Gå til innhold
Arkivverket

Toppliste

  1. Camilla Svanøe1

    Camilla Svanøe1

    Brukere


    • Poeng

      5

    • Innholdsteller

      220


  2. Bjørn Andreas Johansønn Løkken

    Bjørn Andreas Johansønn Løkken

    Brukere


    • Poeng

      5

    • Innholdsteller

      4 161


  3. Helge Bjerkevoll

    Helge Bjerkevoll

    Brukere


    • Poeng

      4

    • Innholdsteller

      596


  4. Henning Andersen

    Henning Andersen

    Brukere


    • Poeng

      2

    • Innholdsteller

      189


Populært Innhold

Showing content with the highest reputation on 27. mai 2013 fra alle applikasjoner

  1. Helge Bjerkevoll

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Kom i dag under leting etter slekt over en liten historie i bygdebok for Vatne i Haram som også går på navn, men da kallenavn. Om det her var allergi med i bildet sies det ikke noe om, det må vel i så fall være allergi mot flesk. Han Ole Knutsen (fødd ca 1830)budde på ei øy på Romsdalskysten som til daglig ble kalla Purka. Og da ble det selvsagt han Purk-Ola. Om denne Knut er det fortalt at han en gang gikk til Kristiania og søkte om å få et nytt navn. Han grunnga det med disse orda: -"Det at dei kalla meg for Purke-Ola kan eg nok finne meg i, men når dei kalla borna for Purkeungane, så seier eg stopp. Det kan eg ikkje finne meg i." Han fikk viljen sin er det sagt og øya ble omdøpt til Sæterøya.
    4 Poeng
  2. Camilla Svanøe1

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Lite trolig. Men det er jo gitt: - Hvor hun bør unnfanges ( i en kornåker) - Og at det ville være uheldig om hun ble glutenallergiker
    4 Poeng
  3. Sigbjørn Sandsmark

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/Tjuvradd-far-heder-3169990.html Der er mange med tiltak og fantasi .
    2 Poeng
  4. Stian Høiset

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Ikke utrolig navn. Men jeg har jo bestemt meg for min eventuelle andre datters navn vil få oppkalling etter Kornelske Jacobsdatter f. ca. 1720 i Sokndal. Kornelske - kan det være bedre ;-) Finnes Kornelske som fornavn levende i Vest-Agder/Rogaland-traktene i dag?
    2 Poeng
  5. Bjørn Andreas Johansønn Løkken

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Mitt forhold og slektskap til " Kryphus kvinnfolka " ser du under avsnittet " Redegjørelse for slekta " Artikkelen nedenfor er og beskrevet i tidsskriftet for slektshistorielaget i Ringebu “ Kryphus Sjur “ Syver Olessønn Forrestadstuen 1819 – 1905 Etter at historien om alt det grusomme som hadde gått for seg på den fattigslige plassen Kryphus i Venabygd , kan jeg ikke la være å tenke på hva som rørte seg inne i hodet på den 12 år gamle gutten som vitnet i retten mot sin mor Marit Olsdatter , og sin bestemor Anne Syversdatter Forrestadstuen . Syver var nok ikke tilstede ved selve henrettelsen , men dersom han kom på besøk i barndomsgrenda si i Venabygd , kunne han ikke unngå å se hodene til sin mor og bestemor stående på staker utenfor kirken . Hvordan ble nå livet til en med slike barndomsminner . Hvor ble det av han Syver ? Jeg hadde lyst til å finne ut mer om han Syver , eller Sjur . Men dette så lenge ut il å bli vanskelig . Bygdebok forfatteren Ivar Kleiven skriver på 50 tallet , at Kryphus – Sjur var et “ låkt og stakkarsleg menneskje “ Folk i Ringebu må altså ha husket Sjur på den tiden Kleiven skrev boken sin . I arkivmatrialet fra Ringebu var det ikke lett å finne spor etter Sjur . Han var ikke konfirmert i Venabygd , ikke var han der i folketellingene for 1865 , 1875 . I 1900 bodde han i Ringebu , men han var ikke lett å få øye på i folketellingen . Det var den ovenevnte presten Hald som bringer en inn på sporet etter Sjur . Domsakten vedrørende Marit Olsdatter og Anne Syversdatter lå i prestearkivet i Ringebu frem til senere tid . På siste side i heftet er det skrevet med svært utydelig skrift : “ Domsact vedkommende Anne Syversdatter og Marit Olsdatter Forrestadstuen ( som vides ) henrettede i Venabygden i Aaret 1832 22de Septbr. Sønnen Syver havde faaet den af Engebret Bakke i ( 1835 ) ? og leverede til N.C.Hald der i 1837 havde confirmeret ham i Tugthuset , og siden baade der og her havt meget med ham at gjøre “ N. C. Hald var prest ved tukthuset på Akershus festning i Christiania i to perioder , 1837 / 39 og 1843 / 56 før han kom til Ringebu i 1856 og ble værende her til 1886 . Her skriver presten Hald at han møtte Syver i tukthuset i Christiania , og konfirmerte han der i 1837 . Derfor ble det mer logisk å lete mer grundig i Christiania i folketellingene for 1865 og 1875 , spesielt i fengselsmiljøet . Folketellingene for Christiania er lagt ut på internett , og i begge disse årene finn en Syver her , som fange i slaveriet på Akershus . Med grunnlag i disse opplysningene kan en få vite mer slik at en kan få kartlagt det meste av livet til Syver . En kriminell løpebane De første årene etter henrettelsen , var Syver på legd hos lensmann Fougner på Flyen . I 1837 ble han arrestert for første gang . lensmann Fougner sa da i retten at Sjur hadde hatt en slett opdragelse før han kom dit , men Fougner hadde holdt Sjur i skole , og prøvde å gi ham “ hustukt “ uten at resultatet hadde blitt særlig bra . Rettssaken vedrørte saker som Sjur hadde stjålet og så solgt videre . De som hadde kjøpt sakene av Sjur , sto også i retten . Det som var stjålet var så vidt en kan forstå : et brennevinsanker , en pengepung , et sølvlokk , en hatt , ei lue og et par dårlige støvler . Dessuten kom det frem at han for 3 til 4 år siden muligens hadde stjålet ei striskjorte for deretter å skulle selge denne videre . Rettssaken for Søndre Gudbrandsdalens Sorenskriveri endte med at Sjur ble dømt til 1 år’s fengsel i Christiania tukthus . Like etter at han kom til tukthuset ble han konfirmert av den senere sogneprest Hald , som da var fengselsprest i Christiania . I 1839 ble Sjur dømt til 3 år i Akershus slaveri for tyveri . Dommen ble avsagt i Christiania Stiftsoverett , men denne saken vet man ikke mer om . Den 25 oktober 1843 ble han dømt til 5 år i Christiania Tugthuus etter en dom i Mellom Gudbrandsdalens Sorenskriveri . I retten fortalte Amund Larsen Rudi fra Venabygd at Syver ville ha Amund til å kjøpe en follekniv med messingskaft som Syver sa at han hadde funnet . På kniven sto initialene JLSL , noe som viste at kniven tilhørte John Larsen ( Sygard ) Lunde . Men Amund hadde ikke kjøpt denne kniven av Syver . Senere forklarte Ole Christensen Rudiløkken fra Venabygd , 44 år og John Larsen Lunde , 21 år , at John hadde solgt kniven til sin søster Kari Larsdatter for 12 skilling . Senere hadde Hans Østensen Slovarpløkken kjøpt kniven av Syver . Denne Hans var “ inderst “ , og folk hadde ikke noe galt å si om ham . Men det var straffbart å kjøpe tyvgods , og Hans ble både tiltalt og straffet han og . Den 9 juli 1849 fikk Syver Olessønn en Høyesteretssdom på 6 år’s straffearbeid for tyveri . Han kom til Akershus Straffeanstalt den 18 juni , men ble overført til Tugthuset den 3 september 1849 i følge Kongelig Befaling . Den 21 november 1859 ble han i Christiania stiftsoverrett dømt til 10 år’s straffearbeid for tyveri . Han sonte 7 4/12 ( 7 år og 4 måneder ) år i Akershus Slaveri før han ble benådet . En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som “ Slaveriet “. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og “ moralsk oppbyggelse “ gjennom hardt arbeid . I stedet for å henrette kriminelle , ble de satt i tvangsarbeid . Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private . Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland . Syver var ikke lenge på frifot , for allerede den 18 september 1867 ble han i Christiania Byrett dømt til 4 år’s fengsel for tyveri . Denne gangen fikk Syver sone straffen i Christiania Tugthus . Den neste dommen han fikk var den 19 januar 1872 . I Akershus slaveri / straffeanstalts fangeprotokoll for 1869 – 1879 finner en dette : “ No. 70 Syver Olsen Høiland . Efter Christiania Byrets dom af 19.de Januar 1872 tildømt 6 Aar Strafarbeide . For Tyveri efter forhen at være sraffet “ Deretter følger alle de sakene som er referert til over . Tilslutt står det et signalement på Syver : “ Født i Ringebo i Gudbrandsdalen , den 16de Mai 1819 er 67 ( tommer ) høi , har brunt Haar , blaae Øine , lyse Øienbrynd , tynde Kind og høi Pande og er sped af Lemmer . Særkjende : Et Ar paa Maven efter en Operation “ Syver ble innsatt i straffeanstalten 22 januar 1872 og slapp ut den 22 juli 1878 etter nøyaktig 6 år . Den siste dommen Siste gang Syver ble arrestert , så langt en vet , var på Lillehammer 17 januar 1880 . Denne saken kan være litt interesant å se nærmere på . Ekstraretten ble satt på Lillehammer byfogdkontor den 6 februar 1880 . Byfogd , forsvarer , aktor og Lagrettemennene Peder Flugsrud og Theodor H……seth var til stede . Syver ble tiltalt for å ha stjålet en tollekniv og en saueskinnspels fra arbeidsgiveren sin Erik Syversen Mytting . Pelsen hadde han forsøkt å selge på Lillehammer . Den var verdsatt til 6-7 Kroner , og tollekniven til 40 øre . Syver forklarte at han tok med seg tollekniven for å ha noe å skjære nista si med . Han hadde ingen annen kniv . Han hadde tenkt å levere kniven tilbake til eieren når han kom hjem igjen fra Lillehammer . Det er noe uklart om han prøvde å selge kniven . Pelsen tok han fra svalgangen i stallen på garden Mytting i Venabygd . Erik Mytting forklarte at Syver tok kniven og pelsen uten at Erik visste om det . Syver hadde fått lov til å bruke pelsen ved et ærend til poståpneren , men ikke på Lillehammer turen . Denne pelsen ble brukt av folkene på garden Mytting ved kjøring i utmark . Erik sa videre at dersom Syver hadde spurt om å få låne pelsen på en tur til Lillehammer , hadde han fått lov til dette . Erik gikk utifra at han ville få pelsen tilbake , og ønsket ikke at Syver skulle straffes . Loven var visstnok slik at dersom Syver hadde spurt Erik om å få låne pelsen , og Erik hadde sagt ja , ville et forsøk på å selge pelsen ha vært en privat sak og ikke en offentlig sak . Aktor påsto at Syver måtte dømmes til syv år’s fengsel for simpelt tyveri , men forsvareren mente at det halve var nok . Dommen falt 11 februar . Dommeren nevnte først at Syver hadde sittet fengslet ikke mindre enn 34 år av sitt liv . Han mente videre at Syver burde frifinnes for tyveri av kniven , men ikke av pelsen . Dommeren kom også inn på den forrige dommen . Da hadde Syver fått 6 år’s straffearbeid for en ganske ubetydelig sak , der han attpåtil hadde meldt seg selv . Dommeren syntes det var nok med 3 år’s straffearbeid for det Syver hadde gjort nå , og slik ble da også dommen . I tillegg måtte han “ udrede Omkostninger ved sin Hensidden i Varetegtsarresten og salærer til Sagførerne ; til Referenten 30 kr. , og til Formannen 20 kr. “ Dersom en teller opp sakene mot Syver , slik de står i fangeprotokollen , ser en at dommen fra 1880 var den åttende dommen hans . Men i dommen står det at det var “ 7de Gangs Tyveri “ Syver var funnet skyldig i . Videre står det at i følge en lov av 9 juni 1866 skal den første dommen til Syver fra 1837 “ settes ut av betragtning “ Syver var så vidt fylt 18 år da han ble dømt første gangen . Kanskje var han så ung at dommen ikke skulle regnes med etter loven fra 1886 ? Det kan også hende at det var noe feil med dommen fra 1837 . Dommen fra 1880 måtte Sivert sone i Trondhjem Tugthus . Han ble satt inn 16 februar 1880 og ble løslatt på dagen 3 år senere . Da reiste Sivert hjem til Venabygd i Ringebu . Tukthuset i Trondheim er en bygning og tidligere institusjon som ligger ved Kongens gate 85 på Kalvskinnet i Trondheim som ble bygget i perioden 1733 til 1788 . Tukthuset er landet eldste institusjonsbygg og var opprinnelig reist som oppdragelsesanstalt eller tukthus for såkalte “ løse individer “, men fra 1788 og helt frem til 1971 fungerte bygningen som fengsel og arbeidsanstalt , samtidig som den i perioden 1737 til 1830 var kurstue for radesyke ( syfilis ) og soldater . Navnet Høiland ( Højland , Høyland ) I folketellingen for 1875 finner en Syver Olsen Høiland , født 1819 i Ringebu , som fange i den øvre festningen i Christiania . Det er ikke tvil om at dette er den Syver som denne historien handler om . Han er også benevnt som Syver Olsen Høiland i fangeprotokollene for Akershus festning i 1872 og i Trondheim i 1880 . I folketellingen for 1865 og 1900 er han bare benevnt som Syver Olsen . Det finnes ingen plass i Ringebu eller nabobygdene som heter Høyland . Det er heller ikke kjent at Syver bodde på en gard eller i ei bygd med dette navnet . Den eneste rimelige forklaring er at han tok navnet Høiland etter stortyven Ole Høiland som levde fra 1797 og til 1848 . Ole Høiland gjorde sine mest kjente bedrifter på denne tiden da Syver fikk den første dommen sin . Ole Høiland satt sammenhengende på Akershus fra 1839 til han hengte seg på cella i 1848 . Det er ikke urimelig om Syver så på Ole Høiland som en helt og forbilde . Kanskje han til og med fantaserte om at Ole Høiland kunne være faren hans . Dette får man aldri svar på ………. De siste årene til Syver En kjenner ikke til at Syver fikk flere dommer etter at han kom til Ringebu i 1833 . Han var nå blitt 64 år gammel , og kom etter hvert på legd . Navnet til Syver er å finne i fattigprotokollen for Ringebu . I folketellingen for 1900 finner vi ham som fattiglem i Granlien hos husmannen Fredrik Pedersen , det står her at Syver var født i 1821 , men dette er feil . Syver Olsen døde under garden Bergli i Vekkom i Ringebu , den 29 mars 1905 og ble gravlagt 5 april . Han er benevnt som ugift fattiglem , fødselsåret er oppgitt til 1819 . Syver døde av alderdom , men lege ble alikevel tilkalt . Dødsfallet ble også innmeldt til skifteretten , men det var vel heller tvilsomt om Syver hadde så mye etter seg at arvinger og kreditorer tok seg bryet med å si ifra . Av de nesten 86 årene som Syver levde , satt han i fengsel minst 37 år . Han hadde vokst opp under verst mulig tenkelige kår som det er mulig å forestille seg . En far hadde han aldri opplevd og kjent til. Som tolvåring hadde han opplevd at både moren og bestemora ble halshogd til underholdning for ei hel bygd . Det er vel ikke så rart at han ikke akkurat ble det som i senere tid kalles et “ gangs menneskje “ Noen sier han var en tufs , med heller dårlige evner , men en vet egentelig ikke så mye om det . Stjelinga til Sivert virker nærmest sykelig , kanskje Sivert kjente seg mer hjemme i fengselet enn noe annet sted . Sivert må ha vært utrolig seig . Et fengsel på denne tiden var ikke akkurat noe hotel , og straffearbeid på den tiden var nettopp det som ordet sier . Fangene var utsatt for mer smittsomme sykdommer enn folk flest . Signalementet på Syver fra 1872 tyder også på at han hadde gjennomgått en mageoperasjon . Dersom en har lyst kan en jo prøve å forestille seg hva en slik operasjon var på den tiden …….. Det beste og eneste bedøvelsesmidlet de hadde var kanskje alkohol eller ren potetsprit , eter som bedøvelses middel ble innført først på 1900 tallet . Hygiene var et fremmed ord , og antibiotika fantes ikke den gang . Kirurgene i fengslene også ved flere tilfeller skarprettere ( bødler ) som nettopp på den tiden fungerte som kirurger i fengslene . En kan jo da tenke seg til også hvordan det sto til med de kirurgiske fagkunnskapene til bødlene hvis arbeidsdag stort sett besto i å hogge hodene av mordere og tyver ……… Om det nå ikke er så mye annet positivt å skrive om Syver , en mester i å overleve må han i alle fall ha vært .
    2 Poeng
  6. Bjørn Andreas Johansønn Løkken

