdag. Hun hadde fått hjerteinfarkt kl.14.00 og fikk ikke kontakt med meg før kl.23.30 på kvelden. Da kom vi fra flyplassen hvor jeg hadde hentet min yngste datter som skulle feire sommerferie hos oss. Hun hadde ikke klart og reise seg opp å gå til telefonen før da. I telefonen sa min mor "Oddemann, æ føle mæ så dåli, trur æ har fått hjærteinfarkt". Jeg sa jeg skulle ringe ambulansen og komme med en gang. Nei, vent med å ringe til du kommer hit. Jeg skulle ikke ha utgifter med tellerskritt. 10 minutter etter var jeg og min datter fremme akkurat da hun ble båret ut i ambulansen. Der ble hun kledd naken oventil og sjekket med moderne utstyr av dyktige mennesker på ambulansen. Min mor var da veldig dårlig. Hun sa til meg at: Oddemann,du må hente tennene mine, dem ligger på badet, og husk å vaske dem. Det hun etterpå sa gjør meg trist til sinns. "Oddemann, æ kjæm nok ikke hjem igjen". Hun visste at hun kom til å dø, men hun ville dø med verdighet og tenner. Hun var en fantastisk mor som ofret alt for sine barn og nærmeste. Har veldig mange gode minner om henne som det kanskje nå er lurt å få skrevet ned. De minnene jeg har er det bare jeg som har, mine søsken har andre minner som også er gode, men de er deres. Hun ble lagt inn på St.Olavs sykehus og døde der etter fem dager med oss tre søsken tilstede samt barnebarn og oldebarn. Jeg fikk sagt at hun hadde vært en god mor for oss og at" æ e gla i dæ mamma" før hun sovnet inn. Gode minner om mor samtidig som det er trist når et så viktig menneske går bort. Noen nostalgiske minner en sen kveld. V.h. Odd Annar

Jeg vokste opp i huset på gården som min tippoldefar kjøpte i 1854. Min oldemor giftet seg med oldefar i 1889 og flyttet til gården. Det var et stort loft på huset og ved opprydding fant vi innunder skråtaket både dagbøker og brev som tilhørte oldemor. Hun var født i 1856. I perioden fra 1878 og utover skrev hun ganske mye. Hun laget bøkene selv av papir hun brettet. Skrev om dagligdagse hendelser og skrev også av interessante ting hun fant andre steder. F eks " om unge pigers oppdragelse" Hun giftet seg 25 år gammel med en mye eldre mann. Han døde i 1885. Fra perioden fram til hun giftet seg med oldefar, fant vi en bunke med frierbrev. Hun hadde klippet vekk navnet på endel av dem. Noen prøvde seg flere ganger og det var mye mer "hjerte og smerte" enn jeg ville trodd på den tida. Hun livnæ'rte seg med å sy for folk og å koke i begravelser og bryllup. Beskriver både gaver og servering ved slike anledninger. Oldefar drev landhandel og det finnes også ganske mange bøker fra butikken med hva de enkelte kjøpte og skrev på bok og også da hva det kostet.. Senere skrev hun sporadisk i diverse små bøker fram til ca 1905. Det finnes også brev fra venner og venninner. BEstemor har også skrevet litt . Jeg har skrevet av ganske mange av dagbøkene og brevene og delt med familien. Gir et veldig godt innblikk i livet på landsbygda i Østfold for 130 år siden og er veldig spennede å ha tilgang til. Min nevø skal snart overta gården som 6. generasjon.

Reiser en via Kiruna kan en faktisk komme helt til Narvik idag! Det foreligger en forstudier for Nordkalottbanen fra 1994 fra Kolari i Nord-Finland over til Skibotten, og derfra til Nordkjosbotten frem til Tromsø. Tenk hvilke muligheter og fordeler dette kunne gi! TORE-A