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Her skal du få en " saftig " historie fra virkeligheten som omhandler min slekt . Dette skjedde i 1831 / 32 , og er skildret blant annet i boken Ondskap , Journalist Vidar Lie Pedersen har skrevet om det samt i det slektshistoriske bladet for Ringebu slektshistorielag . To hoder på stake i Venabygd . Venabygd i Ringebu 1832 Det sto to staker slått godt ned i bakken på “ Kryphus “ , ikke langt unna den laftede kirka i Venabygd På toppen av stakene var det plasert to kvinnehoder . Mor og datter . Moras hår var grått og tynt , datterens hår var usedvanlig langt , og det var mørkt . Håret på begge hodene flagret lett i vinden . I årevis sto stakene med de to hodene der . Der var de blitt plasert lørdag 22 september 1832 . Da hadde de to kvinnene knelt på skafottet , og sammen med sokneprest Søren Kristian Sommerfeldt etter tur bedt fadervår , mens skarpretter Anton Lædel svingte øksa . Mor og datter fikk knapt nok sagt amen før øksa falt og hodene deres ble skilt fra kroppen ……… I denne historien skal jeg berette om bakgrunnen for denne stygge saken som oser av ondskap , vold og kynisme , og som ganske sikkert ikke kan sammenlignes med noe annet i Norsk kriminal historie på 1800 tallet . Hvorfor jeg skal berette om dette , er fordi Anne og Marit tilhørte vår slekt . Jeg skal nøye gå igjennom saken , og om hva som egentelig hadde gått for seg på den fattigslige lille plassen “ Kryphus “ som var åstedet for disse forferdelige ugjerninger . Historien er basert på opplysninger som fremgår av den 4 sider lange dommen i kjølvannet av rettssaken mot Anne og Marit , samt utdrag fra rettsdokumenter . Anne Sivertsdatter og Marit Olsdatter Anne Sivertsdatter og Marit Olsdatter var mor og datter . De bodde i en liten og skrøpelig stue som i skrifter og kilder het for Forrestadstuen i Venabygd , men som i dagligtalen ble kalt for Kryphus . Denne fattigslige lille stua lå tett ved den egentlige Forrestadstuen , men alikevel ikke så tett innpå at man kunne høre noen skrik fra den andre stua . Under forhøret ble det forklart at Kryphus lå på “ Nordlundes eiendeler “ mens plassen Forrestadstuen lå under garden Forrestad . Gudbrand Sæter , som var medhjelper i Venabygd kirke sa under rettssaken at plassen Kryphus “ var en stad , for hvilket ethvert sædelig og skikkeligt Menneske har havt Afskye “ Redegjørelse for slekta . Foreldrene til Anne Sivertsdatter var Syver Torssønn Lunde og Ragnhild Jonsdatter . Syver Tordssønn var bror til vår stammor Mari Torsdatter Lunde , Mari Torsdatter var således tante til Anne Sivertsdatter Lunde . Syver og Ragnhild ble gift den 24 mai 1750 . Ragnhild sine foreldre er jeg ikke sikker på , men hun bodde på garden Nedre Rudi både da hun ble konfirmert og gift . De første årene som gift bodde de på Nordre Lunde i Venabygd , men senest fra 1761 er bostedet deres husmanns plassen Forrestadstuen . De var fattigslige folk ; Syver og Ragnhild . Syver Torssønn Lunde sine foreldre var våre stamforeldre Tor Sjurdssønn Lunde fra garden Slovarp og Anne Kristensdatter Lunde . Folk i Venabygd sa nok Sjurd ( Sjul med tykk L ) men navnet er for det meste skrevet Syver / Siver . Syver Torssønn Lunde og Ragnhild Jonsdatter hadde i sitt ekteskap syv barn som ble født inn i fattigdom og elendighet . Disse var : - Christen Syverssønn , født i 1750 under Lunde Nigard i Venabygd , og konfirmert i 1770 , 20 år gammel . I 1801 var han “inderst“ på Forrestad , skomaker av yrke . I 1803 ble han gift med Marit Pedersdatter Prestegarden . De bodde ved Forrestadstuen . Christen var den i søskenflokken som hadde et tilnærmelig normalt ekteskap . Christen døde i 1824 73 år gammel . - Lisbeth Syversdatter , født 1753 under Lunde Nigard i Venabygd ,og død samme år . - Anne Syversdatter , født under Lunde Nigard i Venabygd , og døpt 26 mai 1754 . Anne ble konfirmert i 1772 og forble ugift helt til hun ble henrettet i 1832 . - Lisbeth Syversdatter , født under Lunde Nigard i Venabygd , og døpt 26 september 1756 . Lisbeth ble konfirmert i 1787 , nesten 31 år gammel . I kirkeboka står det 26 år , men presten har ved innføringa sannsynlig pyntet litt på Lisbeth sin alder . Hun er ikke å finne i folketellingen for 1801 . Lisbeth var den som innstevnet vår stamfar Anders Engebretsen Kvitrud for lejermaal . Lisbeth var vitne under rettssaken mot sin søster Anne Syversdatter og hennes datter Mari Olsdatter . Hun hadde bodd på Kryphus på den tiden Mari Olsdatter’s sønn Sjur ble født . Sjur var det eneste barnet til Mari som overlevde , dette skal etter opplysninger som er gitt i saken skyldes at Lisbeth Syversdatter medvirket til å redde Syvers fra å bli myrdet av sin mor Mari . Senere hadde Lisbeth bodd ved Forrestadstuen , og i 1831 på en plass som het Lillebakken i Venabygd . - Berthe Syversdatter , født under Lunde Nigard i 1759 og konfirmert i 1779 . Berthe giftet seg i 1783 med enkemann Knud Engebretsen Blæstra . I 1801 bodde det ei Beret Syversdatter som tjener på øvre Rudi . Hun var gift men mannen er ikke nevnt . Beret Syversdatter Forrestadstuen døde i 1807, 50 år gammel . - Jon Syverssønn , født under Forrestadstuen i Venabygd i 1761 . Jon ble konfirmert i 1781 . “Inderst “ på Forrestad i 1801 og “ går i dagleie “ - Mari Syversdatter , født i 1764 under Forrestadstuen i Venabygd . Mari ble konfirmert i 1780. Hun var “ Inderst “ på Nordgard Haugstad i 1801 “ går i dagleie “ Mari var vitne under rettssaken i 1831 . I 1765 hadde deres far Syver Torssønn Lunde dødd i Venabygd og etterlatt seg enke og seks små barn De faderløse 6 barn bar alle preg av en barndom som selv den gang måtte sies å være uvanlig , ja som til og med i lys av det som fremgår av denne historien , stikker seg ut i negativ retning . De vokste opp som halvtomsinger og kriminelle alle sammen . De fleste i denne søskenflokken ble konfirmert svært seint , og de er ofte å finne på de nederste linjene i konfirmant lista i kirkeboka for Ringebu / Venabygd . Bortsett fra Christian levde de heller ikke i det en kan karakterisere for normale ekteskap . Og Christian var over 50 år da han gifet seg . Men som alle vet går det godt an å få barn uten å være gift , og det fikk mange i denne søskenflokken erfare . Jeg har telt opp at søsknene Christen , Anne , Lisbeth og Mari til sammen fikk 9 “ uekte “ barn . Og da er bare de barna regnet opp som levde så lenge at de ble døpt , offentelig kjent og begravet på kirkegarden . Lisbeth var også så uheldig å få en sønn før hun ble konfirmert , som nevnt ovenfor oppga hun to barnefedre , ingen av disse klarte å frita seg for sin skyld . En av disse var som nevnt vår stamfar Anders Engebretsen Kvitrud . Den gangen var det straffbart å få barn før en var konfirmert . I 1782 skrev presten at Lisbeth Syversdatter ikke kan sone straffen sin i Tukthuset før hun ble kvitt ungen sin Anne Syversdatter Lunde Det meste av livet bodde Anne i Forrestadstuen , men hun var ute i tjeneste i ung alder , blant annet på Kjønnås og Bergdal i Venabygd . Den 16 januar i 1780 fikk Anne døpt datteren Kari som hadde Jens Ingebretsen Bruen som far . Dette er kanskje den samme som Mari Jensdatter Forrestadstuen som ble gravlagt 2 april 1780 , bare 10 uker gammel . Videre ble Anne “ besvangret “ av en Arne Pedersen Nordrum i 1786 , men det står ingenting om at dette barnet ble døpt . Under rettssaken kom det frem at Anne hadde født et barn på Bergedal for omtrent 60 år siden . Anne påsto at dette barnet var dødfødt , og at hun straks etter fødselen gravde det ned under gulvet i ildhuset . Anne hadde også fått et dødfødt barn på plassen Slottet i Venabygd , En Ole Christensen Megarden Nordrum skulle ha vært far til dette barnet . Anne sitt eneste barn som overlevde og vokste opp var datteren Marit , hun ble også født på plassen Slottet . Marit sin far var Ole Olsen Gunstad . Anne var da 42 år Om disse barna som Anne påsto i retten var dødfødte eller tatt av dage kan man bare spekulere i . Det ser ut som at Anne var av og til ute på erotiske eskapader hun også , minst 4 barn har man funnet ut at hun hadde født , og som nevnt , kun datteren Marit fikk vokse opp . Muligens hadde det sammenheng med at hun hadde “ et ondt Gemyt “ I 1831 ga presten Sommerfelt Anne denne attesten : “ hvad hennes Forhold forøvrigt angaaer er hun berygtet for Løsagtighed og et ondt Gemyt “ Marit Olsdatter Anne sin datter Marit var som nevnt født på plassen Slottet i Venabygd , Marit ble døpt 23 desember i 1792 . I 1808 ble Marit “ indskrænket af Aandsevner samt fattig paa Kundskaber “ konfirmert bare 16 år gammel , noe som var nær rekord i familien i så måte . Men det hadde holdt hardt ; pastor Sommerfelt skrev senere om Marit som konfirmant at : “ Hun blev confirmeret Aar 1808 , ved hvilken Leilighed hun kun havde forhvervet sig faae Kundskaber , ligesom hendes Forstandsevne er indskrænket , deels ved aldeles Forsømmels , deels af Naturen , som ikke tilstædede hende Erhvervelsen af mange saadanne . Hendes Opførsel har forøvrigt været bekjendt som ublue og uforskammmet “ Noe mer illevarslende var det muligens i siste linjen fra presten Sommerfelt at hun også var “ ublu og uforskammet “ Normalt skulle Marit nå kunne skaffe seg arbeid etter konfirmasjonen . Men da “ hun aldrig har været saa dygtig til at arbeide , at Nogen har villet have hende i sin Tjeneste “ måtte hun som “yderst vankundig og enfoldig “ ernære seg så godt hun kunne . Ergo ble det å utnytte sine naturgitte forutsetninger . Anne og datteren Marit bodde for seg selv på den lille fattigslige stua Kryphus , som lå ganske avsides. Det ble senere bevitnet at smerteskrik derfra ikke kunne oppfanges på husmannsplassen Forrestadstuen som var nærmeste nabo . Mye besøk hadde disse to heller ikke . De to beboerne på Kryphus hadde “ i den Grad været berygtede for Løsagtighed og Udaad , at ethver sædelig og skikkeligt Menneske har næret Afskye for at nærme sig deres Bolig , hvor sjeldent Andre har vanket , end saadanne Personer , der stode i en eller anden Forbindelse med de Angjældende “ Med ren og klare ord så ernærte de seg ved prostitusjon . Det vil si det var Marit som var salgsvaren , og moren Anne hadde rollen som “ mamma “ i begge betydninger av ordet . Om Marit så kan man jo danne seg noe ettertanker som taler til hennes fordel ; Marit hadde vel ikke i hele sitt liv hatt en eneste dag fylt av glede , hun hadde sjelden fått mat nok til å spise seg mett , kanskje er det da forståelig at hun ofret kroppen sin for en matbit . Det går tydelig frem av rettssaken at hun ikke har vært forbryter av natur , men i det store og det hele vært styrt av sin mor Anne som var både ond og kynisk . Marit var nok både naiv og trolig med et sterkt driftsliv , men det er mange ting som tyder på at hun som var bygdas Magdalena , og som ble en forbryter og morderske , kanskje kunne ha blitt ei god mor og ei god kone om nå livet hadde fart litt mindre hardhendt med henne . Saken kommer opp En kan regne med at det gikk rykter om Kryphus folket i Venabygd . Marit hadde vært gravid . Det var ikke noe hun kunne legge skjul på eller hadde forsøkt å legge skjul på . Hun hadde fortalt det til flere av sine venninner , ikke med glede eller stolthet , tvert imot . Marit hadde brukt ordene “ dette var saa leit “ , men uansett så hadde hun fortalt det . Barnefaren skulle være en av de yngre “ rånene “ i bygda . Så i løpet av høsten 1830 ,var hun plutselig ikke gravid lenger . Ryktene som hadde gått i årevis , begynte nå og skyte fart . Marit hadde heller ikke gjort saken bedre ved sine egne fjollete uttalelser . Våren 1831 hadde ryktene og bygdesnakket nådd slike høyder at hun ble innkalt til offisielt forhør hos sorenskriver Møinichen . Den 24 mars i 1831 skrev sokneprest Sommerfelt et brev til futen i Gudbrandsdalen . Sommerfeldt hadde fått melding fra medhjelperen i Venabygd om at Marit Olsdatter høsten 1830 hadde født et barn i Djupdalen mellim Kjønnås og Venabygd . Etter at Marit hadde født , kastet hun det døde barnet ned i steinura i en dyp dal . Noen dager etter hadde så Gudbrand Sæter , Lars Nedre Rudi og Kristen Ødegarden vært med Marit for å lete etter det døde barnet i Djupdalen , men de hadde ikke funnet noe . Den 8 april 1831 ble det første forhøret holdt på Flyen . Marit fortalte først at hun hadde bodd på Kryphus for inntil 3 år siden . Deretter hadde hun vært i Forrestadstuen under Forrestad , i Kyrkjegarden og i Hageøygarden . Hun hadde livberget seg av dagarbeide og tigging . I et senere forhør ble hun spurt om hva som var årsaken til at hun aldr hadde hatt fast tjeneste . Til det hadde hun svart at hun aldri hadde vært så dyktig til å arbeide at noen ville ha henne i sitt brød . Marit fortalte villig vekk “ etter nogle Benægtelser og Udflugter “ Det var første gangen noen hadde spurt henne direkte om hennes graviditeter . Både lensmannen og presten ble sjokkert over hva hun kunne fortelle . Alle ryktene som hadde gått om henne , var sannferdige , men de var bare toppen av et isfjell . Skriveren eksaminerte Marit lenge , og etter hvert så tilsto hun at hun hadde født eller abortert syv uekte barn . Av disse levde bare sønnen Sjur Olssønn fremdeles . Det skal ha vært Lisbeth Syversdatter som medvirket til at ikke Sjur også ble tatt livet av . Marit sin sønn Johannes døde noen uker gammel , mens de andre enten ble drept eller var dødfødte av forskjellige årsaker . Selve rettssaken begynte på Flyen 16 mai 1831 . De neste møtene var på Flyen 11 oktober og 18 november . Saken ble tatt opp til domstolen på Onsum i Fåberg den 29 november 1831 . De 9 svangerskapene Under vitneforklaringene og forhørene kom det tilslutt frem at Marit hadde fått ni barn . Nedenfor kommer et sammendrag av det som hadde skjedd med disse barna eller fostrene . Dette er realiteten om det som skjedde , og kan vel ikke karakteriseres som hyggelig eller oppbyggende lesestoff . 1 Svangerskap . Første gangen Marit var med barn var en 5-6 år etter at hun ble konfirmert dvs. ca. 1814 . Marit var ikke helt krystallklar på hvem barnefaren var , hun oppga to mulige kandidater , så hennes kundekrets kan ikke ha vært av industriell størrelse . Ingen av de to herrene syntes imidlertid villige til å ta noe ansvar for dette barnet . Den ene var vistnok Lars Østensen Sletmoen eller Mælumsmoen . Lars var vitne i saken . Han nektet plent at han kjente noe til Marit , men Marit holdt på sitt . I følge Marit skulle Lars ha sagt “ Du kan gjøre med Ungen hvad du vil , men jeg vil ikke være fader til den “ Disse harde ord fra en hard mann skulle besegle skjebnen til det ufødte barnet . Ved dette første svangerskapet var det Anne , Marit’s mor , som skulle fremkalle fødselen , hun forklarte raskt “ at hun ville spænde hende paa Maven , saaledes at hun strax skulde blive Fosteret qvit “ og Anne lot deretter handling følge ord mens Marit sto og smurte mat . Marit fødte barnet alene neste morgen , fosteret hadde blåe flekker og var dødt da det kom til verden . Dette siste er vel muligens riktig ; den tilstanden som moren Anne fremkalte ved sine spark kalles “ abruptio placentae “ dvs. for tidlig løsning av morkaken , og vil medføre barnets død i løpet av noen få timer . Ikke sjeldent medførte det også morens død . Det var langt fra første eller for den saks skyld siste gang denne måten å drive barnebegrensning på dukket opp i retssapparatet . Man må mistenke at dette var såpass utbredt at det var en del av kulturen her til lands . Marit overlevde blodtapet og begynte å kle på det døde barnet . Da moren Anne så kom tilbake gikk de to ut etter mørkets frembrudd ned på kirkegården til Venabygd kirke og begravde barneliket inne på kirkegården . Dette gjorde de for etter datidens folketro skulle dette forhindre det døde barnet i å gå igjen søm en “ utburd “ ( skrømt ) 2 Svangerskap . Andre gangen marit var gravid var ca. året etter , altså ca. 1815 . Denne gangen ble kun en mann oppgitt som mulig barnefar , nå var Marit helt klar på at barnefaren var Ole Amundsen Haugstad . Ole Amundsen strinektet i retten på at han var barnefaren , og det med disse ordene som ble gjengitt av Marit under rettssaken : “ du er lige vøli ( like god ) om du gjør ende paa Barnet “ hvilket også skjedde . Denne gange ser det ut til at hennes mor Anne skal ha vært noe mer verbal av seg , hennes rasende ord til datteren var “ er Du nu tyk igjen “ taler for seg selv . I det hele tatt skal det ha vært noe mer diskusjon på Kryphus ved dette andre svangerskapet . Både den motvillige barnefaren , Marit og Anne ble enige om samme prosedyre som sist, og slik ble det . Moren sto fremfor henne og sparket henne hardt i magen med den ene foten og gikk sin vei med disse avskjedsordene “ Nu kan Du gaae hen igjen for Fanden , og gjøre hvad Du vil , enten Du vil styrte eller ei “ Marit fikk sin abort på samme måten denne gangen også , men hun var svært syk etter dette , og det var ingen som kom og besøkte henne på Kryphus . Dette barnet var ei jente , og Marit fortalte i retten at hun selv etter fødselen kunne se tydelige merker på barnet etter sparkingen fra moren Anne . Også dette barnet ble begravet inne på kirkegarden etter mørkets frembrudd . 3 Svangerskap . Det tredje barnet ble født i 1819 , og fikk ved en skjebnens inngripen lov til å leve opp . Det var en gutt som fikk navnet Sivert Olessønn i dåpen 16 juni 1819 . ( omtalt som Sjul / Sjur under rettssaken ) Det var Ole Haugstad denne gangen også som var far til barnet , og nå tok han på seg farsskapet både moralsk og økonomisk . Marit og Ole gjorde derfor svangerskapet “ almindelig kjent “ , og dermed ble det desto vanskeligere å ta livet av barnet selv om Anne og Marit senere fortalte at de nok hadde hatt både ønsker og planer om å ta livet av ham også . Sivert hadde nok blitt drept han også hadde det ikke vært for at Marit sin søster Lisbeth Syversdatter uventet hadde flyttet inn på Kryphus . Dette inneboende vitnet var det vanskelig å komme utenom , og Lisbeth hevdet selv senere at hun hadde vært “ Aarsagen til Sjuls Redning “ I hvilken grad tante Lisbeth hadde mistanke om hvilke forferdelige gjerninger som tidligere hadde funnet sted på Kryphus , kom ikke tydelig frem under rettssakene , men hun må vel ha kjent til sin søster Anne’s tilbøyligheter ; med to uekte barn selv var ikke Lisbeth selv noen rødmende uskyldighet . ( Hun ble konfirmert i en alder av 36 år ; begrepet halvtomsing er nok ikke grepet ut av løse luften . Hun var da nr. 36 av 36 mulige på konfirmantlisten i kirkeboken . Hun oppga selv alderen til 26 år ved den anledning ) Sivert Olessønn ble nå uansett født levende på Kryphus og overlevde de første døgnene som den gang var så farlig i et barns liv . Sivert fikk lov til å vokse opp , og i 1831 var han 12 år . Han hadde da vært på legd i et år . Under rettssaken på Flyen var Sivert var han hos lensmannen . Sivert var et meget viktig vitne under rettsssaken . Han levde til 1905 , og fikk et liv som var meget speielt , men ikke godt . Se historien om “ Kryphus Sjur “ 4 Svangerskapet . Dette var i 1820 og det fjerde barnet skulle det og være Ole Haugstad som var far til . Ved første forhøret sa Marit at Lars Sletmoen var faren , men det gikk hun siden bort ifra . Ole Haugstad var etter hvert blitt lei av det høye ferilitetsnivået på Kryphus . Selv om han fortsatte å benytte seg av Marit’s seksuelle tjenester , ga han nå tydelig beskjed om at han ikke på noen måte ville vedkjenne seg noe fremtidig svangerskap eller barn . Dette fjerde barnet ble imidlertidig født levende og spontant , uten at man frembrakte fødselen på noen kunstig måte verken ved spark eller andre metoder . For denne gangen hadde ikke Marit gitt sin mor lov til å sparke henne for at hun skulle abortere . Det hadde vært så altfor vondt , dermed ble barnet født levende og velskapt , det var en gutt . Marit ammet til og med denne sønnen et par dager inntil hennes mor Anne fikk nok av denne idyllen på Kryphus . Anne tok ungen på fanget og kvalte gutten mens Marit satt stille uten innvendinger , og så på . Anne og Marit var visstnok enige om at gutten skulle kveles . Det kan virke underlig at Anne og Marit fremdeles tok risikoen ved å snike seg ned på kirkegarden for å begrave barnet i kristen jord . 5 Svangerskapet . Det femte barnet var det også Ole Haugstad som var far til , men Marit uttalte i retten at hun ikke var sikker på om Ole visste noe om svangerskapet . Dette barnet ble født ca. 1822 . Det var levende ved fødselen , men nå var det Marit selv som kvalte ungen med sine egne hender kort tid etter fødselen . Det var noe hun hadde bestemt seg for før hun fødde det . Hun hadde nok sett hvor enkelt det var da hennes mor gjorde det med den forrige ungen . Nå var det slutt på turene til kirkegarden på kveldstid . Marit tok seg tid til å pakke barneliket inn i noen “ Pjalter “ (tøy filler) Barnet ble ikke begravet i det hele tatt , men Marit gjemte det under noen steiner oppe i skogholtet utenfor huset . Her gikk det ikke lange stunda før rovviltet gjorde det av med barneliket . 6 Svangerskapet . Det var kanskje Ole Haugstad som var far til dette barnet også . Men i forhøret sa Marit at om det ikke var Ole , så kunne hun ikke si hvem det var “ …. Da hun almindeligviis havde Omgang med flere Mandspersoner “ Sønnen Sivert vitnet i retten om hvordan dette barnet kom til verden . Sivert var med moren og sanket brennved i skogen ovenfor Kryphus . Moren Marit var med barn igjen , og der i skogen skjedde det noe som gjorde et sterkt innrykk på han . Marit ble svært syk , jamret seg , og grep med en hånd tak i en trestubbe nær ved . Med den andre hånda holdt hun klærne sine opp . Fødselen var i gang , stående i skogen ovenfor Kryphus . Marit satte bena langt fra hverandre , og mens hun sto i denne stillingen falt barnet ned på bakken . Eller som Sivert uttalte i retten “ kom det eit barn frå ho “ Det nyfødte barnet lå på bakken og sprellet der en halv times tid . men det skrek ikke . Mens Marit pustet ut og hvilte seg en stund for å komme til hektene igjen , enset hun ikke ungen som lå på bakken . Deretter sto Marit opp og “ løftede Barnet , som bevægede sig , eller ligesom rystede med Hovedet , samt gav Lyd fra sig omtrent som et Menneske nyser , op efter Benene , og strax derpaa kastede hun det nedunder nogle Bjergpynter , tog en stor Steen og slo den i Hovedet paa Barnet , som nu sprellede siste gang med Benet “ Marit knuste således barnets hode med en stein . Marit hadde ikke sagt noe til sønnen Sivert mens dette sto på , nå vendte hun seg til Sivert med disse ordene : “ Kys mig nu midt i Røven , og løb saa din Vei , og dersom du siger noget herom , skal jeg ogsaa dræbe dig “ Sivert hadde blitt redd for mora , og tidd stille med det han hadde sett og hørt i skogholtet ovenfor Kryphus helt til forhørene under rettssaken . Sivert som burde ha vært ganske herdet på dette tidspunktet , fortalte senere at denne opplevelsen stadig vekk kom tilbake til ham , og fylte ham med skrekk . 7 Svangerskapet . I 1828 var så Marit og sønnen Sivert ute igjen med tiggerstaven . På veien nær setra Trabelia fødte Marit sitt syvende barn . Denne gangen brydde ikke Marit seg med å undersøke om barnet var dødfødt eller levende . Dette barnet kastet Marit fra seg uten videre i ei steinrøys , lempet noen flere steiner over barnet og gikk så videre med Sivert i hælene . Under rettssaken sa Marit at det ikke hadde vært liv i dette barnet i de siste tre til fire ukene før fødselen oppe i Trabelia . Sivert som hadde vært vitne til fødselen fortalte under rettssaken at da han hadde sett barnet liggende på stien så hadde barnet hår på hodet og åpne øyne . Det skulle visstnok være Ole Haugstad som var far til dette barnet også . 8 Svangerskapet , Marit Olsdatter Forrestadstuens “ uægte “ barn Johannes ble født 27 mai 1829 hjemme på Kryphus . Johannes ble døpt 31 mai 1829 hjemme på Kryphus , og i kirka i Venabygd 14 juni . Far til Johannes var “ gift “ mann John Pedersen Ødegarden , og John erkjente seg farsskapet selv om han var en gift mann . Skammen over dette var nok ei tung bør for han John , og Sognepresten har notert nok noe oppgitt at dette var Marits andre “ lejermaal med forskjellige “ Denne John Pedersen Ødegarden var av vår slekt fra garden Ødegaren / Øygarden i Venabygd . Det nyfødte barnet Johannes fikk leve bare i tre måneder , han døde den 13 august og ble gravlagt den 16 august 1829 . Johannes skulle iflge moren Marit ha dødd en naturlig død , men Sivert kunne fortelle i retten at da Johannes var et par uker gammel tok Marit ungen opp av senga og la det i fanget . Sivert sin beskrivelse i retten av dette var med følgende ord : “ hvorpaa hun tog en liden Tæljekniv paa en Hylde over Sengen , satte sig paa en Krak , stak Kniven med Skaftet ned i et Hul eller Aabning i Krakken , lagde barnet paa Samme , og gjorde derpaa en Bevægelse med det som om hun vilde trykke Knivens opadstaaende Blad i Halsen paa Barnet , der da var gandske nøgent “ Da forhindret Sivert sin mor i å skjære halsen over på Johannes med en kniv med disse ordene som Sivert gjentok under rettsssaken : “ Kjære moder gjør ikke det , det er forsæt ( for galt ) “ Moren svarte ikke noe til dette , men la barnet ned i sengen igjen . Den tidliger omtalte og fremdeles like mistenksomme tante Lisbeth Sivertsdatter dukket opp igjen på Kryphus umiddelbart etter dette drapsforsøket , men hennes nærvær hadde denne gang kun en utsettende virkning . Under forhøret tilsto aldri Marit at hun hadde gjort noe slikt søm sønnen Sivert hadde sagt , sønnen Johannes var et ganske svakt barn uttalte Marit . Da det ikke var mat på Kryphus ble Marit nødt til å ut og tigge igjen , det var vel hennes mor Anne som jaget henne på dør . Merkelig nok hadde Marit forsøkt å tigge langt inne på fjellet , langt fra folk , og hun og barnet havnet tilslutt oppe på Rudi setra hvor den eneste milde giver hun fant var ei budeie som het Anne . Oppe på Rudi setra ble Johannes bare svakere og svakere . Marit og Anne våkte over Johannes om natta . Da lille Johannes døde om morgenen var Marit alene med ham , Anne som måtte skjøtte sitt arbeide på setra var akkurat gått ut for og ta vare på kyrne da Johannes’s lille lys ble slukket . Marit’s første bemerkning da Anne kom inn igjen var : “ Gud trøste og bedre mig , Folk vil nu sige , at jeg har dræpt Barnet “ Marit begynte å bønnfalle budeien Anne om ikke hun kunne forklare for øvrigheten at hun hadde vært tilstede ved barnets død . Budeien Anne Paulsdatter vitnet i retten , og fortalte at Marit hadde riktignok vært alene med barnet da det døde , men hun syntes at Marit der og da hadde stelt det bra . Hun hadde ikke sett noen tegn til at Johannes hadde blitt tatt av dage . Det ble alikevel ingen sak ut av dette dødsfallet , og Johannes ble begravet i kristen jord med prest tilstede , og i dagslys . 9 Svangerskapet . Faren til dette barnet var ungkaren Christen Eriksen Kyrkjgarden . Marit fødte dette også utendørs . Hun hadde født dette barnet oppe i Djupdalen høsten 1830 . Marit selv bodde ikke lenger på Kryphus , men hun hadde begynt å gå på legd ( Hun bodde med andre ord hos forskjellige privatpersoner i Venabygd ; et datidens system som skulle fungere som et primitivt forsorgsvesen ) Dette vanskeliggjorde hennes tidligere adferd uten at denne risikoen ser ut til å ha gått opp for henne “ …. tilskrives hendes Enfoldighed og deraf flydende – ogsaa forhen paa lignende Maade viste – Uforsigtighed “ Ensomheten og isolasjonen på Kryphus hadde muliggjort de tidligere grusomme forbrytelser , nå når Marit var tvunget ut på bygda blant folk , stilte dette helt andre krav til fortielse og forsiktighet . Den nå snart 40 år gamle , og aldri særlig oppvakte Marit syntes imidlertidig ikke å kunne tilpasse seg til sin nye sosiale status utfordringer . Marit hadde høste 1830 vært på garden Kjønnås med noe spinnearbeid for Eli Nordrum da hun fikk kraftige veer . Marit ble så syk at hun ikke klarte å gå lenger . Hun la seg ned , og ble liggende i flere timer . Dette barnet ble også født på veien med mindre besvær enn da ei ku slipper ei ruke . Marit hevdet hardnakket at dette barnet kunne ha vært dødfødt , men hun lot det ligge nakent på veien over natten . Da Marit kom tilbake neste morgen tok hun barnet og kastet det utfor veikanten og ned i en krattbevokst dyp dal ( stedet heter nå også Djupdalen ) Det hadde vært ei kald natt da ungen hadde ligget nakent på veien , og Marit trodde at barnet hadde vært dødt en stund , men sikker var hun ikke , og at hun ikke hadde gått tiden ut med det . Dette hadde Marit uttalt under forhørene . På denne tiden bodde Marit og Sivert hos Engebret Kyrkjeløkken . I januar 1831 var hun på Hageøygarden i Venabygd , og det var her hun fortalte det som hadde skjedd i Djupdalen .På denne tiden fortalte Marit også til et senere vitne at “………. laae de Alle ( barna hennes ) paa en Krak , saa skulde man see Nyt “ ( Marit ville ikke gjort det om igjen ) Under saken kom det frem at Marit sin mor , den gamle Anne Syversdatter ikke var noen uskyld når det kom til barnedrap ; hun tilsto både drapene på sine egne barn – dem hun kunne huske i en alder av 80 år og “ sløvet paa Hukommelsen “ og drapene på sine barnebarn . Fedrene til Barna . De som ble nevnt som fedre til barna til Marit var Lars Østense Mælumsmoen , Ole Amundsen Haugstad , John Pedersen Ødegarden og Christen Eriksen Kyrkjegarden . Lars hadde nektet for at han hadde hatt noe med Marit gjort , men dette trenger man ikke tro på . John og Christen innrømmet at de kunne ha vært far til barn nr. 8 og 9 , men de hadde ikke hatt noe mer med Marit å gjøre . Hun hadde aldri sagt til dem at hun var med barn . Ole Amundsen Haugstad var far til de fleste barna til Marit . En kan vel nesten betegne det som et fast forhold . Men heller ikke Ole var ofte på Kryphus . Da Marit sin mor Anne Syversdatter ble spurt om hun hadde snakket med Ole Haugstad eller andre av barnefedrene om hva som skulle skje med barna til Marit , svarte hun ; “ Nei , tvi “ hun så dem ikke engang på Kryphus . Marit sa dette om forholdet til Ole Haugstad : “ Ole Hougstad sagde efterat have haft Samleie med hende dennegang ( 4 barnet ) at han vilde nægte at have haft med hende at bestille saafremt hun blev frugtsommelig . Forøvrigt havde han legemlig Omgang med Angjeldende hvor somhelst han traf hende , enten det var ude eller inde ; naar blot Ingen saae det “ Derfor sa heller ikke Marit noe til Ole om at hun var “ frugtsommelig “ Ole Amundsen Haugestad var altså 62 år og enkemann da sønnen hans Syver ble født i 1819 . Dersom en skal tro på det som kom frem under rettssaken , hadde han Marit som ei slags elskerinne i mange år . Ole var så “ heldig “ at han slapp å oppleve at fosterdrapene kom for en dag . Ole døde den 24 februar 1828 Dommen Dommen fyller 27 ikke alt for tettskrevne sider i domsakten . Her går sorenskriver Møinichen gjennom det som har kommet frem i saken og konkluderer med at Marit Olsdatter har født syv barn i dølgsmål . Marit hadde sagt at tre av disse ikke levde ved fødselen , men dommeren tror ikke for sikkert på dette . To av barna ble aborterte på grunn av spark fra moren Anne Sivertsdatter , et ble kvalt av Anne , og minst to ble drept av Marit . Anne Syversdatter ble dømt for å ha drept eller fått til abort på tre av barna til datteren Marit . I tillegg ble hun dømt for å ha født et barn i dølgsmål på plassen Bergdal i Venabygd . Anne mente at dette barnet ikke var fullbårent . Den endelige konklusjonen til dommen lyder slik : “ THI KJENDES FOR RET : De tiltalte Marit Olsdatter Forrestadstuen og Anne Syversdatter Forrestadstuen bør miste deres Halse , og deres Hoveder sættes paa Stager …… De ble også dømt til å betale en del kostnader , både for saken og for den tiden de hadde sittet i arresten . Hvordan kunne slikt skje ? Etter å ha lest om alle disse barnedrapene og abortene , kan en vel spørre seg om dette virkelig er sant . De fant ikke levninger etter de døde fostrene , verken på kirkegarden eller de andre stedene de hadde vært gjemt . En forklaring på dette kan være at Anne og Marit hadde vel knapt gravd de ned dypt nok eller gjemt barnelikene under nok stein til å holde rovdyrene bort ifra disse levningene . Men det var nok sannheten som kom frem . Under rettssaken ble Marit spurt hvorfor hun hadde gjort slike umenneskelige ting . Hun svarte da at mora ble så sint når hun fikk høre at datteren var med barn , da de ikke hadde noe å fø barna med . Marit grudde seg også for skammen og bygdesnakket de ble utsatt for de som fikk unger uten å være gift . Marit fortalte at moren Anne , kunne bli så illsint at hun mistet helt kontrollen . Barnefedrene tok heller ikke på seg farskapet . Det eneste unntaket var at Ole Haugstad sto fast ved at han var far til Sivert . Dersom en skal tro på det som kom frem i saken , er det kanskje ikke engang sikkert at de aktuelle fedrene visste at Marit var med barn . Det er ikke godt å vite hvorfor Marit “ lot sig beligge “ så mange ganger . Hun ble spurt om hun tok imot betaling for samleie , men det svarte hun nei til . Med det ville vært rart om i alle fall “stamgjesten” på Kryphus , Ole Haugstad , hjalp til med mat og andre ting . Det kan se ut som at Marit og Anne levde noe på siden av det vanlige bygdefellesskapet , slik at Marit kanskje var glad for den kontakten med andre mennesker som seksuallivet tross alt kunne gi henne . Abort er den vanligste løsningen for kvinner som absolutt ikke vil ha barnet de bær på . Også de to kvinnnene på Kryphus valgte denne utveien de to første gangene Marit var gravid . Men metoden Anne brukte var så brutal at Marit ikke orket mer av den fremgangsmåten . Da Marit var med barn for fjerde gang , fant de ut at det ville være lettere å drepe barnet etter at det var født . Dermed ble de skyldig i drap på det fødte liv , og ikke bare på det ufødte . Når det første steget var tatt , ble det lettere å fortsette på denne måten . Under rettssaken var Anne Syversdatter mye vrangere og vanskelig enn datteren Marit . Hun tilsto at hun hadde drept tre av fostrene , men hun husket ikke hvorfor hun gjorde det , eller om noen hadde snakket om dette på forhånd . Hun kunne ikke gi noen annnen grunn til at hun drepte ungene enn at hun ikke visste hvordan de skulle få nok mat til dem . Den videre saksgang og appell Sorenskriver Møinichen hadde fire meddomsmenn fra Fåberg med seg da han avsa dommen den 29 november 1831 . Dommen ble forkynt for Anne og Marit i arresten på Flyen den 5 desember 1831 . Deretter tok det litt tid før papirene kom frem til den rette adressaten som var Akershus Stiftsoverrett . Den 4 februar 1832 ble stiftsoverrettsprokurator Rasch oppnevnt til referent ( aktor ) i saken . Saken gikk videre til Høyesterett , som stadfestet dommen den 29 juni 1832 for begge kvinnene fra Kryphus . “ miste deres Halse og deres Hoveder at sættes paa Stager , Førstnævnte for Barnefødsel i Dølgsmaal samt Fostermord og Deelagtighed med Sidstnævnte i Barnemord , Sidstnævnte for Barnefødsel i Dølgsmaal , Deelagtighed med Førstnævnte i lignende Forbrydelse og i Fostermord samt for begaaet Fostermord og Barnemord “ Det kan se ut som det var dødsstraff for hvert av det tiltalepunktene de var tiltalt for . Gamle , blinde Anne Syversdatter “ en for menneskelig Følelse i en ganske ualmindelig Grad blottet Forbryderske “ med sin “ følelsesløse og grusomme Character “ håpet kanskje å slippe unna med sin høye alder , men Høyesterett anså henne som ondskapens opphav og gjorde kort prosess . Hva Marit angår , kan det vel se ut som hun ble opplært og “ forføret “ av sin mor , og det antydes fra Justisdepartementets side som en mulig formidlende omstendighet at hun var “ udstyret med høist ringe Forstandsevner og opdragen i Vankundighed af en unaturlig Moder “ “ men hun viste ogsaa , at hun havde opnaaet Moderen og Forførersken i Frækhed og Følelseshed , i det hun endog uden Skye lod sit uskyldige i mod hendes Ønske fra Døden reddede eneste Barn være Øievitne til hendes Ugjerninger , uagtet hun selv om Fødslene overraskede hende , formeentlig lettelig under et eller andet Paaskud kunde have bortfjernet de “ Med andre ord gråt man vel litt for det uskyldige barnet Marit engang hadde vært , men ønsket å henrette det monsteret hun nå hadde blitt . Uansett hennes vanskelige barndom . “ saa fordrer dog Straffeloven Øiemed upaatvivleligen , at man i at bedømme en virkelig grov og forhærdet Forbryter i det Høieste tager et underordnet Hensyn til de maaskee ham utilregnelige Omstændigheder , der fra først af have gjort ham til Forbryter “ I Departements-Tidende for 20 august 1832 , der det blir brukt hele 26 sider på gjennomgangen . Konklusjonen datert 11 august 1832 , er kort og godt den at høyesterettsdommen “ skal fullbyrdes uden naadigst Formildelse “ Departemente var lite fornøyd med at ingen hadde grepet inn før , lensmannen og medhjelperne hadde et spesielt ansvar for å stoppe slike lovbrudd . Man hadde nok lagt på en forsiktig refs til lensmannen og sognepresten , som jo måtte ha hørt rykter om hva som hadde foregått i Venabygd i løpet av de siste tyve år uten å foreta seg noe . Men dette var det for sent å gjøre noe med . Det en nå kunne gjøre var å være streng , slik at en kunne skremme andre fra å utøve lignende lovbrudd . Departementet mente at Anne Syversdatter er “ en for menneskelig Følelse i en ganske ualmindelig Grad blottet Forbryderske “ Riktignok var Anne nå gammel , blind og nærmest hjelpesløs , men det er bare dødsstraff som “ kan udslætte en Deel af den Forargelse , hendes udædiske Liv har fremkaldt” Hvis det ikke hadde vært for Anne , Marit sin mor , hadde nok sannsynlig Marit ikke blitt den forbrytersken som moren skapte henne til . Marit var passiv til det moren gjorde med de første barna , men fra nummer 5 og utover , var hun den aktive . Departementet mente også at det var galt av Marit og la sønnen Sivert være øyenvitne til to av drapene . Departementet nevner også at det er lenge siden at kvinner som har født i “ dølgsmaal “ ( født i hemmelighet / i skjul ) og deretter drept fostrene sine, har fått dødsstraff i Norge . Men de grunnene som har gjort at disse kvinnene har sluppet dødsstraff kan ikke brukes i saken mot Marit . Hun har gjort så “ mange og med saadan Grusomhed udførte Misgjerninger “ at straffen må fullbyrdes . Henrettelsen i Venabygd Det var futen som skulle ha ansvaret for henrettelsen . Men i et brev til amtet den 31 august 1832 ber han om at en annen må settes inn i hans sted . Han oppgir som grunn til dette at han skal ut på embedsreiser i mye av september og første halvdelen av oktober . Henrettelsen kunne ikke utsettes så lenge , da amtet hadde gitt ordre om at den skulle fullbyrdes så snart som mulig . Skarpretter og bøddelen , Anton Lædel var allerede på veg opp Gudbrandsdalen fra Christiania . Om bøddelen Anton Lædel Anton Lædel ble døpt i Akershus Slottsmenighet 2 september 1757 som barn av Franz Gotschalck Lædel og hustru Magdalene Møller . Han ble konfirmert i samme kirke 6 oktober 1771 i en den gang uvanlig ung alder (14 år) , men like fullt som nummer en . Han utdannet seg som snekker og tok borgerbrev som snekkermester i Christiania 7 mars 1786 . Han giftet seg 12 desember 1788 med Randi Guttormsdatter . De fikk ni barn, hvorav tre døde som små . Lædels skarprettergjerning var en lukrativ bigeskjeft til snekkervirksomheten : 260 daler i grunnlønn , fri skyss , fri diett , pluss betaling for hver henrettelse . Anton Lædel bodde i Nordre gate i Christiania . Han ble begravet 8 april 1837 , dødsårsaken ble oppgitt til å være alderdom . Hans sønn Guttorm Lædel hadde da allerede overtatt arbeidet som skarpretter . Etter henrettelsen av massemorderen Nils Narumseie i 1832 , anmodet Anton Lædel om avløsning, en søknad han skrev med så skjelvende hånd at det er nærliggende å tenke på Parkinsons sykdom . Fire hogg hadde han brukt før hodet var av , og de siste slintrene måtte han sage over med øksen . På tross av sin søknad måtte han året etter stille som skarpretter i Odalen under henrettelsen av Christian Sand , som hadde drept tjenestejenten Karen Pedersdatter etter å ha gjort henne gravid Denne gang måtte fem hogg til før hodet var av. Henrik Wergeland var blant de fremmøtte, og forsøkte å sende hjem barna: “ Dette er ikke noe for dere barna “ De svarte kontant : “ Ja, men du da , som har gått helt fra Eidsvoll for å se på “ I Morgenbladet ble Lædel etterpå beskrevet som “ den før saa dygtige, men nu aldersstegne og skjælvende Skarpretter “, og det ble da også den siste henrettelsen han foretok . Alt i alt foretok Anton Lædel 21 henrettelser . Henrettelsene av Anne og Marit i Venabygd var hans 18 og 19 . Etter farens død i 1799 ble Anton Lædel beskikket som skarpretter for Akershus Stift , dvs. Østlandet . I tillegg var han også militær skarpretter for hele landet . I tillegg til henrettelser skulle Lædel også ta seg av piskinger og brennemerkinger. Henrettelsene foregikk med håndøks. Den 31 august 1832 skriver futen et brev til lensmann Fougner i Ringebu der han gir de siste instruksjoner . Han legger ved en del dokument som skulle leses opp for de to dødsdømte , blant annet det Kongelige Reskriptet og Høyesterettsdommen . Futen trodde at en slik opplesning på skafottet “ kunde have velgjørende Indflydelse paa disse Udaadsmenskers Sindsstemning “ Videre mente futen at en måtte få rede på om “ Marit Olsdatter atter skulde være frugtsommelig “ Dette var nok lite trolig , men en kunne ikke se bort fra det . Lensmannen var også bedt om å sørge for at skafottet kom på plass . Det skulle oppføres på fire påler , seks til åtte alen høyt , med bredt gulv , rekkverk og trapp . I tillegg trengte en to staker som gikk åtte til ti alen over jordsmonnet og som var utstyrt med jernbolter . To graver måtte graves på retterstedet , og to likkister måtte snekres til de hodeløse kroppene til Anne og Marit . Ringebu hadde ingen offentelig plass for henrettelser . Derfor mente futen at “ Executionen bør skee i Nærheden af disse Misgiernings - Menneskers vanlige Tilholdssted - Kryphus – paa aaben Mark , men ingenlunde paa Kirkegaarden “ Militær assistanse kunne en få gjennom det Gudbrandalske Musketerkorps . De skulle følge “Delinquentinderne” ( Anne og Marit ) til retterstedet og holde vakt rundt plassen . De gardbrukerne som bodde nærmest skulle møte med “ Kort-Gevæhr “ på retterstedet . Sogneprest Sommerfelt fikk også et brev fra futen . Den 10 september kunne presten melde at “ der med hensyn til Delinquentindernes forberedelse til Døden intet fra hans Side er til hinder for Straffens Exeqution “ Alt var nå klart for det “ skuespillet “ som skulle foregå den 22 september 1832 . Det må ha vært en form for folkefest . “ …… Det siste som den Ulykkelige Marit sa før Anton Lædel kappet av hennes hode , var at hun ba de dra håret hennes fremover så de ikke blødde det ut . Hun skulle ha så pent et hår ……. “ Dette var nok en komplett overflødig bønn fra Marit , fordi skarpretter Anton Lædel som den erfarne bøddelen han var , aldri ville ha funnet på å hugge øksen i hår . Mordere fikk etter datidens tradisjoner ikke passere igjennom kirkegårdens port , og de billige kistene med likene ble derfor heist over muren rundt kirkegarden , før de kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene . Det som gjorde mest inntrykk på ettertiden , var de to stakene med hodene på . Håret til Kryphus kvinnfolkene flagret i vinden i årevis , heter det . Anne Syversdatter sitt hår var tynt og grått , og Marit Olsdatter sitt hår var uvanelig langt . Domsakten som gjelder denne saken lå i prestearkivet i Ringebu frem til senere tid . På siste side i heftet , som er på 139 sider , er det skrevet med svært utydelig skrift : “ Domsact vedkommende Anne Syversdatter og Marit Olsdatter Forrestadstuen ( som vides ) henrettede i Venabygden i Aaret 1832 22de Septbr. Sønnen Syver havde faaet den af Engebret Bakke i ( 1835 ) ? og leverede til N.C.Hald der i 1837 havde confirmeret ham i Tugthuset , og siden baade der og her havt meget med ham at gjøre “ N. C. Hald var prest ved tukthuset på Akershus festning i Christiania i to perioder , 1837 / 39 og 1843 / 56 før han kom til Ringebu i 1856 og ble værende her til 1886 .
    2 Poeng
  7. Camilla Svanøe1

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Jeg bare MÅ spørre. Siden denne hobbyen er så fascinerende, og siden jeg selv har funnet noen helt utroliG spennende ting her. Jeg må bare spørre dere i forumet om dere har noe artig å fortelle fra deres søken i de gulnede papirs katakomber. - Hva er det mest utrolige navnet du har kommet over? (Det er så mange varianter som ikke hadde fungert idag) - Hvilken livshistorie er den villeste du har kommet over? Eller klart å spore? - Har du en spennende historie å fortelle fra din søken i slekten? Jeg-for min del- og dette er ikke så mye, men det er veldig spennende for meg. Min mors mor: Hun fikk seks barn med en veldig gammel mann. Og så bestemte hun seg for at det var ikke så gøy. Så hun reiste fra hele ungeflokken etter 15 år, da hun selv var 29, med yngstemann på 4 år.. Ikke så hyggelig for ham på 4. Hans siste minnne om sin mamma var at han sto på trappa og gråt da hun dro. Men dette var en utrolig sterk historie for meg. Hun fulgte kjerligheten og fikk flere barn. Men til slutt, som et resultat av sin oppvekst og barndom, endte det ikke å godt. Hun druknet. Etter å ha vært et utskudd i bybildet i Arendal i hele sin tid der. Fordi hun dro fra barna sine. Og fordi hun ikke alltid var edru i byen. Jeg har aldri kjent mor moren min. Og mye av min mors historie er funnet her, fordi min mor bodde på barnehjem, og fordi noe er glemt eller fortrengt. Men jeg føler at ved å forstå hennes omstendigheter, så forstår jeg både fortiden, og de valgene hun tok, bedre. Jeg inviterer alle som har funnet noen spennende og fascinerende historier om mennesker i historien, om å dele sine historier. Jeg vil i alle fall sette veldig stor pris på dem.
    1 Poeng
  8. Reidar Oddløkken

    Eidsvoll-mennene 1814 - Etterkommere

    Tja, finner de dem? http://www.dagbladet.no/2013/05/27/kultur/tv_og_medier/tv2/hans_olav_lahlum/solveig_kloppen/27284017/
    1 Poeng
  9. Astrid Ryen

    Hva betyr det når det står "Inderst" etter et navn på folketellingen?

    Se også dansk ordbog: http://ordnet.dk/ods/ordbog?query=Inderste&search=S%C3%B8g
    1 Poeng
  10. Terje Hammer Aarland

    Karen Torbjørnsdatter fra Bergen?/Hamre

    Da min tippoldefar gifter seg 22. juni 1846, heter konen Marthe Malene. Da deres første barn Mons Andreas blir døpt 3. oktober heter hun bare Malene. Da min oldemor blir døpt 17. des 1848 heter hun Anne Malene og i folketellingen for 1865 heter hun bare Malene. Det jeg vet med sikkerhet er at min mormor ble oppkalt etter sin mormor og fikk navnet Anna Magdalena. Hvis en kan fastslå at denne Anne/Marthe Malene Torbjørnsdtr er den samme som døpes i Domkirken i Bergen i 1827, da er den saken klar, men den Torbjørn Olsen som jeg har funnet info om, dvs han som bare var 17 år da Anne/Marthe Malene ble født, er feil Torbjørn Olsen. Han var nok en enkemann den gangen og hadde en annen bakgrunn. Det hadde vert fint å funne ut hvor det ble av resten av barna til Torbjørn Olsen som t.d. Karen som ble oppfostret i Hamre sogn? likeeins Johannes og Ludvig? Det hadde også vert interessant å funnet ut hvem Torbjørn Olsen var?
    1 Poeng
  11. Håvard Moe

    Nordlandsbanen

    E6 nordover frå Fauske går delvis på den traseen tyskerne bygde til jernbanen...
    1 Poeng
  12. Benn Johan Rislaa

    Engemoen Ætta

    Dersom de ble gift i Tveit vil du ikke finne giftemålet for alle gifte mellom 1799 og 1818 mangler i kirkebøkene, og sannsynligheten for at de giftet seg i Tveit er stor siden kona Guri Tellefsdatter bodde i Tveit under folketellingen 1801. Har kikket igjennom skifteprotokoller for Kristiansand og Mandalsområdet på alle som heter David til fornavn fra 1785 til 1830, men ikke funnet faren hans. Grunnen til at jeg har holdt meg til Vest-Agder er at David-navnet var mest brukt der, og ikke så mye i Aust-Agder, men får fortsette å lete. Mvh Benn Johan
    1 Poeng
  13. Tore Andreassen

    Nordlandsbanen

    Tja.. Tyskerne begynte jo å sprenge seg nordover fra Fauske, men de hadde jo en forkjær innstilling til arbeidskraft. Planene var å føre den fram til Kirkenes. Det var vel "Nordavsnittet" som var tanken bak planen. TORE-A
    1 Poeng
  14. Henning Andersen

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Oluf Olsen Spell (ca.1609-mellom 1691/1701. Røros. «Spellan» skal ha kommet til Røros fra Ljusnedal eller Falun i Verkets første tid. Oluf kan ha bodd i en av de gamle hyttearbeidergårdene oppe i Mørkstugata, uten at vi i dag kan peke ut husnummeret. Han hadde seter ved Aursund, Spellvollen og i Rylia. Det finnes en skifteforretning fra 1691 etter hans hustru: «Søfren Ibsen og Joen Paulsen Tørres gjør vitterlig at aar 1691 den 20. april var vi efter hr. bergmester velædle Henning Jürgens opnevnelse i Olle Olsens, Spell-Olufs, hus her paa Røros, i bergskriver Peder Hiorts overværelse, til at vurdere og taxere hans eiende midler og formue til rigtighed for creditorene, og det øvrige til deling for hannems og hans salige, nu avdøde kone Anne Erichsdatters arvinger». Han bodde på Bergstaden der han hadde en liten stue til gaten. Arvingene fikk til deling 55 rdl. 1 ort og 20 skilling. «Den gamle Mand Olle Olsen begjerede med grædende Taarer om at have medynk med ham, at han som gammel blind Mand paa 82 Aar maatte nyde noget lidet til sit Ophold saa længe Gud spared ham Livet». Ole døde antagelig før folketellingen i 1701. Mørkstugata har navn etter Mørkstuggu, dette arresthuset er nevnt i 1666, men det er umulig å lokalisere det i dag. Like stor usikkerhet rår om Spell-Ola, en skikkelse som har engasjert folkefantasien og lokalhistorien på Røros sterkt. Han var en markant arbeiderleder fra uroen i 1670-årene, minnet om ham er innvevd i en nimbus av usikker tradisjon. Etter at den brutale og forhatte direktør Arnisæus døde i 1669, ble Henning Irgens ansatt som ny direktør. I hans direktørtid var det mange vanskeligheter for verket, det ble krig og verket og Bergstaden ble herjet og brent, det kom til ny strid mellom partisipantene og til uro og «rebellion» blant arbeiderne. I mai 1670 sendte arbeiderne en klage til kansler Ove Bjelke, der de sier at «vi fattige Bergfolch maa giøre en dags arbeyde for huer helligdag eller derfor miste voris løn», at de «imod voris tunge arbeyde udj steden for penge maa antage dend dyre proviant som fru Doctorinde och Jens Bing holder», at noen «endelig affregning iche er scheed paa 7 eller 8 aars tid», at de må ta imot tvilsomme sedler som betaling, at flere arbeidere «offuerfaldis aff Henning med blodige slag og hug for vi iche ville lefuere voris zigneter fra oss at forseigle hvis oss uvitterligt kand vere schreffuit, och trues der till med fengsell och ander straff» osv. Arbeiderne nødes derfor «at indfly till Eders Magnificentz med underdanigst begiering at oss fattige folch udj forschr. poster motte till rette forhielpes, huilchet den goede Gud visseligen vill beløne». Henning Irgens avviste klagen som helt uberettiget, og fikk også noen av arbeiderne til å klage over de oppsetsige arbeideres opptreden. Ove Bjelke nøyde seg med å henvise saken til Bergamtet og bad ellers direktøren søke å stille arbeiderne tilfreds på beste måte. Samtidig sendte han en formaning til arbeiderne om å avholde seg fra «ald Buller och Opsetzighed». Bergmesteren lot forkynne fra prekestolen, at arbeiderne skulle «faae Rigtighed» og at det skulle bli rimelige priser på provianten. Arbeiderne lot seg imidlertid ikke denne gang avspise med talemåter og gode løfter. De satte opp et bønneskrift til Kongen selv og valgte fire mann til å reise til København med det. Bland de fire arbeiderne som ble sendt til København var også den senere så kjente Spell-Ola og Anders Johansen Prytz. De fire utsendingene kom vel frem til København og fikk øyensynlig her hjelp til å sette opp en detaljert, skriftlig klage. Arbeidernes utsendinger fikk i København «ganske god Fortrøstning om et favorabelt Svar paa deres Andragende». Bønnskriftet ble sendt til stattholderen, og da utsendingene på hjemveien passerte Oslo, ga stattholderen dem løfte om at han skulle ta seg av saken, og ga dem også med et brev til bergmesteren om at de skulle inntas i arbeidet igjen, selv om de hadde forlatt tjenesten uten lov. Det var nok også som følge av besøket i København at Kong Christian den 5. den 8. september ga ordre om at partisipantene heretter skulle sørge for at verket alltid hadde penger til å betale arbeiderne deres lønn, og dette skulle skje «uden nogen Afgang» i dansk mynt, så enhver kunne kjøpe proviant etter eget ønske. Arbeiderne skulle også ha full betaling for helligdagene, og de som kom til skade under arbeidet skulle få erstatning i forhold til skaden. Imidlertid hadde den mektige Joachim Irgens fått underretning om arbeidernes nye aksjon, og reiste umiddelbart til Røros sammen med sin frue for personlig å ordne opp i sakene. De kom til Bergstaden en av de første dagene i november. Så kommer den kjente historien om Spell-Ola og Røros-arbeidernes «rebellion» i november 1670 som det bl.a. er fortalt om av Johan Falkberget i flere av hans bøker. Arbeiderne hadde ennå ikke fått noe svar fra København, de var redde for at klageskriftet ikke hadde ført til noe resultat. Det var armod og nød i mange hjem, og nå begynte de på ny å bli utålmodige, nå måtte og skulle det bli en ordning! Så valgte de Spell-Ola til å reise til kongen nok en gang for å kreve deres rett, og de begynte straks å samle inn penger til reisen. Da Joachim Irgens fikk nyss om dette, forlangte han at Ola øyeblikkelig skulle arresteres, legges i jern og holdes i forvaring i «Mørkestugguen». Det ble også gjort, men da gruvearbeiderne fikk vite at deres tillitsmann var fengslet, «bleve de ganske oprørske, forlode paa en usædvanlig Tid, nemlig på en Torsdag, deres arbeide og forføiede sig paa hjemveien». Da de kom ned på Hittersjøen holdt de møte på isen og «sammensvore sig ordentlig og lovede alle som een Mand at Staae og gaae» inntil de fikk sin kamerat ut av fengslet. De dro så ned på Staden, rustet med «Øxer, Prygler, Bøsser og Stokke» og stormet opp foran huset der Joachim Irgens og hans hustru bodde og hvor også Henning Irgens da oppholdt seg. Her sluttet de en halvsirkel og forlangte gjennom pliktsfogden å få tale med bergmesteren. Kammertjeneren var redd for at de opphissede arbeidere kunne komme til å forgripe seg på hans nevø og fulgte med ham ut. Så vidt en vet gjorde ikke arbeiderne noe tegn til å ville overfalle de to høye herrer, men da begge disse «vare overmaade hidsige og anfaldt med blottede Kaarder den sammenrottede Hob, i Tanke at faae dem adspredte», da kokte harmen over. Her kom de for å kreve sin gode rett etter å ha lidt urett i så lang tid, og så ble de møtt med blanke kårder av dem som selv hadde begått denne urett. Og så gikk de løs på de to høye herrer og vendte særlig sin forbitrelse mot den lite avholdte kammertjener, som de «med deres Prygler og Haandgevær sloge saa længe, indtil han omsider faldt til Jorden, og vilde, efter Beretning - sier Hiort - neppe være kommen derfra med Livet, hvis ikke hans Frue, som da var høist frugtsommelig, havde trængt sig gjennom den sammenrottede Hob og med Møie kastet sig over sin halvdøde Mand». Og dermed reddet fru Cornelia sin gemal fra å lide større overlast; så opphisset arbeiderne var, vek de tilbake for å mishandle en kvinne, og særlig i et tilfelle som dette da hun var i «høyeste velgående». Både hun og bergmester Irgens fikk imidlertid under spetaklet atskillige knubs og slag. Men dermed ble det også, arbeiderne trakk seg nå tilbake og stormet avsted til arresten for å befri Spell-Ola. I Mørkstugguen» satt Spell-Ola i bolt og jern. Arbeiderne prøvde å få opp døren, men den var stengt, og da de ikke turde «bryde Kongens Jern» hentet de en domkraft fra hyttesmia, og «skruede Huset fra hinanden, hvorpaa de udtoge den fængslede, sønderhuggede Bolten han havde om Fødderne, og derefter, ligesom i Triumf, ledsagede ham til sit Huus». Men dette åpne «opprør» mot de høye foresatte kunne ikke verkets ledere la seg by. Joachim Irgens sendte øyeblikkelig klage både til kongen og til visestattholderen Ove Juel og kansleren Ove Bjelke, der han ba om at «denne grove vold og overdaadighed blifuer til exemplariske straffe tilbørlig recommanderet». Ove Bjelke grep straks inn og sendte fra Trundhiembs Kongsgaard en skrivelse til arbeiderne, der han sier at han har forstått, at «I Bergarbeidere paa Røraas Verk paa det allergroveste og fast uhørlig have formastet Eder baade imod hr. Jochum Irgens saa og imod høistbemeldte min allernaadigste Arveherre og Kongens velbestaltede Bergmester Henning Irgens. Derfor vil jeg Eder hermed strengeligen have anbefalet at i Eder i Stillhed og Forlighed holde og ikke av nogle urolige Hoveder Eder til videre grove Formastelse imod velbemeldte gode Mænd lader forføre, hvormed i endnu i størremaade Skade og Straf geraade». Men samtidig kom det også en kongelig resolusjon på arbeidernes «suppliqve» som gir ordre om at arbeiderne og kullbrennerne heretter skulle betales kontant lønn, at arbeiderne også skulle ha betaling for helligdagene uten noen «forkortning», at de som kom alvorlig til skade under arbeidet skulle ha en rimelig erstatning, og at berggesellene skulle ha forrett til malmkjøringen når det kunne skje uten at gruvearbeidet ble forsømt. Og dermed hadde arbeiderne oppnådd det meste av det de hadde gått til aksjon for. Kongen påla også visestattholderen å nedsette en kommisjon av «fire fornuftige Mænd» for å undersøke arbeidernes klagemål og forholdene ved verket. Spell-Ole ble «som formand for de suplicerende» ble eksaminert og sa at de innsamlede penger skulle brukes til å hente ny beskjed fra stattholderen, da arbeiderne ikke hadde fått svar på sin suplikasjon. Pengene fantes «udi hans pung beseglet» sammen med en fortegnelse over dem som hadde gitt bidrag, det var orden i tingene slik. Arbeiderne og deres tillitsmenn gikk fri denne gang. «Siden Kammertjeneren ved sin urigtige omgang med Arbeidernes Betaling med videre, havde selv givet Anledning til denne Tumult, pardonnerede Hans Majestæt alle Anklagede, hvorved den hele Handel for denne Gang havde ende». Når man har en slik mann som ane er det kanskje ikke så rart man har viet mye av sin tid til fagforeningsvirksomhet...? :)
    1 Poeng
  15. Henning Andersen

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Det blir vanskelig å hoppe etter Wirkola, Bjørn A. Løkken - men så er vel dette heller ikke noen form for konkurranse. :) Thorer Kristoffersen Ramstad/Elvestad (Ca.1660-27.7.1728): Ingeborgs tredje mann var Torer Kristoffersen fra Ramstad (H). Han overtok Elvestad sommeren 1694 med bygselbrev fra herr Nils Gudmundsen på Aurskog. (Bs. 3.7.1694.) Etter bare 4 år døde Ingeborg. Det var ingen barn i det siste ekteskapet hennes. Ingeborgs datter Guri arvet parten i Skaen. Boet utgjorde 480 rd. brutto, og med alle fradrag, deriblant barnas farsarv, ble nettoen 265 1/2 rd. (Sk. 1.6.1698.) Torer var lagrettemann i 1696. Torer giftet seg annen gang med Maren Klemetsdtr. Nord-Mysen, og han kom til å sitte svært bra i det økonomisk. Av den grunn kunne han låne bort penger mot pant i gårder. Han var etter alt å dømme en dyktig bonde, siden en militærmatrikkel fra 1724 opplyser at åkeren var i god dyrkning, og en ny matrikkel fra 1727 omtaler flittig bruk. På den tida hadde Elvestad halv medeierrett i ei bekkekvern til husbruk, uten at det er kjent hvilken kvern det var eller hvor den lå, siden den ikke var matrikulert under Elvestad som eget skatteobjekt. Den kan ha ligget ved Holsbekken, ved fossen nedenfor Salerud. Torer Elvestad tillot seg å nyte en dram i ny og ne, og iblant ble det litt for mange, slik at han fikk ubehageligheter med både presten og futen, men det hendte også at han selv gikk til sak mot andre for krangel i fylla. Sommeren 1708 var Torer i et drikkelag på grannegården Udal, og der røk han og Peder Buskelsrud uklar etter å tatt rikelig for seg av ølet. Peder dro til Torer i hodet med ølkanna, slo ham over ende og trakk ham i håret. For dette ble Peder dømt til å betale bot for slagsmål. Under krigen mot Karl XII. ble det innført forbud mot å brenne brennevin, og kjelene ble forseglet, men futen kom under vær med at en del eidsberginger enten hadde unnlatt å få kjelene forseglet eller hadde brutt seglet og brukt kjelen. Blant de siste var Torer Elvestad, og høsten 1712 kom han for retten for dette. Han kunne ikke skjønne hvem det var som hadde brutt seglet, men mente at det måtte ha vært barbereren (datidens lege) Lucas Debes, som hadde gjort det i forbindelse med at han kurerte Torers syke datter, for ellers hadde han slett ikke brukt kjelen. Alle de innstevnte ville "søke den høye øvrighet om befrielse for deres enfoldige forseelse", og alle slapp bot, siden ingen alvorlig bruk av destillasjonsapparatene kunne påvises. Ved invasjonen i 1716 led Torer Elvestad et ganske stort tap, da han mistet korn, mel, kreaturer, matvarer og klær og fikk skader på hus og skigarder til en samlet verdi av 140 ½ rd. Midt oppi denne urolige tiden hendte det da at Torer ble innkalt for prosteretten for prost Lars Rasch, fordi Torer "havde formodentlig of drukkenschab giordt Ulyd i Kirken den 7 Junij 1716". Torer uteble etter den første stevningen, men 25. juni 1717 møtte han, med Bjørn Narvestad og Kjøstel Langnes som forsvarsvitner. De to fortalte "at de Selv samme dag sad i stool hos bemelte Torer Elvestad, og som de syntis, var han falden i Søvn, hvoraf han opvaagnede, og med høi røst udbrød i disse ord "Svenschen er over os" med nogle flere ord, som de iche Kunde erindre, hvilket gav en temmelig allarm blant Menigheden, som strax ved Præstens tale blev stillet." Det siste er sikkert sognepresten herr Hans Smits tilføyelse. Torer selv forklarte "at han var kommen træt i Kirken, og derover falden i Søvn, og som det var i de dage Fienden var i landet, og han med andre landsens Undersaattere i idelig frygt og fare for Fienden, saa er ham saadant i drømme forekommen, og han derover udbrut i saadanne ord". Herrene i prosteretten, prosten Rasch, herr Jens Aalborg til Skiptvet og herr Lars Hammer, medtjener til Rakkestad, syntes likevel at Torer fortjente en smekk for sin "ulyd", og de ble forlikt om at Torer skulle gi 5 rd. til de fattige og betale 6 rd. i omkostninger. (Prosterettsforlik 25.6.1717.) Svakheten for sterk drikk ble også årsaken til Torers endelikt. Mandag den 26. juli 1728 gikk han til Eidsberg kirke for a se på dragonmønstringen. Han hadde i sin ungdom hogd seg i den venstre foten, så det venstre beinet var blitt litt kortere enn det høyre. Den høyre armen var også skadet, slik at han ikke hadde full førlighet over den. Torer gikk med stokk, og i den høytidelige anledning hadde han både hatt og hansker på seg. Etter mønstringen slo han følge med en del dragoner og underoffiserer opp til gjestgiveriet på vestre Haug. Litt småfulle var de allerede da de kom dit, og mer brennevin og øl ble det. Torer satte seg til å dra krok med vaktmester Tor Grav og forlangte mer brennevin, men gjestgiveren gav ham bare ett glass samt et krus øl. Etter en stund gikk Torer over til grannen Halvor Haug. Der ble det nokså mange drammer på Torer, og da han var blitt passe full, fikk folk på gården geleidet ham ut på låven og lagt ham i et høylass, der han kunne sove rusen ut. Torer sov til dugurdsmål neste dag. Da kom han inn igjen for å "reparere". Det ble til at han "reiv i" på et par karer som kom innom også. Omsider fant Torer ut at han fikk komme seg hjem. Han ville ta snareste veien. Fra Haug gikk det en liten gangsti ned til åa, til der kvernhuset på Haug lå, like under Morkampen. Over dammen var det lagt ei lita bru som en kunne gå over når det var lite vann. Denne veien ville Torer ta, men siden han sjanglet en del, var Gonnor Halvorsdtr. Haug redd for at han kunne falle uti åa, sa hun fulgte med ham. Da de kom et stykke på veien, ville ikke Torer gå lenger og la seg. Gonnor prøvde å få ham opp igjen, så hun kunne ta ham med tilbake til Haug eller få ham over brua, men det nyttet ikke. Han svor på at han skulle ligge der og bad henne gå hjem igjen. Hun torde heller ikke være lenge hjemmefra, for foreldrene hennes var blinde og skrøpelige, så hun var redd for varmen og for at de to gamle skulle komme ut for noe. Etter at hun var gått fra Torer, var det ingen som så ham i live. Han hadde imidlertid tatt fatt på hjemveien alene, men så snublet han i en liten stubbe i stien nede ved åa, mistet kjeppen og falt trolig baklengs uti vannet. Det var stupbratt ut for stien akkurat der og brådypt, så et edru menneske ville ha hatt store vanskeligheter med å greie seg. Det eneste å holde i var et oretre, men det stod så høyt oppå kanten at Torers sjanser til å greie seg var svært små. Da barna hans på Elvestad savnet faren, dro de ut for å lete, og grannene fant kjeppen hans. Like etter fant de Torer. Hatten hadde han mistet men hanskene holdt han fremdeles i den ene handa. Maren Klemetsdtr. sendte 30. juli en supplikk til stiftsbefalingsmannen om å få Torer begravet på vanlig måte, men først måtte en ekstrarett oppklare om det dreide seg om en ulykke. Retten ble satt på Morkampen den 4. august, og den kom til at det forelå en ulykke og bestemte at Torer kunne begraves i kirkens jord. Han fikk moldkast, men ingen preken. Torer Elvestad ble 68 år gammel. Ved sin død var han en velstående mann. Nettoformuen av jordegods, løsøre og penger utgjorde 902 rd. Han hadde fortsatt halve Vest-Bøli i pant, enda han var blitt dømt til å ta imot pantepengene allerede i 1717. Lytomt hadde han kjøpt av sogneprest Nannestad i 1703. Boet hadde 217 rd. i kontanter og det fantes sølvtøy for omkring 24 rd. Blant sølvtøyet var det tre signerte begre, ett med O.B.D.1714, ett med T.C.S. - M.K.D. og ett med T.C.S. - M.C.D. 1710. En kopp bar innskriften J.A.S. og en annen bokstavene H.P.S. To sølvskjeer hadde innskriften O.K.S. - K.B.D. og en navnet Olaus Jani Pharoe 1641. (Sk.17.8.1728.) Uten nøyakighet i slektsforskningen kan man ikke med sikkerhet si man har disse fargeklattene som aner - og det er som oftest når vedkommende er omskrevet i rettsprotokoller man får godt med kjøtt på disse gamle beina. :)
    1 Poeng
  16. Bjørn Andreas Johansønn Løkken

    Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

    Camilla, beklager at min story var litt utenfor din tråd's innhold og da tenker jeg på din benevnelse " romantiske intensjon " , men jeg har fått litt sans for deg her på forumet , antar det skyldes din måte å formulere deg på . Tror flere med meg har oppdaget at du er en liten " fargeklatt " Så det var derfor jeg tenkte du ville ha en skikkelig slektshistorie med grobunn i den gamle hårde virkelighet . Noen samler navn og årstall i databaser av uendelige størrelser , men for meg så er navn og årstall bare anvendelig i frhold til å forsøke å finne livet bak menneskene , ellers så synes jeg det egentelig er litt kjedelig med bare disse tørre fakta . For meg er slektshistorie .... historier som er forankret i virkeligheten . Kunne ha skrevet en mengde om akkurat dette , men så oppegående som du virker så forstår du godt hva jeg mener .
    1 Poeng
  17. Åse Kvitle Kristiansen

    Leter etter min bestefars "nye"familie?

    Skifteretten vet ingenting annet enn det de får vite av den nærmeste familie. Melding om dødsfall sendes til nærmeste politikammer/lensmannskontor, og der skal avdødes ektefellle og barn føres opp. Det er noen i familien som fyller ut dette, eventuelt en fra begravelsesbyrået som bistår familien. Men det blir jo de etterlevende som gir opplysningene. Jeg vet ikke hvem som kontrollerer om alle opplysninger er med, eller om de er korrekte. Om avdøde ikke hadde barn, skal søsken føres opp. Denne meldinga sendes til skifteretten sammen med melding om offentlig eller privat skifte.
    1 Poeng
Denne topplisten er satt til Oslo/GMT+02:00
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.